Å skape fra et høyere ego

– I film har man ofte ikke mye tid til forberedelser. En Tsjekhov-skuespiller vil raskt kunne utforske ulike energier, uten et langt resonnement på forhånd, sier Tsjekhov-pedagogen Lenard Petit.

Det hender at skuespillere eller regissører ikke kommer videre. I sin egen skapende prosess, i evnen til å utforme interessante karakterer, til å skape noe sant foran kamera. Og dette kan skje selv etter at man har lært alt om tekstanalyse, om undertekst, om psykologisering, om mål og hindringer. For det mangler liksom fremdeles noe.

For noen er Michael Tsjekhovs metode redningen. Tsjekhov tilbyr en helt annen inngang til skuespillerkunsten. En inngang som kombinerer en spirituell innstilling med lekenhet og fysisk tilstedeværelse. En inngang som på alle måter forsøker å unngå intellektualitet og rasjonalitet, med en dyp tillit til at skuespilleren har et ubegrenset intuitivt potensial.

 

DEN OPPLYSTE SKUESPILLER
Michael Tsjekhov fikk sitt eget gjennombrudd som skuespiller under Konstantin Stanislavskij, den moderne skuespillerkunstens far. Michael var også nevø av dramatikeren Anton Tsjekhov, og ble raskt Moskvas nye skuespilleryndling.


Men selv følte han ikke at den psykologiske realismen var tilfredsstillende – tvert imot hevdet han at metoden begrenset ham, hans skaperevne og uttrykkskraft. Han hevdet at den tok lekenhet, liv og improvisasjon fra skuespilleren, og gjorde ham til en emosjonell narsissist.

Michael Tsjekhov brøt tilslutt med det teateret som fostret ham. Etter noen år i en forfyllet og omflakkende tilværelse, kom han til slags en åndelig oppvåkning: Kunstneren, skuespilleren, kan ikke skape bare med utgangspunkt i sitt daglige og begrensede lille ego. Vi må ekspandere vår bevissthet, vi må forstå hele sammenhengen vi står i, vi må skape fra vårt høyere ego som kan skjønne alt, se alt.

 

ENERGIKROPPEN
Lenard Petit er en de mest sentrale Tsjekhov-pedagoger i vår tid, til daglig knyttet til Michael Chekhov Acting Studio, New York. ”Transformation is what every actor consciously or unconsciously longs for”, står det på headingen til hjemmesidene deres. Jeg møtte Lenard Petit på en skuespillerkongress i Toscana, og jeg skjønte raskt at dette var en mann som brant for saken:


– Da jeg selv oppdaget Tsjekhov, var det som en befrielse: Endelig, dette er det skuespill handler om! Tsjekhovs teknikk lærer skuespilleren å gjøre hva som må gjøres, uten å måtte rettferdiggjøre noe, uten bruk av logikk, uten argumenter. Vi tror at alt vi trenger, allerede finnes i oss, tilgjengelig. Skuespillertreningen skal bare hjelpe oss til å gjenoppdage det.

Å høre en Tsjekhov-skuespiller snakke om metoden, er litt som å høre på en nyfrelst. Men hvordan virker den egentlig? Hvordan omsettes disse strategiene til praksis?

– Vi begynner gjerne å arbeide med det vi kaller ”life-body” eller ”energikropp”. Michael Tsjekhovs metode er en skuespillerteknikk som begynner og slutter med fantasien, og det første vi øver skuespilleren til, er å manipulere og bevege sin egen energi.

En øvelse Petit selv bruker, er å la skuespilleren sitte foran en tom stol. Hun skal så flytte sin energikropp, astrallegeme eller hva man nå velger og kalle det, over golvet og til den andre stolen. Når det er gjort, skal skuespilleren følge på med sin fysiske kropp. Skuespillere trenger normalt en begrunnelse for at en fysisk handling skal virke ekte. Men med denne teknikken oppstår begrunnelsen rett og slett som en naturlig konsekvens av at energien allerede har flyttet seg. Den fysiske kroppen trenger bare å følge på.


