10 ting som stadig forundrer Arne Berggren

10 ting som stadig forundrer Arne Berggren

Det foregår fortsatt seminarvirksomhet på tilnærmet heltid for å finne den norske dramamodellen. Det er et av ti punkter som forundrer Arne Berggren.

Foto: Breaking Bad, Himmelblå, Koselig med peis, Broen

1. At vi ikke har en VIP-ordning for forfattere

Vi befinner oss altså midt oppe i en medierevolusjon, og det er tv-dramaet som blomstrer og representerer det nyskapende. Hvor mange av de nye seriene vi liker er produsert og styrt av en forfatter som executive producer? 70%? 90%? Allikevel fins det knapt en fornuftig ordning som løfter frem forfatterne innen tv-drama. Jeg har vært på så inn i helvetes mange seminarer der vi diskuterer hva som kan løfte frem norsk tv-drama, og det noteres og drøftes og drøvtygges, men fortsatt befinner diskusjonen seg på 2005-stadiet.

Det er stadig noen som klamrer seg til forestillingen om at regissører er like viktige som forfattere når det gjelder tv-serier, og venter vi bare litt til, kan det godt være de får helt rett, for nå velter en uttørket og smådesperat spillefilmbransje inn over tv-bransjen og skremmer forfatterne over i andre formater.  Istedenfor å utdanne forfatterne til å bli gode kreative produsenter med kontroll på sitt eget stoff, tviler vi oss fortsatt fremover mens vi stoler mest på kompetansen til folk som i snitt har produsert en spillefilm eller to i løpet av de siste ti årene. Det er oss i tv-bransjens skyld, befolket som den er av folk uten utdannelse eller selvfølelse.

2. At vi ikke deler mer

Vi har ikke mange norske produksjoner av ordentlige langserier. Sant å si er det forbausende få originalskrevne serier på mer enn seks episoder. Jeg stiller meg stadig i køen av gratulasjoner for Halvbroren og Koselig med peis, men de er mer som lange spillefilmer å regne, dette var mer filmjobbing enn tv-industri. Når vi skal dele erfaringer bør vi i større grad snakke om Vestavind, Offshore, Himmelblå, Syv søstre, Cæsar, Hvaler, Seks som oss, Helt perfekt for å nevne de første jeg kommer på, alle ujevne, men viktige langserier på ordentlig. Og hvorfor var det ingen som brydde seg om Hjem? Hvorfor rotet vi bort feelgood-elementet i Hvaler sesong 1? Hva var det egentlig som skjedde med Himmelblå fra sesong 1 til 2, og er det sant at garvede spillefilmregissør ikke helt fikk det til på den serien? Vi kan i gjerne snakke om hva som helst, så lenge vi deler erfaringer. Jeg vil vite mer om Erobreren, også. Jeg vil høre om feilene. Og hva som faktisk funket. Det må være noe å hente mellom verdenssuksess og magaplask. Vi lærer jo ingen ting, om vi skal være rungende ærlig.

3. At vi fortsatt leter en modell

Det foregår fortsatt seminarvirksomhet på tilnærmet heltid for å finne den norske modellen. Allikevel kjenner jeg ingen flinke tv-folk som etterspør en slik modell nå. Vi jobber som vi vil, uansett hva noen måtte forsøke å vedta om mangfold, distrikter eller kreativ makt. Man får bare registrere at de fleste produksjonselskapene skremmer vettet av kreative mennesker, at de fleste forfattere er bitre og at en liten håndfull mennesker fortsatt står bak det meste som produseres av tv-drama, mens de i helgene sutrer over en øl fordi ingen spør dem hva de egentlig har lyst til å lage. Skulle jeg med pistol mot tinningen eller med uinnskrenkede fullmakter satt ned foten for en modell, ville jeg bare sagt føkk dramatiseringer og miniserier, og del ut fem vip-stipend til folk med gjennomføringsevne, vel vitende om at jeg til våren kanskje mener noe helt annet. De får lete etter en modell, de som lever av det. Tro bare ikke at vi greier å dyrke elite og mangfold uten ti ganger så mye penger.

4. At det er så få forfattere som virkelig kan skrive drama

Jeg begriper ikke at det ikke fins et par hundre kapable tv-forfattere i landet, men er glad utviklingen står nærmest stille. Jeg ser den ene skriveprøven etter den andre, og de færreste har gjort noe annet enn å klore ned starten på en ubegripelig novellefilm uten i det hele tatt å ha brydd seg med å ta et kurs eller lese en av de hundreogførti bøkene om hvordan man strukturerer tv-drama. Det fins utallige mennesker som ikke bare drømmer om å skrive tv-drama, men som til og med relativt tidlig, i det som kunne vært en karriere, allerede har utviklet en gammelmanns bitterhet over at bransjen konspirerer mot nye talenter og ikke verdsetter nytenking og utfordrende friskt talent. Før var det han eller hun ene på Westerdals eller Høyskolen som protesterte når foredragsholderen fra Verden påstod at du må ha én aktiv hovedkarakter med et begripelig mål. Nå er de en voksende gruppe. Idéen om at dette er håndverk og industri først og fremst, at det fins strukturer å holde seg til og at Aristoteles og Ibsen var inne på noe, er på vikende front.

5. At det fins så få originale ideer

Ingen ting er lettere enn å finne en bok som selger og skaffe seg opsjon på rettighetene. For meg er det ubegripelig at forfattere gidder å dramatisere andres verk, mens andre igjen nok heller vil dramatisere enn å jobbe på en såpe. Folk er forskjellige. I min jobb leser jeg jo en god del pitcher, og jeg møter de fleste andre som produserer drama og leter etter ideer. Bevares, det fins mye originalt, men det lar seg knapt produsere. Alle vil ha noe originalt, men om forfattere slutter å gnikke og gni og føle seg misforstått fordi den ene ideen de har sugd på i seks år ikke blir tatt vel i mot herfra til Hollywood, samtidig som tv-kanalene kan slutte å drømme om totalt ukjente talenter som dukker opp fra ingenmannsland og bare brenner for den ene idéen (etter å ha sett The Wire og Breaking Bad fem år for sent), kan det kanskje begynne å bli mer å velge mellom? Hva avholder forfattere fra å dyrke mellom fem og ti ideer samtidig? Bortsett fra romantiske forestillinger om det store Verket og en litt lat kreativ holdning?

6. At ikke Filmskolen og Høyskolen samarbeider

De ligger der vegg i vegg, men har knapt snakket sammen på mange år. Det er visstnok tilløp til noe slags samarbeid, men man burde revet én av dem for flere år siden. Slik jeg ser det, er Filmskolen et arrogant sort hull med skremmende lav tv-kompetanse, til tross for at tv-bransjen kommer til å holde 90 prosent av elevene deres i live de neste årene.

7. At det ikke fins en tv-dramautdannelse i Norge

Dette har vel litt med punkt 6 å gjøre, men ingen har knekket koden. NISS, Westerdals og en håndfull andre institusjoner har profesjonalisert deler av de kreative bransjene, men hvor de stadig mer etterspurte tv-forfatterne skal komme fra, er et mysterium.

8. At VGTV bare tar over

I høst har vi sett Tørnquist og Kasim Bæder dra like mange seere som en god premiere på de andre kanalene. De ansetter i bøtter og spann, mens resten av bransjen fortsatt tror VGTV vil gå over. Man kan drømme om å lage den neste Broen, men det er større sjans for å vinne i Lotto mens man blir rammet av et lynnedslag. Og de som drømte om Netflix som et tempel for kreativ frihet, bør merke seg at de også der i gården ansetter folk med en eneste jobbinstruks: Tøyle og kontrollere kreative tv-folk.

9. At produktplassering er kommet så kort

Det er vel ikke så mye mer å si om det. Samarbeidet med næringslivet er like uspennende som på nittitallet. Til tross for en mengde powerpointer fremført i ymse seminarrom, evner ikke de som lovet gull og grønne skoger så fort regelverket ble myket opp å levere særlig spennende muligheter. Det blir logoer i bakgrunnen, en og annen referanse til en leskedrikk i dialogen og utstrakt utlån av biler det handler om.

10. At vi fortsatt ikke forstår hva danskene gjorde

(Ja, punkt 10 skal stå åpent. Red.anm.)

5 kommentarer til 10 ting som stadig forundrer Arne Berggren

  1. Det er alltid underholdende å lese Arne Bergrens innlegg. Det er mye fornuft som skjuler seg bak de spissformuleringene… 😉

    Men – pkt. 6 og 7 er nok basert på utdaterte fakta. Filmskolens manusstudenter (og produsenter) får en grunding innføring i tv-drama med gjestelærere som har vært med på å skape noen av de mest profilerte seriene i norden, utvikler originale konsepter, og har holdt på med det i noen år nå…

  2. Mange takk, Fredrik, og selvfølgelig har du (litt) rett, jeg vet jo at det faktisk praktiseres litt tv-tenking på Filmskolen. Men utfra hva jeg hører, ikke minst fra gjestelærere innen tv, er det fortsatt et godt stykke igjen, og det første syvmilssteget ble vel egentlig strengt tatt gjort unna i vårsemesteret i år. Og henvendelser om samarbeid med filmskolen fra min del av bransjen, blir knapt besvart, dessverre. Men det går ir iktig retning, det er jeg enig i.

  3. Et par-tre av prosjektene som har kommet fra elevene i opplegget Fredrik beskriver er noe av det bedre jeg har sett av idéer til tv-drama her i landet. Ikke bare er idéene gode, utviklingsarbeidet har også vært strålende. Kanskje ikke så rart at NRK har vist stor interesse for flere av disse. Om noen år får vi altså høyst sannsynlig en tv-serie som er utviklet på Filmskolen. Noen ganger gir «arrogante svare hull» resultater. Forøvrig inneholder artikkelen mange gode poeng.

  4. Er det ikke bare du Bergren som har fast jobb i denne bransjen? For meg virker det som om alle de andre får betalt en gang hvert femte år, mens du får betalt hver måned. Jeg så for øvrig Side om Side nylig, og det var så elendig at jeg skrudde av øyeblikkelig. Hvorfor er det ingen som har sans for vidd i Norge, slik som John Cleese eller for pussige situasjoner slik som galton & simpson? Her tror jeg man må begynne på grunnplanet med å bedre de økonomiske rammevilkåra for TV forfattere.

  5. Michael, du har rett – det er ikke mange faste jobber i denne bransjen, men antall kanaler og formater det er mulig å selge produksjoner til øker. Det blir ikke mindre som skal produseres. På Metronome (Cæsar) og RubiconTv som ligger vegg i vegg og er søsterselskap (egentlig ett stort selskap) er det vel til enhver tid ca 15-20 forfattere som jobber heltid i tillegg til enkelte produsenter med forfatterbakgrunn, så det er jo ikke så verst. Kanskje det alt i alt er ca 25 forfattere i bransjen som vet at de har nntekt hver måned. Men det er svært får som er ansatt, vi er vel i prinsippet frilansere alle sammen, men kortere eller lengre kontrakter, og sånn tror jeg det må være. Er man villig til å skrive noe annet enn drama, noe jeg mener man lærer en hel del av, er markedet langt større. Jeg har levd av på skrive siden 1990, men du verden så mye rart jeg har vært med på å lage, særlig utenfor drama. Men altså; føler fortsatt ikke at jeg har «fast jobb».

Svar til Fredrik Graver Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

10 ting som stadig forundrer Arne Berggren

10 ting som stadig forundrer Arne Berggren

Det foregår fortsatt seminarvirksomhet på tilnærmet heltid for å finne den norske dramamodellen. Det er et av ti punkter som forundrer Arne Berggren.

Foto: Breaking Bad, Himmelblå, Koselig med peis, Broen

1. At vi ikke har en VIP-ordning for forfattere

Vi befinner oss altså midt oppe i en medierevolusjon, og det er tv-dramaet som blomstrer og representerer det nyskapende. Hvor mange av de nye seriene vi liker er produsert og styrt av en forfatter som executive producer? 70%? 90%? Allikevel fins det knapt en fornuftig ordning som løfter frem forfatterne innen tv-drama. Jeg har vært på så inn i helvetes mange seminarer der vi diskuterer hva som kan løfte frem norsk tv-drama, og det noteres og drøftes og drøvtygges, men fortsatt befinner diskusjonen seg på 2005-stadiet.

Det er stadig noen som klamrer seg til forestillingen om at regissører er like viktige som forfattere når det gjelder tv-serier, og venter vi bare litt til, kan det godt være de får helt rett, for nå velter en uttørket og smådesperat spillefilmbransje inn over tv-bransjen og skremmer forfatterne over i andre formater.  Istedenfor å utdanne forfatterne til å bli gode kreative produsenter med kontroll på sitt eget stoff, tviler vi oss fortsatt fremover mens vi stoler mest på kompetansen til folk som i snitt har produsert en spillefilm eller to i løpet av de siste ti årene. Det er oss i tv-bransjens skyld, befolket som den er av folk uten utdannelse eller selvfølelse.

2. At vi ikke deler mer

Vi har ikke mange norske produksjoner av ordentlige langserier. Sant å si er det forbausende få originalskrevne serier på mer enn seks episoder. Jeg stiller meg stadig i køen av gratulasjoner for Halvbroren og Koselig med peis, men de er mer som lange spillefilmer å regne, dette var mer filmjobbing enn tv-industri. Når vi skal dele erfaringer bør vi i større grad snakke om Vestavind, Offshore, Himmelblå, Syv søstre, Cæsar, Hvaler, Seks som oss, Helt perfekt for å nevne de første jeg kommer på, alle ujevne, men viktige langserier på ordentlig. Og hvorfor var det ingen som brydde seg om Hjem? Hvorfor rotet vi bort feelgood-elementet i Hvaler sesong 1? Hva var det egentlig som skjedde med Himmelblå fra sesong 1 til 2, og er det sant at garvede spillefilmregissør ikke helt fikk det til på den serien? Vi kan i gjerne snakke om hva som helst, så lenge vi deler erfaringer. Jeg vil vite mer om Erobreren, også. Jeg vil høre om feilene. Og hva som faktisk funket. Det må være noe å hente mellom verdenssuksess og magaplask. Vi lærer jo ingen ting, om vi skal være rungende ærlig.

3. At vi fortsatt leter en modell

Det foregår fortsatt seminarvirksomhet på tilnærmet heltid for å finne den norske modellen. Allikevel kjenner jeg ingen flinke tv-folk som etterspør en slik modell nå. Vi jobber som vi vil, uansett hva noen måtte forsøke å vedta om mangfold, distrikter eller kreativ makt. Man får bare registrere at de fleste produksjonselskapene skremmer vettet av kreative mennesker, at de fleste forfattere er bitre og at en liten håndfull mennesker fortsatt står bak det meste som produseres av tv-drama, mens de i helgene sutrer over en øl fordi ingen spør dem hva de egentlig har lyst til å lage. Skulle jeg med pistol mot tinningen eller med uinnskrenkede fullmakter satt ned foten for en modell, ville jeg bare sagt føkk dramatiseringer og miniserier, og del ut fem vip-stipend til folk med gjennomføringsevne, vel vitende om at jeg til våren kanskje mener noe helt annet. De får lete etter en modell, de som lever av det. Tro bare ikke at vi greier å dyrke elite og mangfold uten ti ganger så mye penger.

4. At det er så få forfattere som virkelig kan skrive drama

Jeg begriper ikke at det ikke fins et par hundre kapable tv-forfattere i landet, men er glad utviklingen står nærmest stille. Jeg ser den ene skriveprøven etter den andre, og de færreste har gjort noe annet enn å klore ned starten på en ubegripelig novellefilm uten i det hele tatt å ha brydd seg med å ta et kurs eller lese en av de hundreogførti bøkene om hvordan man strukturerer tv-drama. Det fins utallige mennesker som ikke bare drømmer om å skrive tv-drama, men som til og med relativt tidlig, i det som kunne vært en karriere, allerede har utviklet en gammelmanns bitterhet over at bransjen konspirerer mot nye talenter og ikke verdsetter nytenking og utfordrende friskt talent. Før var det han eller hun ene på Westerdals eller Høyskolen som protesterte når foredragsholderen fra Verden påstod at du må ha én aktiv hovedkarakter med et begripelig mål. Nå er de en voksende gruppe. Idéen om at dette er håndverk og industri først og fremst, at det fins strukturer å holde seg til og at Aristoteles og Ibsen var inne på noe, er på vikende front.

5. At det fins så få originale ideer

Ingen ting er lettere enn å finne en bok som selger og skaffe seg opsjon på rettighetene. For meg er det ubegripelig at forfattere gidder å dramatisere andres verk, mens andre igjen nok heller vil dramatisere enn å jobbe på en såpe. Folk er forskjellige. I min jobb leser jeg jo en god del pitcher, og jeg møter de fleste andre som produserer drama og leter etter ideer. Bevares, det fins mye originalt, men det lar seg knapt produsere. Alle vil ha noe originalt, men om forfattere slutter å gnikke og gni og føle seg misforstått fordi den ene ideen de har sugd på i seks år ikke blir tatt vel i mot herfra til Hollywood, samtidig som tv-kanalene kan slutte å drømme om totalt ukjente talenter som dukker opp fra ingenmannsland og bare brenner for den ene idéen (etter å ha sett The Wire og Breaking Bad fem år for sent), kan det kanskje begynne å bli mer å velge mellom? Hva avholder forfattere fra å dyrke mellom fem og ti ideer samtidig? Bortsett fra romantiske forestillinger om det store Verket og en litt lat kreativ holdning?

6. At ikke Filmskolen og Høyskolen samarbeider

De ligger der vegg i vegg, men har knapt snakket sammen på mange år. Det er visstnok tilløp til noe slags samarbeid, men man burde revet én av dem for flere år siden. Slik jeg ser det, er Filmskolen et arrogant sort hull med skremmende lav tv-kompetanse, til tross for at tv-bransjen kommer til å holde 90 prosent av elevene deres i live de neste årene.

7. At det ikke fins en tv-dramautdannelse i Norge

Dette har vel litt med punkt 6 å gjøre, men ingen har knekket koden. NISS, Westerdals og en håndfull andre institusjoner har profesjonalisert deler av de kreative bransjene, men hvor de stadig mer etterspurte tv-forfatterne skal komme fra, er et mysterium.

8. At VGTV bare tar over

I høst har vi sett Tørnquist og Kasim Bæder dra like mange seere som en god premiere på de andre kanalene. De ansetter i bøtter og spann, mens resten av bransjen fortsatt tror VGTV vil gå over. Man kan drømme om å lage den neste Broen, men det er større sjans for å vinne i Lotto mens man blir rammet av et lynnedslag. Og de som drømte om Netflix som et tempel for kreativ frihet, bør merke seg at de også der i gården ansetter folk med en eneste jobbinstruks: Tøyle og kontrollere kreative tv-folk.

9. At produktplassering er kommet så kort

Det er vel ikke så mye mer å si om det. Samarbeidet med næringslivet er like uspennende som på nittitallet. Til tross for en mengde powerpointer fremført i ymse seminarrom, evner ikke de som lovet gull og grønne skoger så fort regelverket ble myket opp å levere særlig spennende muligheter. Det blir logoer i bakgrunnen, en og annen referanse til en leskedrikk i dialogen og utstrakt utlån av biler det handler om.

10. At vi fortsatt ikke forstår hva danskene gjorde

(Ja, punkt 10 skal stå åpent. Red.anm.)

5 Responses to 10 ting som stadig forundrer Arne Berggren

  1. Det er alltid underholdende å lese Arne Bergrens innlegg. Det er mye fornuft som skjuler seg bak de spissformuleringene… 😉

    Men – pkt. 6 og 7 er nok basert på utdaterte fakta. Filmskolens manusstudenter (og produsenter) får en grunding innføring i tv-drama med gjestelærere som har vært med på å skape noen av de mest profilerte seriene i norden, utvikler originale konsepter, og har holdt på med det i noen år nå…

  2. Mange takk, Fredrik, og selvfølgelig har du (litt) rett, jeg vet jo at det faktisk praktiseres litt tv-tenking på Filmskolen. Men utfra hva jeg hører, ikke minst fra gjestelærere innen tv, er det fortsatt et godt stykke igjen, og det første syvmilssteget ble vel egentlig strengt tatt gjort unna i vårsemesteret i år. Og henvendelser om samarbeid med filmskolen fra min del av bransjen, blir knapt besvart, dessverre. Men det går ir iktig retning, det er jeg enig i.

  3. Et par-tre av prosjektene som har kommet fra elevene i opplegget Fredrik beskriver er noe av det bedre jeg har sett av idéer til tv-drama her i landet. Ikke bare er idéene gode, utviklingsarbeidet har også vært strålende. Kanskje ikke så rart at NRK har vist stor interesse for flere av disse. Om noen år får vi altså høyst sannsynlig en tv-serie som er utviklet på Filmskolen. Noen ganger gir «arrogante svare hull» resultater. Forøvrig inneholder artikkelen mange gode poeng.

  4. Er det ikke bare du Bergren som har fast jobb i denne bransjen? For meg virker det som om alle de andre får betalt en gang hvert femte år, mens du får betalt hver måned. Jeg så for øvrig Side om Side nylig, og det var så elendig at jeg skrudde av øyeblikkelig. Hvorfor er det ingen som har sans for vidd i Norge, slik som John Cleese eller for pussige situasjoner slik som galton & simpson? Her tror jeg man må begynne på grunnplanet med å bedre de økonomiske rammevilkåra for TV forfattere.

  5. Michael, du har rett – det er ikke mange faste jobber i denne bransjen, men antall kanaler og formater det er mulig å selge produksjoner til øker. Det blir ikke mindre som skal produseres. På Metronome (Cæsar) og RubiconTv som ligger vegg i vegg og er søsterselskap (egentlig ett stort selskap) er det vel til enhver tid ca 15-20 forfattere som jobber heltid i tillegg til enkelte produsenter med forfatterbakgrunn, så det er jo ikke så verst. Kanskje det alt i alt er ca 25 forfattere i bransjen som vet at de har nntekt hver måned. Men det er svært får som er ansatt, vi er vel i prinsippet frilansere alle sammen, men kortere eller lengre kontrakter, og sånn tror jeg det må være. Er man villig til å skrive noe annet enn drama, noe jeg mener man lærer en hel del av, er markedet langt større. Jeg har levd av på skrive siden 1990, men du verden så mye rart jeg har vært med på å lage, særlig utenfor drama. Men altså; føler fortsatt ikke at jeg har «fast jobb».

Leave a Reply to Fredrik Graver Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY