Etter at bransjeorganisasjonen Film & Kino i sommer annonserte kuttene i støtten til filmformidling, er det fortsatt uklart hva som vil skje videre. Under filmfestivalen i Haugesund forrige uke fikk det såkalte festivalutvalget signaler fra både regjeringen og de borgerlige om at de ønsker å gjøre noe med festivalenes utsatte situasjon, men uten å konkretisere hvordan. Hva som skjer med de andre tiltakene som rammes – cinematekene, filmkulturelle tiltak for barn og unge, import og distribusjon av såkalt kvalitetsfilm og Bygdekinoens tilbud – er fortsatt uavklart. Allerede fra nyttår kan cinematek-lederne risikere å måtte sende seg selv en oppsigelse.

Dette har vært beretningen om et varslet kutt, helt siden Film & Kino allerede for fem år siden påpekte at inntektene fra videosalg gjennom den såkalte  videogramavgiften begynte å falle.

Samtidig er det begynnelsen på slutten for en snodig og kortsiktig finansiering av filmformidling som tidligere kulturminister Giske i sin tid gikk inn for. Det kunne virke som en god idé på den tiden, for ingen forestilte seg at dvd-formatet ville sakke akterut i markedet med den farten det har gjort. I dag er det iferd med å bli et talende bilde på baksiden av den råflotte rødgrønne filmpolitikken og det ensidige fokus på filmproduksjon.

Ikke misforstå: Oppgraderingen av norsk filmproduksjon har vært svært viktig og nødvendig. Men en filmkultur bygges ikke på produksjon alene, den er en komplekst konstruksjon som blir til over tid, basert på rasjonelle virkemidler. Å basere norsk filmformidling på svingende inntekter fra en avgift er en lite gjennomtenkt politikk og nå må film-Norge betale prisen for det.

Under Filmsamtalen i juni, som vi arrangerte samme dagen Film & Kino vedtok kuttene, var tema: Hva vil vi med filmformidling? Det ble der tydelig at det ikke finnes en definert overordnet politikk for hvordan film skal distribueres, kurateres og ivaretas, det er overlatt til en broket underskog av idealister og ildsjeler.

Det finnes ingen tilsvarende offensiv politikk for filmformidlingen som for filmproduksjon. Bare det faktum at flere av de beste filmene til vår kanskje fremste regissør, Arne Skouen, ikke har vært tilgjengelig på video, forteller mye om tingenes tilstand (en skandale vi i Rushprint, nesten til det kjedsommelige, har gjentatt omtrent en gang i året. Når de fleste filmene omsider slippes til høsten på det «framtidsrettede» formatet DVD, er det symptomatisk for denne mangelen på langsiktige strategier). Som Lene Løken i Film & Kino sa det under Filmsamtalen: Vi lager mange filmer som aldri når sitt publikum nettopp fordi vi ikke prioriterer hvordan filmene skal nå sitt publikum. Vi sender filmene på kino og håper på det beste.

Det neste naturlige steget i den norske filmkulturens evolusjon må bli en styrking av dette området av filmlivet. Mens de ordinære kinoene i voksende grad privatiseres blir norske filmfestivaler stadig viktigere arenaer for lansering av utenlandsk og norsk film som ellers får mindre plass på kinoene. Stadig flere utenlandske arthousefilmer får distribusjon gjennom cinematekene istedenfor kinoene, og det er helt naturlig i et differensiert marked. Bare se på hvor viktig Bergen Internasjonal Film Festival har blitt for dokumentarfilmen, eller hvordan man i Tromsø har fått til et forbilledlig samspill mellom den ordinære kinoen, filmfestivalen og distribusjon av smalere film.

Denne nedbyggingen av filmformidlingen rammer selvsagt også den produksjonsrettede delen av bransjen. Om vi ikke makter å utvikle en kultur for formidling og lansering, om vi ikke er i nærkontakt med ulike deler av publikum og kan veilede oppvoksende generasjoner, så neglisjerer vi et viktig fundament for filmene våre. Norske filmregissører og produsenter har forholdt seg ganske tause i dette spørsmålet, det synes ikke å oppta dem. Dette fraværet av uttalt solidaritet er et trekk ved den norske filmbransjen som er farlig, selv om det er forståelig: Man lever i en prosjektbasert virkelighet, og har sjelden overskudd til å se bortenfor neste prosjektet. Samtidig bekrefter dette nærsynte fokuset selve hovedproblemet: at vi er en underutviklet filmnasjon som kun følger filmen fram til den røde løperen.

Men det norske filmlivet er så lite at alt hører sammen. Neste gang kan det være produksjonsmiljøet som opplever kutt. Ja, det kan skje allerede etter neste Stortingsvalg. Da kan det komme godt med å ha resten av filmlivet, ikke minst formidlerne som vet å formulere seg og kjenner sin filmhistorie, med på laget.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint. Denne kommentaren er en redigert versjon av lederen i juni/juli-utgaven av RUSHPRINT.