Kjære Hadia

Kjære Hadia

-Det er flere showrunnere bransjen er ute etter. Akkurat som du nå har blitt minister etter målrettet og beinhard politisk jobbing, har en showrunner titusenvis av timer med skriveerfaring og mengdetrening, skriver Arne Berggren i et brev til vår nye kulturminister.

Jeg er en av dem som lager tv-drama, og jeg tenkte å lansere et ørlite grep som ikke koster deg noe, men som vil få dramatikere og serieskapere til å juble. Produsentene blir nok litt irriterte, men akkurat som forfattere skal være frustrerte og misforståtte, skal jo produsenter akke seg over at det er umulig å tjene penger på norsk tv-drama.

Du merker fort at det er 3 faktorer alle vil hevde er de kritiske innen norsk tv-drama: 1. Kontinuitet. 2. Forutsigbarhet. 3. Volum. Bransjen opplever det som håpløst at vi stadig må legge ned miljøene i mangel på flere produksjoner. Den kompetansen som oppstår i et team, forsvinner når man ikke har mulighet til å gå videre på en ny serie i det man avslutter den forrige. Bransjen er blitt ekstremt prosjektorientert. Og det er derfor alle ønsker seg mer forutsigbarhet– vi vil vite hva NRK har tenkt å bestille, man vil vite omtrent hvordan NFI vil tenke de neste årene, men mest av alt ønsker alle at det blir produsert flere serier.

Men hvis du sørger for å øke volumet gjennom å drysse mer penger utover bransjen, er det ikke garantert at du får noe bedre serier. Jeg vet du ser endel tv-drama; håper du likte The Walking Dead, forresten. Hvis du namedropper litt i talen til konventet og så lover økte bevilgninger til tv-drama (her bør du doble for at det skal gjøre inntrykk), blir du tv-dramaministeren. Men før du haster ut i bilen, bør du unne deg en lynrask kaffe eller te med en norsk tv-dramatiker. Det blir stadig færre av dem på konventet, dessverre, men jeg lover å være der. En tv-dramatiker vil påstå at jo mer penger du drysser utover norske produsenter, NFI og NRK, desto mindre innflytelse får vi som lager seriene.  Hm, tenker du kanskje nå, vi kan jo ikke gi pengene rett til forfattere! Det har du naturligvis helt rett i. Vi er en grunnleggende upålitelig gruppe mennesker med lav selvfølelse, skjulte agendaer og alkoholtenning, hele gjengen. Akkurat som produsenter.

Ok, her kommer min syke mor: Det er flere showrunnere bransjen er ute etter. En showrunner er en forfatter med produsentfullmakter. Dette er den amerikanske modellen. Alle de store seriene er drevet frem av sterke opphavsmenn som har kontroll. De har jobbet seg oppover i systemene, akkurat som du nå har blitt minister etter målrettet og beinhard politisk jobbing, har en showrunner titusenvis av timer med skriveerfaring, hun har vært på filmsettet, sittet i klipperommet, bearbeidet dialoger, lest korrektur og skaffet seg mengdetrening. Da jeg i 2008 sa jeg ville være showrunner, fnyste produsenter og tv-folk og sa at ingen i Norge har den erfaringen, Arne. Det var helt sant. Jeg ante ikke hva jeg snakket om. Men nå har jeg vært produsent på tre serier og begynner å føle at jeg kan dette. Vi er vel tre-fire stykker med tilsvarende erfaring i Norge, og vi bør få flere. Opphavsmenn som kjemper for å få sin visjon gjennom systemet. Erfarne forfattere som kan strømlinjeforme prosjektet til budsjettet. Forfattere som har lært seg de ulike delene av produksjonen. Men at vi vil ha kontrollen, betyr ikke at vi ikke stoler på noen.

Rundt en god showrunner danner det seg miljøer og team, uavhengig av produksjonselskapet. For å beholde kontrollen, må man også gi noe til dem man jobber med. En showrunner må være raus med kreditering. Jeg vet jeg ikke har nubbetjangs til å overleve i denne bransjen, med mindre jeg deler mine muligheter med andre, yngre og nye stemmer. Det er jeg som må sørge for at ikke alle penga går til gretne gubber og kompiser fra Oslo vest. Det er jeg som må sørge for at hver enkelt produksjon blir et sted å lære for andre, samtidig som jeg selv utvikler meg så lenge jeg er i stand til det. Det er ikke tilfeldig at de store showrunnerne i utlandet, er folk over femti. Som to av de beste showrunnerne  i verden sa på et seminar på Filmens Hus for noen måneder siden: Vi er showrunnere fordi vi vil overleve i bransjen. Vi har ikke noe valg.

Jeg har vært med å lage over femti timer tv-drama. Jeg har vært med å generere millioner av kroner til tv-kanaler og produksjonsselskaper. Allikevel må jeg, i likhet med alle andre opphavsmenn starte fra scratch hver eneste gang. Bransjen er avhengig av at forfattere som meg jobber frem ideer helt gratis, deretter må vi fronte en slags tiggerferd hos tv-kanaler og NFI for noen skarve, symbolske utviklingspenger.  For førti-femti tusen kroner er det meningen at vi skal danne et kreativt team og jobbe tre til seks måneder med utvikling av en idé – for folk som har fast lønn og god parkering i produksjonsselskapene, NFI eller tv-kanaler. Nå har jeg forsåvidt greid meg bra, selv om jeg aldri har kunnet planlegge lenger enn et år av gangen på det beste. Men i likhet med de andre som skaper og skriver tv-drama, føler jeg meg ofte som en nyttig idiot som løper etter andres bestillinger til enhver tid, fremfor å langsiktig utvikle det jeg aller helst vil.

Kjære Hadia, det fins VIP-stipend og utviklingsordninger for spillefilmregissører. Det fins ingen ordning for tv-dramatikere som har vist gjennomføringsevne. Jeg tror bransjen har helt rett – vi trenger kontinuitet, forutsigbarhet ihvertfall, og her er en enkel quickfix som kan løse mye av det, samtidig som du styrker innflytelsen til dem som faktisk skal skape de gode seriene: Dersom Kulturdepartementet gir føring til NFI om at opphavspersonenes innflytelse skal styrkes, er det bare for NFI å sette et enkelt premiss for budsjettering av tv-drama: 3% av totalbudsjettet skal øremerkes utvikling av nye prosjekter for skaperne av serien – før producers fee og administrasjonskostnader legges inn i budsjettet. Dette har prosjektene råd til, og som produsent på flere serier, kjenner jeg naturligvis budsjettene i detalj. Med flinke folk til å styre produksjonene, er det ingen sak å tjene gode penger på tv-drama.  Jeg tar gjerne en diskusjon på detaljnivå med den produsenten som tør hevde noe annet. Når Halvbroren, etter ryktene, går ti millioner over budsjett, sier det bare noe om hvor stor dekningsgraden er i utgangspunktet og hvor uhyre viktig det er å ha styring på produksjonen.

En øremerking av disse 3% til utvikling vil garantere skaperne den kreative kontinuiteten som vi ikke har i dag. Den vil i utgangspunktet belønne folk med gjennomføringskraft, samtidig som det vil binde oss til det samme produksjonsselskapet for en ny periode. Spør du Produsentforeningen om dette, vil de si at jeg er gæren. Men ber du et knippe serieskapere sette seg ned sammen med en håndfull sentrale produsenter, garanterer jeg deg at vi fort finner ut av det praktiske ved en sånn quick fix. Du trenger ikke noe utvalg her, Hadia. Du trenger bare å kjenne etter om idéen om å styrke skapernes momentum virker riktig, ta en telefon til NFI for å lufte tanken,  og så har du tatt et syvmilsteg mot en gratis ordning som gir opphavsfolkene kontinuitet, forutsigbarhet og belønner de gode konstellasjonene som har vist seg å virke.

Sees på Losby, da eller?

Arne

(serieskaper og showrunner)

5 kommentarer til Kjære Hadia

  1. Enten må man gi flere mulighet til å prøve seg eller så må man sentralisere ansvaret, slik som du vil. Men det finnes en tredje mulighet, nemlig å øke størrelsen på kaka ved å lage regler som tvinger frem mere norsk TV drama, f.eks på billigkanalene Max, VOX, Bliss, Zebra, kanal 9, viatsat 4 osv. I Frankrike har man regler for hvor mye fransk drama som skal vises, har jeg hørt. Hva mener du om en slik modell for Norge? Det blir selvsagt umulig etter valget, men det er noe å tenke på.

  2. Hadde jo vært fint, men jeg tror vel ikke politikerne har et mandat til å tvinge frem noe slikt. Det er vel bare TV2-konsesjonen de kan herje med, og selv der har de begrensede muligheter. Men jeg tror vi kommer til å se at de ulike streamingstjenestene og nisjekanalene vil skape et større marked for norsk drama – folk vil ha det.

  3. Takker. Jeg har ingen bakgrunn i film/TV, men jeg prøver å kompensere med litt entusiasme:)
    Vi får håpe kulturministeren leser innlegget ditt, men jeg er mest redd for hva som kan skje etter regjeringsskiftet. Jeg er redd for en fjerning av fordelene til norsk drama, en total nedbygging av støtten til NFI og en fullstendig markedsorientering. Jeg har skrevet om dette også på bloggen. Hadia T. gjør sikkert så godt hun kan, men budsjettet er jo fastlåst og hun sitter bare ett år til skal vi tro meningsmålingene.

Svar til michael Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kjære Hadia

Kjære Hadia

-Det er flere showrunnere bransjen er ute etter. Akkurat som du nå har blitt minister etter målrettet og beinhard politisk jobbing, har en showrunner titusenvis av timer med skriveerfaring og mengdetrening, skriver Arne Berggren i et brev til vår nye kulturminister.

Jeg er en av dem som lager tv-drama, og jeg tenkte å lansere et ørlite grep som ikke koster deg noe, men som vil få dramatikere og serieskapere til å juble. Produsentene blir nok litt irriterte, men akkurat som forfattere skal være frustrerte og misforståtte, skal jo produsenter akke seg over at det er umulig å tjene penger på norsk tv-drama.

Du merker fort at det er 3 faktorer alle vil hevde er de kritiske innen norsk tv-drama: 1. Kontinuitet. 2. Forutsigbarhet. 3. Volum. Bransjen opplever det som håpløst at vi stadig må legge ned miljøene i mangel på flere produksjoner. Den kompetansen som oppstår i et team, forsvinner når man ikke har mulighet til å gå videre på en ny serie i det man avslutter den forrige. Bransjen er blitt ekstremt prosjektorientert. Og det er derfor alle ønsker seg mer forutsigbarhet– vi vil vite hva NRK har tenkt å bestille, man vil vite omtrent hvordan NFI vil tenke de neste årene, men mest av alt ønsker alle at det blir produsert flere serier.

Men hvis du sørger for å øke volumet gjennom å drysse mer penger utover bransjen, er det ikke garantert at du får noe bedre serier. Jeg vet du ser endel tv-drama; håper du likte The Walking Dead, forresten. Hvis du namedropper litt i talen til konventet og så lover økte bevilgninger til tv-drama (her bør du doble for at det skal gjøre inntrykk), blir du tv-dramaministeren. Men før du haster ut i bilen, bør du unne deg en lynrask kaffe eller te med en norsk tv-dramatiker. Det blir stadig færre av dem på konventet, dessverre, men jeg lover å være der. En tv-dramatiker vil påstå at jo mer penger du drysser utover norske produsenter, NFI og NRK, desto mindre innflytelse får vi som lager seriene.  Hm, tenker du kanskje nå, vi kan jo ikke gi pengene rett til forfattere! Det har du naturligvis helt rett i. Vi er en grunnleggende upålitelig gruppe mennesker med lav selvfølelse, skjulte agendaer og alkoholtenning, hele gjengen. Akkurat som produsenter.

Ok, her kommer min syke mor: Det er flere showrunnere bransjen er ute etter. En showrunner er en forfatter med produsentfullmakter. Dette er den amerikanske modellen. Alle de store seriene er drevet frem av sterke opphavsmenn som har kontroll. De har jobbet seg oppover i systemene, akkurat som du nå har blitt minister etter målrettet og beinhard politisk jobbing, har en showrunner titusenvis av timer med skriveerfaring, hun har vært på filmsettet, sittet i klipperommet, bearbeidet dialoger, lest korrektur og skaffet seg mengdetrening. Da jeg i 2008 sa jeg ville være showrunner, fnyste produsenter og tv-folk og sa at ingen i Norge har den erfaringen, Arne. Det var helt sant. Jeg ante ikke hva jeg snakket om. Men nå har jeg vært produsent på tre serier og begynner å føle at jeg kan dette. Vi er vel tre-fire stykker med tilsvarende erfaring i Norge, og vi bør få flere. Opphavsmenn som kjemper for å få sin visjon gjennom systemet. Erfarne forfattere som kan strømlinjeforme prosjektet til budsjettet. Forfattere som har lært seg de ulike delene av produksjonen. Men at vi vil ha kontrollen, betyr ikke at vi ikke stoler på noen.

Rundt en god showrunner danner det seg miljøer og team, uavhengig av produksjonselskapet. For å beholde kontrollen, må man også gi noe til dem man jobber med. En showrunner må være raus med kreditering. Jeg vet jeg ikke har nubbetjangs til å overleve i denne bransjen, med mindre jeg deler mine muligheter med andre, yngre og nye stemmer. Det er jeg som må sørge for at ikke alle penga går til gretne gubber og kompiser fra Oslo vest. Det er jeg som må sørge for at hver enkelt produksjon blir et sted å lære for andre, samtidig som jeg selv utvikler meg så lenge jeg er i stand til det. Det er ikke tilfeldig at de store showrunnerne i utlandet, er folk over femti. Som to av de beste showrunnerne  i verden sa på et seminar på Filmens Hus for noen måneder siden: Vi er showrunnere fordi vi vil overleve i bransjen. Vi har ikke noe valg.

Jeg har vært med å lage over femti timer tv-drama. Jeg har vært med å generere millioner av kroner til tv-kanaler og produksjonsselskaper. Allikevel må jeg, i likhet med alle andre opphavsmenn starte fra scratch hver eneste gang. Bransjen er avhengig av at forfattere som meg jobber frem ideer helt gratis, deretter må vi fronte en slags tiggerferd hos tv-kanaler og NFI for noen skarve, symbolske utviklingspenger.  For førti-femti tusen kroner er det meningen at vi skal danne et kreativt team og jobbe tre til seks måneder med utvikling av en idé – for folk som har fast lønn og god parkering i produksjonsselskapene, NFI eller tv-kanaler. Nå har jeg forsåvidt greid meg bra, selv om jeg aldri har kunnet planlegge lenger enn et år av gangen på det beste. Men i likhet med de andre som skaper og skriver tv-drama, føler jeg meg ofte som en nyttig idiot som løper etter andres bestillinger til enhver tid, fremfor å langsiktig utvikle det jeg aller helst vil.

Kjære Hadia, det fins VIP-stipend og utviklingsordninger for spillefilmregissører. Det fins ingen ordning for tv-dramatikere som har vist gjennomføringsevne. Jeg tror bransjen har helt rett – vi trenger kontinuitet, forutsigbarhet ihvertfall, og her er en enkel quickfix som kan løse mye av det, samtidig som du styrker innflytelsen til dem som faktisk skal skape de gode seriene: Dersom Kulturdepartementet gir føring til NFI om at opphavspersonenes innflytelse skal styrkes, er det bare for NFI å sette et enkelt premiss for budsjettering av tv-drama: 3% av totalbudsjettet skal øremerkes utvikling av nye prosjekter for skaperne av serien – før producers fee og administrasjonskostnader legges inn i budsjettet. Dette har prosjektene råd til, og som produsent på flere serier, kjenner jeg naturligvis budsjettene i detalj. Med flinke folk til å styre produksjonene, er det ingen sak å tjene gode penger på tv-drama.  Jeg tar gjerne en diskusjon på detaljnivå med den produsenten som tør hevde noe annet. Når Halvbroren, etter ryktene, går ti millioner over budsjett, sier det bare noe om hvor stor dekningsgraden er i utgangspunktet og hvor uhyre viktig det er å ha styring på produksjonen.

En øremerking av disse 3% til utvikling vil garantere skaperne den kreative kontinuiteten som vi ikke har i dag. Den vil i utgangspunktet belønne folk med gjennomføringskraft, samtidig som det vil binde oss til det samme produksjonsselskapet for en ny periode. Spør du Produsentforeningen om dette, vil de si at jeg er gæren. Men ber du et knippe serieskapere sette seg ned sammen med en håndfull sentrale produsenter, garanterer jeg deg at vi fort finner ut av det praktiske ved en sånn quick fix. Du trenger ikke noe utvalg her, Hadia. Du trenger bare å kjenne etter om idéen om å styrke skapernes momentum virker riktig, ta en telefon til NFI for å lufte tanken,  og så har du tatt et syvmilsteg mot en gratis ordning som gir opphavsfolkene kontinuitet, forutsigbarhet og belønner de gode konstellasjonene som har vist seg å virke.

Sees på Losby, da eller?

Arne

(serieskaper og showrunner)

5 Responses to Kjære Hadia

  1. Enten må man gi flere mulighet til å prøve seg eller så må man sentralisere ansvaret, slik som du vil. Men det finnes en tredje mulighet, nemlig å øke størrelsen på kaka ved å lage regler som tvinger frem mere norsk TV drama, f.eks på billigkanalene Max, VOX, Bliss, Zebra, kanal 9, viatsat 4 osv. I Frankrike har man regler for hvor mye fransk drama som skal vises, har jeg hørt. Hva mener du om en slik modell for Norge? Det blir selvsagt umulig etter valget, men det er noe å tenke på.

  2. Hadde jo vært fint, men jeg tror vel ikke politikerne har et mandat til å tvinge frem noe slikt. Det er vel bare TV2-konsesjonen de kan herje med, og selv der har de begrensede muligheter. Men jeg tror vi kommer til å se at de ulike streamingstjenestene og nisjekanalene vil skape et større marked for norsk drama – folk vil ha det.

  3. Takker. Jeg har ingen bakgrunn i film/TV, men jeg prøver å kompensere med litt entusiasme:)
    Vi får håpe kulturministeren leser innlegget ditt, men jeg er mest redd for hva som kan skje etter regjeringsskiftet. Jeg er redd for en fjerning av fordelene til norsk drama, en total nedbygging av støtten til NFI og en fullstendig markedsorientering. Jeg har skrevet om dette også på bloggen. Hadia T. gjør sikkert så godt hun kan, men budsjettet er jo fastlåst og hun sitter bare ett år til skal vi tro meningsmålingene.

Leave a Reply to michael Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY