Det er to filmprosjekter i Cannes som er basert på norske boksuksesser. Det ene er allerede klart for internasjonal lansering, det andre er beretningen om et av de lengste prosjekter under utvikling i norsk filmhistorie. Det gjenstår å se om Morgan Kane vil bli film. I flere tiår har norske produsenter forsøkt, før det amerikanske selskapet WR Films nå har kommet på banen. Men det spørs om ikke tiden har løpt fra Kjell Hallbings marshall, som selv innen amerikansk westernsjanger må framstå som noe av en anakronisme. En radikal makeover må til om dagens kinopublikum skal kunne forholde seg til Kane. Og selv da er det et stykke igjen: Kane er kun kjent i vesle Norge, og statlig norsk filmstøtte vil neppe bli brukt på en amerikansk westernversjon. Men pressekonferansen WR Films holdt i Cannes var utvilsomt rettet mot potensielle norske medfinansiører.

Det særnorske western-ikonet er det ingen i Cannes som har hørt om. Jo Nesbø er imidlertid på alles lepper og det spekuleres i om den norske forfatteren vil kunne skape samme bølger i internasjonal film som Mankell og særlig Larsson har skapt. Milleniumfilmene har sprengt alle rammer for hvor godt en skandinavisk film kan gjøre det innad i Europa og utenfor. Salander er ikke bare en korsfarer på vegne av mishandlede kvinner, men er blitt en gallionsfigur for et mer vitalt indre filmmarked i Europa. Det har utløst en voldsom interesse for skandinavisk krim som forelegg for filmer.

Hollywood viste interesse for Harry Hole flere år før Milleniumfilmene erobret verden. Men Nesbø har ikke hatt hastverk. Han har vist kløkt i sine valg av samarbeidspartnere og har beholdt sjeldent mye kreativ kontroll. Først ute er altså Morten Tyldums Hodejegerne som ble solgt til USA og Canada før den var ferdig, og som ble presentert i Cannes. Lenger fram venter en internasjonal filmversjon av Snømannen som produseres av det britiskr selskapet Working Title som kan vise til en imponerende liste med kvalitetsfilmer (fra Frost/Nixon til Coenbrødrenes Fargo og Burn after reading).

Om Hodejegerne vil gi oss et nytt eksemplar av denne sjeldne arten – den europeiske blockbusteren – er for tidlig å si. Milleniumfilmene oppnådde noe helt enestående for skandinavisk film i Europa som det sannsynligvis er umulig å gjenta. Dessuten har ikke Aksel Hennie de grenseoverskridende androgyne kvalitetene som Noomi Rapace tilførte Larssons heltinne. Som en piercet, kvinnelig Jason Bourne har hun blitt et komplekst og visuelt slående ikon for mishandlede og utstøtte.

Man kan si mye om Harry Hole, men noen Jason Bourne er han ikke. Men veiene fram til en internasjonal filmproduksjon er ofte uransakelige. Så la oss foreløpig ikke utelukke Matt Damon som kandidat til hovedrollen i The Snow Man. Når Nesbø kan velge regissør, er han godt på vei til å kunne påvirke valget av skuespiller, også.

Denne kommentaren er også publisert i Aftenposten.

Les Kjetil Lismoens tidligere innlegg:

Kvinnene utfordrer i Cannes

Hva kan vi forvente av Cannes?

Gjensyn med tidenes filmscene

Regissørens våte drøm

Hvor er NRK på vei?

De udødelige filmene