DE 4 GRUNNELEMENTER
Det sier seg selv at en slik teknikk muligens vil møte problemer hos en innbarka materialistisk ateist. For det er begrenset i hvor stor grad du greier å flytte en energi du ikke tror finnes. Likevel, Tsjekhovs poeng er at fantasien ikke setter noen grenser for vår forestillingsevne. Og at hvis vi bruker den, konkret og effektivt, gir den umiddelbare resultater. Lenard Petit mener alt kan undersøkes på samme ubegrensede måte:

– Hvis du ber skuespillere undersøke ”jord”, vil kanskje en tradisjonell type forestille seg fysisk jord, forsøke å fornemme hvordan det er å stikke hendene i den. Men en Tsjekhov-skuespiller derimot, vil undersøke den spirituelle og arketypiske kvaliteten ved begrepet, energien i den. Begge har rett, spørsmålet er bare; hvem vil du helst jobbe med? Hvilken metode interesserer deg mest? For meg er den spirituelle kilden utømmelig, mens det fysiske sanseminnet vil før eller senere vil miste nyhetens interesse.

Hos Tsjekhov finnes det fire grunnelementer med hver sin kvalitet: Jord (formende), vann (flytende), luft (flyvende) og ild (utstrålende). For hvert element finnes det en lang rekke øvelser hvor skuespilleren gjør seg kjent med elementenes kvaliteter. Øvelsene aktiviserer ulike energier i skuespilleren. Lenard Petit hevder disse energiene er høyst konkrete og virksomme.

– Dette er objektive erfaringer alle kan gjøre seg. Hva er forskjellen mellom en nylig avdød kropp og våre høyst levende kropper? Det er noe den døde kroppen mangler, en eller annen energi, en eller annen sjel. Så snart man har erfart denne sjelen eller energien, kan man ikke benekte den. Tsjekhov sier at dette må undersøkes og beskrives av skuespillere.


DE TRE KARAKTEREGENSKAPER OG ATMOSFÆRE
Petit forteller at mennesket på samme måte er bygd opp av tre hovedkomponenter: Tanken, som knytter seg til hodet, følelse, som sitter i brystet, og viljen, som er knyttet til pelvis.

Til hver av disse hører hver sin fysiske form; det tenkende menneske har form av en stokk, det følende menneske er et laken, viljesmenneske er en ball. Hvert menneske, hver karakter som skal fremstilles, har et av disse stedene som utgangspunkt. For noen starter impulsen med en følelse, som beveger seg til tanken, for så å komme til uttrykk gjennom viljen. For andre kan det være stikk motsatt.

For å undersøke viljesmenneske, kan for eksempel en skuespillerklasse få i oppgave å bevege seg i rommet som baller. Etter hvert skal ballen integreres og bli en del av den naturlige kroppen. Ballen kan ha forskjellig form, som et egg, som en biljardkule, som en ping-pong-ball. I improvisasjoner hvor klassen deler seg i to, hvorav den ene bruker viljesenergien til et egg, og den andre til en biljardkule, vil det raskt manifestere seg to helt ulike former for adferd.

Tsjekhov introduserer også begrepet ”atmosfære”: Forestill deg at luften er fylt av sorg. Pust inn sorgen som er i rommet. Kjenn hva den gjør med deg. Hvordan den forandrer måten din å bevege deg på. Hvordan den forandrer måten din å se andre på. Hvordan du hilser på andre i et rom fylt av sorg. Bytt så ut atmosfæren med sinne. Eller glede. Sjalusi. Skam. Kjenn på forskjellene. Hver skuespiller vil i en slik øvelse respondere fysisk og konkret.

 

DEN PSYKOLOGISKE GESTEN
Men den kanskje mest kjente av Tsjekhovs metoder, er den psykologiske gesten. Både Jack Nicholson og Anthony Hopkins har fortalt at de er aktive brukere av denne øvelsen.

Til grunn for den psykologiske gesten, er forestillingen om arketyper. Som hos psykologen Carl Gustav Jung, er en arketype en slags grunntype, en tidløs karakter, akkurat som i tarot-kortene; jomfruen, helten, den vise mannen, moren osv. Hver karakter i et skuespill eller en film kan fortolkes som en arketype, i sin oppførsel, i sine beveger, sin handlemåte, hevder Petit:


– En jomfru er en som har uskyld å ofre. En slave er en som tjener mot sin vilje. Hamlet kan for eksempel forstås som en slave. Han vil tjene farens vilje, han er ufrivillig fanget av denne viljen. Dette kan gi en inngang til Hamlet-karakteren og gi en dyp driv for skuespilleren gjennom hele løpet.

Når skuespilleren har funnet hvilken arketype karakteren er, finner hun en enkel fysisk gest eller bevegelse som gir typen form. Bevegelsen gjentas og utprøves, inntil den blir en del av kroppsspråket, og energien tar en bestemt retning. Alle arketyper er nedfelt i alle mennesker, de er en del av vår felles kollektive underbevisste arv. Og dermed tilgjengelig for alle. En skuespiller som arbeider på en slik måte, vil være sikret å kommunisere med enhver tilskuer, fordi også tilskueren har disse typene i sin underbevissthet.

 

TSJEKHOV OG FILMEN
Selv om metoden umiddelbart kan fremstå som noe alternativ, har mange filmskuespillere jobbet aktivt med den, som Ingrid Bergman, Gregory Peck, Johnny Depp og Clint Eastwood. Men i motsetning til mange andre skuespillermetoder, er ikke Tsjekhovs teknikk spesielt aggressiv markedsført, den fremstår fremdeles som en av skuespillerkunstens best bevarte hemmeligheter. Petit er overbevist om at den er svært formålstjenlig også for film:

– I film har man ofte ikke mye tid til forberedelser, og en intens form for konsentrasjon er påkrevd. Selve arbeidet med en scene går ekstremt raskt. Da har man ikke tid til alle mulige slags analyser og intellektuelle samtaler. En Tsjekhov-skuespiller vil raskt kunne utforske ulike energier, uten å gjøre et langt resonnement på forhånd.

De fleste skuespillermetoder er utviklet med tanke på skuespilleren. Men kan regissører også dra nytte av denne teknikken?

– Jeg jobber som regissør på denne måten. Man kan be skuespillere finne psykologiske gester, man kan be skuespillerne bruke ulike elementer eller karakteregenskaper. Kanskje er det av og til nok å be skuespilleren kjenne på at luften er full av sorg, at dette vil gjøre hele forskjellen. Clint Eastwoods Mystic River er et godt eksempel på en film som tydelig bærer preg av Tsjekhov i hver eneste scene.

Selv endte Tsjekhov opp i Hollywood, hvor han gjorde karriere på 1940- og 50-tallet, med Oscar-nominasjon for sin rolle i Hitchcocks Spellbound. Og hans amerikanske karriere gjorde trolig sitt til at teknikken i dag har størst utbredelse nettopp i USA. Fremdeles, et halvt hundreår etter, har teknikken få, men svært dedikerte etterfølgere.

Michael Tsjekhov 1891-1955, russisk-amerikansk skuespiller, regissør, forfatter og pedagog. Stanislavskij omtalte ham som sin mest begavede skuespiller, og mange kritikere betrakter han som blant det forrige århundres beste skuespillere.

Etter revolusjonen i 1917 dro Tsjekhov på turne med sin trupp, og utformet etter hvert sin egen metode, først i Tyskland, så i England. Like før krigen emigrerte han til USA, hvor han virket både som skuespiller og pedagog resten av sitt liv.


Tsjekhov var svært opptatt av den åndelige siden av det å være skuespiller, og hentet mye inspirasjon fra esoteriske tankeretninger, som f.eks. Rudolf Steiner. Tsjekhov-skuespillere i dag tenderer til å tone ned denne siden ved teknikken, i frykt for at metoden fremstår som for svevende og alternativ.

 

LITTERATUR:
Michael Chekhov: To the Actor (Routledge, New York 2002)
Lenard Petit: The Michael Chekhov Handbook: For the Actor (Routledge, New York 2009)
Franc Chamberlain: Michael Chekhov (Routledge, New York 2004)

 

DVD:
Master Classes in the Michael Chekhov Technique (National Endowment for the Arts, MICHA)

 

Denne artikkelen inngår i en artikkelserie om skuespiller-metoder som ble publisert i Rushprints papirutgave gjenom hele 2010 og som alle er skrevet av Øystein Stene.

 

Les også de første artiklene i serien:

Meisners metode

Mike Travis’ konfliktfylte metode

Stella Adlers «magiske hvis»

 

1 kommentar til Å skape fra et høyere ego

  1. Rett og slett helt fantastisk. Takk for at du skriver disse artiklene, Øystein Stene, tusen hjertelig takk!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å skape fra et høyere ego

– I film har man ofte ikke mye tid til forberedelser. En Tsjekhov-skuespiller vil raskt kunne utforske ulike energier, uten et langt resonnement på forhånd, sier Tsjekhov-pedagogen Lenard Petit.

Det hender at skuespillere eller regissører ikke kommer videre. I sin egen skapende prosess, i evnen til å utforme interessante karakterer, til å skape noe sant foran kamera. Og dette kan skje selv etter at man har lært alt om tekstanalyse, om undertekst, om psykologisering, om mål og hindringer. For det mangler liksom fremdeles noe.

For noen er Michael Tsjekhovs metode redningen. Tsjekhov tilbyr en helt annen inngang til skuespillerkunsten. En inngang som kombinerer en spirituell innstilling med lekenhet og fysisk tilstedeværelse. En inngang som på alle måter forsøker å unngå intellektualitet og rasjonalitet, med en dyp tillit til at skuespilleren har et ubegrenset intuitivt potensial.

 

DEN OPPLYSTE SKUESPILLER
Michael Tsjekhov fikk sitt eget gjennombrudd som skuespiller under Konstantin Stanislavskij, den moderne skuespillerkunstens far. Michael var også nevø av dramatikeren Anton Tsjekhov, og ble raskt Moskvas nye skuespilleryndling.


Men selv følte han ikke at den psykologiske realismen var tilfredsstillende – tvert imot hevdet han at metoden begrenset ham, hans skaperevne og uttrykkskraft. Han hevdet at den tok lekenhet, liv og improvisasjon fra skuespilleren, og gjorde ham til en emosjonell narsissist.

Michael Tsjekhov brøt tilslutt med det teateret som fostret ham. Etter noen år i en forfyllet og omflakkende tilværelse, kom han til slags en åndelig oppvåkning: Kunstneren, skuespilleren, kan ikke skape bare med utgangspunkt i sitt daglige og begrensede lille ego. Vi må ekspandere vår bevissthet, vi må forstå hele sammenhengen vi står i, vi må skape fra vårt høyere ego som kan skjønne alt, se alt.

 

ENERGIKROPPEN
Lenard Petit er en de mest sentrale Tsjekhov-pedagoger i vår tid, til daglig knyttet til Michael Chekhov Acting Studio, New York. ”Transformation is what every actor consciously or unconsciously longs for”, står det på headingen til hjemmesidene deres. Jeg møtte Lenard Petit på en skuespillerkongress i Toscana, og jeg skjønte raskt at dette var en mann som brant for saken:


– Da jeg selv oppdaget Tsjekhov, var det som en befrielse: Endelig, dette er det skuespill handler om! Tsjekhovs teknikk lærer skuespilleren å gjøre hva som må gjøres, uten å måtte rettferdiggjøre noe, uten bruk av logikk, uten argumenter. Vi tror at alt vi trenger, allerede finnes i oss, tilgjengelig. Skuespillertreningen skal bare hjelpe oss til å gjenoppdage det.

Å høre en Tsjekhov-skuespiller snakke om metoden, er litt som å høre på en nyfrelst. Men hvordan virker den egentlig? Hvordan omsettes disse strategiene til praksis?

– Vi begynner gjerne å arbeide med det vi kaller ”life-body” eller ”energikropp”. Michael Tsjekhovs metode er en skuespillerteknikk som begynner og slutter med fantasien, og det første vi øver skuespilleren til, er å manipulere og bevege sin egen energi.

En øvelse Petit selv bruker, er å la skuespilleren sitte foran en tom stol. Hun skal så flytte sin energikropp, astrallegeme eller hva man nå velger og kalle det, over golvet og til den andre stolen. Når det er gjort, skal skuespilleren følge på med sin fysiske kropp. Skuespillere trenger normalt en begrunnelse for at en fysisk handling skal virke ekte. Men med denne teknikken oppstår begrunnelsen rett og slett som en naturlig konsekvens av at energien allerede har flyttet seg. Den fysiske kroppen trenger bare å følge på.


DE 4 GRUNNELEMENTER
Det sier seg selv at en slik teknikk muligens vil møte problemer hos en innbarka materialistisk ateist. For det er begrenset i hvor stor grad du greier å flytte en energi du ikke tror finnes. Likevel, Tsjekhovs poeng er at fantasien ikke setter noen grenser for vår forestillingsevne. Og at hvis vi bruker den, konkret og effektivt, gir den umiddelbare resultater. Lenard Petit mener alt kan undersøkes på samme ubegrensede måte:

– Hvis du ber skuespillere undersøke ”jord”, vil kanskje en tradisjonell type forestille seg fysisk jord, forsøke å fornemme hvordan det er å stikke hendene i den. Men en Tsjekhov-skuespiller derimot, vil undersøke den spirituelle og arketypiske kvaliteten ved begrepet, energien i den. Begge har rett, spørsmålet er bare; hvem vil du helst jobbe med? Hvilken metode interesserer deg mest? For meg er den spirituelle kilden utømmelig, mens det fysiske sanseminnet vil før eller senere vil miste nyhetens interesse.

Hos Tsjekhov finnes det fire grunnelementer med hver sin kvalitet: Jord (formende), vann (flytende), luft (flyvende) og ild (utstrålende). For hvert element finnes det en lang rekke øvelser hvor skuespilleren gjør seg kjent med elementenes kvaliteter. Øvelsene aktiviserer ulike energier i skuespilleren. Lenard Petit hevder disse energiene er høyst konkrete og virksomme.

– Dette er objektive erfaringer alle kan gjøre seg. Hva er forskjellen mellom en nylig avdød kropp og våre høyst levende kropper? Det er noe den døde kroppen mangler, en eller annen energi, en eller annen sjel. Så snart man har erfart denne sjelen eller energien, kan man ikke benekte den. Tsjekhov sier at dette må undersøkes og beskrives av skuespillere.


DE TRE KARAKTEREGENSKAPER OG ATMOSFÆRE
Petit forteller at mennesket på samme måte er bygd opp av tre hovedkomponenter: Tanken, som knytter seg til hodet, følelse, som sitter i brystet, og viljen, som er knyttet til pelvis.

Til hver av disse hører hver sin fysiske form; det tenkende menneske har form av en stokk, det følende menneske er et laken, viljesmenneske er en ball. Hvert menneske, hver karakter som skal fremstilles, har et av disse stedene som utgangspunkt. For noen starter impulsen med en følelse, som beveger seg til tanken, for så å komme til uttrykk gjennom viljen. For andre kan det være stikk motsatt.

For å undersøke viljesmenneske, kan for eksempel en skuespillerklasse få i oppgave å bevege seg i rommet som baller. Etter hvert skal ballen integreres og bli en del av den naturlige kroppen. Ballen kan ha forskjellig form, som et egg, som en biljardkule, som en ping-pong-ball. I improvisasjoner hvor klassen deler seg i to, hvorav den ene bruker viljesenergien til et egg, og den andre til en biljardkule, vil det raskt manifestere seg to helt ulike former for adferd.

Tsjekhov introduserer også begrepet ”atmosfære”: Forestill deg at luften er fylt av sorg. Pust inn sorgen som er i rommet. Kjenn hva den gjør med deg. Hvordan den forandrer måten din å bevege deg på. Hvordan den forandrer måten din å se andre på. Hvordan du hilser på andre i et rom fylt av sorg. Bytt så ut atmosfæren med sinne. Eller glede. Sjalusi. Skam. Kjenn på forskjellene. Hver skuespiller vil i en slik øvelse respondere fysisk og konkret.

 

DEN PSYKOLOGISKE GESTEN
Men den kanskje mest kjente av Tsjekhovs metoder, er den psykologiske gesten. Både Jack Nicholson og Anthony Hopkins har fortalt at de er aktive brukere av denne øvelsen.

Til grunn for den psykologiske gesten, er forestillingen om arketyper. Som hos psykologen Carl Gustav Jung, er en arketype en slags grunntype, en tidløs karakter, akkurat som i tarot-kortene; jomfruen, helten, den vise mannen, moren osv. Hver karakter i et skuespill eller en film kan fortolkes som en arketype, i sin oppførsel, i sine beveger, sin handlemåte, hevder Petit:


– En jomfru er en som har uskyld å ofre. En slave er en som tjener mot sin vilje. Hamlet kan for eksempel forstås som en slave. Han vil tjene farens vilje, han er ufrivillig fanget av denne viljen. Dette kan gi en inngang til Hamlet-karakteren og gi en dyp driv for skuespilleren gjennom hele løpet.

Når skuespilleren har funnet hvilken arketype karakteren er, finner hun en enkel fysisk gest eller bevegelse som gir typen form. Bevegelsen gjentas og utprøves, inntil den blir en del av kroppsspråket, og energien tar en bestemt retning. Alle arketyper er nedfelt i alle mennesker, de er en del av vår felles kollektive underbevisste arv. Og dermed tilgjengelig for alle. En skuespiller som arbeider på en slik måte, vil være sikret å kommunisere med enhver tilskuer, fordi også tilskueren har disse typene i sin underbevissthet.

 

TSJEKHOV OG FILMEN
Selv om metoden umiddelbart kan fremstå som noe alternativ, har mange filmskuespillere jobbet aktivt med den, som Ingrid Bergman, Gregory Peck, Johnny Depp og Clint Eastwood. Men i motsetning til mange andre skuespillermetoder, er ikke Tsjekhovs teknikk spesielt aggressiv markedsført, den fremstår fremdeles som en av skuespillerkunstens best bevarte hemmeligheter. Petit er overbevist om at den er svært formålstjenlig også for film:

– I film har man ofte ikke mye tid til forberedelser, og en intens form for konsentrasjon er påkrevd. Selve arbeidet med en scene går ekstremt raskt. Da har man ikke tid til alle mulige slags analyser og intellektuelle samtaler. En Tsjekhov-skuespiller vil raskt kunne utforske ulike energier, uten å gjøre et langt resonnement på forhånd.

De fleste skuespillermetoder er utviklet med tanke på skuespilleren. Men kan regissører også dra nytte av denne teknikken?

– Jeg jobber som regissør på denne måten. Man kan be skuespillere finne psykologiske gester, man kan be skuespillerne bruke ulike elementer eller karakteregenskaper. Kanskje er det av og til nok å be skuespilleren kjenne på at luften er full av sorg, at dette vil gjøre hele forskjellen. Clint Eastwoods Mystic River er et godt eksempel på en film som tydelig bærer preg av Tsjekhov i hver eneste scene.

Selv endte Tsjekhov opp i Hollywood, hvor han gjorde karriere på 1940- og 50-tallet, med Oscar-nominasjon for sin rolle i Hitchcocks Spellbound. Og hans amerikanske karriere gjorde trolig sitt til at teknikken i dag har størst utbredelse nettopp i USA. Fremdeles, et halvt hundreår etter, har teknikken få, men svært dedikerte etterfølgere.

Michael Tsjekhov 1891-1955, russisk-amerikansk skuespiller, regissør, forfatter og pedagog. Stanislavskij omtalte ham som sin mest begavede skuespiller, og mange kritikere betrakter han som blant det forrige århundres beste skuespillere.

Etter revolusjonen i 1917 dro Tsjekhov på turne med sin trupp, og utformet etter hvert sin egen metode, først i Tyskland, så i England. Like før krigen emigrerte han til USA, hvor han virket både som skuespiller og pedagog resten av sitt liv.


Tsjekhov var svært opptatt av den åndelige siden av det å være skuespiller, og hentet mye inspirasjon fra esoteriske tankeretninger, som f.eks. Rudolf Steiner. Tsjekhov-skuespillere i dag tenderer til å tone ned denne siden ved teknikken, i frykt for at metoden fremstår som for svevende og alternativ.

 

LITTERATUR:
Michael Chekhov: To the Actor (Routledge, New York 2002)
Lenard Petit: The Michael Chekhov Handbook: For the Actor (Routledge, New York 2009)
Franc Chamberlain: Michael Chekhov (Routledge, New York 2004)

 

DVD:
Master Classes in the Michael Chekhov Technique (National Endowment for the Arts, MICHA)

 

Denne artikkelen inngår i en artikkelserie om skuespiller-metoder som ble publisert i Rushprints papirutgave gjenom hele 2010 og som alle er skrevet av Øystein Stene.

 

Les også de første artiklene i serien:

Meisners metode

Mike Travis’ konfliktfylte metode

Stella Adlers «magiske hvis»

 

One Response to Å skape fra et høyere ego

  1. Rett og slett helt fantastisk. Takk for at du skriver disse artiklene, Øystein Stene, tusen hjertelig takk!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY