En liten ARA-film

En liten ARA-film

I Arne Skouens filmografi nevnes kun spillefilmene. Få vet at han også lagde kortfilm, som alle hadde den samme forteksten: ”En liten ARA-Film”. Og små filmer var det, også i sin tematikk og sin produksjonshistorie, skriver Gunnar Iversen.

En av grunnene til at disse kortfilmene er gått i glemmeboken er at Arne Skouen selv ikke var særlig begeistret for dem. Han anså ikke at de var verd mye, og skulle senere i livet ønske at de ikke var blitt laget. Han ønsket til og med at de skulle bli destruert.

Til meg sa Skouen en gang at han hadde latt det gå sport i å lage filmene så fort som mulig. Skouen satte av tre dager til arbeidet med en kortfilm. En dag til å skrive manus, en dag til opptak, og til slutt en dag til klipping og annet etterarbeid. Hvorfor lagde han disse filmene, når de var laget så hurtig og åpenbart ikke betydde noe særlig for ham? Og hva slags filmer var det han produserte?

Brødfilm og skattefritak

De seks kortfilmene Arne Skouen skrev, produserte og regisserte ble laget i årene mellom 1958 og 1964. De var alle laget som forfilmer til hans egne spillefilmer. Den første, Alex og Anniken spiller golf fra 1958, var forfilm til spillefilmen Pastor Jarmann kommer hjem. Den andre, Nå kan Trine svømme! fra 1960, var forfilm til okkupasjonsdramaet Omringet, og en film som Jenta fra gullverket fra 1964 var forfilm til komedien Pappa tar gull. Arne Skouen begynte å lage kortfilm da han selv tok over ansvaret for produksjonen av sine spillefilmer, og etablerte produksjonsselskapet ARA-Film i 1958.

De første tre spillefilmene Skouen regisserte var alle produsert av Norsk Film A/S. Da han fikk tommelen ned fra dette statlig-kommunale selskapet for manuset til Det brenner i natt! fikk han Albert Owesen til å produsere denne og komedien Barn av solen. Begge disse filmene kom i 1955. Den første ble en kunstnerisk seier, men hadde et alvorlig tema, en mørk tone og en ekspresjonistisk stil, og ble ikke noen stor publikumssuksess. Barn av solen ble en publikumsmessig og kunstnerisk katastrofe, og la Owesens planer om videre spillefilmproduksjon i grus. Skouen som var blitt ansatt som kunstnerisk leder i selskapet måtte se seg om etter andre oppdragsgivere.

Claes Gill
«Det brenner i natt»

Å gå tilbake til Norsk Film A/S var vanskelig. Ikke minst fordi Kristoffer Aamot hadde bebreidet Skouen for at han ikke lot Det brenner i natt! gå til Norsk Film A/S. Det hjalp ikke at Skouen påpekte at det var Aamots eget selskap som hadde sagt nei til filmen. Norsk Film A/S ville ikke produsere den. Likevel klandret Aamot Skouen for valget av produsent. Aamot som syv år tidligere hadde fått Skouen interessert i film, og nesten beordret ham til å selv å regissere Gategutter, var så sinna i 1955 at hans aller siste ord til Skouen var: Køss meg i rævva!

Etter at Ni Liv var blitt produsert av det kortlivede A/S Nordsjøfilm i 1957, tok Skouen selv over produksjonen av sine filmer i mange år, selv om han ved to anledninger vendte tilbake til Norsk Film A/S. Skouens produksjonsselskap ARA-Film hadde behov for kortfilm, av rent pragmatiske og økonomiske grunner, fordi dette ga muligheter til reduksjon av luksusskatt, og Skouen valgte dermed å produsere kortfilm selv. De spillefilmene ARA-Film produserte i årene mellom 1958 og 1964 hadde alle en liten kortfilm av Skouen som fast forfilm når de ble vist over hele landet.

Kortfilmproduksjonen etter krigen var først og fremst ”brødfilm”, som filmarbeiderne gjerne kalte det. Filmer man lagde for å få en inntekt, slik at man kunne leve mellom mer ambisiøse prosjekter. Luksusskatten på film, som definerte film som samfunnsmessig luksus i Norge, ble krevet inn mellom 1920 og 1969. Helaftens dokumentarfilm var skattefri, som det het, men dermed også helt utenfor det statlige støttesystemet, som langt på vei var å regne som refusjon av luksusskatt.

Viste man en kort informasjonsfilm før hovedfilmen kunne man imidlertid få reduksjon i luksusskatten. Dette kom både kinoeierne og filmprodusentene til gode, og derfor ble produksjonen av opplysningsfilm omfattende i Norge i årene etter krigen. Den kortfilmkulturen som vokste fram, der opplysnings- eller informasjonsfilm var en naturlig del av et kinobesøk, var i hovedsak et resultat av myndighetenes kulturpolitikk, som stimulerte til produksjon og visning av kortfilm, selv om mange filmskapere tok oppdragene på alvor og lagde gode filmer som fungerte som god folkeopplysning.

Årsaken til at Arne Skouen lagde seks kortfilmer mellom 1958 og 1964 var ønsket om å gjøre spillefilmene mer attraktive for kinoeierne gjennom å lage en ferdig ”filmpakke”, som besto av en kort opplysningsfilm og en spillefilm. Kortfilmen ga grunnlag for en liten reduksjon i luksusskatten på den samlede inntekten av filmforestillingene. Derfor la heller ikke Skouen hele sitt hjerte i disse filmene, og gjorde sport av å lage dem så fort som mulig.

Disse filmene er imidlertid ikke dårlige, snarere er de så å si akkurat som det meste annet som ble laget av opplysningsfilm i disse årene, men heller ikke bedre. Det er lett å se at de er laget av Skouen, men de er samtidig først og fremst laget av en økonomisk nødvendighet, og ikke fordi Skouen hadde noe helt spesielt på hjertet som han ville formidle i det lille formatet. Etter at Skouen hadde laget den aller første av sine seks små kulturfilmer, som de ble kalt den gangen, skrev han manus til en ren turistfilm.

Billy the Skier

Mye norsk kortfilm fra mellom- og etterkrigstiden er turistiske solskinnsdokumentarer som bare viser fram den vakre overflaten i det norske samfunnet eller naturens aller peneste postkortvyer. Etter krigen var Per Høst og Jan Wikborg avgjørende for satsningen på slik film her i landet. Ikke minst ved å introdusere fargefilm og 16 mm i Norge i 1947, gjennom sitt selskap Norsk Kulturfilm A/S. De fleste kortfilmprodusentene i vårt land lagde oppdragsfilm, der solsidene av samfunn, kulturliv eller natur skulle vises fram, både for utenlandske øyne og for landets egen borgere.

Det mest kunstnerisk ambisiøse filmselskapet i disse årene, ABC-Film A/S, lagde også en mengde slike filmer. Dette selskapet var blitt etablert i 1950 av en gjeng unge entusiaster, med regissørene Erik Løchen, Erik Borge og Jan Erik Düring, fotografen Tore Breda Thoresen og komponisten Gunnar Sønstevold i spissen. Da de i 1959 skulle lage kortfilmen Billy the Skier for Utenriksdepartementet, ble Arne Skouen hyret inn for å skrive manuskriptet.

Billy the Skier er kanskje den filmen som Skouen arbeidet på som er minst typisk for hans virke som filmarbeider, og den er så preget av sin tid at det er vanskelig å ta den alvorlig i dag. Likevel er dens humor og iver etter å selge Norge i utlandet ikke annerledes enn det vi ser i mange reklamefilmer av i dag. Det er bare lettere å se det ufrivillig komiske i en historisk film enn i samtidens filmuttrykk.

Billy the Skier presenteres som de korte og lykkelige opplevelsene til Mr. Billington. Han er en pertentlig engelsk selger som reiser til Norge for å selge kork. Allerede på SAS-flyet over til Norge aner han at hans vare kanskje ikke vil bli like lett å selge, og samtidig faller hans øyne på en av de vakre norske flyvertinnene. Han gjør store øyne når han ser henne ha med seg ski, og hans første møte med Norge skaper ytterligere forundring. ”What sort of country is this”, utbryter han, ”where people are so preoccupied with snow.” Alle Billington forsøker å ringe for å gjøre sine forretningsavtaler er borte, og vi nordmenn forstår at de selvsagt er ute på ski.

«Gategutter»

Tidlig i filmen etableres en komisk undertone, ikke bare i skildringen av Mr. Billington, som er og blir en komisk karikatur, men også i skildringen av det Norge han møter. Det er vinter, og alle er besatt av snø og ski. Vi ser et spebarn med bittesmå ski som stikker opp fra bylten det er pakket inn i, og en kvinne i finstas som tar seg opp en trapp inne i Grand Hotell med ski på beina.

På søndag er hovedstaden øde og tom, og Billington lurer på om byen er blitt evakuert.

For å lære om landet følger han strømmen av mennesker ut i Oslo-marka, ser den vakre flyvertinnen i en slalomkonkurranse, og må innrømme at han er blitt som et barn igjen, fordi han ikke kan stå på ski. Dette gjør han noe med. Han tar timer med en kvinnelig instruktør, for å imponere på flyvertinnen, som han møter og tilbringer glade dager sammen med. På dagene står de på ski, og på kveldene danser de til jazz på et høyfjellshotell. Flyvertinnen heter Gerd, og Billington utbryter: ”What a girl, what a country, what a life!”

Filmen avsluttes med en serie komiske episoder. Først vitses det over at for å kapre unge norske damer er det ikke sjokolade og nylonstrømper som skal til, men at man kan imponere med skihopp. Noe som ”demands viking-blood”. Så vises hvordan Billingtons nervøsitet gjør hans seng om til en stor vugge: ”The cradle of skiing”. Helt til slutt består imidlertid Billington sin manndomsprøve, står ned en bratt fjellside på ski, og nede venter flyvertinnen Gerd. Tilbake på SAS-flyet tenker han over sin forvandling, og de siste bildene i Billy the Skier viser hvordan Billy the Cork-Salesman er blitt til Billy the Skier.

Skouens rolle i denne filmen var begrenset til å skrive manus. Filmen ble regissert av Jan Erik Düring, som for øvrig hadde samarbeidet med Skouen tidligere, blant annet som klipper på Barn av solen. Foto var ved Tore Breda Thoresen, og Billy the Skier har de typiske Thoresen-vyene. Ofte undervinklede bilder med høy horisont, eller pregnante komposisjoner med mange diagonaler som skaper bildemessig spenning. Selv om filmen ikke er spesielt god, er den fremdeles pussig og komisk, og den er på mange måter typisk for ABC-films produksjon av turist- og opplysningsfilm i disse årene. Det Skouen legger til er en vittig dialog, som understreker den ellers komiske historien som både gjør narr av engelskmannen og av Norge på en mild måte.

Sett i dag er det noe komisk Mad Men-aktig ved denne filmen. Ikke minst ved sitt mannlige perspektiv. Billington er på en dobbel jakt. Han er på jakt etter det norske, først og fremst for å kunne selge sin vare, men også på jakt etter Kvinnen. Gerd er på mange måter en representant for norsk natur, som Billington må manne seg opp for å vinne. Hun og den norske naturen gjør også at han gir opp salget av kork i Norge. Han er blitt forvandlet på flere måter gjennom sitt møte med Norge og Gerd.

Billy the Skier er en av hundrevis av småfilmer som i dag først og fremst er interessante kultur- og mentalitetshistoriske kilder. Noen stor film, med store kunstneriske kvaliteter, kan man neppe si at den er, men den har sine vittige øyeblikk og replikker. At filmen også handlet om vintersport var kanskje en av grunnene til at Skouen fikk oppgaven å skrive manus, og flere av Skouens egne kortfilmer tar utgangspunkt i sport.

Arne Skouen spiller golf

Som gammel sportsjournalist i Dagbladet var det kanskje ikke tilfeldig at Skouen fokuserte på sport og fritidsaktiviteter i tre av sine seks korte kulturfilmer. Den aller første av Skouens egne kortfilmer het Alex og Anniken spiller golf (1958), og her dukker Skouen selv opp som en mann som ikke mestrer denne sporten og gir opp spillingen. Han er alltid filmet med ryggen til, som om Skouen selv var litt flau over sin rolle i filmen og den kjappe produksjonen, men det er en lett gjenkjennelig Arne Skouen som har den komiske hovedrollen i denne korte filmen.

Alex og Anniken spille golf er en av de enkleste av Skouens kortfilmer, og bærer nok preg av at det lille formatet var uvant for ham, selv om han hadde hjelp av sine faste hjelpere Finn Bergan på foto og Bjørn Breigutu som klipper. Golf var vel heller ikke blant Skouens favorittsporter. Derfor er det kanskje hans minst interessante kortfilm.

"Kalde spor"
«Kalde spor»

Alex og Anniken spiller golf er en solskinnsdokumentar om golf som fritidsaktivitet for ungdom, og er en presentasjon av golfens gleder. Filmen er bygget opp som et enkelt spill på kontraster. På den ene siden Anniken og Alex som spiller golf. De går over forskjellige deler av golfbanen, mestrer åpenbart spillet, og tar avslutningsvis en pause. De setter opp en solparasoll, som for å ta en lunsjpause i det fri. På den andre siden følger vi en frustrert mann som ikke mestrer golfen, spilt av Skouen. Han får ballen i vannet, og kaster til slutt alle ballene i vannet og gir opp det hele. Der Anniken og Alex mestrer å få ballen i hullet på en uanstrengt og elegant måte, er mannen kløna som til slutt gir opp i frustrasjon og sinne.

Skouens andre egne kortfilm Nå kan Trine svømme! fra 1960 er en mer dynamisk fortalt film, som i enda større grad veksler mellom nærbilder og avstandsbilder. Den har en rask rytme, framhevet av den elegante og lystige vibrafon-jazzen som Gunnar Sønstevold komponerte til filmen, og dens fortelling er mer elegant og helhetlig.

”Vann er en av våre barns første lekesaker, men leken får ingen mening eller trygghet før vi kan svømme”, sier kommentatoren innledningsvis, og forteller om Svømmeforbundets svømmeskoler for de minste, som har vært viktig siden 1954. På lydsiden får vi forklart om svømmeskolenes og svømmeopplæringens betydning, mens vi på bildesiden følger lille Trines svømmeopplæring. Trine spilles av Synne Skouen, og presenteres som en av de små som skal lære av svømme.

Trines opplæring følges i flere stadier, og Nå kan Trine svømme! er en slags prosessfilm. Dette er en av de vanligste kortfilmformene i etterkrigstiden, både i Norge og internasjonalt, og fokuserer på en utvikling eller prosess. Enten hvordan en vare blir til, fra råstoff til ferdig produkt, eller hvordan en ferdighet tilegnes av en person. Prosessen som skildres i Skouens film er imidlertid knyttet til en spesiell metode, og den har en svakt polemisk karakter.

Innledningsvis i filmen blir vi presentert for Svømmeforbundets instruktør Odd Wien. Hans metode går ut på å lære bensparkene først, på land og i vannet, før man lærer svømmetakene med hender og armer. Dette argumenterer også filmen for er en bedre rekkefølge dersom man skal lære de minste å svømme, og dette illustreres og underbygges så av at vi ser hvordan lille Trine lærer seg å svømme.

Den tredje av Skouens seks kortfilmer var Stifinnere fra 1961. Her er det orientering som skal presenteres. Orientering framstilles i filmens begynnelse som  ”den fineste skattejakt friluftslivet kan by på” og et kart er ”det barskeste lesestoff”. Også her presenteres den organisatoriske bakgrunnen for sporten, Norges Orienteringsforbund, og mens kommentatoren forklarer om orientering ser vi forskjellige deler av et orienteringsløp både for unge og eldre. Vi er stille på en post løperne kommer innom, og ser både hvordan de løser enkelte utfordringer i terrenget og hvordan man av og til løper feil vei.

Stifinnere og Nå kan Trine svømme! har begge en opplysningsmessig ramme, ved å forklare om Svømmeforbundet eller Norges Orienteringsforbund, og argumenterer på en forsiktig måte for betydningen av svømmeopplæring og friluftsliv. Dette er bildemessig organisert gjennom skildringen av et løp eller en opplæringsprosess. Kommentatorstemmen er både forklarende og leken, og veksler mellom å beskrive og kommentere enkelte tagninger på en humoristisk måte. Når Trine ivrig hopper ut i vannet, som om hun allerede etter første lille øvelse på land kan svømme sier kommentatoren: ”Neinei, så fort går det ikke, Trine!”. Og når en orienterer en stund løper feil vei og forbi posten, kommenteres dette på en humoristisk måte. Dette skaper en munter, leken og oppsluppen tone i filmene som gjør den opplysende kjernen mer diskret.

Det er tre forskjellige sporter og fritidsaktiviteter som Skouen skildret i sine første kortfilmer. Orientering framstilles som en sport ”uten tribuner, telleapparater og primadonnaer”, og det er de positive aspektene ved friluftsaktivitet som er det aller viktigste i disse muntre opplysningsfilmene. Nå kan Trine svømme! er den filmen som står seg best i dag som opplysningsfilm, men alle de tre første kortfilmene til Skouen er preget av kompetent håndverk, og de er på mange måter typiske for denne typen kortfilm i Norge på 1950- og 1960-tallet.

Kulturhistoriske glimt

Arne Skouens siste tre kortfilmer er litt annerledes enn de første tre sports- og friluftsfilmene. To av filmene henger tett sammen, med nesten samme tematikk, og er små blandinger av kulturhistoriske forelesninger og Norge Rundt-reportasjer. Både Smaragder og skrot (1962) og Jenta fra gullverket (1964) tar utgangspunkt i gammel gruvedrift i Eidsvoll, der man både gravde gull og lette etter de edleste steiner i gamle dager.

Smaragder og skrot er kanskje den aller enkleste av Skouens kortfilmer, og tar oss med over broen til Mjøsas bredder, der kommentatoren forteller om noen engelskmenn som i en ti års periode, fram til 1906, drev en smaragdgruve. Mesteparten av filmen dreier seg om den unge gutten Eilif, som ønsker å bli geolog. Han utforsker slagget rundt gruven, og finner en liten smaragd. Da får han blod på tann, og tar med seg mer stein hjem for å hogge videre, og fortsette jakten på edelsteiner der.

Jenta fra gullverket er mer kompleks i formen, og starter ved Oslo østbanestasjon. Kommentatoren funderer på hva slags historier menneskene som kommer med toget kan fortelle, og denne nysgjerrigheten får kamera til å velge ut en ung kvinne i mylderet av pendlere. Kamera følger henne, men hun forsvinner inn i en butikk, og det kan synes som om spenningen er over, men som kommentatoren formulerer det er ”kamera tålmodig” og fanger henne inn igjen langt senere, når hun i nærheten av Eidsvoll kommer hjem etter arbeidstiden.

I resten av filmen er det unge Anne-Lise som filmen benytter som fokuseringspunkt. På samme måte som Eilif i Smaragder og skrot er hun klar over den skjulte historien, fordi hun bor ved en gammel gullgruve. Filmen går over til å bli en slags illustrert kulturhistorisk forelesning i kortformat om gullgravervirksomheten, også om samme historiske bakgrunn som i Smaragder og skrot. Vi følger også Anne-Lise som på kveldstid tar med seg en gammel gruvelampe og går ned til gruveåpningen. Hun setter seg drømmende utenfor, som om den store gullåren venter på henne et sted i gruvemørket.

Jenta fra gullverket har en interessant og kompleks start, men blir også etter hvert en slags Norge Rundt-reportasje. Felles har disse to filmene ikke bare samme tema, og det at selve historien og Historien personliggjøres gjennom et barn eller en ungdom, men også samme type struktur og retorikk. På denne tiden var en før-og-etter retorikk svært vanlig i slike filmer, oftest gjennom at det som lå i fortiden var noe som var et tilbakelagt stadium og som var erstattet av noe fint og moderne.

Det kunne imidlertid også være at den glemte fortiden ble løftet fram. Det er dette Skouen gjør i Smaragder og skrot og Jenta fra gullverket. Han går tilbake i tid, etablerer en kontrast mellom fortid og nåtid, og han går så å si ”bak kulissene” til hverdagen. Anne-Lise plukkes ut av mengden, tilsynelatende tilfeldig, men hennes historie forteller oss mye om før og nå, om historie og samtid. Vi går bak hverdagens fasade, finner ut hva som gjør at Anne-Lise er pendler, og får et stykke kulturhistorie med på kjøpet.

Mellom disse to filmene lagde Skouen kortfilmen Død bil (1963). Dette er en film som skiller seg fra Skouens øvrige kortfilmer ved å ha en mer problematiserende og mørk tone, og filmen definerer seg selv åpenbart som en studie av et nytt samfunnsproblem. Noen virkelig løsning på dette nye problemet kan filmen ikke tilby, og det skiller den fra tilsvarende filmer i samme tidsrom, som så å si alle er entusiastiske og positive til alt nytt og moderne.

Det samfunnsproblemet som Død bil illustrerer er bildøden. Spørsmålet er: Hva skal man gjøre med alle bilvrak? Vi beveger oss raskt fra bilder av biler på en travel motorvei til bonden Hans, som har omgjort en del av et jorde til en bilkirkegård. Riktignok får vi høre at enkelte deler kan brukes en gang til, og de kan Hans ta vare på, og mye bilskrot kan bli smeltet om til armeringsjern og lignende, men skrothaugene vokser. ”10 000 biler dør årlig i Norge, og leter etter et siste hvilested”, sier kommentatoren, og antyder at vi i framtiden kan drukne i skrot. Vi må ”finne plass til skrotet før det overvelder oss fullstendig”.

Død bil ble laget bare tre år etter at bilrasjoneringen etter krigen opphørte, men allerede i 1963 tar Skouen oss med ”bak kulissene”, til ”et stykke bakside”, som kommentatoren uttrykker det. Det er baksiden til ”teknikkens eventyr” som Skouens film handler om. Sammenlignet med andre lignende filmer er det en større bekymring og vekt på det negative ved utviklingen. Etter er ikke nødvendigvis bedre enn før i Skouens film. Da Erik Borge lagde Oslo-filmen Renholdsverket i 1952, for å informere Oslos borgere om hva som foregikk ”bak kulissene” i Renholdsverket, gjøres det et stort poeng ut av hvor nyttig selv søppel er. Det kan brukes til byutvikling, og både Fornebu flyplass og en ny motorvei er konstruert på søppel. Selv søpla framstår som en positiv ressurs i 1952, mens ti år senere i Død bil er det alt det negative som har tatt overhånden.

Død bil er den eneste problematiserende kortfilmen fra Skouens hånd. Den er mindre personfokusert, til tross for bondens Hans sitt nærvær, og peker på et økende problem i den moderne verden. 10 000 biler synes lite i dag, men var trolig  et imponerende tall i 1963. De andre kortfilmene Skouen lagde er mer reportasjeorienterte, og i tonen er de solskinnsdokumentarer. Død bil kaster en liten skygge innover i sin samtid.

Et lite kortfilm-mysterium

For noen måneder siden fant en av de ansatte ved Nasjonalbiblioteket ytterligere en liten kortfilm laget av Skouen, som framstår som et lite mysterium. Kopien til filmen Up-Front, som den heter, er troligvis fra 1965. Den ser fysisk sett ut som en ordentlig film, men er ultra-kort og slutter så brått at det er usikkert om dette er en film, en del av en film, eller begynnelsen på noe som ikke ble realisert som ferdig film.

Filmen er et fragmentarisk stemningsbilde, og skildrer en skolegård. Fra gården panorerer kamera fra høyre til venstre til vi ser en gutt som ser på andre barn som leker. Han ser på ei jente, og så på barna som leker i skolegården. I et avsluttende oversiktsbilde ser vi at han går på krykker.

Dette er ytterligere et lite kontrastbilde, der gutten i krykker kontrasteres mot de andre barna som leker, og ytterligere en film om og med et barn i hovedrollen. Noe som for øvrig var vanlig i norsk kortfilm i samme periode. Det ser man for eksempel også i kortfilmene til ABC-Film. Men hva er dette for slags film? Og er det i det hele tatt en film, eller bare en del av noe? Alle typer detektivarbeid i arkivene har foreløpig vært uten hell, så foreløpig er dette et lite mysterium.

En liten ARA-film

Norske opplysningsfilmer i 1950- og 1960-årene var ikke bare korte brødfilmer laget for å utnytte reduksjonen i luksusskatt, men små stykker av filmatisk sakprosa. De yrket for gode vaner i by og på landet, og informerte om organisasjonsliv eller kommunale og statlige institusjoner. De fikk ofte velvillig mottakelse av kritikerne i avisene, som i sine anmeldelser av spillefilmer helt mot slutten kunne anmelde forfilmen også.

Stifinnere var fast forfilm til komedien Bussen, og ble også kommentert av Sven Krohn i hans velvillige anmeldelse i Aftenposten den 17. oktober 1961: ”En liten forfilm om orienteringsløp og barn – også av Arne Skouen  – fortjener all mulig oppmerksomhet og ros for sin lune og enkle fremstilling av noe vesentlig. Nemlig det å lære de yngste til å bli glad i naturen og til å bruke fritiden på en god og riktig måte.”

Selv om disse små ARA-filmene var laget i et forrykende tempo, nærmest som en sport, er det også i dag all grunn til å gi disse glemte Skouen-filmene litt oppmerksomhet. De vitner om en annerledes tid, da kort opplysningsfilm var et fast innsalg i et kinobesøk, og da alle norske filmskapere bidro til folkeopplysningen i landet.

Selv om Skouen selv ikke satte disse filmene særlig høyt, og kanskje aller helst skulle sett at de forsvant, er filmene viktige kilder både til filmkulturen og til vår kultur- og mentalitetshistorie i etterkrigstiden. Skouens opplysningsfilmer er som oppdragsfilmene til Erik Løchen eller Erik Borge, for bare å nevne et par navn, unike porter til en annen tid og en annen mentalitet. De er ikke glemt kunstneriske perler, men er et unikt kildemateriale for forståelsen av etterkrigstidens Norge, og fortjener absolutt mer oppmerksomhet.

Takk til Håvard Oppøyen og Arild Jørgensen ved Nasjonalbiblioteket for hjelp med filmmaterialet til denne artikkelen.

Mer om denne tidens opplysningsfilmer og kortfilmkultur i mine artikler ”Opplysning til folket – informasjonsfilmen og kinoene” og ”Filmpoesi og samfunnskritikk – den frie kunstneriske kortfilmen” i boken Den andre norske filmhistorien (Universitetsforlaget, 2011), redigert av Eva Bakøy og Tore Helseth, se s. 41- 54 og 87-101. Om ABC-Film og kortfilm se min bok Framtidsdrøm og filmlek – Erik Løchens filmproduksjon og filmestetikk (Stockholms universitet, 1992), s. 19-59. Om Per Høst, Wikborg og Norsk Kulturfilm A/S se min kommende bok om Per Høst.

5 kommentarer til En liten ARA-film

  1. Du etterlyser oppmerksomhet rundt disse filmene, men hvordan i alle dager skal man få sett dem? Dette gjelder også store deler av filmografien til Arne Skouen som er helt utilgjengelig for publikum.

    Hva skjer med filmarven vår??

  2. Det kan jeg desverre ikke gjøre noe med, Daniel. Her er det Nasjonalbiblioteket og Norsk filminstitutt som må på banen.

  3. Kulturministeren vår har null interesse for norsk film. Hun liker å fråtse som gratispassasjer i Hollywood under Oscarutdelingen, men slår hun egentlig noen slag for norsk film i Norge? Cinematekene legges ned fordi støtten er fjernet, dette fører til at filmmiljøene i distriktene på lang sikt kan svekkes.

    Håper virkelig etterfølgeren har en større plan for filmbransjen i Norge.

Svar til Daniel Flyum Neira Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

En liten ARA-film

En liten ARA-film

I Arne Skouens filmografi nevnes kun spillefilmene. Få vet at han også lagde kortfilm, som alle hadde den samme forteksten: ”En liten ARA-Film”. Og små filmer var det, også i sin tematikk og sin produksjonshistorie, skriver Gunnar Iversen.

En av grunnene til at disse kortfilmene er gått i glemmeboken er at Arne Skouen selv ikke var særlig begeistret for dem. Han anså ikke at de var verd mye, og skulle senere i livet ønske at de ikke var blitt laget. Han ønsket til og med at de skulle bli destruert.

Til meg sa Skouen en gang at han hadde latt det gå sport i å lage filmene så fort som mulig. Skouen satte av tre dager til arbeidet med en kortfilm. En dag til å skrive manus, en dag til opptak, og til slutt en dag til klipping og annet etterarbeid. Hvorfor lagde han disse filmene, når de var laget så hurtig og åpenbart ikke betydde noe særlig for ham? Og hva slags filmer var det han produserte?

Brødfilm og skattefritak

De seks kortfilmene Arne Skouen skrev, produserte og regisserte ble laget i årene mellom 1958 og 1964. De var alle laget som forfilmer til hans egne spillefilmer. Den første, Alex og Anniken spiller golf fra 1958, var forfilm til spillefilmen Pastor Jarmann kommer hjem. Den andre, Nå kan Trine svømme! fra 1960, var forfilm til okkupasjonsdramaet Omringet, og en film som Jenta fra gullverket fra 1964 var forfilm til komedien Pappa tar gull. Arne Skouen begynte å lage kortfilm da han selv tok over ansvaret for produksjonen av sine spillefilmer, og etablerte produksjonsselskapet ARA-Film i 1958.

De første tre spillefilmene Skouen regisserte var alle produsert av Norsk Film A/S. Da han fikk tommelen ned fra dette statlig-kommunale selskapet for manuset til Det brenner i natt! fikk han Albert Owesen til å produsere denne og komedien Barn av solen. Begge disse filmene kom i 1955. Den første ble en kunstnerisk seier, men hadde et alvorlig tema, en mørk tone og en ekspresjonistisk stil, og ble ikke noen stor publikumssuksess. Barn av solen ble en publikumsmessig og kunstnerisk katastrofe, og la Owesens planer om videre spillefilmproduksjon i grus. Skouen som var blitt ansatt som kunstnerisk leder i selskapet måtte se seg om etter andre oppdragsgivere.

Claes Gill
«Det brenner i natt»

Å gå tilbake til Norsk Film A/S var vanskelig. Ikke minst fordi Kristoffer Aamot hadde bebreidet Skouen for at han ikke lot Det brenner i natt! gå til Norsk Film A/S. Det hjalp ikke at Skouen påpekte at det var Aamots eget selskap som hadde sagt nei til filmen. Norsk Film A/S ville ikke produsere den. Likevel klandret Aamot Skouen for valget av produsent. Aamot som syv år tidligere hadde fått Skouen interessert i film, og nesten beordret ham til å selv å regissere Gategutter, var så sinna i 1955 at hans aller siste ord til Skouen var: Køss meg i rævva!

Etter at Ni Liv var blitt produsert av det kortlivede A/S Nordsjøfilm i 1957, tok Skouen selv over produksjonen av sine filmer i mange år, selv om han ved to anledninger vendte tilbake til Norsk Film A/S. Skouens produksjonsselskap ARA-Film hadde behov for kortfilm, av rent pragmatiske og økonomiske grunner, fordi dette ga muligheter til reduksjon av luksusskatt, og Skouen valgte dermed å produsere kortfilm selv. De spillefilmene ARA-Film produserte i årene mellom 1958 og 1964 hadde alle en liten kortfilm av Skouen som fast forfilm når de ble vist over hele landet.

Kortfilmproduksjonen etter krigen var først og fremst ”brødfilm”, som filmarbeiderne gjerne kalte det. Filmer man lagde for å få en inntekt, slik at man kunne leve mellom mer ambisiøse prosjekter. Luksusskatten på film, som definerte film som samfunnsmessig luksus i Norge, ble krevet inn mellom 1920 og 1969. Helaftens dokumentarfilm var skattefri, som det het, men dermed også helt utenfor det statlige støttesystemet, som langt på vei var å regne som refusjon av luksusskatt.

Viste man en kort informasjonsfilm før hovedfilmen kunne man imidlertid få reduksjon i luksusskatten. Dette kom både kinoeierne og filmprodusentene til gode, og derfor ble produksjonen av opplysningsfilm omfattende i Norge i årene etter krigen. Den kortfilmkulturen som vokste fram, der opplysnings- eller informasjonsfilm var en naturlig del av et kinobesøk, var i hovedsak et resultat av myndighetenes kulturpolitikk, som stimulerte til produksjon og visning av kortfilm, selv om mange filmskapere tok oppdragene på alvor og lagde gode filmer som fungerte som god folkeopplysning.

Årsaken til at Arne Skouen lagde seks kortfilmer mellom 1958 og 1964 var ønsket om å gjøre spillefilmene mer attraktive for kinoeierne gjennom å lage en ferdig ”filmpakke”, som besto av en kort opplysningsfilm og en spillefilm. Kortfilmen ga grunnlag for en liten reduksjon i luksusskatten på den samlede inntekten av filmforestillingene. Derfor la heller ikke Skouen hele sitt hjerte i disse filmene, og gjorde sport av å lage dem så fort som mulig.

Disse filmene er imidlertid ikke dårlige, snarere er de så å si akkurat som det meste annet som ble laget av opplysningsfilm i disse årene, men heller ikke bedre. Det er lett å se at de er laget av Skouen, men de er samtidig først og fremst laget av en økonomisk nødvendighet, og ikke fordi Skouen hadde noe helt spesielt på hjertet som han ville formidle i det lille formatet. Etter at Skouen hadde laget den aller første av sine seks små kulturfilmer, som de ble kalt den gangen, skrev han manus til en ren turistfilm.

Billy the Skier

Mye norsk kortfilm fra mellom- og etterkrigstiden er turistiske solskinnsdokumentarer som bare viser fram den vakre overflaten i det norske samfunnet eller naturens aller peneste postkortvyer. Etter krigen var Per Høst og Jan Wikborg avgjørende for satsningen på slik film her i landet. Ikke minst ved å introdusere fargefilm og 16 mm i Norge i 1947, gjennom sitt selskap Norsk Kulturfilm A/S. De fleste kortfilmprodusentene i vårt land lagde oppdragsfilm, der solsidene av samfunn, kulturliv eller natur skulle vises fram, både for utenlandske øyne og for landets egen borgere.

Det mest kunstnerisk ambisiøse filmselskapet i disse årene, ABC-Film A/S, lagde også en mengde slike filmer. Dette selskapet var blitt etablert i 1950 av en gjeng unge entusiaster, med regissørene Erik Løchen, Erik Borge og Jan Erik Düring, fotografen Tore Breda Thoresen og komponisten Gunnar Sønstevold i spissen. Da de i 1959 skulle lage kortfilmen Billy the Skier for Utenriksdepartementet, ble Arne Skouen hyret inn for å skrive manuskriptet.

Billy the Skier er kanskje den filmen som Skouen arbeidet på som er minst typisk for hans virke som filmarbeider, og den er så preget av sin tid at det er vanskelig å ta den alvorlig i dag. Likevel er dens humor og iver etter å selge Norge i utlandet ikke annerledes enn det vi ser i mange reklamefilmer av i dag. Det er bare lettere å se det ufrivillig komiske i en historisk film enn i samtidens filmuttrykk.

Billy the Skier presenteres som de korte og lykkelige opplevelsene til Mr. Billington. Han er en pertentlig engelsk selger som reiser til Norge for å selge kork. Allerede på SAS-flyet over til Norge aner han at hans vare kanskje ikke vil bli like lett å selge, og samtidig faller hans øyne på en av de vakre norske flyvertinnene. Han gjør store øyne når han ser henne ha med seg ski, og hans første møte med Norge skaper ytterligere forundring. ”What sort of country is this”, utbryter han, ”where people are so preoccupied with snow.” Alle Billington forsøker å ringe for å gjøre sine forretningsavtaler er borte, og vi nordmenn forstår at de selvsagt er ute på ski.

«Gategutter»

Tidlig i filmen etableres en komisk undertone, ikke bare i skildringen av Mr. Billington, som er og blir en komisk karikatur, men også i skildringen av det Norge han møter. Det er vinter, og alle er besatt av snø og ski. Vi ser et spebarn med bittesmå ski som stikker opp fra bylten det er pakket inn i, og en kvinne i finstas som tar seg opp en trapp inne i Grand Hotell med ski på beina.

På søndag er hovedstaden øde og tom, og Billington lurer på om byen er blitt evakuert.

For å lære om landet følger han strømmen av mennesker ut i Oslo-marka, ser den vakre flyvertinnen i en slalomkonkurranse, og må innrømme at han er blitt som et barn igjen, fordi han ikke kan stå på ski. Dette gjør han noe med. Han tar timer med en kvinnelig instruktør, for å imponere på flyvertinnen, som han møter og tilbringer glade dager sammen med. På dagene står de på ski, og på kveldene danser de til jazz på et høyfjellshotell. Flyvertinnen heter Gerd, og Billington utbryter: ”What a girl, what a country, what a life!”

Filmen avsluttes med en serie komiske episoder. Først vitses det over at for å kapre unge norske damer er det ikke sjokolade og nylonstrømper som skal til, men at man kan imponere med skihopp. Noe som ”demands viking-blood”. Så vises hvordan Billingtons nervøsitet gjør hans seng om til en stor vugge: ”The cradle of skiing”. Helt til slutt består imidlertid Billington sin manndomsprøve, står ned en bratt fjellside på ski, og nede venter flyvertinnen Gerd. Tilbake på SAS-flyet tenker han over sin forvandling, og de siste bildene i Billy the Skier viser hvordan Billy the Cork-Salesman er blitt til Billy the Skier.

Skouens rolle i denne filmen var begrenset til å skrive manus. Filmen ble regissert av Jan Erik Düring, som for øvrig hadde samarbeidet med Skouen tidligere, blant annet som klipper på Barn av solen. Foto var ved Tore Breda Thoresen, og Billy the Skier har de typiske Thoresen-vyene. Ofte undervinklede bilder med høy horisont, eller pregnante komposisjoner med mange diagonaler som skaper bildemessig spenning. Selv om filmen ikke er spesielt god, er den fremdeles pussig og komisk, og den er på mange måter typisk for ABC-films produksjon av turist- og opplysningsfilm i disse årene. Det Skouen legger til er en vittig dialog, som understreker den ellers komiske historien som både gjør narr av engelskmannen og av Norge på en mild måte.

Sett i dag er det noe komisk Mad Men-aktig ved denne filmen. Ikke minst ved sitt mannlige perspektiv. Billington er på en dobbel jakt. Han er på jakt etter det norske, først og fremst for å kunne selge sin vare, men også på jakt etter Kvinnen. Gerd er på mange måter en representant for norsk natur, som Billington må manne seg opp for å vinne. Hun og den norske naturen gjør også at han gir opp salget av kork i Norge. Han er blitt forvandlet på flere måter gjennom sitt møte med Norge og Gerd.

Billy the Skier er en av hundrevis av småfilmer som i dag først og fremst er interessante kultur- og mentalitetshistoriske kilder. Noen stor film, med store kunstneriske kvaliteter, kan man neppe si at den er, men den har sine vittige øyeblikk og replikker. At filmen også handlet om vintersport var kanskje en av grunnene til at Skouen fikk oppgaven å skrive manus, og flere av Skouens egne kortfilmer tar utgangspunkt i sport.

Arne Skouen spiller golf

Som gammel sportsjournalist i Dagbladet var det kanskje ikke tilfeldig at Skouen fokuserte på sport og fritidsaktiviteter i tre av sine seks korte kulturfilmer. Den aller første av Skouens egne kortfilmer het Alex og Anniken spiller golf (1958), og her dukker Skouen selv opp som en mann som ikke mestrer denne sporten og gir opp spillingen. Han er alltid filmet med ryggen til, som om Skouen selv var litt flau over sin rolle i filmen og den kjappe produksjonen, men det er en lett gjenkjennelig Arne Skouen som har den komiske hovedrollen i denne korte filmen.

Alex og Anniken spille golf er en av de enkleste av Skouens kortfilmer, og bærer nok preg av at det lille formatet var uvant for ham, selv om han hadde hjelp av sine faste hjelpere Finn Bergan på foto og Bjørn Breigutu som klipper. Golf var vel heller ikke blant Skouens favorittsporter. Derfor er det kanskje hans minst interessante kortfilm.

"Kalde spor"
«Kalde spor»

Alex og Anniken spiller golf er en solskinnsdokumentar om golf som fritidsaktivitet for ungdom, og er en presentasjon av golfens gleder. Filmen er bygget opp som et enkelt spill på kontraster. På den ene siden Anniken og Alex som spiller golf. De går over forskjellige deler av golfbanen, mestrer åpenbart spillet, og tar avslutningsvis en pause. De setter opp en solparasoll, som for å ta en lunsjpause i det fri. På den andre siden følger vi en frustrert mann som ikke mestrer golfen, spilt av Skouen. Han får ballen i vannet, og kaster til slutt alle ballene i vannet og gir opp det hele. Der Anniken og Alex mestrer å få ballen i hullet på en uanstrengt og elegant måte, er mannen kløna som til slutt gir opp i frustrasjon og sinne.

Skouens andre egne kortfilm Nå kan Trine svømme! fra 1960 er en mer dynamisk fortalt film, som i enda større grad veksler mellom nærbilder og avstandsbilder. Den har en rask rytme, framhevet av den elegante og lystige vibrafon-jazzen som Gunnar Sønstevold komponerte til filmen, og dens fortelling er mer elegant og helhetlig.

”Vann er en av våre barns første lekesaker, men leken får ingen mening eller trygghet før vi kan svømme”, sier kommentatoren innledningsvis, og forteller om Svømmeforbundets svømmeskoler for de minste, som har vært viktig siden 1954. På lydsiden får vi forklart om svømmeskolenes og svømmeopplæringens betydning, mens vi på bildesiden følger lille Trines svømmeopplæring. Trine spilles av Synne Skouen, og presenteres som en av de små som skal lære av svømme.

Trines opplæring følges i flere stadier, og Nå kan Trine svømme! er en slags prosessfilm. Dette er en av de vanligste kortfilmformene i etterkrigstiden, både i Norge og internasjonalt, og fokuserer på en utvikling eller prosess. Enten hvordan en vare blir til, fra råstoff til ferdig produkt, eller hvordan en ferdighet tilegnes av en person. Prosessen som skildres i Skouens film er imidlertid knyttet til en spesiell metode, og den har en svakt polemisk karakter.

Innledningsvis i filmen blir vi presentert for Svømmeforbundets instruktør Odd Wien. Hans metode går ut på å lære bensparkene først, på land og i vannet, før man lærer svømmetakene med hender og armer. Dette argumenterer også filmen for er en bedre rekkefølge dersom man skal lære de minste å svømme, og dette illustreres og underbygges så av at vi ser hvordan lille Trine lærer seg å svømme.

Den tredje av Skouens seks kortfilmer var Stifinnere fra 1961. Her er det orientering som skal presenteres. Orientering framstilles i filmens begynnelse som  ”den fineste skattejakt friluftslivet kan by på” og et kart er ”det barskeste lesestoff”. Også her presenteres den organisatoriske bakgrunnen for sporten, Norges Orienteringsforbund, og mens kommentatoren forklarer om orientering ser vi forskjellige deler av et orienteringsløp både for unge og eldre. Vi er stille på en post løperne kommer innom, og ser både hvordan de løser enkelte utfordringer i terrenget og hvordan man av og til løper feil vei.

Stifinnere og Nå kan Trine svømme! har begge en opplysningsmessig ramme, ved å forklare om Svømmeforbundet eller Norges Orienteringsforbund, og argumenterer på en forsiktig måte for betydningen av svømmeopplæring og friluftsliv. Dette er bildemessig organisert gjennom skildringen av et løp eller en opplæringsprosess. Kommentatorstemmen er både forklarende og leken, og veksler mellom å beskrive og kommentere enkelte tagninger på en humoristisk måte. Når Trine ivrig hopper ut i vannet, som om hun allerede etter første lille øvelse på land kan svømme sier kommentatoren: ”Neinei, så fort går det ikke, Trine!”. Og når en orienterer en stund løper feil vei og forbi posten, kommenteres dette på en humoristisk måte. Dette skaper en munter, leken og oppsluppen tone i filmene som gjør den opplysende kjernen mer diskret.

Det er tre forskjellige sporter og fritidsaktiviteter som Skouen skildret i sine første kortfilmer. Orientering framstilles som en sport ”uten tribuner, telleapparater og primadonnaer”, og det er de positive aspektene ved friluftsaktivitet som er det aller viktigste i disse muntre opplysningsfilmene. Nå kan Trine svømme! er den filmen som står seg best i dag som opplysningsfilm, men alle de tre første kortfilmene til Skouen er preget av kompetent håndverk, og de er på mange måter typiske for denne typen kortfilm i Norge på 1950- og 1960-tallet.

Kulturhistoriske glimt

Arne Skouens siste tre kortfilmer er litt annerledes enn de første tre sports- og friluftsfilmene. To av filmene henger tett sammen, med nesten samme tematikk, og er små blandinger av kulturhistoriske forelesninger og Norge Rundt-reportasjer. Både Smaragder og skrot (1962) og Jenta fra gullverket (1964) tar utgangspunkt i gammel gruvedrift i Eidsvoll, der man både gravde gull og lette etter de edleste steiner i gamle dager.

Smaragder og skrot er kanskje den aller enkleste av Skouens kortfilmer, og tar oss med over broen til Mjøsas bredder, der kommentatoren forteller om noen engelskmenn som i en ti års periode, fram til 1906, drev en smaragdgruve. Mesteparten av filmen dreier seg om den unge gutten Eilif, som ønsker å bli geolog. Han utforsker slagget rundt gruven, og finner en liten smaragd. Da får han blod på tann, og tar med seg mer stein hjem for å hogge videre, og fortsette jakten på edelsteiner der.

Jenta fra gullverket er mer kompleks i formen, og starter ved Oslo østbanestasjon. Kommentatoren funderer på hva slags historier menneskene som kommer med toget kan fortelle, og denne nysgjerrigheten får kamera til å velge ut en ung kvinne i mylderet av pendlere. Kamera følger henne, men hun forsvinner inn i en butikk, og det kan synes som om spenningen er over, men som kommentatoren formulerer det er ”kamera tålmodig” og fanger henne inn igjen langt senere, når hun i nærheten av Eidsvoll kommer hjem etter arbeidstiden.

I resten av filmen er det unge Anne-Lise som filmen benytter som fokuseringspunkt. På samme måte som Eilif i Smaragder og skrot er hun klar over den skjulte historien, fordi hun bor ved en gammel gullgruve. Filmen går over til å bli en slags illustrert kulturhistorisk forelesning i kortformat om gullgravervirksomheten, også om samme historiske bakgrunn som i Smaragder og skrot. Vi følger også Anne-Lise som på kveldstid tar med seg en gammel gruvelampe og går ned til gruveåpningen. Hun setter seg drømmende utenfor, som om den store gullåren venter på henne et sted i gruvemørket.

Jenta fra gullverket har en interessant og kompleks start, men blir også etter hvert en slags Norge Rundt-reportasje. Felles har disse to filmene ikke bare samme tema, og det at selve historien og Historien personliggjøres gjennom et barn eller en ungdom, men også samme type struktur og retorikk. På denne tiden var en før-og-etter retorikk svært vanlig i slike filmer, oftest gjennom at det som lå i fortiden var noe som var et tilbakelagt stadium og som var erstattet av noe fint og moderne.

Det kunne imidlertid også være at den glemte fortiden ble løftet fram. Det er dette Skouen gjør i Smaragder og skrot og Jenta fra gullverket. Han går tilbake i tid, etablerer en kontrast mellom fortid og nåtid, og han går så å si ”bak kulissene” til hverdagen. Anne-Lise plukkes ut av mengden, tilsynelatende tilfeldig, men hennes historie forteller oss mye om før og nå, om historie og samtid. Vi går bak hverdagens fasade, finner ut hva som gjør at Anne-Lise er pendler, og får et stykke kulturhistorie med på kjøpet.

Mellom disse to filmene lagde Skouen kortfilmen Død bil (1963). Dette er en film som skiller seg fra Skouens øvrige kortfilmer ved å ha en mer problematiserende og mørk tone, og filmen definerer seg selv åpenbart som en studie av et nytt samfunnsproblem. Noen virkelig løsning på dette nye problemet kan filmen ikke tilby, og det skiller den fra tilsvarende filmer i samme tidsrom, som så å si alle er entusiastiske og positive til alt nytt og moderne.

Det samfunnsproblemet som Død bil illustrerer er bildøden. Spørsmålet er: Hva skal man gjøre med alle bilvrak? Vi beveger oss raskt fra bilder av biler på en travel motorvei til bonden Hans, som har omgjort en del av et jorde til en bilkirkegård. Riktignok får vi høre at enkelte deler kan brukes en gang til, og de kan Hans ta vare på, og mye bilskrot kan bli smeltet om til armeringsjern og lignende, men skrothaugene vokser. ”10 000 biler dør årlig i Norge, og leter etter et siste hvilested”, sier kommentatoren, og antyder at vi i framtiden kan drukne i skrot. Vi må ”finne plass til skrotet før det overvelder oss fullstendig”.

Død bil ble laget bare tre år etter at bilrasjoneringen etter krigen opphørte, men allerede i 1963 tar Skouen oss med ”bak kulissene”, til ”et stykke bakside”, som kommentatoren uttrykker det. Det er baksiden til ”teknikkens eventyr” som Skouens film handler om. Sammenlignet med andre lignende filmer er det en større bekymring og vekt på det negative ved utviklingen. Etter er ikke nødvendigvis bedre enn før i Skouens film. Da Erik Borge lagde Oslo-filmen Renholdsverket i 1952, for å informere Oslos borgere om hva som foregikk ”bak kulissene” i Renholdsverket, gjøres det et stort poeng ut av hvor nyttig selv søppel er. Det kan brukes til byutvikling, og både Fornebu flyplass og en ny motorvei er konstruert på søppel. Selv søpla framstår som en positiv ressurs i 1952, mens ti år senere i Død bil er det alt det negative som har tatt overhånden.

Død bil er den eneste problematiserende kortfilmen fra Skouens hånd. Den er mindre personfokusert, til tross for bondens Hans sitt nærvær, og peker på et økende problem i den moderne verden. 10 000 biler synes lite i dag, men var trolig  et imponerende tall i 1963. De andre kortfilmene Skouen lagde er mer reportasjeorienterte, og i tonen er de solskinnsdokumentarer. Død bil kaster en liten skygge innover i sin samtid.

Et lite kortfilm-mysterium

For noen måneder siden fant en av de ansatte ved Nasjonalbiblioteket ytterligere en liten kortfilm laget av Skouen, som framstår som et lite mysterium. Kopien til filmen Up-Front, som den heter, er troligvis fra 1965. Den ser fysisk sett ut som en ordentlig film, men er ultra-kort og slutter så brått at det er usikkert om dette er en film, en del av en film, eller begynnelsen på noe som ikke ble realisert som ferdig film.

Filmen er et fragmentarisk stemningsbilde, og skildrer en skolegård. Fra gården panorerer kamera fra høyre til venstre til vi ser en gutt som ser på andre barn som leker. Han ser på ei jente, og så på barna som leker i skolegården. I et avsluttende oversiktsbilde ser vi at han går på krykker.

Dette er ytterligere et lite kontrastbilde, der gutten i krykker kontrasteres mot de andre barna som leker, og ytterligere en film om og med et barn i hovedrollen. Noe som for øvrig var vanlig i norsk kortfilm i samme periode. Det ser man for eksempel også i kortfilmene til ABC-Film. Men hva er dette for slags film? Og er det i det hele tatt en film, eller bare en del av noe? Alle typer detektivarbeid i arkivene har foreløpig vært uten hell, så foreløpig er dette et lite mysterium.

En liten ARA-film

Norske opplysningsfilmer i 1950- og 1960-årene var ikke bare korte brødfilmer laget for å utnytte reduksjonen i luksusskatt, men små stykker av filmatisk sakprosa. De yrket for gode vaner i by og på landet, og informerte om organisasjonsliv eller kommunale og statlige institusjoner. De fikk ofte velvillig mottakelse av kritikerne i avisene, som i sine anmeldelser av spillefilmer helt mot slutten kunne anmelde forfilmen også.

Stifinnere var fast forfilm til komedien Bussen, og ble også kommentert av Sven Krohn i hans velvillige anmeldelse i Aftenposten den 17. oktober 1961: ”En liten forfilm om orienteringsløp og barn – også av Arne Skouen  – fortjener all mulig oppmerksomhet og ros for sin lune og enkle fremstilling av noe vesentlig. Nemlig det å lære de yngste til å bli glad i naturen og til å bruke fritiden på en god og riktig måte.”

Selv om disse små ARA-filmene var laget i et forrykende tempo, nærmest som en sport, er det også i dag all grunn til å gi disse glemte Skouen-filmene litt oppmerksomhet. De vitner om en annerledes tid, da kort opplysningsfilm var et fast innsalg i et kinobesøk, og da alle norske filmskapere bidro til folkeopplysningen i landet.

Selv om Skouen selv ikke satte disse filmene særlig høyt, og kanskje aller helst skulle sett at de forsvant, er filmene viktige kilder både til filmkulturen og til vår kultur- og mentalitetshistorie i etterkrigstiden. Skouens opplysningsfilmer er som oppdragsfilmene til Erik Løchen eller Erik Borge, for bare å nevne et par navn, unike porter til en annen tid og en annen mentalitet. De er ikke glemt kunstneriske perler, men er et unikt kildemateriale for forståelsen av etterkrigstidens Norge, og fortjener absolutt mer oppmerksomhet.

Takk til Håvard Oppøyen og Arild Jørgensen ved Nasjonalbiblioteket for hjelp med filmmaterialet til denne artikkelen.

Mer om denne tidens opplysningsfilmer og kortfilmkultur i mine artikler ”Opplysning til folket – informasjonsfilmen og kinoene” og ”Filmpoesi og samfunnskritikk – den frie kunstneriske kortfilmen” i boken Den andre norske filmhistorien (Universitetsforlaget, 2011), redigert av Eva Bakøy og Tore Helseth, se s. 41- 54 og 87-101. Om ABC-Film og kortfilm se min bok Framtidsdrøm og filmlek – Erik Løchens filmproduksjon og filmestetikk (Stockholms universitet, 1992), s. 19-59. Om Per Høst, Wikborg og Norsk Kulturfilm A/S se min kommende bok om Per Høst.

5 Responses to En liten ARA-film

  1. Du etterlyser oppmerksomhet rundt disse filmene, men hvordan i alle dager skal man få sett dem? Dette gjelder også store deler av filmografien til Arne Skouen som er helt utilgjengelig for publikum.

    Hva skjer med filmarven vår??

  2. Det kan jeg desverre ikke gjøre noe med, Daniel. Her er det Nasjonalbiblioteket og Norsk filminstitutt som må på banen.

  3. Kulturministeren vår har null interesse for norsk film. Hun liker å fråtse som gratispassasjer i Hollywood under Oscarutdelingen, men slår hun egentlig noen slag for norsk film i Norge? Cinematekene legges ned fordi støtten er fjernet, dette fører til at filmmiljøene i distriktene på lang sikt kan svekkes.

    Håper virkelig etterfølgeren har en større plan for filmbransjen i Norge.

Leave a Reply to Daniel Flyum Neira Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY