Forfatteren i sentrum

Forfatteren i sentrum

Er det noe vi kan lære av ”den danske modellen” så er det avbyråkratiseringen av manusprosessen, mener dramatiker Petter Rosenlund.

Det mest overraskende dramasjefen i Danmarks Radio (DR), Piv Bernth, sa på Dramatikerforbundets seminar nylig var kanskje at hun mente at manuskonsulenter og dramaturger var overflødige.

Vi har kanskje latt oss inspirere av danskene, men akkurat der har vi et stykke å gå.

Så altfor ofte, forklarte Piv Bernth, har man merket hvor lett det er å miste forfatterens tanker og visjoner i produksjon av tv-serier. Hvorfor? Fordi dramaturger og regissører så lett lar sine personlige meninger vanne ut det karakteristiske og særegne som ligger i det opprinnelig manuset. Og dessuten: Dramaturger og manuskonsulenter er altfor ofte problematiserende, for teoretiske og i for liten grad involvert i de praktiske avgjørelsene. De fleste dramaturgiske utfordringene klarer produsenten, instruktøren, skuespillerne og ikke minst forfatteren selv å løse. Det vil si de som er mest mulig praktisk involvert i produksjonen. Dramaturgene er, ifølge Piv Bernth, best egnet til å analysere det ferdige resultatet – etter at tv-serien er laget.

Som det også framkommer i intervjuet i Rushprint understreket Bernth viktigheten av et nært samarbeid mellom forfatteren og produsenten, og da produsenten som leseren. Dernest, fortsetter hun, la forfatteren følge produksjonen, ha stor innflytelse på hele den kreative prosessen, ikke bare manus, men også i valg av skuespillere, locations, opptak, redigering og like fram til det ferdige resultatet sendes på skjermen.

Hennes råd til norske tv-produsenter var: Ha fokus på forfatteren og historien som skal fortelles. Det er forfatterens visjon som legger grunnlaget for tv-seriene de lager. På den måten er forfatteren selve forutsetningen for dramaavdelingens eksistens”. Hennes kollega i DR, Nadia Klavedal Reich forsterker det hele i et intervju i Aftenposten 24.10.12: ”Et menneske – forfatteren – må stå i sentrum. Hans eller hennes brennende ønske om å fortelle en historie må være utgangspunktet”, forteller hun.

På nevnte seminar som Dramatikerforbundet arrangerte ble dramasjefen i NRK, Hans Rossine, spurt hva deres oppskrift er. Svaret var todelt: Ja, det er mye å lære av danskene, men vi har vår egen måte å gjøre det på. Sannsynligvis er det i del to av svaret vi aner hvor forskjellen ligger.

Der ”styrking av manuset” hos danskene har betydd forenkling av prosessen, har det samme ordet her hjemme, bl.a. i NRK, så altfor ofte betydd å ansatte flere dramaturger, konsulenter og manusredaktører – medarbeider som ikke skriver, men som blir satt til å lese og vurdere.

Konsekvensene av en slik modell, svarte Bernth, er ofte en byråkratisering av manusarbeidet og at manusprosessene trekker ut i tid og blir kompliserte og langsomme beslutningsprosesser. Men enda verre – man mister den kreative flyten i utviklingsprosessen og skaper en unødvendig avstand mellom forfatteren, historien og det endelige resultatet på tv-skjermen. For mange involverte aktører gis anledning til å prege manuset, og faren for å miste det særegne ved historien, det gjenkjennelige og karakteristiske, øker.

I mer enn 15 år har vi latt oss imponere av danske tv-serier. – Og like lenge har vi hørt danskene fortelle om sin metode. Men når det kommer til selve kjernen i arbeidet, manusutviklingen, har ikke den danske modellen gjort særlig inntrykk. Og hvorfor er det sånn? Er det fordi vi gjør manuset til noe mer komplisert enn det trenger å være? Mer teoretisk enn nødvendig? Jo, manus er en litterær størrelse, men veien til det praktiske arbeidet er kort. Det er ikke sikkert at en historie blir bedre bare flere leser og kommer med sine innspill.

Petter S. Rosenlund er dramatiker og nestformann i Norske dramatikeres forbund.

Les også:

1 kommentar til Forfatteren i sentrum

  1. Dette er godt artikulert om «byråkratiseringen» og pluraliseringen av dikterprosessen. I filmbransjen står det enda verre til – bl.a. har vi det som er blitt kalt Screen Idea Work Groups (SIWGs) av forskere. Et fenomen jeg tar for meg i kunststipendiatprosjektet mitt Å Dikte For Film, som offentliggjøres 23.11. på Dramatikkens Hus.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Forfatteren i sentrum

Forfatteren i sentrum

Er det noe vi kan lære av ”den danske modellen” så er det avbyråkratiseringen av manusprosessen, mener dramatiker Petter Rosenlund.

Det mest overraskende dramasjefen i Danmarks Radio (DR), Piv Bernth, sa på Dramatikerforbundets seminar nylig var kanskje at hun mente at manuskonsulenter og dramaturger var overflødige.

Vi har kanskje latt oss inspirere av danskene, men akkurat der har vi et stykke å gå.

Så altfor ofte, forklarte Piv Bernth, har man merket hvor lett det er å miste forfatterens tanker og visjoner i produksjon av tv-serier. Hvorfor? Fordi dramaturger og regissører så lett lar sine personlige meninger vanne ut det karakteristiske og særegne som ligger i det opprinnelig manuset. Og dessuten: Dramaturger og manuskonsulenter er altfor ofte problematiserende, for teoretiske og i for liten grad involvert i de praktiske avgjørelsene. De fleste dramaturgiske utfordringene klarer produsenten, instruktøren, skuespillerne og ikke minst forfatteren selv å løse. Det vil si de som er mest mulig praktisk involvert i produksjonen. Dramaturgene er, ifølge Piv Bernth, best egnet til å analysere det ferdige resultatet – etter at tv-serien er laget.

Som det også framkommer i intervjuet i Rushprint understreket Bernth viktigheten av et nært samarbeid mellom forfatteren og produsenten, og da produsenten som leseren. Dernest, fortsetter hun, la forfatteren følge produksjonen, ha stor innflytelse på hele den kreative prosessen, ikke bare manus, men også i valg av skuespillere, locations, opptak, redigering og like fram til det ferdige resultatet sendes på skjermen.

Hennes råd til norske tv-produsenter var: Ha fokus på forfatteren og historien som skal fortelles. Det er forfatterens visjon som legger grunnlaget for tv-seriene de lager. På den måten er forfatteren selve forutsetningen for dramaavdelingens eksistens”. Hennes kollega i DR, Nadia Klavedal Reich forsterker det hele i et intervju i Aftenposten 24.10.12: ”Et menneske – forfatteren – må stå i sentrum. Hans eller hennes brennende ønske om å fortelle en historie må være utgangspunktet”, forteller hun.

På nevnte seminar som Dramatikerforbundet arrangerte ble dramasjefen i NRK, Hans Rossine, spurt hva deres oppskrift er. Svaret var todelt: Ja, det er mye å lære av danskene, men vi har vår egen måte å gjøre det på. Sannsynligvis er det i del to av svaret vi aner hvor forskjellen ligger.

Der ”styrking av manuset” hos danskene har betydd forenkling av prosessen, har det samme ordet her hjemme, bl.a. i NRK, så altfor ofte betydd å ansatte flere dramaturger, konsulenter og manusredaktører – medarbeider som ikke skriver, men som blir satt til å lese og vurdere.

Konsekvensene av en slik modell, svarte Bernth, er ofte en byråkratisering av manusarbeidet og at manusprosessene trekker ut i tid og blir kompliserte og langsomme beslutningsprosesser. Men enda verre – man mister den kreative flyten i utviklingsprosessen og skaper en unødvendig avstand mellom forfatteren, historien og det endelige resultatet på tv-skjermen. For mange involverte aktører gis anledning til å prege manuset, og faren for å miste det særegne ved historien, det gjenkjennelige og karakteristiske, øker.

I mer enn 15 år har vi latt oss imponere av danske tv-serier. – Og like lenge har vi hørt danskene fortelle om sin metode. Men når det kommer til selve kjernen i arbeidet, manusutviklingen, har ikke den danske modellen gjort særlig inntrykk. Og hvorfor er det sånn? Er det fordi vi gjør manuset til noe mer komplisert enn det trenger å være? Mer teoretisk enn nødvendig? Jo, manus er en litterær størrelse, men veien til det praktiske arbeidet er kort. Det er ikke sikkert at en historie blir bedre bare flere leser og kommer med sine innspill.

Petter S. Rosenlund er dramatiker og nestformann i Norske dramatikeres forbund.

Les også:

One Response to Forfatteren i sentrum

  1. Dette er godt artikulert om «byråkratiseringen» og pluraliseringen av dikterprosessen. I filmbransjen står det enda verre til – bl.a. har vi det som er blitt kalt Screen Idea Work Groups (SIWGs) av forskere. Et fenomen jeg tar for meg i kunststipendiatprosjektet mitt Å Dikte For Film, som offentliggjøres 23.11. på Dramatikkens Hus.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY