Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover

Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover

Er norske filmskapere mindre skeptiske til voiceover enn før? Tar naturen over for samlivsproblemene i norsk kortfilm? Oda Bhar har vært i Grimstad og tatt pulsen på årets Kortfilmfestival.

I forrige uke ble den 35. norske Kortfilmfestivalen arrangert, for 25. gang i sørlandsbyen Grimstad. Siden starten i 1977 har Kortfilmfestivalen gått fra å være én av to til én blant nesten hundre norske filmfestivaler, noe som impliserer økt mangfold og større konkurranse. Noe toppår i rekken ble årets festival ikke, en utbredt vurdering lot til å være at det var mange middels gode eller famlende filmer. På det norske kortfilmprogrammet sto det 51 filmer fra 1 til 30 minutters lengde, og av disse har jeg stort sett valgt å omtale de beste – og de verste.

I katalogen nevner forhåndsjuryen noen trender for filmene de har valgt ut: Slemme barn som gjør noe forbudt, noen-og-tjueåringer med samlivsproblemer, dopmisbruk, ensomhet og passiv-aggressiv sjenanse. Ingen av tendensene lyder nye, så det er verdt å spørre: Står det introverte velstands-Norge til de grader på repeat?

Vinner av Gullstolen: Og leken er god (regi: Vibeke Heide)

Sterke barneroller

Går vi filmene nærmere etter i sømmene blir bildet heldigvis et annet. Ikke minst finnes det et fint alvor i mange av filmene om barn, som markerte seg kraftig i årets norske kortfilmprogram. Ikke at det nødvendigvis var så mange filmer om barn, men en stor del av de gode filmene har barn i hovedrollen. Det gjelder ikke minst tre av fire prisvinnerne, og én av fire hederlige omtaler.

Vinner av Gullstolen ble Og leken er god av Vibeke Heide, en episodefilm om jenter i ulike aldre som utforsker sanselighet og makt i forhold til hverandre. Ei liten jente tisser på seg når hun er borte på besøk, ei annen beføler den sovende venninna si under en telttur, ei tenåringsjente lar seg lure til å drikke øl for første gang, mens venninna betrakter henne halvt nysgjerrig, halvt hånlig. Juryen sier blant annet at filmen «skildrer nyanser av stolthet og sårbarhet hos barn og unge».

Vinner av Kritikerprisen, som jeg var med og delte ut, ble The First Cut av Tallulah H. Schwab. Ei liten jente drømmer om å bli kirurg som moren sin, og blir nødt til å operere kaninen sin selv fordi moren nekter å trå til. Moren sier bare «dette greier du», snur seg bort og begynner å klippe bonsaitreet. Regissøren er norsk, men bosatt i Amsterdam, derfor er talespråket i filmen nederlandsk. Foruten meg besto Kritikerjuryen av Britt Sørensen fra Bergens Tidende og Thor Joachim Haga fra Montages, og siden festivalen ikke publiserte begrunnelsen vår kan jeg jo gjøre det her:

«The First Cut er en inntrykksfull film om en uvanlig forelder/barn-relasjon og den gjenkjennelige ambivalensen mellom å manipulere og hjelpe, være glad i og idealisere. Vi møter et originalt og visuelt sterkt univers med en undertekst som aldri overfortelles. Regien er følsom og stringent, skuespillet nedtonet og presist.

Filmen henfaller aldri til kjønnsstereotypier, men beskriver et mor/datter-forhold som virker gripende og relevant på et menneskelig plan, uavhengig av kjønn.»

Vinner av Kritikerprisen: The First Cut (regi: Tallulah H. Schwab)

Samliv og dystopi

Også flere av samlivsfilmene om unge voksne når utover det vante og banale, og behandler stoffet med originalitet og intelligens. Min personlige favoritt var Små episoder av Marte Vold, en løst sammensatt mosaikk av scener-fra-et-samliv jeg nærmest synes det er en skandale at verken fikk pris eller hederlig omtale. Som en av svært få filmer i år gjør denne bruk av humor, og ikke bare for å underholde, dette er tankedrivende humor. Vi ser hverdagsdiskusjoner utarte til retorikk om detaljer, og regissøren skrur hver situasjon forbi det trivielle, men aldri så langt at det går over i parodi.

I rollene møter vi en strålende opplagt Ole Giæver (ja, nettopp: regissøren av fjorårets spillefilm Fjellet), hans samboer i det virkelige liv, Marte Magnusdotter Solem, og parets babydatter Ellinor.

 

 

 

Dramatikerforbundets pris for beste manus, Timeglasset, gikk i år til novellefilmen Saltvannsfrukt av Eirik Forus. En ung mann tar med seg kjæreten på ferie med slekta, til et sted som viser seg å være en nudistleir. Når kjæresten helst ikke vil kle av seg er det duket for konflikt med svigermor, noe som utarter til en klaustrofobisk situasjon med gruppepress og lojalitetskonflikter.

Saltvannsfrukt kan minne om den tyske filmen Alle andre (med regi av Maren Ade) som gikk på norske kinoer for et par år siden, og inneholder mange gjenkjennelige enkeltsituasjoner. Dessverre blir slutten for lettvint og snyter oss for den endelige forløsningen, når sønnen får mor til å skvære opp med kjæresten uten at vi får se eller høre samtalen.

Én av kritikerjuryens to hederlige omtaler gikk til The Wall av Lars Klevberg, en postapokalyptisk dystopi om en liten gutt som må velge om han vil hjelpe noen mennesker han såvidt kan høre på andre siden av en høy mur. Formmessig nærmer dette seg sjangerfilmen, med svarthvit moral og et stilisert miljø, men i bunnen ligger en humanistisk idé som kommer fram i sluttpoenget.

Guttungen spiller godt og likner utseendemessig en minikopi av Aksel Hennie – helt ned til det litt oppgitte, irriterte kroppsspråket.

The Wall (regi: Lars Klevberg)

Naturens hevn

I flere av årets filmer ligger en undertekst av naturmystikk, mindre i form av lengsel enn angst for truende krefter. Flere av historiene om barn kretser rundt en Fluenes Herre-problematikk.

I Frilek av Nicholas Müller-Osborne er en skoleklasse på tur til en bondegård, og utforsker det uvante miljøet delvis utenfor de voksnes oppsyn. Vil filmskaperen advare mot fatale ting som kan skje, eller argumentere mot å gi våre barn et for beskyttet liv? Når ungene møter virkeligheten takler de den ikke, men overlates til seg selv og uforstående voksne.

Et liknende spenningsfelt utforsker Camilla Figenschou i novellefilmen Å åpne, å se, som vant den gjeve Terje Vigen-prisen i Grimstad. Ei gruppe barn er på utflukt og finner en strandet nise (en liten hval) på stranda. De bestemmer seg for å skjære den åpen, noe som starter forsiktig, men snart kulminerer i en orgie av blod, gørr og tarmer.

Når en ung kvinne kommer til får noen scener en truende tone: De eldste guttene velter henne overende og griser henne til, i en semiseksuell lek hvor vi merker at hun ikke har kontroll.

Vinner av Terje Vigen-prisen: Å åpne, å se (regi: Camilla Figenschou)

Enda mer uttalt er naturmystikken i steinalderpastisjen Allfader av Fredrik S. Hana. Denne filmen fikk riktignok hederlig omtale av hovedjuryen, men er etter min mening et utmerket eksempel på hvor galt det kan gå når en filmskaper ser bort fra behovet for å ha et godt manus – eller et manus overhodet.

På en Q&A forklarte regissøren at han gikk til innspillingen nærmest uten plan, selv idéen om å legge handlingen til «steinalderen» ble til underveis. Miljøet framstår da også helt ahistorisk, som når kannibalismen pensles fram på lerretet med bred malerkost.

Filmen begynner moderat med vakre bilder av en mann under vann. Det neste som skjer er at han kryper opp fra ei myr i en slags fødselssekvens, og tar fatt på livet som primitiv eneboer. Vi ser ham sjangle rundt med et skinn rundt livet, drassende på en diger stein i et tau (hvor kommer tauet fra?), et redskap som er praktisk for å slå ihjel fisk, men mindre praktisk å dra etter seg opp på en fjelltopp hvor han av en eller annen grunn har bestemt seg for å sitte mens han slafser i seg fisken rå. Han oppdager ilden og blir en bedre kokk, men så tar handlingen en brå sving vekk fra sivilisatorisk retning. Mannen støter på en artsfrende, slår ham ihjel og spiser ham, i en utpenslet orgie av tarmer og blod som langt overgår barnas nisefest i Å åpne, å se. Senere finner den nyslåtte kannibalen likesinnede, og alle danser vilt på en rituell bålfest som minner om thailandske fullmåneparties for turister.

«Chaos reigns,» som Lars von Trier ville sagt, selv om jeg nøler sterkt med å nevne de to regissørene i samme åndedrag.

Hederlig omtale fra hovedjuryen: Allfader (regi: Fredrik S. Hana)

Tre supertalenter

Foruten de gode enkeltfilmene utmerket tre nye talenter seg med flere minneverdige filmer hver under årets Kortfilmfestival. Regissøren av Små episoder, Marte Vold, er i tillegg fotograf på de to vinnerfilmene Å åpne, å se av Camilla Figenschou og Vibeke Eides Og leken er god (sistnevne innbrakte henne Norsk Filmforbunds fagpris).

Det andre åpenbare talentet er Christer Steffensen, som deltok med hele to filmer som er gode eksempler på humoristisk sjangerlek.

I Daemonium spiller to småjenter voksne actionhelter, eller snarere uheldige actionskurker, som driver skytetrening i skogen og ved et uhell dreper en tilfeldig forbipasserende. Deretter folder hele det klassiske plottet seg ut, med stadig nye forbrytelser for å skjule det forrige.

Daemonium (regi: Christer Steffensen)

Steffensens andre film er zombieparodien Dødsone, som Kritikerjuryen ga hederlig omtale. Fra motsatt ende av aldersskalaen møter vi nå festivalens mest rørende og morsomme figur, den vennlige og litt naive strilen Gustav Moltemyr. Han har forlagt brillene sine, og drar ut på leting, uten å kunne se zombieapokalypsen som drar igang.

Med en blanding av slapstick, absurd humor og klassiske spenningsvirkemidler viser Steffensen at han behersker håndverket – godt nok til å leke med det. Regissøren er ennå bare 20 år, så vi er spente på fortsettelsen!

Det siste talentet jeg vil trekke fram er André Chocron, som med tre solide musikkvideoer på programmet egentlig faller utenfor rammene av denne artikkelen. Jeg vil likevel vise dere vinnerfilmen hans, den nydelige Time is of the Essence, hvor rytme og melodi i ei låt av Cold Mailman visualiseres ved at lys tennes og slukkes i blokkvinduene i Groruddalen – en enkel og genial idé.

Avtrykket etter 22. juli

Fjorårets nasjonaltraume 22. juli blir også behandlet i et par filmer.

Den første, Ord etter Even av Kristine Gausereide Jacobsen, tilfører lite formmessig nytt til den gjengse tv-dekning. Vi møter en gruppe ungdommer som minnes en venn de mistet på Utøya, og markerer sorgen ved å gå en fjelltur. I en slags orienteringsboks på en fjelltopp kommer de over en lapp Even skrev året før, en tekst som handler om været, men likevel griper dem, siden den er formulert på en måte som var typisk Even. Filmen er velmenende, men jeg synes aldri vi kommer under huden på noen, verken de sympatiske ungdommene eller Even.

Det vekker sterke følelser å miste en venn i en alder hvor du tror at alle vennskap vil vare livet ut, men som filmstoff blir dette for tannløst og til tider kjedelig. Ord etter Even fikk hederlig omtale av hovedjuryen, hvor minst én av jurymedlemmene gråt underveis, så noen er åpenbart uenige med meg – men også hovedjuryen framhever at filmen handler mer om ungdom i sorg generelt, enn spesifikt om Utøya.

Hederlig omtale fra hovedjuryen: Ord etter Even (regi: Kristine Gausereide Jacobsen)

I An Independant Declaration of Norway forsøker Jesper Brodersen å gi perioden etter 22. juli et poetisk anslag, ved å omdefinere «Norge» til en pasient som våkner på intensiven på et sykehus. Vi ser en voksen mann ligge i en slags plastkuvøse og rope «hallo, hallo, jeg har det helt fint!» mens det medisinske personalet uttrykker bekymring over hodet på ham. Idéen framstår banal og flåsete, som om den ville ha passet bedre som nachspielvits enn film. Muligens ligger en grei én-minutter der inne et sted, men 8 minutter med dette blir altfor langt.

Tomhet og makt/avmakt

Mer interessante er to filmer som indirekte vekker rommet etter 22. juli, den ene (muligens) ufrivillig, den andre på en nøye planlagt måte.

OSLO av Lasse Gretland bygger på en enkel idé: Å filme lett gjenkjennelige steder i hovedstaden uten mennesker. Et observant publikum vil merke seg at opptakene er datert 22. juni, nøyaktig én måned før tragediene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Ifølge regissøren er datoen reell, selv om det inngår noen opptak fra dagene før og etter. Midt på sommeren er det jo mulig i Norge å filme i fullt dagslys svært tidlig på morgenkvisten, slik at øyeblikk uten biler på Ring 3 og turister i Vigelandsparken kan fanges ute å sperre noe av.

Det interessante er at filmskaperen benekter at han ville kommentere 22. juli, mens flere blant publikum mente filmen kan tolkes slik uansett intensjon. Blir den visuelle tomheten i gatene et bilde på den emosjonelle tomheten mange av oss følte i etterkant?

Lux aeterna (regi: Hubert Czerepok)

«Og så,» for å si det med Rushprints redaktør Kjetil Lismoen under Filmsamtalen i Grimstad, «må vi snakke om det store monsteret.» Festivalens mest krevende og forhatte, men kanskje også minst forglemmelige verk er Lux Aeterna av den polske filmskaperen Hubert Czerepok – og jeg sier «verk» fordi dette åpenbart er en kunstfilm, mer passende som galleriinstallasjon enn i en kinosal. Jeg kan ser for meg de ulike sekvensene avspilt samtidig på ulike skjermer i ett og samme rom – men her i salen spilles de av suksessivt, som en 30 minutter lang tålmodighetsprøve. Lux Aeterna ble til under en workshop i Lofoten ifjor, og er filmskaperens forsøk på å kommentere historie og makt. Filmen starter med en kanskje 20 minutter lang kjøring i tunnel, baklengs og forlengs i en loop som kjennes uendelig.

Samtidig hører vi en voiceover som på engelsk messer om trusler mot Europa, om soldater, selvoppofrelse og makt. Senere skal vi få vite at dette er utdrag fra tekster som Hitlers Mein Kampf og Breiviks «manifest», men foreløpig har nok de færreste kjennskap til dette, noe som åpner for å la tankene slippe inn – med den uunngåelig ettervirkningen av sjokk når opphavsmennene blir kjent.

Tunnelsekvensen følges av et urolig vannspeil som blir stille, noe som foregår så sakte at jeg bare sitter og venter at noen skal bue, men nei, publikum er høflige, kanskje for høflige i dette tilfellet. Når vannspeilet endelig klarner trår en fjellrygg fram, noe enkelte tolker som Utøya, selv om det er ei øy i Lofoten. Noen kortere sekvenser følger, men de er mange og har uklar relevans: oppned-filming av vann og fjellformasjoner, gravemaskiner i aksjon, før en kortere opplesning følges av en tekstplakat hvor taleskriverne blir avslørt.

Lux aeterna (regi: Hubert Czerepok)

Hvor er hybridfilmene?

Et spørsmål som stilles i festivalkatalogen er: Hvor blir det av hybridfilmene? I ei tid hvor verdens festivaler oversvømmes av overgangsformer mellom dokumentar og fiksjon kunne vi ha ventet et større innslag i Grimstad, men ifølge forhåndsjuryen var få hybridfilmer påmeldt dokumentarprogrammet. Men også kortfilmprogrammet omfatter dokumentarer, og flere av disse nærmer seg det hybride.

Det klareste og mest vellykkede eksemplet er Anja Breiens Fra tyggegummiens historie, en personlig dokumentar som er blitt til under ordningen Nye Veier. Et viktig prinsipp ved Nye Veier-konseptet er at erfarne filmskapere skal prøve noe som er nytt for dem, og i Breiens tilfelle ble dette å stå bak kamera selv, samt å lage et filmessay. Det mest interessante er den lekne collageformen, som fletter sammen intervjuer, arkivmateriale og iscenesettelser etter beste hybridoppskrift. Vi får et personlig blikk på etterkrigstida, elegant turnert fra en ramme av tyggegummi. Jeg lo og lærte mye av denne filmen. Visste du at ungene på femtitallet tygget et svart stoff som piplet fram når veiarbeiderne la asfalt, så seigt at melketennene ikke sjelden ble sittende igjen i etter tygging? Stoffet kaltes bajabek, sannsynligvis etter «bek» og «bajas» – det siste er et femtitallsord for rakkerunge.

Fra tyggegummiens historie (regi: Anja Breien)

Mellom kunst og dokumentar

Om festivalen mangler hybrider mellom dokumentar og fiksjon, så kan flere filmer kan plasseres i overgangen mellom dokumentar og kunstfilm. Dette gjelder ikke minst Lengsel etter nåtid, en vanskelig tilgjengelig film lagd av festivalens andre veteran, Knut Erik Jensen.

Et nåtidsmøte mellom to ungdommer i en rivningsklar skolebygning flettes sammen med arkivklipp fra rykende ruiner og utmagrede krigsfanger i den brente jords Finnmark. Muligens handler filmen om å kunne møtes i et felles minne om to typer bygningsmasse fra det samme stedet, den ene ødelagt av krigen, den andre av modernisering.

Også i Lost in the Woods av Ingeborg Stana finner vi vakre oppned-bilder av skog og vann, omtrent som i tunnelfilmen Lux Aeterna, og likevel annerledes. Her blir den undrende naturpoesien akkompagnert av en litterært presis voiceover. Også dette er en kunstfilm som har blitt vist på galleri, men den bærer også naturdokumentarens merke av overdreven visuell perfeksjon.

Lost in the Woods (regi: Ingeborg Stana)

I Det norske språk bruker Even Hafnor absurditet og utenfraperspektiv for å sparke til den norske selvgodheten, når en fransk og en kinesisk kvinne framfører en dialog de ikke skjønner en døyt av. Det fremmedgjorte skaper en vittig effekt når teksten handler om en nærmest petimeteraktig norskhet: Språket vårt slik det blir korrigert og fetisjisert gjennom Språkteigen og Sylfest Lomheim.

 

 

Der de nevnte filmene er kunstfilmer som nærmer seg dokumentaren, er In Transit av Heidi Cathrine Morstang en dokumentar som nærmer seg kunstfilmen. I svært langsomme tagninger får vi delta i en utgravning i Karelen, hvor levningene etter norske frontkjempere har vært etterlatt i 70 år. Filmens største problem er at informasjonen som maner til ettertanke ikke kommer før på tekstplakater under rulleteksten. Et dristig og vellykket grep er at vi aldri får se ansiktene på dem som graver, vi ser bare hender, slik at vi blir den som graver.

In Transit (regi: Heidi Cathrine Morstang)

Taushet og statistikk

La oss avslutte med litt uformell statistikk over årets norske kortfilmprogram.

Påfallende få filmer gjør bruk av dialog: Av 43 fiksjonsfilmer inneholder kun 20 stykker dialog mellom skuespillerne, mens 17 er tause og 6 bruker voiceover. 12 av filmene kan karakteriseres som realistiske dramaer, vanligvis med samliv og parforhold i sentrum. 7 av filmene er helt eller delvis animasjon. 9 filmer framstår som sjangerlek blott til lyst, og 5 tar form av illustrerte dikt, gjerne pubertal poesi lest på voiceover. 5 av filmene ligger så langt unna det tradisjonelt narrative at de nok ville passet bedre i et kunstgalleri, og ytterligere 7 må kunne kalles formmessig eksperimentelle. Idealet om «den frie, kunstneriske kortfilmen» ser altså ut til å ha relativt gode kår i Grimstad, selv om langt fra alle filmene framstår som vellykkede.

I stikkordsform går det kanskje an å oppsummere trendene slik: Samlivsproblemer og sjangerlek, naturmystikk med blod og innvoller, uvanlig lite bruk av humor (helt motsatt av situasjonen ifjor), mye kunstfilm og vakre oppned-bilder, ofte location i Nord-Norge (mye på grunn av Nordland Kunst- og Filmfagskole), lite dialog, men mye taushet og voiceover, og mange flinke barn i hovedrollene. For å sitere min kollega i Kritikerjuryen, Britt Sørensen:

– Det mangler bare et samlivsdrama med barn filmet oppned i Lofoten, uten dialog, men med blod, gørr og voiceover.

4 kommentarer til Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover

  1. Takk for interessant, underholdende og velskrevet oppsummering av Kortfilmfestivalens norske kortfilmkonkurranse, Oda. En grundig og seriøs gjennomgang som filmene fortjener. Håper det blir litt fokus på den internasjonale konkurransen også, og på dokumentarfilmene – og ikke minst, på de faglige seminarene. Her er debatten etter Paradise Lost 3: Vimeo:https://vimeo.com/44518555

  2. Takk, Torunn! Ja, de internasjonale filmene fortjener definitivt fokus – selv fikk jeg dessverre sett for få av dem, siden jeg var opptatt med juryarbeid på de norske. Men jeg likte for eksempel utrolig godt den tyrkiske Silent (regi: L. Rezan Yesilbas) som vant nominasjonen til Det europeiske filmakademiets kortfilmpris. (Jeg leter etter et sted å lenke til – kan det stemme at Kortfilmfestivalens katalog ikke ligger på nett i år?)

    Uansett veldig flott at dere legger ut opptak av seminarer etc i etterkant! Anbefaler leserne å følge med på Vimeo-kontoen til Kortfilmfestivalen, hvor det antakelig dukker opp flere godbiter etterhvert.

Svar til Oda Bhar Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover

Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover

Er norske filmskapere mindre skeptiske til voiceover enn før? Tar naturen over for samlivsproblemene i norsk kortfilm? Oda Bhar har vært i Grimstad og tatt pulsen på årets Kortfilmfestival.

I forrige uke ble den 35. norske Kortfilmfestivalen arrangert, for 25. gang i sørlandsbyen Grimstad. Siden starten i 1977 har Kortfilmfestivalen gått fra å være én av to til én blant nesten hundre norske filmfestivaler, noe som impliserer økt mangfold og større konkurranse. Noe toppår i rekken ble årets festival ikke, en utbredt vurdering lot til å være at det var mange middels gode eller famlende filmer. På det norske kortfilmprogrammet sto det 51 filmer fra 1 til 30 minutters lengde, og av disse har jeg stort sett valgt å omtale de beste – og de verste.

I katalogen nevner forhåndsjuryen noen trender for filmene de har valgt ut: Slemme barn som gjør noe forbudt, noen-og-tjueåringer med samlivsproblemer, dopmisbruk, ensomhet og passiv-aggressiv sjenanse. Ingen av tendensene lyder nye, så det er verdt å spørre: Står det introverte velstands-Norge til de grader på repeat?

Vinner av Gullstolen: Og leken er god (regi: Vibeke Heide)

Sterke barneroller

Går vi filmene nærmere etter i sømmene blir bildet heldigvis et annet. Ikke minst finnes det et fint alvor i mange av filmene om barn, som markerte seg kraftig i årets norske kortfilmprogram. Ikke at det nødvendigvis var så mange filmer om barn, men en stor del av de gode filmene har barn i hovedrollen. Det gjelder ikke minst tre av fire prisvinnerne, og én av fire hederlige omtaler.

Vinner av Gullstolen ble Og leken er god av Vibeke Heide, en episodefilm om jenter i ulike aldre som utforsker sanselighet og makt i forhold til hverandre. Ei liten jente tisser på seg når hun er borte på besøk, ei annen beføler den sovende venninna si under en telttur, ei tenåringsjente lar seg lure til å drikke øl for første gang, mens venninna betrakter henne halvt nysgjerrig, halvt hånlig. Juryen sier blant annet at filmen «skildrer nyanser av stolthet og sårbarhet hos barn og unge».

Vinner av Kritikerprisen, som jeg var med og delte ut, ble The First Cut av Tallulah H. Schwab. Ei liten jente drømmer om å bli kirurg som moren sin, og blir nødt til å operere kaninen sin selv fordi moren nekter å trå til. Moren sier bare «dette greier du», snur seg bort og begynner å klippe bonsaitreet. Regissøren er norsk, men bosatt i Amsterdam, derfor er talespråket i filmen nederlandsk. Foruten meg besto Kritikerjuryen av Britt Sørensen fra Bergens Tidende og Thor Joachim Haga fra Montages, og siden festivalen ikke publiserte begrunnelsen vår kan jeg jo gjøre det her:

«The First Cut er en inntrykksfull film om en uvanlig forelder/barn-relasjon og den gjenkjennelige ambivalensen mellom å manipulere og hjelpe, være glad i og idealisere. Vi møter et originalt og visuelt sterkt univers med en undertekst som aldri overfortelles. Regien er følsom og stringent, skuespillet nedtonet og presist.

Filmen henfaller aldri til kjønnsstereotypier, men beskriver et mor/datter-forhold som virker gripende og relevant på et menneskelig plan, uavhengig av kjønn.»

Vinner av Kritikerprisen: The First Cut (regi: Tallulah H. Schwab)

Samliv og dystopi

Også flere av samlivsfilmene om unge voksne når utover det vante og banale, og behandler stoffet med originalitet og intelligens. Min personlige favoritt var Små episoder av Marte Vold, en løst sammensatt mosaikk av scener-fra-et-samliv jeg nærmest synes det er en skandale at verken fikk pris eller hederlig omtale. Som en av svært få filmer i år gjør denne bruk av humor, og ikke bare for å underholde, dette er tankedrivende humor. Vi ser hverdagsdiskusjoner utarte til retorikk om detaljer, og regissøren skrur hver situasjon forbi det trivielle, men aldri så langt at det går over i parodi.

I rollene møter vi en strålende opplagt Ole Giæver (ja, nettopp: regissøren av fjorårets spillefilm Fjellet), hans samboer i det virkelige liv, Marte Magnusdotter Solem, og parets babydatter Ellinor.

 

 

 

Dramatikerforbundets pris for beste manus, Timeglasset, gikk i år til novellefilmen Saltvannsfrukt av Eirik Forus. En ung mann tar med seg kjæreten på ferie med slekta, til et sted som viser seg å være en nudistleir. Når kjæresten helst ikke vil kle av seg er det duket for konflikt med svigermor, noe som utarter til en klaustrofobisk situasjon med gruppepress og lojalitetskonflikter.

Saltvannsfrukt kan minne om den tyske filmen Alle andre (med regi av Maren Ade) som gikk på norske kinoer for et par år siden, og inneholder mange gjenkjennelige enkeltsituasjoner. Dessverre blir slutten for lettvint og snyter oss for den endelige forløsningen, når sønnen får mor til å skvære opp med kjæresten uten at vi får se eller høre samtalen.

Én av kritikerjuryens to hederlige omtaler gikk til The Wall av Lars Klevberg, en postapokalyptisk dystopi om en liten gutt som må velge om han vil hjelpe noen mennesker han såvidt kan høre på andre siden av en høy mur. Formmessig nærmer dette seg sjangerfilmen, med svarthvit moral og et stilisert miljø, men i bunnen ligger en humanistisk idé som kommer fram i sluttpoenget.

Guttungen spiller godt og likner utseendemessig en minikopi av Aksel Hennie – helt ned til det litt oppgitte, irriterte kroppsspråket.

The Wall (regi: Lars Klevberg)

Naturens hevn

I flere av årets filmer ligger en undertekst av naturmystikk, mindre i form av lengsel enn angst for truende krefter. Flere av historiene om barn kretser rundt en Fluenes Herre-problematikk.

I Frilek av Nicholas Müller-Osborne er en skoleklasse på tur til en bondegård, og utforsker det uvante miljøet delvis utenfor de voksnes oppsyn. Vil filmskaperen advare mot fatale ting som kan skje, eller argumentere mot å gi våre barn et for beskyttet liv? Når ungene møter virkeligheten takler de den ikke, men overlates til seg selv og uforstående voksne.

Et liknende spenningsfelt utforsker Camilla Figenschou i novellefilmen Å åpne, å se, som vant den gjeve Terje Vigen-prisen i Grimstad. Ei gruppe barn er på utflukt og finner en strandet nise (en liten hval) på stranda. De bestemmer seg for å skjære den åpen, noe som starter forsiktig, men snart kulminerer i en orgie av blod, gørr og tarmer.

Når en ung kvinne kommer til får noen scener en truende tone: De eldste guttene velter henne overende og griser henne til, i en semiseksuell lek hvor vi merker at hun ikke har kontroll.

Vinner av Terje Vigen-prisen: Å åpne, å se (regi: Camilla Figenschou)

Enda mer uttalt er naturmystikken i steinalderpastisjen Allfader av Fredrik S. Hana. Denne filmen fikk riktignok hederlig omtale av hovedjuryen, men er etter min mening et utmerket eksempel på hvor galt det kan gå når en filmskaper ser bort fra behovet for å ha et godt manus – eller et manus overhodet.

På en Q&A forklarte regissøren at han gikk til innspillingen nærmest uten plan, selv idéen om å legge handlingen til «steinalderen» ble til underveis. Miljøet framstår da også helt ahistorisk, som når kannibalismen pensles fram på lerretet med bred malerkost.

Filmen begynner moderat med vakre bilder av en mann under vann. Det neste som skjer er at han kryper opp fra ei myr i en slags fødselssekvens, og tar fatt på livet som primitiv eneboer. Vi ser ham sjangle rundt med et skinn rundt livet, drassende på en diger stein i et tau (hvor kommer tauet fra?), et redskap som er praktisk for å slå ihjel fisk, men mindre praktisk å dra etter seg opp på en fjelltopp hvor han av en eller annen grunn har bestemt seg for å sitte mens han slafser i seg fisken rå. Han oppdager ilden og blir en bedre kokk, men så tar handlingen en brå sving vekk fra sivilisatorisk retning. Mannen støter på en artsfrende, slår ham ihjel og spiser ham, i en utpenslet orgie av tarmer og blod som langt overgår barnas nisefest i Å åpne, å se. Senere finner den nyslåtte kannibalen likesinnede, og alle danser vilt på en rituell bålfest som minner om thailandske fullmåneparties for turister.

«Chaos reigns,» som Lars von Trier ville sagt, selv om jeg nøler sterkt med å nevne de to regissørene i samme åndedrag.

Hederlig omtale fra hovedjuryen: Allfader (regi: Fredrik S. Hana)

Tre supertalenter

Foruten de gode enkeltfilmene utmerket tre nye talenter seg med flere minneverdige filmer hver under årets Kortfilmfestival. Regissøren av Små episoder, Marte Vold, er i tillegg fotograf på de to vinnerfilmene Å åpne, å se av Camilla Figenschou og Vibeke Eides Og leken er god (sistnevne innbrakte henne Norsk Filmforbunds fagpris).

Det andre åpenbare talentet er Christer Steffensen, som deltok med hele to filmer som er gode eksempler på humoristisk sjangerlek.

I Daemonium spiller to småjenter voksne actionhelter, eller snarere uheldige actionskurker, som driver skytetrening i skogen og ved et uhell dreper en tilfeldig forbipasserende. Deretter folder hele det klassiske plottet seg ut, med stadig nye forbrytelser for å skjule det forrige.

Daemonium (regi: Christer Steffensen)

Steffensens andre film er zombieparodien Dødsone, som Kritikerjuryen ga hederlig omtale. Fra motsatt ende av aldersskalaen møter vi nå festivalens mest rørende og morsomme figur, den vennlige og litt naive strilen Gustav Moltemyr. Han har forlagt brillene sine, og drar ut på leting, uten å kunne se zombieapokalypsen som drar igang.

Med en blanding av slapstick, absurd humor og klassiske spenningsvirkemidler viser Steffensen at han behersker håndverket – godt nok til å leke med det. Regissøren er ennå bare 20 år, så vi er spente på fortsettelsen!

Det siste talentet jeg vil trekke fram er André Chocron, som med tre solide musikkvideoer på programmet egentlig faller utenfor rammene av denne artikkelen. Jeg vil likevel vise dere vinnerfilmen hans, den nydelige Time is of the Essence, hvor rytme og melodi i ei låt av Cold Mailman visualiseres ved at lys tennes og slukkes i blokkvinduene i Groruddalen – en enkel og genial idé.

Avtrykket etter 22. juli

Fjorårets nasjonaltraume 22. juli blir også behandlet i et par filmer.

Den første, Ord etter Even av Kristine Gausereide Jacobsen, tilfører lite formmessig nytt til den gjengse tv-dekning. Vi møter en gruppe ungdommer som minnes en venn de mistet på Utøya, og markerer sorgen ved å gå en fjelltur. I en slags orienteringsboks på en fjelltopp kommer de over en lapp Even skrev året før, en tekst som handler om været, men likevel griper dem, siden den er formulert på en måte som var typisk Even. Filmen er velmenende, men jeg synes aldri vi kommer under huden på noen, verken de sympatiske ungdommene eller Even.

Det vekker sterke følelser å miste en venn i en alder hvor du tror at alle vennskap vil vare livet ut, men som filmstoff blir dette for tannløst og til tider kjedelig. Ord etter Even fikk hederlig omtale av hovedjuryen, hvor minst én av jurymedlemmene gråt underveis, så noen er åpenbart uenige med meg – men også hovedjuryen framhever at filmen handler mer om ungdom i sorg generelt, enn spesifikt om Utøya.

Hederlig omtale fra hovedjuryen: Ord etter Even (regi: Kristine Gausereide Jacobsen)

I An Independant Declaration of Norway forsøker Jesper Brodersen å gi perioden etter 22. juli et poetisk anslag, ved å omdefinere «Norge» til en pasient som våkner på intensiven på et sykehus. Vi ser en voksen mann ligge i en slags plastkuvøse og rope «hallo, hallo, jeg har det helt fint!» mens det medisinske personalet uttrykker bekymring over hodet på ham. Idéen framstår banal og flåsete, som om den ville ha passet bedre som nachspielvits enn film. Muligens ligger en grei én-minutter der inne et sted, men 8 minutter med dette blir altfor langt.

Tomhet og makt/avmakt

Mer interessante er to filmer som indirekte vekker rommet etter 22. juli, den ene (muligens) ufrivillig, den andre på en nøye planlagt måte.

OSLO av Lasse Gretland bygger på en enkel idé: Å filme lett gjenkjennelige steder i hovedstaden uten mennesker. Et observant publikum vil merke seg at opptakene er datert 22. juni, nøyaktig én måned før tragediene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Ifølge regissøren er datoen reell, selv om det inngår noen opptak fra dagene før og etter. Midt på sommeren er det jo mulig i Norge å filme i fullt dagslys svært tidlig på morgenkvisten, slik at øyeblikk uten biler på Ring 3 og turister i Vigelandsparken kan fanges ute å sperre noe av.

Det interessante er at filmskaperen benekter at han ville kommentere 22. juli, mens flere blant publikum mente filmen kan tolkes slik uansett intensjon. Blir den visuelle tomheten i gatene et bilde på den emosjonelle tomheten mange av oss følte i etterkant?

Lux aeterna (regi: Hubert Czerepok)

«Og så,» for å si det med Rushprints redaktør Kjetil Lismoen under Filmsamtalen i Grimstad, «må vi snakke om det store monsteret.» Festivalens mest krevende og forhatte, men kanskje også minst forglemmelige verk er Lux Aeterna av den polske filmskaperen Hubert Czerepok – og jeg sier «verk» fordi dette åpenbart er en kunstfilm, mer passende som galleriinstallasjon enn i en kinosal. Jeg kan ser for meg de ulike sekvensene avspilt samtidig på ulike skjermer i ett og samme rom – men her i salen spilles de av suksessivt, som en 30 minutter lang tålmodighetsprøve. Lux Aeterna ble til under en workshop i Lofoten ifjor, og er filmskaperens forsøk på å kommentere historie og makt. Filmen starter med en kanskje 20 minutter lang kjøring i tunnel, baklengs og forlengs i en loop som kjennes uendelig.

Samtidig hører vi en voiceover som på engelsk messer om trusler mot Europa, om soldater, selvoppofrelse og makt. Senere skal vi få vite at dette er utdrag fra tekster som Hitlers Mein Kampf og Breiviks «manifest», men foreløpig har nok de færreste kjennskap til dette, noe som åpner for å la tankene slippe inn – med den uunngåelig ettervirkningen av sjokk når opphavsmennene blir kjent.

Tunnelsekvensen følges av et urolig vannspeil som blir stille, noe som foregår så sakte at jeg bare sitter og venter at noen skal bue, men nei, publikum er høflige, kanskje for høflige i dette tilfellet. Når vannspeilet endelig klarner trår en fjellrygg fram, noe enkelte tolker som Utøya, selv om det er ei øy i Lofoten. Noen kortere sekvenser følger, men de er mange og har uklar relevans: oppned-filming av vann og fjellformasjoner, gravemaskiner i aksjon, før en kortere opplesning følges av en tekstplakat hvor taleskriverne blir avslørt.

Lux aeterna (regi: Hubert Czerepok)

Hvor er hybridfilmene?

Et spørsmål som stilles i festivalkatalogen er: Hvor blir det av hybridfilmene? I ei tid hvor verdens festivaler oversvømmes av overgangsformer mellom dokumentar og fiksjon kunne vi ha ventet et større innslag i Grimstad, men ifølge forhåndsjuryen var få hybridfilmer påmeldt dokumentarprogrammet. Men også kortfilmprogrammet omfatter dokumentarer, og flere av disse nærmer seg det hybride.

Det klareste og mest vellykkede eksemplet er Anja Breiens Fra tyggegummiens historie, en personlig dokumentar som er blitt til under ordningen Nye Veier. Et viktig prinsipp ved Nye Veier-konseptet er at erfarne filmskapere skal prøve noe som er nytt for dem, og i Breiens tilfelle ble dette å stå bak kamera selv, samt å lage et filmessay. Det mest interessante er den lekne collageformen, som fletter sammen intervjuer, arkivmateriale og iscenesettelser etter beste hybridoppskrift. Vi får et personlig blikk på etterkrigstida, elegant turnert fra en ramme av tyggegummi. Jeg lo og lærte mye av denne filmen. Visste du at ungene på femtitallet tygget et svart stoff som piplet fram når veiarbeiderne la asfalt, så seigt at melketennene ikke sjelden ble sittende igjen i etter tygging? Stoffet kaltes bajabek, sannsynligvis etter «bek» og «bajas» – det siste er et femtitallsord for rakkerunge.

Fra tyggegummiens historie (regi: Anja Breien)

Mellom kunst og dokumentar

Om festivalen mangler hybrider mellom dokumentar og fiksjon, så kan flere filmer kan plasseres i overgangen mellom dokumentar og kunstfilm. Dette gjelder ikke minst Lengsel etter nåtid, en vanskelig tilgjengelig film lagd av festivalens andre veteran, Knut Erik Jensen.

Et nåtidsmøte mellom to ungdommer i en rivningsklar skolebygning flettes sammen med arkivklipp fra rykende ruiner og utmagrede krigsfanger i den brente jords Finnmark. Muligens handler filmen om å kunne møtes i et felles minne om to typer bygningsmasse fra det samme stedet, den ene ødelagt av krigen, den andre av modernisering.

Også i Lost in the Woods av Ingeborg Stana finner vi vakre oppned-bilder av skog og vann, omtrent som i tunnelfilmen Lux Aeterna, og likevel annerledes. Her blir den undrende naturpoesien akkompagnert av en litterært presis voiceover. Også dette er en kunstfilm som har blitt vist på galleri, men den bærer også naturdokumentarens merke av overdreven visuell perfeksjon.

Lost in the Woods (regi: Ingeborg Stana)

I Det norske språk bruker Even Hafnor absurditet og utenfraperspektiv for å sparke til den norske selvgodheten, når en fransk og en kinesisk kvinne framfører en dialog de ikke skjønner en døyt av. Det fremmedgjorte skaper en vittig effekt når teksten handler om en nærmest petimeteraktig norskhet: Språket vårt slik det blir korrigert og fetisjisert gjennom Språkteigen og Sylfest Lomheim.

 

 

Der de nevnte filmene er kunstfilmer som nærmer seg dokumentaren, er In Transit av Heidi Cathrine Morstang en dokumentar som nærmer seg kunstfilmen. I svært langsomme tagninger får vi delta i en utgravning i Karelen, hvor levningene etter norske frontkjempere har vært etterlatt i 70 år. Filmens største problem er at informasjonen som maner til ettertanke ikke kommer før på tekstplakater under rulleteksten. Et dristig og vellykket grep er at vi aldri får se ansiktene på dem som graver, vi ser bare hender, slik at vi blir den som graver.

In Transit (regi: Heidi Cathrine Morstang)

Taushet og statistikk

La oss avslutte med litt uformell statistikk over årets norske kortfilmprogram.

Påfallende få filmer gjør bruk av dialog: Av 43 fiksjonsfilmer inneholder kun 20 stykker dialog mellom skuespillerne, mens 17 er tause og 6 bruker voiceover. 12 av filmene kan karakteriseres som realistiske dramaer, vanligvis med samliv og parforhold i sentrum. 7 av filmene er helt eller delvis animasjon. 9 filmer framstår som sjangerlek blott til lyst, og 5 tar form av illustrerte dikt, gjerne pubertal poesi lest på voiceover. 5 av filmene ligger så langt unna det tradisjonelt narrative at de nok ville passet bedre i et kunstgalleri, og ytterligere 7 må kunne kalles formmessig eksperimentelle. Idealet om «den frie, kunstneriske kortfilmen» ser altså ut til å ha relativt gode kår i Grimstad, selv om langt fra alle filmene framstår som vellykkede.

I stikkordsform går det kanskje an å oppsummere trendene slik: Samlivsproblemer og sjangerlek, naturmystikk med blod og innvoller, uvanlig lite bruk av humor (helt motsatt av situasjonen ifjor), mye kunstfilm og vakre oppned-bilder, ofte location i Nord-Norge (mye på grunn av Nordland Kunst- og Filmfagskole), lite dialog, men mye taushet og voiceover, og mange flinke barn i hovedrollene. For å sitere min kollega i Kritikerjuryen, Britt Sørensen:

– Det mangler bare et samlivsdrama med barn filmet oppned i Lofoten, uten dialog, men med blod, gørr og voiceover.

4 Responses to Grimstad 2012: Blod, gørr og voiceover

  1. Takk for interessant, underholdende og velskrevet oppsummering av Kortfilmfestivalens norske kortfilmkonkurranse, Oda. En grundig og seriøs gjennomgang som filmene fortjener. Håper det blir litt fokus på den internasjonale konkurransen også, og på dokumentarfilmene – og ikke minst, på de faglige seminarene. Her er debatten etter Paradise Lost 3: Vimeo:https://vimeo.com/44518555

  2. Takk, Torunn! Ja, de internasjonale filmene fortjener definitivt fokus – selv fikk jeg dessverre sett for få av dem, siden jeg var opptatt med juryarbeid på de norske. Men jeg likte for eksempel utrolig godt den tyrkiske Silent (regi: L. Rezan Yesilbas) som vant nominasjonen til Det europeiske filmakademiets kortfilmpris. (Jeg leter etter et sted å lenke til – kan det stemme at Kortfilmfestivalens katalog ikke ligger på nett i år?)

    Uansett veldig flott at dere legger ut opptak av seminarer etc i etterkant! Anbefaler leserne å følge med på Vimeo-kontoen til Kortfilmfestivalen, hvor det antakelig dukker opp flere godbiter etterhvert.

Leave a Reply to Oda Bhar Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY