– Kona mi syns det vart for mykje “cocksucker” og amerikansk TV i forrige bloginnlegg. Kva gjer vi med det?

– Men vi siterte jo bare. Fra bra dialog. Kanskje det er dagens stikkord? Dialog. Altså, mest på TV.

– Bra emnevalg, kompis. Det er ikkje lenge sidan sist eg leste noko slikt som at “dialogen er oppstylta. Teatralsk.” Men kva meiner dei eigentleg? Kva skulle dialogen vori? Naturleg, kvardagsleg, prosaisk – altså dønn kjedeleg?

– Det kalles reality. Ellers synes det å være et naturalistisk ideal der ute et sted. Mens historiefortelling i sitt vesen handler om destilliering og forhøying. Jeg sier ikke at vi skal tilbake på rim, men det er noe med frykten for det stiliserte som er usunn: jeg tror det naturalistiske idealet er et resultat av hva man IKKE vil ha – altså fjernsynsteater. Et negativt utgangspunkt er ikke alltid det mest fruktbare.

– Apropos rim – det funkar framleis. Dagens filmtips må derfor bli Yes av Sally Potter (for video: Yes – kjøkkenscene). Med dialog på rim i heksameter.

– Som filmregissør sitter det likevel i ryggmargen at dialog ofte er den kjedeligste måten å fortelle noe på – og som TV-regissør har det titt irritert meg at dialog velges som den billigste løsningen. “Jeg har vært i en bilulykke like utenfor…” Mye dialog er gjerne tegn på visuell og/eller økonomisk fattigdom.

– Men folk snakkar jo saman – så korfor ikkje la dei gjere det på ein kul måte? Ein investerer jo mykje tid på å ta fantastiske bilete, og det er ofte dyrt. Avkastninga på fantastisk dialog er dermed desto større. Kan eg få komme med eit eksempel?

– Deadwood igjen??

– Kva elles? Situasjonen er denne; Hearst har spytta Farnum (hotelleigaren) i fjeset og truga han på livet om han så mykje som rører på seg. Ei god stund seinare i episoden står Farnum og pratar med seg sjølv:  “That I have not wiped this expectoration (spytt) from my cheek is understandable. I`m threatened with death if I do. That I stand immobile these hours later speaks of a flaw in my will.” Eg meiner – kor mange sveitte, halvfulle hotelleigarar i ville vesten har nokon gong snakka slik? Dette er jo viktoriansk engelsk.(Sjå her, feks: Deadwood: Shoo, skunk, shoo) Og – det er det beste – det er rota i karakteren. Farnum kjem nemlig i ei episode i skade for å sitere forfattaren Wordsworth. Og når ein meir danna person merkar seg dette, må Farnum innrømme at han slett ikkje veit kven han har sitert. Men han har eit par nummer av Reader’s Digest heime som han  memorerer frå. Tøft?

– Elegant. Og gjenkjennelig. Vi bruker forøvrig ofte oss selv når vi dikter – i ord eller bilder – og det kan være bra. Men også farlig. Fordi vi gjerne pynter på sannheten. Det er som når en ser seg i speilet om morgenen – og suger inn magen, retter ryggen, og prøver å presentere et flatterende bilde av seg selv. Men som dramatisk grunnstoff fungerer det mye bedre å forsterke sine feil, skavanker, svakheter, det man er flau over – det er gjenkjennelig, det! Altså – poenget mitt er at alle ser tydelig hvem Farnum er etter en slik innrømmelse. Det spesifikke er ofte det mest universelle. Som hele Norge nå vet etter Knausgård.

– Så oppstylta og teatral dialog er med dette eit erklært ønskemål!

– Nei, nei, nei! Men et mulig virkemiddel. God, original dialog kan også være ganske repetetiv – som den ofte siterte “fuck”-scenen i The Wire (link: TheWire – «Fuck» scene). Og det mest brukte ordet i Deadwood er jo sikkert cocksucker, som ikke er så elegant i seg selv, selv om det fikk et på alle måter dramatisk oppsving med akkurat den serien.

– Det er faktisk “fuck” – brukt 3259 gonger på tre sesongar. Det er raffinement i mine øyre.

– Det skåler vi for.

Ståle Stein Berg og Trygve Allister Diesen er erfarne film- og TV-skapere, og møttes som doktorgradsstipendiater på Filmskolen. Nå er de hodene bak produksjonsselskapet tenk.tv sammen med Frode Søbstad, hvor de kun lager ting de selv liker.

Tidligere innlegg:

Berg & Diesen: Reglene i Broen