– Feiltolker kulturtesten

– Feiltolker kulturtesten

Truls Lie feiltolker kulturtesten og skaper fiktive murer, mener dokumentarkonsulent i NFI, KriStine Ann Skaret. – Testen skal sikre at statlige kulturmidler kommer kunstneriske utøvere bosatt i Norge til gode.

Det foregår i disse dager to interessante diskusjoner parallelt – en som forsøker å definere norsk kultur generelt, og en som søker å definere konsekvensene av Norsk filminstitutts (NFI) kulturtest. I en artikkel i Rushprint/Le Monde forsøker filmskribent og filmskaper Truls Lie å bruke den ene – «kulturtesten» til å begrunne det han mener er manglende kvalitet i norsk dokumentarfilm.

Lies agenda er ikke å verne om det norske, slik Gjedde etterlyser fra Tajjik,  men derimot å åpne norsk  kulturproduksjon mot verden, både innholdsmessig  og lanseringsmessig. Han snakker om praktisk kulturpolitikk, og det er nesten underlig at ingen har brakt kulturtesten på banen i den generelle debatten om definisjonen av norsk kultur.

Truls Lie skriver om sine opplevelser fra Dokumentarfilmkonventet i Bergen, og om sin tolkning av kulturtesten som er pålagt av Norsk filminstitutt. Hans tolkning fraviker i stor grad fra den NFI selv praktiserer, noe som blant annet ble presisert av filminstituttets direktør Nina Refseth på det nevnte konventet. 

I sin innledning hevder Lie at NFI krever at norske filmer skal fremme norsk kultur, historie og natur.  Jeg vet ikke hvor Lie har møtt dette kravet. Det kan virke som om han har feiltolket Nina Refseths presisering under konventet; «Hvis en nordmann er interessert, så har det med norske samfunnsforhold å gjøre.» Dette er ikke en intern kritikk av kulturtesten, men en presisering av hvordan den tolkes – altså veldig vidt.

NFIs tolkning ligger ute på våre hjemmesider, og sier også der tydelig: «Begrepet «knyttet til» kan forstås som innholdsmessig «knyttet til», men det kan også være «knyttet til» norske forhold gjennom opphavsmenns tilknytning.  Flere av de filmene med internasjonalt innhold som Lie selv nevner i sin kronikk, for eksempel Gazas tårer, som Lie bruker som eksempel på en film med «100 prosent utenlandsk innhold» – har mottatt både produksjons- og lanseringstilkudd fra NFI. Det samme gjelder 17.000 Islands, som riktignok er et transmedieprosekt, ikke en ”Nye veier film”.

Det finnes flere slike eksempler ved alle av NFIs tildelinger til dokumentarfilm de seneste år, også i siste runde. (feks Drone, Chinatown in Maniitsoq, Raging Grannies, Taliban Oil, Rangoon og Around my family table) og også ved de rekordmange norske filmene som har turnert internationale festivaler.

Jeg opplever enkelte aktørers motstand mot kulturttesten som noe underlig –  testen fungerer slik at den gjør det vanskelig for norskregistrerte produksjonsselskaper  å lage internasjonale filmer med internasjonale regissører og opphavsmenn. Den søker altså å sikre at statlige kulturmidler kommer kunstneriske utøvere bosatt i Norge til gode. Den er også et redskap for å sikre at norske prosjekter kan co-produsere på like vikår med Eu – produsenter, og få tilgang til internasjonal produksjonstøtte.  

De politiske retningslinjene som ligger i EØS-samarbeidet krever at nasjonale støtteordninger er tydelig definert som kulturstøtte (i motsetning til næringsstøtte) og finnes i liknende former i alle våre naboland, feks gjennom den danske filmloven

Dette kan være utfordrende for produsenter som ønsker å bygge kompetanse og nettverk gjennom store internasjonale prosjekter uavhengig av regissører og opphavsmenns nasjonale tilhørighet. Men for norske filmskaperes enkeltprosjekter tror jeg kulturtesten kan være en fordel.

Dette er selvfølgelig en balansegang som vi stadig må diskutere og vurdere konsekvensene av, men det er viktig at misforståelser og feiltolkninger ikke setter rammen for hverken diskusjonen eller ambisjonene. Dersom jeg som konsulent kunne prioritere mellom prosjekter fra Werner Herzog, Ulrich Seidl og Michael Moore i bunken min, med kunstriske kvaliteter og internasjonal lansering som eneste retningslinje, er det ikke sikkert det hadde blitt så mye igjen til så mange andre…

Å hevde at norske dokumentarer er så å si frahværende på internasjonale arenaer er også en oppfatning som heldigvis ikke er objektiv. Det motsies bla av Tine Fischer, direktør ved den anerkjente danske festivalen CPH:DOX, som derimot mener at rekorden av norske filmer i 2012 tyder på «et produksjonsmiljø med mot og ressurser til å flytte sjangeren i nye retninger. Årets norske filmer vitner om en unik evne til å finne og fortelle særegne, lokale historier». Ifølge Fischer er det like mye form som innhold som åpner for internasjonal festivalinteresse.

Selvfølgelig skal vi strekke oss videre- utover nasjonale og genremessige grenser. For å utvikle dokumentarfilmen både nasjonalt og internasjonalt er det mange midler som kan gi resultater.  At norske dokumentarer ligger et hakk etter de danske, svenske og finske internasjonalt – som  Mikael Opstrup fra EDN  påpekte sitt innlegg på Dokumentarkonventet i Bergen, har sannsynligvis sammensatte årsaker.

Opstrup hadde selv tatt kontakt med konsulentene i våre naboland og spurt om hva de mener er årsakene til dokumentarfilmens vekst og suksess de seneste år, og hentet mange interessante tilbakemeldinger. I Danmark finnes det en egen 4-årig linje for dokumentarfilmregissører ved den Danske filmskolen. Dette er medvirkende til en tradisjon der filmarbeidere arbeider i begge sjangere – og medfører dermed at dokumentarister etablerer samarbeid med de beste klipperne, fotografene og dramaturgene.  Det at for eksempel de dyktigste klipperne i Danmark også arbeider med dokumentar gjør danskene til attraktive co-produsenter – noe som igjen hever erfaringen og  kompetansen  

Dokumentarfilmen står også sterkt ved filmskolen i Finland – der finnes det sågar en egen linje for produksjon av dokumentarfilm.  I Sverige finnes to filmskoler – Dramatiska institutet har en egne dokumentarlinje, mens Filmhøgskolen i Gøteborg er særlig anerkjent for sin sjangeråpenhet.

Et annet punkt som Opstrup påpekte under sitt innlegg på konventet, var at det både i Sverige og Danmark foreligger føringer fra instituttene om at produsent og regissør skal være to forskjellige personer – noen som sikrer utvikling av profesjonalitet i begge ledd – og at både finske YLE og SVT er åpne for ulike dokumentariske formater. Veien ut i TV-verden er ofte mye lettere når man har co-produksjonsavtale fra en anerkjent kanal hjemmefra, som også ivaretar det redaksjonelle ansvaret. I tillegg finnes det i alle fall både i Sverige og i Danmark gode muligheter for alternativ kinolansering gjennom feks Dox-on wheels og Folkets Bio – som medvirker til å utbedre interessen og kapre nye publikummere.

Diskusjonen rundt dokumentarfilmens forutsetninger er viktig. I forhold til kulturtesten er den særlig avgjørende i forhold til minoritetsproduksjon. Søknaden om unntak fra Kulturtesten for minoritets co-produksjon av dokumentar på linje med unntaket som finnes for kinofilm (fiksjon og dokumentar)  er lovet behandlet i løpet av 2013 av kulturdepartementet. Det er bred enighet og stor forventning om at dette unntaket innvilges, men det ligger altså utenfor NFIs mandat.  I mellomtiden er det synd hvis norske produsenter skal bruke kulturtesten som en selvpålagt og misforstått unnskyldning for ikke å produsere filmer med internasjonalt innhold og ambisjoner.

Dokumentarfilm er en sjanger midt i voldsomme endringer og utfordringer – både formmessig og lanseringsmessig. Danskene har valgt å fokusere på de mulighetene dette gir.  Vi har både petroleum og talentene, og ved å fokusere på å spille hverandre gode og samle kreftene for gode tiltak, heller enn å bygge fiktive murer, kan vi kankje bedre presse både svenskene og danskene i kne.

 

KriStine Ann Skaret, dokumentarfilmkonsulent NFI

Relevante linker:

Hva er kulturtesten?

NFIs tolkning av kulturtesten

Den danske filmloven

 

 

1 kommentar til – Feiltolker kulturtesten

  1. Når NFI bruker kulturtesten for å nekte støtte til en norsk spillefilm som «Rødt hjerte» (som jeg selv produserte) er nok Truls Lies tolking nærmere virkeligheten enn det KriStine Ann Skaret later til å tro.

    «Rødt hjerte» er definert som en norsk film (av NFI), men ble nektet etterhåndsstøtte av NFI siden den er innspilt i Irak.

Svar til Egil Ødegård Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Feiltolker kulturtesten

– Feiltolker kulturtesten

Truls Lie feiltolker kulturtesten og skaper fiktive murer, mener dokumentarkonsulent i NFI, KriStine Ann Skaret. – Testen skal sikre at statlige kulturmidler kommer kunstneriske utøvere bosatt i Norge til gode.

Det foregår i disse dager to interessante diskusjoner parallelt – en som forsøker å definere norsk kultur generelt, og en som søker å definere konsekvensene av Norsk filminstitutts (NFI) kulturtest. I en artikkel i Rushprint/Le Monde forsøker filmskribent og filmskaper Truls Lie å bruke den ene – «kulturtesten» til å begrunne det han mener er manglende kvalitet i norsk dokumentarfilm.

Lies agenda er ikke å verne om det norske, slik Gjedde etterlyser fra Tajjik,  men derimot å åpne norsk  kulturproduksjon mot verden, både innholdsmessig  og lanseringsmessig. Han snakker om praktisk kulturpolitikk, og det er nesten underlig at ingen har brakt kulturtesten på banen i den generelle debatten om definisjonen av norsk kultur.

Truls Lie skriver om sine opplevelser fra Dokumentarfilmkonventet i Bergen, og om sin tolkning av kulturtesten som er pålagt av Norsk filminstitutt. Hans tolkning fraviker i stor grad fra den NFI selv praktiserer, noe som blant annet ble presisert av filminstituttets direktør Nina Refseth på det nevnte konventet. 

I sin innledning hevder Lie at NFI krever at norske filmer skal fremme norsk kultur, historie og natur.  Jeg vet ikke hvor Lie har møtt dette kravet. Det kan virke som om han har feiltolket Nina Refseths presisering under konventet; «Hvis en nordmann er interessert, så har det med norske samfunnsforhold å gjøre.» Dette er ikke en intern kritikk av kulturtesten, men en presisering av hvordan den tolkes – altså veldig vidt.

NFIs tolkning ligger ute på våre hjemmesider, og sier også der tydelig: «Begrepet «knyttet til» kan forstås som innholdsmessig «knyttet til», men det kan også være «knyttet til» norske forhold gjennom opphavsmenns tilknytning.  Flere av de filmene med internasjonalt innhold som Lie selv nevner i sin kronikk, for eksempel Gazas tårer, som Lie bruker som eksempel på en film med «100 prosent utenlandsk innhold» – har mottatt både produksjons- og lanseringstilkudd fra NFI. Det samme gjelder 17.000 Islands, som riktignok er et transmedieprosekt, ikke en ”Nye veier film”.

Det finnes flere slike eksempler ved alle av NFIs tildelinger til dokumentarfilm de seneste år, også i siste runde. (feks Drone, Chinatown in Maniitsoq, Raging Grannies, Taliban Oil, Rangoon og Around my family table) og også ved de rekordmange norske filmene som har turnert internationale festivaler.

Jeg opplever enkelte aktørers motstand mot kulturttesten som noe underlig –  testen fungerer slik at den gjør det vanskelig for norskregistrerte produksjonsselskaper  å lage internasjonale filmer med internasjonale regissører og opphavsmenn. Den søker altså å sikre at statlige kulturmidler kommer kunstneriske utøvere bosatt i Norge til gode. Den er også et redskap for å sikre at norske prosjekter kan co-produsere på like vikår med Eu – produsenter, og få tilgang til internasjonal produksjonstøtte.  

De politiske retningslinjene som ligger i EØS-samarbeidet krever at nasjonale støtteordninger er tydelig definert som kulturstøtte (i motsetning til næringsstøtte) og finnes i liknende former i alle våre naboland, feks gjennom den danske filmloven

Dette kan være utfordrende for produsenter som ønsker å bygge kompetanse og nettverk gjennom store internasjonale prosjekter uavhengig av regissører og opphavsmenns nasjonale tilhørighet. Men for norske filmskaperes enkeltprosjekter tror jeg kulturtesten kan være en fordel.

Dette er selvfølgelig en balansegang som vi stadig må diskutere og vurdere konsekvensene av, men det er viktig at misforståelser og feiltolkninger ikke setter rammen for hverken diskusjonen eller ambisjonene. Dersom jeg som konsulent kunne prioritere mellom prosjekter fra Werner Herzog, Ulrich Seidl og Michael Moore i bunken min, med kunstriske kvaliteter og internasjonal lansering som eneste retningslinje, er det ikke sikkert det hadde blitt så mye igjen til så mange andre…

Å hevde at norske dokumentarer er så å si frahværende på internasjonale arenaer er også en oppfatning som heldigvis ikke er objektiv. Det motsies bla av Tine Fischer, direktør ved den anerkjente danske festivalen CPH:DOX, som derimot mener at rekorden av norske filmer i 2012 tyder på «et produksjonsmiljø med mot og ressurser til å flytte sjangeren i nye retninger. Årets norske filmer vitner om en unik evne til å finne og fortelle særegne, lokale historier». Ifølge Fischer er det like mye form som innhold som åpner for internasjonal festivalinteresse.

Selvfølgelig skal vi strekke oss videre- utover nasjonale og genremessige grenser. For å utvikle dokumentarfilmen både nasjonalt og internasjonalt er det mange midler som kan gi resultater.  At norske dokumentarer ligger et hakk etter de danske, svenske og finske internasjonalt – som  Mikael Opstrup fra EDN  påpekte sitt innlegg på Dokumentarkonventet i Bergen, har sannsynligvis sammensatte årsaker.

Opstrup hadde selv tatt kontakt med konsulentene i våre naboland og spurt om hva de mener er årsakene til dokumentarfilmens vekst og suksess de seneste år, og hentet mange interessante tilbakemeldinger. I Danmark finnes det en egen 4-årig linje for dokumentarfilmregissører ved den Danske filmskolen. Dette er medvirkende til en tradisjon der filmarbeidere arbeider i begge sjangere – og medfører dermed at dokumentarister etablerer samarbeid med de beste klipperne, fotografene og dramaturgene.  Det at for eksempel de dyktigste klipperne i Danmark også arbeider med dokumentar gjør danskene til attraktive co-produsenter – noe som igjen hever erfaringen og  kompetansen  

Dokumentarfilmen står også sterkt ved filmskolen i Finland – der finnes det sågar en egen linje for produksjon av dokumentarfilm.  I Sverige finnes to filmskoler – Dramatiska institutet har en egne dokumentarlinje, mens Filmhøgskolen i Gøteborg er særlig anerkjent for sin sjangeråpenhet.

Et annet punkt som Opstrup påpekte under sitt innlegg på konventet, var at det både i Sverige og Danmark foreligger føringer fra instituttene om at produsent og regissør skal være to forskjellige personer – noen som sikrer utvikling av profesjonalitet i begge ledd – og at både finske YLE og SVT er åpne for ulike dokumentariske formater. Veien ut i TV-verden er ofte mye lettere når man har co-produksjonsavtale fra en anerkjent kanal hjemmefra, som også ivaretar det redaksjonelle ansvaret. I tillegg finnes det i alle fall både i Sverige og i Danmark gode muligheter for alternativ kinolansering gjennom feks Dox-on wheels og Folkets Bio – som medvirker til å utbedre interessen og kapre nye publikummere.

Diskusjonen rundt dokumentarfilmens forutsetninger er viktig. I forhold til kulturtesten er den særlig avgjørende i forhold til minoritetsproduksjon. Søknaden om unntak fra Kulturtesten for minoritets co-produksjon av dokumentar på linje med unntaket som finnes for kinofilm (fiksjon og dokumentar)  er lovet behandlet i løpet av 2013 av kulturdepartementet. Det er bred enighet og stor forventning om at dette unntaket innvilges, men det ligger altså utenfor NFIs mandat.  I mellomtiden er det synd hvis norske produsenter skal bruke kulturtesten som en selvpålagt og misforstått unnskyldning for ikke å produsere filmer med internasjonalt innhold og ambisjoner.

Dokumentarfilm er en sjanger midt i voldsomme endringer og utfordringer – både formmessig og lanseringsmessig. Danskene har valgt å fokusere på de mulighetene dette gir.  Vi har både petroleum og talentene, og ved å fokusere på å spille hverandre gode og samle kreftene for gode tiltak, heller enn å bygge fiktive murer, kan vi kankje bedre presse både svenskene og danskene i kne.

 

KriStine Ann Skaret, dokumentarfilmkonsulent NFI

Relevante linker:

Hva er kulturtesten?

NFIs tolkning av kulturtesten

Den danske filmloven

 

 

One Response to – Feiltolker kulturtesten

  1. Når NFI bruker kulturtesten for å nekte støtte til en norsk spillefilm som «Rødt hjerte» (som jeg selv produserte) er nok Truls Lies tolking nærmere virkeligheten enn det KriStine Ann Skaret later til å tro.

    «Rødt hjerte» er definert som en norsk film (av NFI), men ble nektet etterhåndsstøtte av NFI siden den er innspilt i Irak.

Leave a Reply to Egil Ødegård Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY