Nishtha Jains «Gulabi Gang» vant Gullstolen for beste dokumentar ved Kortfilmfesivalen i Grimstad 2012. Nå går filmen på norske kinoer. (Foto: Carsten Aniksdal/Kortfilmfestivalen)

Dagen før Nishtha Jain skulle dra til Bundelkhand-området for å starte opptakene til dokumentarfilmen Gulabi Gang mottok hun en epost fra produksjonsselskapet til den britiske filmskaperen Kim Longinotto. Hun ble informerte om en eksklusiv avtale mellom Longinotto og Sampat Pal Devi, øverste leder for aktivistgruppa Gulabi-gjengen, som også skulle være hovedpersonen i Jains egen film. Longinotto var en etablert regissør som fikk filmene sine vist på store tv-kanaler. Jain var en uavhengig indisk filmskaper som såvidt hadde greid å skrape sammen penger til prosjektet. Hva gjør du i en slik situasjon? Utsetter opptakene. Finner en norsk produsent. Og prøver å gjøre din egen film så ulik den andres som mulig.

– Jeg liker ikke å gå inn på folks soverom. Jeg vil ikke under huden på dem. Kim fokuserte på Sampat Pals personlighet, mens jeg var interessert i arbeidet hennes. Jeg ville studere samfunnet gjennom Gulabi-gjengens arbeid, for å se hvordan det indiske samfunnet håndterer kvinners problemer.

Gulabi-gjengen

Gulabi-gjengen er en kvinnebevegelse som er kjent for utradisjonelle og svært konfronterende metoder. Hver nye medlem får utdelt en rosa sari og en kjepp, og både utskjelling og kjeppeslag skal være vanlige strategier. Gulabi betyr «rosa», så navnet betyr «Den rosa gjengen». Den ble startet i 2006 av Sampat Pal Devi, en karismatisk kvinne som fortsatt er soleklar leder.

– Idag har de 400 000 medlemmer, og Sampat har utnevnt 13 nestledere. Hver leder har ansvar for sitt geografiske område, men hvis det oppstår en sak som er vanskelig å håndtere kommer Sampat og hjelper dem.

Lederne reiser rundt og megler lokalt, følger opp saker og legger press på politi og rettsvesen. Nylig har de også begynt å stille kandidater til lokalvalg.

– Det er fortsatt ingen vanlig organisasjon. De har ikke noe system for rapportering, og ingen har fått den typen trening. For de fleste er det en løs tilknytning. Du møter Sampat, får en rosa sari, og så er du medlem. Lederne tar sakene, de andre følger bare med en gang iblant, på aksjoner hvor det er viktig å være mange.

Nishtha Jain hadde hørt om bevegelsen via en venn i USA, og fattet først interesse fordi hun selv har personlig tilknytning til Bundelkhand i Sentral-India.

– Sampat kommer fra samme område som familien min, så jeg hadde allerede et forhold til landskapet og språket. Min bestemor og flere av onklene mine bor der. Selv er jeg født der, men oppvokst i New Delhi, forteller Jain.

Konkurrerende filmer

Når jeg møter Nishtha Jain under filmfestivalen i Tromsø er hun uvillig til å snakke om filmen som gjorde at hun måtte utsette sitt eget prosjekt et år, Kim Longinottos Pink Saris (2010). Hun er utrygg på om det vil ødelegge for hennes egen film Gulabi Gang (2012) at Pink Saris har vært vist på festivaler over hele verden. Blant annet ble Longinotto godt mottatt i Oslo under Film fra Sør 2010.

– Da jeg planla å lage filmen fantes det ennå ingen dokumentar om Gulabi-gjengen. Det hadde vært mange nyhetssaker, også internasjonalt, men ingen lengre film. De kom og filmet i 2-3 dager, og dro igjen. Kim Longinotto ble den første som lagde en lengre dokumentar om Sampat Pal, ikke jeg.

Det verste var ikke å bli slått på målstreken, men måten det skjedde på.

– Kim godt visste om prosjektet mitt. Vi møttes på flere festivaler da jeg reiste rundt med den forrige filmen min, Lakshmi and Me. Jeg opplevde at vi ble gode venner, og ble ganske sjokkert over mailen fra produksjons­selskapet. Hun visste at jeg skulle lage filmen, men skrev ikke selv. Jeg ble faktisk veldig lei meg.

I 2013 slippes også en indisk fiksjonsfilm om Sampat Pal.

– Det er en Bollywoodfilm med store stjerner, så den kommer til å bli sett av mange. Hvor nært den holder seg til Sampats historie vet jeg ikke, Sampat sier at den ikke er godkjent av henne. Første ville de kalle filmen Gulabi Gang, men endret det til Gulab Gang. Gulabi betyr rosa, mens Gulab betyr rose, altså blomsten.

Piraya og Torstein Grude

Nishtha Jain begynte på prosjektet i 2009 og fikk utviklingsstøtte fra IDFA-festivalen i Amsterdam. Mens hun ventet på at Pink Saris skulle bli ferdig ble hun kontaktet av norske Torstein Grude i Piraya Film, som også hadde planlagt en film om Gulabi-gjengen. De bestemte seg for å slå prosjektene sammen.

– Uten Piraya og Norsk Filminstitutt ville ikke Gulabi Gang ha blitt noe av. I India finnes det ingen penger til dokumentarfilm, så jeg trengte midler utenfra. På grunn av Kims film nølte jeg, men Torstein Grude sa: «Det er viktig å lage din film også. Den blir annerledes, siden du er indisk og forstår språket.»

Ifjor begynte festivalrunden endelig for Nishtha Jain. På Kortfilmfestivalen i Grimstad i juni vant hun dokumentar-Gullstolen for en tidligere (og lengre) versjon av Gulabi Gang, og i desember ble hun belønt med en pris også i Dubai.

– Vi har i tillegg vært Amsterdam, og snart drar vi til Hongkong. Det kommer til å bli mange festivalbesøk, tror jeg, sier hun glad.

Unik tilgang til konflikter

Gjennom Gulabi-gjengens arbeid fikk filmteamet unik tilgang til lokalsamfunnet, spesielt i vanskelige spørsmål knyttet til ekteskapskonflikter og dalit-problematikk. (Dalit er gruppene som tidligere ble kalt «untouchables».)

– Sampat Pal havner ofte i interessante konflikter knyttet til til viktige spørsmål i vår tid. Ved å følge henne fikk jeg se aspekter ved samfunnet det ellers ville tatt årevis å finne fram til. Hun får innpass overalt, ingen dører er lukket, antakelig fordi hun selv mener at hun kan være overalt. Hun betenker seg ikke for å oppsøke en byråkrat eller en politioffiser, forteller Jain.

Filmen starter med en utrolig scene som illustrerer denne evnen til innpass. Sampat Pal blir av slektninger invitert til en landsby for å undersøke et mistenkelig dødsfall. I ei liten hytte med jordgulv ligger det forkullete liket av husets 16 år gamle kone, med sprikende lemmer og tunga ut som om hun er blitt bundet, kvalt, og deretter brent. Landsbyboerne hevder at det var selvmord, men Sampat lar dem ikke slippe unna med det. De skyldige kommer med stadig nye utflukter, men ingen kaster henne ut. Og alt blir festet til film.

– Eneste grunn til at kamerateamet ble akseptert, er at Sampat er akseptert. Det hjalp nok også at vi var indere og ikke stakk oss ut. Det eneste som fanget folks interesse var mikrofo­nen vår, som var stor og hårete og hang på en bom. Ingen tok notis av hvem vi var eller hva vi gjorde, men vi har flere klipp hvor folk står og glor opp på bommen. Det var en utrolig tilgang å få slik innpass, jeg har aldri opplevd noe liknende. Folk virker så komfortable, de juger helt naturlig foran kamera. De juger for oss og for Sampat, som om det ikke fantes noe kamera der.

Å nøste opp sannheten

For et vestlig publikum er flere mysterier i dokumentaren Gulabi Gang. Hvordan kan indiske kvinner bli utsatt for så grusomme overgrep? Hvorfor vil ikke politiet forfølge saken med mindre en slektning går til søksmål? Hvordan kan vi vite hva som er sant og usant, når løgnene sitter så løst? Nishtha Jain medgir at det var vanskelig å lage dokumentarfilm under slike forhold.

– Folk i dette området lyver mye. Du vet ikke hvem du skal tro på. Jeg måtte prøve å la være å vise noe som like gjerne kunne være feil.

I filmen kommer labyrinten av løgner fram når Sampat prøver å nøste opp sannheten om den forkullede jenta. Vi ser henne diskutere med familien, og påpeke forhold som ikke stemmer. Jenta kan ikke ha tatt fyr inne i hytta, siden taket er intakt. Ingen som tenner på seg selv frivillig ville ha ligget i den stillingen. For hver innvendig endrer landsbyboerne forklaring og serverer en ny versjon. Jeg kan ikke la være å lure på hva som ville ha skjedd uten filmteamet til stede. Er de komfortabelte med å juge, slik Jain hevder, eller gjør kamera dem for utrygge til å si sannheten?

– Noen sider ved det hele var faktisk litt rart. For eksempel dette at de selv hadde bedt Sampat komme. Hvorfor ringte de henne, når de hadde drept jenta? Selv om Sampat var en slektning, hva trodde de at skulle skje? Jeg tror de ville at hun skulle hjelpe dem å få saken til å forsvinne saken.

– Sampat prøvde jo å stille de virkelige spørsmålene. Kanskje kom hun ikke til bunns i historien fordi vi var der? Hun ville hjelpe dem fordi de var slektningene hennes, men så viste det seg at hun også var i slekt med jentas mor, og det ble komplisert. Det er ofte svært komplisert i disse landsbyene, tro meg. Neste dag ville hun helst ikke dra dit igjen, det var jeg som insisterte fordi jeg var så rystet over saken. Sampat sa: «Jeg har ingenting der å gjøre, for jeg kommer ikke til hjelpe dem å dekke over dette.» Det slår meg jo at selv om hun ville ha dysset det ned, så fantes alt på kamera.

Rettssystemet fungerer ikke

Jain forklarer at det på landet i India er vanlig å løse en drapssak ved at familiene inngår det som kalles «kompromis­ser». Med en blanding av bestikkelser og trusler blir offerets familie overtalt til å holde politiet utenfor. I filmen ser vi sågar en lokal politimann presse på for å få til et slikt «kompromiss».

– Grunnen til kompromissene er et rettssystem som ikke fungerer. Folk vet at hvis saken havnet i retten må de bruke langt mer penger enn de har. Valget om å gå rettens vei finnes egentlig ikke, siden rettssystemet er både ineffektivt og korrupt. Derfor har Sampat så mye framgang med sin type arbeid, sier Jain.

Den aktuelle saken blir likevel fulgt opp av Sampat, som snakker både med jentas foreldre og det lokale politiet. Faren ønsker ikke å forfølge saken, men moren går med på det, og dermed kan Sampat klage saken inn for en høyere instans. Senere dukker regionpolitiet opp i landsbyen for å etterforske saken, under ledelse av en målbevisst offiser som stopper alle protester ved å rope: «Det selvstendige India har lover, og vi er politiet!» Den lokale politisjefen er rasende over ydmykelsen, og står bak et skur og krangler med Sampat. Dette er et tilfredsstillende øyeblikk i filmen, men når jeg sier det begynner Nishtha Jain å le.

Politioffiseren kommer inn som en slags helt?

– Ja, han gjør jo det. Men slikt skjer ikke i virkeligheten! Det skjedde fordi vi var der, ellers ville det ha vært utenkelig.

Grasrotfeminisme

Det var viktig for Jain å gi et nyansert bilde av det indiske samfunnet. Ikke minst ville hun gi en sannferdig framstilling av Gulabi-gjengen, noe som betyr at vi får se både indre stridigheter og prinsipper som tøyes. Jain minner om at «Den rosa gjengen» er en grasrotbevegelse, hvor mange er både fattige og analfabeter.

– Dette er kvinner som aldri har gått på skolen. De er helt selvlærte og selvdrevne, og har sin egen type feminisme som kanskje ikke alltid stemmer med det vi er vant til. Det jeg ville vise var mennesker som ikke bare legger seg og tar imot, men slåss tilbake. Det ser du normalt ikke i India, særlig blant kvinner på landet.

En løsning på ønsket om kompleksitet ble å følge enkeltsaker over tid.

– Det var viktig å få fram flere lag, for å vise hva Gulabi-gjengen må kjempe imot. Motstanderne deres kan være politiet, landsbyboerne, byråkratiet, til og med deres egne medlemmer. Jeg ville bygge opp filmen gjennom lag etter lag av det indiske samfunnet, for å vise hva de må stå opp mot.

Hovedformålet var å skape et bredt utgangspunkt for dialog.

– Filmen er også kritisk til Gulabi-gjengen, den er ikke entydig god reklame for dem. Det handler om at det finnes et visst system, som selv Sampat må jobbe innenfor. Iblant kan vi høre henne si: «Du burde inngå et kompromiss.» Selv en feminist kan komme med en slik oppfordring. Det ville ha vært enklere å lage en feelgood-film som bare heier på Gulabi-gjengen, men jeg hater heltefortellinger. Dette er en ekte kamp med ekte hindringer. I India håper jeg denne filmen kan brukes til å starte en diskusjon om hva som må gjøres, sier Nishtha Jain.

Dokumentarfilmen Gulabi Gang går for tida på norske kinoer.