– Jeg er overrasket over hvor sjelden det blir brukt filmiske referanser i dokumentarfilm, sier manusforfatter Rasmus Heisterberg. Han står midt i den danske filmens dynamiske samspill mellom fiksjon og dokumentar, og forteller her hva det vil si for ham å skrive manus for dokumentarfilm.
Rasmus Heisterberg har skrevet manus til suksesser som Menn som hater kvinner og En kongelig affære. Den siste fikk han Sølvbjørnen for beste manus i Berlin sammen med medforfatteren Nikolaj Arcel (se foto, med Heisterberg til høyre). Den samme filmen ble også nominert til Oscar i 2013. Når han ikke jobber med fiksjonsmanus har Heisterberg vært dramaturg på dokumentarfilmer som Armadillo, som vant kritikeruken i Cannes og ble en uvanlig dokumentarsuksess på kino. Han står på mange måter i midten av det dynamiske samspillet mellom dokumentaren og fiksjonen i dansk film, der stadig flere dokumentarfilmskapere tar med seg virkemidler inn i fiksjonen, og fiksjonsfilmskapere går inn i det dokumentariske. Tobias Lindholms Kapringen og Michael Noers Nordvest (som Heisterberg også skrev manus til) er ferske eksempler på denne vellykkede synergien.
Hva er den viktigste forskjellen på å jobbe med dokumentar og fiksjon?
Det er en mer organisk prosess med dokumentar enn når man skal finne på filmen i hodet. Man skriver kun et manuskript for å ha en manual, for du skal ikke iscenesette virkeligheten. Det handler mer om å lage en analyse av materialet. Om å finne historien i materialet. Likevel er det ikke tvil om at det er en manusprosess. Man går ut og filmer og lager en analyse, for å presisere hva dramaet er. I den prosessen kan manusforfatteren hjelpe til med å finne hva du skal lete etter.
Hva synes du om de dokumentarene hvor det blir brukt iscenesettelse?
Det finnes jo iscenesatte dokumentarer som de av Werner Herzog, og det elsker jeg. Han gjør jo talking heads på en cinematisk måte. Det er enormt presist fortalt. Han er ofte selv tilstede i filmene og gjør det slik at han blir en dramatisk motspiller. Noe som fungerer godt, slik som hos Michael Moore.
Men for meg er talking heads grunnleggende uinteressant. Det som er film for meg er der hvor vi ser noen som handler – som opplever noe. Talking heads er informativt, men det er ikke emosjonelt. Det er «italesettelse» av følelser. Det er det som kanskje er den største forskjellen mellom tv og film. Handling er det som er det emosjonelle. Voice over er ikke særlig ambisiøst. Men det finnes jo eksempler på at det fungerer.
Hva med konstruksjon av indre tanker – de er jo virkelige?
Det er ikke noe galt i å iscenesette eller skape noe som ikke er i virkeligheten. Men jeg synes ikke en film som Ambasadøren (av Mads Brugger) er en dokumentar. Den er mer fiksjon enn dokumentar. Men det er jo drama, det er film. Så får det være opp til filmfestivalene å sette en merkelapp på det. Anders Østergård anvender jo mange rekonstruksjoner. Er det dokumentar eller fiksjon? I couldn’t care less. Jeg synes det er en absurd diskusjon.
Det er ren observerende dokumentar som står deg nærmest?
Ja, det er litt tilfeldig at de jeg har jobbet med har laget nettopp det. For meg er det mye mer inspirerende å jobbe med de dokumentariske opptakene enn å jobbe foran skrivebordet. På den måten gir det mening å lage observerende dokumentar: Det er givende å se gjennom timevis med film og finne historien i det.
Hvor mye tenker du form når du skriver?
Jeg snakker ofte om filmens univers, filmens form, med instruktøren. Hva er det for en film vi lager? Hun eller han har ofte filmiske referanser. Hvordan skal det føles? I en dokumentar jeg jobbet med, White Black Boy, la vi inn filmatiske drømmesekvenser som ble brutt opp av realistiske scener. Det mørke og sosialrealistiske brytes opp av det drømmende og barnlige. Det er en god kontrast og en veldig bevisst effekt i filmen. Det er den typen ting jeg kan bidra med. Og så er jeg er opptatt av hva slags sjanger filmer er i, selv når det er dokumentar.
Sjangerfilmen har jo ofte en tydelig definert form…
Med sjanger får man jo filmiske referanser. Er det vi lager mer Antonioni eller Coen-brødrene? Hva er det instruktøren har gjort før? Å diskutere film og sjanger er viktig, da kan man trekke ulike ting ut av karakterene. Så kan man bruke verktøy fra fiksjonsverdenen. Jeg har lest en del dokumentarprosjekter og er overrasket over hvor sjelden det blir brukt filmiske referanser. Det er jo en genial og banal måte å kommunisere på – som gjør at man har et felles språk.
Hvordan velger du en hovedkarakter?
Et dramatisk premiss for at en hovedkarakter skal kunne fungere, er at det står noe på spill for han eller henne. Det som er spesielt med dokumentaren er at du ofte har noen karakterer som har en stor selvinnsikt. Likevel har de vanskelig for å handle. De kan si at det er dumt å være alkoholiker eller utro, men likevel gjenta sine feil. I fiksjonsverdenen møter vi oftere karakterer med liten selvinnsikt, og det synes jeg er fascinerende.
Man skal ha et sterkt moralsk kompass når man lager dokumentar. Risikoen for å utlevere noen gjennom sosial pornografi er alltid tilstede. Får man andre tilbakemeldinger enn man hadde forutsett, må man kanskje revurdere sitt moralske kompass. De kan jobbe mot hverandre, dramaturgi og moral.
Hvordan analyserer du karakterene i det dokumentariske materialet?
En karakter kan ha behov for kjærlighet, eller du ser at dette er godt sted for noen å være. Du analyserer i fellesskap med regissøren med en overbevisning om at det er en sannhet i materialet. Vi forsøker å forstå deres psykologi så vi kan bruke det som brekkjern for å fortelle historien.
Så hvordan var skriveprosessen i f.eks. Armadillo? Skrev dere ned en storyline?
Nei, vi skrev aldri storyline. Det var så mange karakterer og så uforutsigelig. Det var mange desperate forsøk på å konstruere en story. Men da instruktøren Janus landet i Afghanistan skjedde alt så fort. Man skal ikke lage storyline i dokumentar etter min mening. Da prøver man bare å få sin story til å gå opp. Så det har jeg gått bort fra.
Når jeg jobber med dokumentar skriver jeg nesten ingenting. For man kan uansett ikke iscenesette i virkeligheten. I Armadillo kunne ikke Janus be soldatene skyte litt mer til høyre når man er i en krigssone.
Det som ofte blir en åpenbar utfordring i dokumentarfilm er når man stiller seg spørsmålet – hva er det dette handler om?
Vi analyserte materialet Janus hadde filmet og forsøkte å sette opp et premiss. Krig er galt, ble vår tese. Det var det motsatte av det mange av karakterene i filmen følte. Det er selvfølgelig sympatisk å mene at krig er galt. Men det var også vår oppgave å trekke filmens publikum inn i krigen for å få de til å forstå at den også har en normalitet. På den måten ville Janus vise dehumaniseringen i krig. Det er jo en überklassisk tilnærming til krigstematikken. Men det er bare interessant dersom vi forstår hvordan man stiger inn i krigens råhet og hvor det bærer hen når man er i det landskapet. Det ble en film om forråelse.
Det jeg gjør er altså ikke å finne på, men å finne en presisjon og visjon i materialet. Soldatene i Armadillo deltok jo ikke i fredsbevarende styrker, det er en regulær krig. De slår i hjel for å kjempe for én sannhet. Og det var veldig viktig å se på dette på en tematisk måte når vi jobbet med filmen.
Vi hadde begge sett mange krigsfilmer. Jeg satt samtidig og skrev på en fiksjonsfilm om krig. Med en krigsfilmsjanger får du også noen arketyper. Det kan hjelpe deg til å forstå de karakterene du filmer. Og arketypene har jo en begrunnelse i tematikken.
Etter at vi har funnet tema, snakker vi oss gjennom scenene. Jeg kan ikke bli en kreativ hemsko og si at den filmen skal gjøres sånn eller sånn. Vi snakker oss mer frem til en felles forståelse av filmen. Vi bygger opp karakterenes «want» og finner deres «need». Det er jo jeg og instruktøren som må gjøre den analysen sammen. Man skal ikke tenke på «want» og «need» når man er ute og filmer. Du må forstå det dramatiske potensial i materialet. Altså må man gjøre en analyse av virkeligheten, fremfor å skrive virkeligheten. Man kan fort få problemer om man har feil-analysert materialet.
Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med Heisterbergs masterclass hos NFI:LAB om det å skrive for dokumentarfilm.
– Jeg er overrasket over hvor sjelden det blir brukt filmiske referanser i dokumentarfilm, sier manusforfatter Rasmus Heisterberg. Han står midt i den danske filmens dynamiske samspill mellom fiksjon og dokumentar, og forteller her hva det vil si for ham å skrive manus for dokumentarfilm.
Rasmus Heisterberg har skrevet manus til suksesser som Menn som hater kvinner og En kongelig affære. Den siste fikk han Sølvbjørnen for beste manus i Berlin sammen med medforfatteren Nikolaj Arcel (se foto, med Heisterberg til høyre). Den samme filmen ble også nominert til Oscar i 2013. Når han ikke jobber med fiksjonsmanus har Heisterberg vært dramaturg på dokumentarfilmer som Armadillo, som vant kritikeruken i Cannes og ble en uvanlig dokumentarsuksess på kino. Han står på mange måter i midten av det dynamiske samspillet mellom dokumentaren og fiksjonen i dansk film, der stadig flere dokumentarfilmskapere tar med seg virkemidler inn i fiksjonen, og fiksjonsfilmskapere går inn i det dokumentariske. Tobias Lindholms Kapringen og Michael Noers Nordvest (som Heisterberg også skrev manus til) er ferske eksempler på denne vellykkede synergien.
Hva er den viktigste forskjellen på å jobbe med dokumentar og fiksjon?
Det er en mer organisk prosess med dokumentar enn når man skal finne på filmen i hodet. Man skriver kun et manuskript for å ha en manual, for du skal ikke iscenesette virkeligheten. Det handler mer om å lage en analyse av materialet. Om å finne historien i materialet. Likevel er det ikke tvil om at det er en manusprosess. Man går ut og filmer og lager en analyse, for å presisere hva dramaet er. I den prosessen kan manusforfatteren hjelpe til med å finne hva du skal lete etter.
Hva synes du om de dokumentarene hvor det blir brukt iscenesettelse?
Det finnes jo iscenesatte dokumentarer som de av Werner Herzog, og det elsker jeg. Han gjør jo talking heads på en cinematisk måte. Det er enormt presist fortalt. Han er ofte selv tilstede i filmene og gjør det slik at han blir en dramatisk motspiller. Noe som fungerer godt, slik som hos Michael Moore.
Men for meg er talking heads grunnleggende uinteressant. Det som er film for meg er der hvor vi ser noen som handler – som opplever noe. Talking heads er informativt, men det er ikke emosjonelt. Det er «italesettelse» av følelser. Det er det som kanskje er den største forskjellen mellom tv og film. Handling er det som er det emosjonelle. Voice over er ikke særlig ambisiøst. Men det finnes jo eksempler på at det fungerer.
Hva med konstruksjon av indre tanker – de er jo virkelige?
Det er ikke noe galt i å iscenesette eller skape noe som ikke er i virkeligheten. Men jeg synes ikke en film som Ambasadøren (av Mads Brugger) er en dokumentar. Den er mer fiksjon enn dokumentar. Men det er jo drama, det er film. Så får det være opp til filmfestivalene å sette en merkelapp på det. Anders Østergård anvender jo mange rekonstruksjoner. Er det dokumentar eller fiksjon? I couldn’t care less. Jeg synes det er en absurd diskusjon.
Det er ren observerende dokumentar som står deg nærmest?
Ja, det er litt tilfeldig at de jeg har jobbet med har laget nettopp det. For meg er det mye mer inspirerende å jobbe med de dokumentariske opptakene enn å jobbe foran skrivebordet. På den måten gir det mening å lage observerende dokumentar: Det er givende å se gjennom timevis med film og finne historien i det.
Hvor mye tenker du form når du skriver?
Jeg snakker ofte om filmens univers, filmens form, med instruktøren. Hva er det for en film vi lager? Hun eller han har ofte filmiske referanser. Hvordan skal det føles? I en dokumentar jeg jobbet med, White Black Boy, la vi inn filmatiske drømmesekvenser som ble brutt opp av realistiske scener. Det mørke og sosialrealistiske brytes opp av det drømmende og barnlige. Det er en god kontrast og en veldig bevisst effekt i filmen. Det er den typen ting jeg kan bidra med. Og så er jeg er opptatt av hva slags sjanger filmer er i, selv når det er dokumentar.
Sjangerfilmen har jo ofte en tydelig definert form…
Med sjanger får man jo filmiske referanser. Er det vi lager mer Antonioni eller Coen-brødrene? Hva er det instruktøren har gjort før? Å diskutere film og sjanger er viktig, da kan man trekke ulike ting ut av karakterene. Så kan man bruke verktøy fra fiksjonsverdenen. Jeg har lest en del dokumentarprosjekter og er overrasket over hvor sjelden det blir brukt filmiske referanser. Det er jo en genial og banal måte å kommunisere på – som gjør at man har et felles språk.
Hvordan velger du en hovedkarakter?
Et dramatisk premiss for at en hovedkarakter skal kunne fungere, er at det står noe på spill for han eller henne. Det som er spesielt med dokumentaren er at du ofte har noen karakterer som har en stor selvinnsikt. Likevel har de vanskelig for å handle. De kan si at det er dumt å være alkoholiker eller utro, men likevel gjenta sine feil. I fiksjonsverdenen møter vi oftere karakterer med liten selvinnsikt, og det synes jeg er fascinerende.
Man skal ha et sterkt moralsk kompass når man lager dokumentar. Risikoen for å utlevere noen gjennom sosial pornografi er alltid tilstede. Får man andre tilbakemeldinger enn man hadde forutsett, må man kanskje revurdere sitt moralske kompass. De kan jobbe mot hverandre, dramaturgi og moral.
Hvordan analyserer du karakterene i det dokumentariske materialet?
En karakter kan ha behov for kjærlighet, eller du ser at dette er godt sted for noen å være. Du analyserer i fellesskap med regissøren med en overbevisning om at det er en sannhet i materialet. Vi forsøker å forstå deres psykologi så vi kan bruke det som brekkjern for å fortelle historien.
Så hvordan var skriveprosessen i f.eks. Armadillo? Skrev dere ned en storyline?
Nei, vi skrev aldri storyline. Det var så mange karakterer og så uforutsigelig. Det var mange desperate forsøk på å konstruere en story. Men da instruktøren Janus landet i Afghanistan skjedde alt så fort. Man skal ikke lage storyline i dokumentar etter min mening. Da prøver man bare å få sin story til å gå opp. Så det har jeg gått bort fra.
Når jeg jobber med dokumentar skriver jeg nesten ingenting. For man kan uansett ikke iscenesette i virkeligheten. I Armadillo kunne ikke Janus be soldatene skyte litt mer til høyre når man er i en krigssone.
Det som ofte blir en åpenbar utfordring i dokumentarfilm er når man stiller seg spørsmålet – hva er det dette handler om?
Vi analyserte materialet Janus hadde filmet og forsøkte å sette opp et premiss. Krig er galt, ble vår tese. Det var det motsatte av det mange av karakterene i filmen følte. Det er selvfølgelig sympatisk å mene at krig er galt. Men det var også vår oppgave å trekke filmens publikum inn i krigen for å få de til å forstå at den også har en normalitet. På den måten ville Janus vise dehumaniseringen i krig. Det er jo en überklassisk tilnærming til krigstematikken. Men det er bare interessant dersom vi forstår hvordan man stiger inn i krigens råhet og hvor det bærer hen når man er i det landskapet. Det ble en film om forråelse.
Det jeg gjør er altså ikke å finne på, men å finne en presisjon og visjon i materialet. Soldatene i Armadillo deltok jo ikke i fredsbevarende styrker, det er en regulær krig. De slår i hjel for å kjempe for én sannhet. Og det var veldig viktig å se på dette på en tematisk måte når vi jobbet med filmen.
Vi hadde begge sett mange krigsfilmer. Jeg satt samtidig og skrev på en fiksjonsfilm om krig. Med en krigsfilmsjanger får du også noen arketyper. Det kan hjelpe deg til å forstå de karakterene du filmer. Og arketypene har jo en begrunnelse i tematikken.
Etter at vi har funnet tema, snakker vi oss gjennom scenene. Jeg kan ikke bli en kreativ hemsko og si at den filmen skal gjøres sånn eller sånn. Vi snakker oss mer frem til en felles forståelse av filmen. Vi bygger opp karakterenes «want» og finner deres «need». Det er jo jeg og instruktøren som må gjøre den analysen sammen. Man skal ikke tenke på «want» og «need» når man er ute og filmer. Du må forstå det dramatiske potensial i materialet. Altså må man gjøre en analyse av virkeligheten, fremfor å skrive virkeligheten. Man kan fort få problemer om man har feil-analysert materialet.
Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med Heisterbergs masterclass hos NFI:LAB om det å skrive for dokumentarfilm.
Legg igjen en kommentar