Kvinnene utfordrer i Cannes

Etter flere års fravær har kvinnene tatt sin hevn i Cannes med provokative, grenseoverskridende filmer.

Etter Woody Allens konvensjonelle hommage til tradisjonell fransk kultur i festivalens åpningsfilm, leverte debutanten Julia Leigh et frekt lyskespark av en film fra ”down under” som framkalte både applaus og buing. Sleeping Beauty har både noe fremmed og gjenkjennelig ved seg. På ene siden drar Leigh veksler på det klassisk eventyret om den sovende prinsessen, på andre siden gjenspeiler den en moderne og krass sensibilitet hos regissøren som gjør den til festivalens dristigste film så langt. Den sovende skjønnheten er i dette tilfellet en ung kvinne med masochistiske trekk som tar oppdrag for en uvanlig bordellmamma med spesielle kunder. Lucy er bare tilsynelatende underdanig, på undersiden ulmer det et opprør. Om Lucy er et offer er like vanskelig å definere som det gåtefulle universet Leigh har henne fanget i.

 

Leigh har selv skrevet romanen filmen er basert på, og er ikke redd for å skildre seksualitet på en åpen og provokativ måte. Det er scener der overgrepene mot Lucy er underlige og dyriske, som de inngår i en tidløst primitivt rituale. En mannlig regissør ville kanskje ikke sluppet unna med dette tolerante blikket på hvordan eldre menn skjender en ung skjønnhet. Men det er også noe av poenget med filmen: Den kunne ikke vært laget av noen andre enn Leigh, som har hatt Jane Campion som fødselshjelper på dette uvanlige prosjektet. Men noen Gullpalmevinner er filmen ikke, til det mangler den en vellykket helhet. Men det kan vanke en pris for Emily Brownings djerve rolleprestasjon.

 

We need to talk about Kevin

 

Det kan det også gjøre for Tilda Swinton som i We need to talk about Kevin gir oss en morsrolle vi knapt har sett på film før. Hva gjør du om ditt barn utvikler seg til en sosiopat? Swintons morsfigur er grunnleggende usikker på sin rolle som mor, og hun begår fatale feilvurderinger. Likevel er vi på hennes side, selv når hun er på sitt mest ynkelige, og jeg har ikke sett en mindre idealiserende framstilling av morsrollen på film som samtidig virker tro mot hva det vil si å ha barn. Regissøren Lynne Ramsay har gitt oss noen sterke, særegne portretter av unge britiske arbeiderklassekvinner (sist i Morvern Collar) og har denne gangen gått løs på Lionel Shrivers bestselger med handlingen lagt til USA. Men hennes komposisjoner er de samme, ofte poetiske og med humor der man minst venter det, uten tradisjonell dramatisk oppbygning. Strukturen er likevel dynamisk og kompleks (og noen ganger kanskje for kompleks) og filmens klipper gjør en innsats som kan være en pris verdig.

 

Hard Labor

 

De aller første dagene av festivalen tilhører altså kvinnene. Det er bra for festivalens image som er blitt en smule frynsete etter de siste årenes neglisjering av kvinnelige filmskapere. Brasilianske Juliana Rojas deltar i sideprogrammet Un Certain Regard med Hard Labor, en film som også skildrer det uvanlige i det hverdagslige. Her kommer den underliggende uroen som preger livet til en middeklassekvinne som starter en matbutikk til uttrykk på utrolige måter. Inni butikken begynner det skje uforklarlige ting, og bak en fuktskadet vegg skjuler det seg noe skremmende. Samtidig mister ektemannen jobben og hun oppdager til sin misnøye at datteren knytter tette bånd til den nyansatte hushjelpen. Rojas balanserer den udramatiske realismen, de diskret klassekonfliktene og horror-elementene på en nesten like uanstrengt måte som Michael Haneke gjorde i Skjult. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva det var jeg så, men som alle gode filmer slipper den ikke taket. Hard Labor framstår så langt som en av favorittene til å vinne priser i sideseksjonen Un Certain Regard (der Joachim Triers Oslo 31. august også deltar).

 

I Polisse av Maïwenn Le Besco blir vi introdusert for en enhet innen politiet som jobber med overgrep mot barn i en fransk storby. Det kunne blitt en mistrøstig affære, et deprimerende sosialrealistisk drama om hvordan enheten jobber, om det ikke var for at medlemmene lever så intenst, både på jobb og privaten, at relasjonene mellom dem får større plass enn barnas skjebner. Og hvordan kan en diskusjon over lunsj i en fransk politienhet handle om noe annet enn livet og døden? Polisse er ingen Gullpalmekandidat, men har flust med medrivende skuespillerprestasjoner som kan resultere i priser. Den norske distributøren Arthaus skal sette filmen opp på kino i Norge.

 

Denne artikkelen er også publisert i Aftenposten.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kvinnene utfordrer i Cannes

Etter flere års fravær har kvinnene tatt sin hevn i Cannes med provokative, grenseoverskridende filmer.

Etter Woody Allens konvensjonelle hommage til tradisjonell fransk kultur i festivalens åpningsfilm, leverte debutanten Julia Leigh et frekt lyskespark av en film fra ”down under” som framkalte både applaus og buing. Sleeping Beauty har både noe fremmed og gjenkjennelig ved seg. På ene siden drar Leigh veksler på det klassisk eventyret om den sovende prinsessen, på andre siden gjenspeiler den en moderne og krass sensibilitet hos regissøren som gjør den til festivalens dristigste film så langt. Den sovende skjønnheten er i dette tilfellet en ung kvinne med masochistiske trekk som tar oppdrag for en uvanlig bordellmamma med spesielle kunder. Lucy er bare tilsynelatende underdanig, på undersiden ulmer det et opprør. Om Lucy er et offer er like vanskelig å definere som det gåtefulle universet Leigh har henne fanget i.

 

Leigh har selv skrevet romanen filmen er basert på, og er ikke redd for å skildre seksualitet på en åpen og provokativ måte. Det er scener der overgrepene mot Lucy er underlige og dyriske, som de inngår i en tidløst primitivt rituale. En mannlig regissør ville kanskje ikke sluppet unna med dette tolerante blikket på hvordan eldre menn skjender en ung skjønnhet. Men det er også noe av poenget med filmen: Den kunne ikke vært laget av noen andre enn Leigh, som har hatt Jane Campion som fødselshjelper på dette uvanlige prosjektet. Men noen Gullpalmevinner er filmen ikke, til det mangler den en vellykket helhet. Men det kan vanke en pris for Emily Brownings djerve rolleprestasjon.

 

We need to talk about Kevin

 

Det kan det også gjøre for Tilda Swinton som i We need to talk about Kevin gir oss en morsrolle vi knapt har sett på film før. Hva gjør du om ditt barn utvikler seg til en sosiopat? Swintons morsfigur er grunnleggende usikker på sin rolle som mor, og hun begår fatale feilvurderinger. Likevel er vi på hennes side, selv når hun er på sitt mest ynkelige, og jeg har ikke sett en mindre idealiserende framstilling av morsrollen på film som samtidig virker tro mot hva det vil si å ha barn. Regissøren Lynne Ramsay har gitt oss noen sterke, særegne portretter av unge britiske arbeiderklassekvinner (sist i Morvern Collar) og har denne gangen gått løs på Lionel Shrivers bestselger med handlingen lagt til USA. Men hennes komposisjoner er de samme, ofte poetiske og med humor der man minst venter det, uten tradisjonell dramatisk oppbygning. Strukturen er likevel dynamisk og kompleks (og noen ganger kanskje for kompleks) og filmens klipper gjør en innsats som kan være en pris verdig.

 

Hard Labor

 

De aller første dagene av festivalen tilhører altså kvinnene. Det er bra for festivalens image som er blitt en smule frynsete etter de siste årenes neglisjering av kvinnelige filmskapere. Brasilianske Juliana Rojas deltar i sideprogrammet Un Certain Regard med Hard Labor, en film som også skildrer det uvanlige i det hverdagslige. Her kommer den underliggende uroen som preger livet til en middeklassekvinne som starter en matbutikk til uttrykk på utrolige måter. Inni butikken begynner det skje uforklarlige ting, og bak en fuktskadet vegg skjuler det seg noe skremmende. Samtidig mister ektemannen jobben og hun oppdager til sin misnøye at datteren knytter tette bånd til den nyansatte hushjelpen. Rojas balanserer den udramatiske realismen, de diskret klassekonfliktene og horror-elementene på en nesten like uanstrengt måte som Michael Haneke gjorde i Skjult. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva det var jeg så, men som alle gode filmer slipper den ikke taket. Hard Labor framstår så langt som en av favorittene til å vinne priser i sideseksjonen Un Certain Regard (der Joachim Triers Oslo 31. august også deltar).

 

I Polisse av Maïwenn Le Besco blir vi introdusert for en enhet innen politiet som jobber med overgrep mot barn i en fransk storby. Det kunne blitt en mistrøstig affære, et deprimerende sosialrealistisk drama om hvordan enheten jobber, om det ikke var for at medlemmene lever så intenst, både på jobb og privaten, at relasjonene mellom dem får større plass enn barnas skjebner. Og hvordan kan en diskusjon over lunsj i en fransk politienhet handle om noe annet enn livet og døden? Polisse er ingen Gullpalmekandidat, men har flust med medrivende skuespillerprestasjoner som kan resultere i priser. Den norske distributøren Arthaus skal sette filmen opp på kino i Norge.

 

Denne artikkelen er også publisert i Aftenposten.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY