En foreløpig analyse av norsk spillefilmbransje ble denne uken presentert av Jostein Ryssevik. Resultatene var til dels svært nedslående, med et fåtall selskaper som produserer mer enn et par filmer. – I 2010 ble det produsert flere filmer enn markedet taklet. Siden har bransjen tatt lærdom av dette og kuttet kostnader, forteller han.
Jostein Ryssevik fra Ideas2Evidence holdt en presentasjon på TIFF basert på en rapport som fortsatt er under arbeid – et «work in progress» – om den norske spillefilmbransjen. Oppdragsgiver er Produsentforeningen, som ønsker at dette er starten på en årlig analyse av økonomien i bransjen.
– Først vil jeg presisere at rapporten ikke er et avsluttet arbeid. Det var et ønske om at vi skulle legge frem noe av det vi hadde kommet frem til så langt på TIFF. Det vi har gjort er at vi har sett utelukkende på spillefilmselskapenes økonomi, og ikke på økonomien på hvert individuelle filmprosjekt. Det neste vi skal se på er hvordan produksjonsøkonomien har endret seg og hvordan den slår inn i selskapsøkonomien. Det er regnskapsdata fra disse 60+ selskapene vi har sett på, som er utgangspunktet for denne foreløpige analysen, forteller Ryssevik.
– Dette er første året vi gjør dette, men planen er altså er en årlig rapport ved årsskifte, som skal være en tilstandsrapport på bransjen.
Ryssevik forteller om en fragmentert bransje hvor det kun er et fåtall av selskapene som har en kontinuerlig spillefilmproduksjon, mens det er mange som produserer film bare av og til.
– Hvis man ser på strukturen i bransjen er det et fåtall selskap som har en kontinuerlig spillefilmproduksjon. Litt avhengig av hvordan man teller er det rundt 10-14 selskaper som produserer noe særlig film. Ser man på antall selskaper som lager film hvert år er vi nede på 10 selskap. Samtidig er det flere selskap som produserer filmer av og til i perioden 2008 til og med våren 2014, som er tidsperspektivet vi har sett på. Flertallet av selskapene er selskap som har laget 1-2 filmer. Det er med andre ord mange små selskap som produserer bare av og til. Det er en fragmentert bransje. NFI har mer eller mindre sagt at de forsøker å spre midlene over et færre antall selskap med tanke på å bygge en sterkere bransje. Men over tid ser vi at det ikke er noen spesielle endringer. Antallet litt større selskaper er rimelig konstant – i den perioden vi har begrenset oss til.
Selv om dette kun er en foreløpig analyse kan det allikevel deduseres ut noen slutninger. Et raskt blikk på statistikken over lønnsomhet for bransjen i perioden 2008-2012 (fig.1) viser et markant skille mellom en nådeløs bunn i 2010 kontra lønnsomhet i 2011. Ryssevik mener dette har bakgrunn i to konkrete faktorer.
– I statistikken ser vi at 2010 utmerker seg veldig som et «bunnår» før det stiger igjen i 2011. Siden vi har sett på omsetning i selskapene er dette en indikasjon på produksjonsvolum kontra suksess på kino. 2011 var året man hadde 33 norske filmer på kino, noe jeg tror forklarer en del av dette. Samtidig var jeg overrasket over toppen i 2011 da de 33 filmene som hadde premiere stort sett var produsert i 2010. Hvis man ser på overskudd/underskudd (fig.1) i selskapene viser det et katastrofalt resultat i 2010. Dette har jeg tolket som et utrykk for finanskriserelatert problematikk på den ene siden, men også overproduksjon av filmer. 2010 var et slags vendepunkt. Vi kan tolke det dit at man tok høyrisiko i 2010 og produserte film uten forhåndsstøtte, og flere selskap brente seg på denne strategien. Jeg tror rett og slett det ble produsert for mye film det året. Mer enn markedet taklet.
Allerede året etter er bunnen snudd til et snevert overskudd. Ser man på lønnskostnadene i tillegg (fig.2) viser dette at disse senkes en del i årene 2011 og 2012. Dette peker i retning av en bransje som har skjønt at de må kutte kostnader – og har tatt lærdom.
– Noe å merke seg er at lønnskostnadene går ned – særlig fra 2011 til 2012. Jeg tror det er en sammenheng mellom det og at man nå faktisk går med overskudd igjen. Det jeg tror har skjedd er at man etter det dramatiske 2010-året har måttet kutte kostnader. Og vi ser at antallet ansatte også går ned. Til dels har man kuttet inn til beinet med faste ansatte i selskapene, og det at lønnskostnadene går ned betyr nok at det både er strammet inn på lønningene og at det har blitt flere på deltid. Man reduserer så mye av de faste kostnadene i selskapene som mulig. Min tolkning er at bransjen støtte på en utfordring i 2010, men ser ut til å ha tatt lærdom i de påfølgende årene.
Ryssevik avslutter med å peke på at de ser en parallell til den danske bransjen, som må undersøkes nærmere.
– Det jeg la litt vekt på i Tromsø er den danske parallellen. Det er en del trekk der som vi tror også gjelder for Norge, men dette må vi undersøke nærmere før vi faktisk kan bekrefte dette avslutter han.
En foreløpig analyse av norsk spillefilmbransje ble denne uken presentert av Jostein Ryssevik. Resultatene var til dels svært nedslående, med et fåtall selskaper som produserer mer enn et par filmer. – I 2010 ble det produsert flere filmer enn markedet taklet. Siden har bransjen tatt lærdom av dette og kuttet kostnader, forteller han.
Jostein Ryssevik fra Ideas2Evidence holdt en presentasjon på TIFF basert på en rapport som fortsatt er under arbeid – et «work in progress» – om den norske spillefilmbransjen. Oppdragsgiver er Produsentforeningen, som ønsker at dette er starten på en årlig analyse av økonomien i bransjen.
– Først vil jeg presisere at rapporten ikke er et avsluttet arbeid. Det var et ønske om at vi skulle legge frem noe av det vi hadde kommet frem til så langt på TIFF. Det vi har gjort er at vi har sett utelukkende på spillefilmselskapenes økonomi, og ikke på økonomien på hvert individuelle filmprosjekt. Det neste vi skal se på er hvordan produksjonsøkonomien har endret seg og hvordan den slår inn i selskapsøkonomien. Det er regnskapsdata fra disse 60+ selskapene vi har sett på, som er utgangspunktet for denne foreløpige analysen, forteller Ryssevik.
– Dette er første året vi gjør dette, men planen er altså er en årlig rapport ved årsskifte, som skal være en tilstandsrapport på bransjen.
Ryssevik forteller om en fragmentert bransje hvor det kun er et fåtall av selskapene som har en kontinuerlig spillefilmproduksjon, mens det er mange som produserer film bare av og til.
– Hvis man ser på strukturen i bransjen er det et fåtall selskap som har en kontinuerlig spillefilmproduksjon. Litt avhengig av hvordan man teller er det rundt 10-14 selskaper som produserer noe særlig film. Ser man på antall selskaper som lager film hvert år er vi nede på 10 selskap. Samtidig er det flere selskap som produserer filmer av og til i perioden 2008 til og med våren 2014, som er tidsperspektivet vi har sett på. Flertallet av selskapene er selskap som har laget 1-2 filmer. Det er med andre ord mange små selskap som produserer bare av og til. Det er en fragmentert bransje. NFI har mer eller mindre sagt at de forsøker å spre midlene over et færre antall selskap med tanke på å bygge en sterkere bransje. Men over tid ser vi at det ikke er noen spesielle endringer. Antallet litt større selskaper er rimelig konstant – i den perioden vi har begrenset oss til.
Selv om dette kun er en foreløpig analyse kan det allikevel deduseres ut noen slutninger. Et raskt blikk på statistikken over lønnsomhet for bransjen i perioden 2008-2012 (fig.1) viser et markant skille mellom en nådeløs bunn i 2010 kontra lønnsomhet i 2011. Ryssevik mener dette har bakgrunn i to konkrete faktorer.
– I statistikken ser vi at 2010 utmerker seg veldig som et «bunnår» før det stiger igjen i 2011. Siden vi har sett på omsetning i selskapene er dette en indikasjon på produksjonsvolum kontra suksess på kino. 2011 var året man hadde 33 norske filmer på kino, noe jeg tror forklarer en del av dette. Samtidig var jeg overrasket over toppen i 2011 da de 33 filmene som hadde premiere stort sett var produsert i 2010. Hvis man ser på overskudd/underskudd (fig.1) i selskapene viser det et katastrofalt resultat i 2010. Dette har jeg tolket som et utrykk for finanskriserelatert problematikk på den ene siden, men også overproduksjon av filmer. 2010 var et slags vendepunkt. Vi kan tolke det dit at man tok høyrisiko i 2010 og produserte film uten forhåndsstøtte, og flere selskap brente seg på denne strategien. Jeg tror rett og slett det ble produsert for mye film det året. Mer enn markedet taklet.
Allerede året etter er bunnen snudd til et snevert overskudd. Ser man på lønnskostnadene i tillegg (fig.2) viser dette at disse senkes en del i årene 2011 og 2012. Dette peker i retning av en bransje som har skjønt at de må kutte kostnader – og har tatt lærdom.
– Noe å merke seg er at lønnskostnadene går ned – særlig fra 2011 til 2012. Jeg tror det er en sammenheng mellom det og at man nå faktisk går med overskudd igjen. Det jeg tror har skjedd er at man etter det dramatiske 2010-året har måttet kutte kostnader. Og vi ser at antallet ansatte også går ned. Til dels har man kuttet inn til beinet med faste ansatte i selskapene, og det at lønnskostnadene går ned betyr nok at det både er strammet inn på lønningene og at det har blitt flere på deltid. Man reduserer så mye av de faste kostnadene i selskapene som mulig. Min tolkning er at bransjen støtte på en utfordring i 2010, men ser ut til å ha tatt lærdom i de påfølgende årene.
Ryssevik avslutter med å peke på at de ser en parallell til den danske bransjen, som må undersøkes nærmere.
– Det jeg la litt vekt på i Tromsø er den danske parallellen. Det er en del trekk der som vi tror også gjelder for Norge, men dette må vi undersøke nærmere før vi faktisk kan bekrefte dette avslutter han.
Legg igjen en kommentar