Sannhetens vokter. Rebellen som tør å snakke makten i mot. Han som snakker når andre tier. En slik mann hevder Nikolaj Frobenius at han er i et intervju med Sølve Skagen i siste nummer av Rushprint.

Men Frobenius seiler under falsk flagg. Hans handlinger viser en karakter med de stikk motsatte egenskapene. En som angriper når de fleste andre angriper. En som fyrer opp under det makten mener. En som taler etter at alle andre har snakket. Med andre ord, en person som har båret på noe lenge og ikke våget å si noe før makten har gitt ham grønt lys.

Nikolaj Frobenius gikk til angrep på Pax og meg etter at filmen fikk terningkast to og en i oppsiktsvekkende store oppslag med elleville overskrifter. Samtidig fikk Pax både 6, 5 og 4 i andre aviser og medier, men de var mindre spektakulære. Og da grep den tidligere spillefilmkonsulenten anledningen. Og nå, i sitt siste intervju, sier han: ”Jeg angrer ikke på noe jeg sa, jeg mener det var riktig av meg å snakke om saker som de fleste i norsk filmbransje vet eksisterer men som ingen våger å si noe om, av frykt for å miste makt og posisjoner. ”

I så tilfelle, hvorfor sa han ikke noe da han var konsulent, når han hadde en posisjon å miste ?

INGEN MAKTKRITIKER
Frobenius har aldri vært et outsider i norsk film, heller ingen rebell, tvert imot . Han har frivillig valgt å inneha en svært sentral maktposisjon i den norske filmbransjen, en av tre som bestemmer hvilke norske filmer som skal lages. I den posisjonen var han ingen opprører, han oppførte seg svært pent og pyntelig. Under møtene vi hadde ble det aldri ytret maktkritiske ord om NFI, Paradox, Lars Saabye Christensen eller meg. Nikolaj Frobenius var svært veloppdragen. Det var mye fryd og ros. Kanskje Frobenius lever i villfarelsen om at fordi han engang og kanskje fremdeles identifiserer seg med pønkbevegelsen så gir det automatisk status som opprører?

Hvis Frobenius er så modig og politisk ukorrekt, hvorfor forsøkte han da å vaske sine hender i debatten ved å påstå at han ga støtte til en av Norges mest vel ansette forfattere, Lars Saabye Christensen, og ikke til Annette Sjursen? Han vet utmerket godt at han ga støtte til et manus skrevet av meg der Saabye Christensen var medforfatter. Lars Saabye Christensen selv har bekreftet dette offentlig og selv skrev jeg en mail til Frobenius før vi mottok støtte om at Lars og jeg hadde snudd på samarbeidet vårt fra den kritikerroste spillefilmen Min misunnelige Frisør. Den gangen var utgangspunktet Lars sin novelle og vi var medforfattere begge to, nå var det min idé og jeg som var hovedforfatter fra første utkast av , et utkast som Frobenius spontant likte veldig godt. Og det var lenge før Paradox var produsent og noen som helst kan ha sagt noe som helst om at jeg burde få støtte fordi jeg var kvinne.

Når filmen får kritikk, når den viser seg å være provoserende for mange, er det å late som om man ga støtten til en av Norges mest suksessrike forfattere ikke å snakke makten i mot, men å lefle med den. Å klamre seg til det aksepterte. Men Saabye Christensen er ikke en mann man lefler med, så utspillet fungerte ikke.

VÅGER IKKE

En regissør skal ikke snakke med konsulenten om annet enn kreativt innhold i prosjektet , de andre møtene skal produsenten ha alene med konsulenten, noe jeg for øvrig er uenig i, men det er en annen debatt. La meg også understreke at dette innlegget ikke betyr at jeg ikke synes man skal sette søkelys på konsulent-systemet. Den statsansatte konsulenten Frobenius og produsenten av Pax, Paradox, hadde altså møter der jeg ikke var til stede. Vesentlig informasjon skal tilflyte regissøren og gjør det vanligvis. At Paradox, en av Norges mest sentrale produsenter, har mye makt i bransjen er noe alle vet. Det viste seg underveis i debatten at det var produsenten som sent i prosessen om økonomisk støtte dro kvinnekortet, uten å informere meg. Verken Paradox eller Frobenius snakket noen gang med meg om dette.

Jeg tror ikke at noen egentlig lyttet til produsenten når de forsøkte seg med det argumentet. Det var jo heller ikke press de utøvet, men et dårlig argument som nok hadde svært liten effekt. Og det var heller ikke slik at det var derfor produsenten mente filmen skulle ha støtte. Men når Frobenius ønsker å blåse opp denne produsentblunderen når filmen får kritikk, hvorfor går han da til angrep på meg og ikke Paradox? Det er vanskelig å se det på noen annen måte enn at Frobenius ikke våger å angripe noen med så mye makt som en av Norges mest sentrale produsenter. Ja, slik operere altså mannen som påberoper seg å våge å si i mot de med innflytelse.

I intervjuet fortsetter Frobenius i samme stil der han pretenderer å snakke makten imot. Han omtaler Kulturministeren, som med uvanlig temperament sa klart og tydelig hva hun mente om en embedsmanns integritet når han går ut mot de han som konsulent frivillig ga støtte til. Da sier rebellen Frobenius, han som våger å si makten imot: ”Kulturministeren uttalte seg på et litt tidlig tidspunkt før hun hadde full oversikt i denne saken.”

Ministeren hadde nok ikke særlig problemer med å ha oversikt over Frobenius sine uttalelser, de var overtydelige forsøk på ansvarsfraskrivelse. Det er derimot slik at Frobenius tydeligvis ikke klarer å ha sittende på seg kritikk fra en kulturminister. Det er jo i beste fall komisk og verste fall patetisk å påberope seg å være rebellen vi alle trenger i bransjen samtidig som man kommer med slike uttalelser.

Frobenius synes også det er nitrist at folk klamrer seg til statens hjelpende hånd. Samtidig har han takket ja til betydelige midler til sine manus fra samme sted for ikke å snakke om lønn da han var konsulent. Det er noe som heter å kaste stein i glasshus og kaster Frobenius flere steiner nå kommer det ikke til å single, det er ikke mer glass igjen.

Han sier videre i sitt siste intervju, at folk under debatten karikerte ham og skapte et ugjenkjennelig fiendebilde av ham. Han har tilsynelatende glemt at det var han som startet angrepet på en film som ironisk nok heter Pax. Det virker ikke som om Frobenius helt har oversikt over sine egne medieutspill. De er svært inkonsistente og vakler fra overgrepsrollen til offerrollen. Og de inspirerer ikke modige og kreative krefter, men det motsatte. Beviset på det havnet i min postkasse.

SJIKANEBREV

Jeg mottok mange sjikanebrev fra samme person under Pax-debatten. De ble alltid sendt etter et av Frobenius medieutspill. Og hvem stod som avsender på brev nummer fire? Nikolaj Frobenius. Det er nok ikke Frobenius som har skrevet brevene, men en person som utgir seg for å være ham. Til slutt måtte jeg melde fra til politiet som tok det veldig alvorlig. Men jeg ba politiet om ikke å gå videre med saken, for jeg ville ikke at debatten skulle bli mer absurd en den var.

Nå som debatten hadde roet seg, men Frobenius like fullt velger å fortsette, er det dessverre nødvendig å påpeke hvilke krefter Nikolaj Frobenius utspill appellerer til. Ikke til mennesker som reiser seg opp under fullt navn og sier sannheten når andre tier, men til det motsatte; til de som søker makt med ymse midler, i dette tilfellet i form av anonyme sjikanebrev.

Jeg har under Pax-debatten holdt meg unna å kommentere Frobenius sine mange utspill direkte med annet enn at det ”faller på sin egen urimelighet.” Men det er ikke smart og kreativt for bransjen at en aktør utgir seg som sannhetens vokter  når hans handlinger virker motivert av helt andre beveggrunner. Frobenius avslutter med at dette er godt romanstoff – og det er jeg enig i. Jeg foreslår ham som hovedperson, noe han nok vil være fornøyd med. Tittelen må bli ”Ulv i fåreklær”.

Annette Sjursen , spillefilmregissør og forfatter.

(Pax er nå ute på dvd).

Følg også den pågående debatten om konsulentordningen for film: Er konsulentordningen i krise?