I debatter rundt den nye norske film- og fjernsynsskolen har film- og fjernsynsstudentene sittet på sidelinjen. Nå er det på tide å komme på banen, mener forfatterne av dette innlegget.
Film- og Fjernsynsskolen – uten film- og fjernsynsvitenskap?
Den 28. April besluttet styret ved Høgskolen i Lillehammer at Den norske film- og fjernsynsskolen (DNFF) etableres som ny avdeling ved Høgskolen i Lillehammer. Styret besluttet samtidig at studiemiljø innen kulturprosjektledelse (KPL) og film- og fjernsynsvitenskap (FFV) blir en del av den nye avdelingen for samfunnsfag.
Som film- og fjernsynsstudenter har vi ikke vært representert i utvalget for TVF (Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap) og ønsker her å komme med våre innspill. De studentene som har vært invitert til utvalgene har for øvrig ikke vært tilstede og disse studentene har vært studenter ved dokumentar- og flerkameralinjen.
Vi ønsker derfor her å komme med våre innspill og vise vår ergrelse over denne beslutningen, med utgangspunkt i rapporten som har vært tilgjengelig fra HiL sine nettsider.
Som film- og fjernsynsstudenter ved Høgskolen i Lillehammer stiller vi oss undrende til vedtaket om å ha en ny norsk film- og fjernsynsskole uten en film- og fjernsynsvitenskapelig avdeling. I denne rapporten som inneholder innspill fra TVFs studiemiljøer vektlegger alle avdelingene viktigheten av et samarbeid med FFV. Det fremgår også av disse dokumentene at DNFF har ambisjoner om master og PhD utdanninger og dermed avhengig av teoretisk kunnskap. Som et alternativ blir det foreslått å ansette egne filmvitere, eller at filmvitere ved den eksisterende avdelingen skal være deltidsansatte ved DNFF. Altså blir viktigheten av teoretisk kunnskap også anerkjent av miljøene – allikevel føler ingen av studiemiljøene (spesielt dokumentar og flerkamera) at FFV skal være en del av DNFF.
Dette mener vi faller på sin egen urimlighet. Hvorfor skal DNFF ansette egne filmvitere, når det allerede eksisterer et sterkt og godt fagmiljø på HiL som er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt? Dette er det samme miljøet som fremgår som det eneste i Norge med fokus på både film- og fjernsynsvitenskap og har spesielt fokus på den norske bransjen.
Med en slik utvikling vil vi bare håpe at den nye film- og fjernsynsskolen fortsatt skal kunne implementere teoretisk kunnskap, slik som for eksempel historie, sjangerlære og vitenskapsteori i undervisningen.
Da flere studenter kommer rett fra videregående og inn på de praktiske linjene bør det legges til rette for en god teoretisk bakgrunn når en skal lage film. Til tross for alle illusjoner – en må kunne noe om film og fjernsyn, for å lage god film og fjernsyn. Det skal være skjerpete krav for gjennomføring av BA- MA oppgaver – og en skal ikke kun få godkjent som en formalitet. Det er på tide at filmskolen – eller nå DNFF griper deres ambisjoner om status som kunsthøgskole og gjør som andre norske kunsthøgskoler og implementerer teori i større grad i utdanningen. Dette er essensielt for at DNFF skal kunne konkurrere med andre film- og fjernsynsutdanninger i Norge og Norden. FFV som en del av DNFF ville styrket skolen betraktelig. En slik skole ville kunne for alvor blitt igjen, en god konkurranse til eksisterende tilbud som NISS og til og med Den Danske Filmskolen. Hvis DNFF har ambisjoner om å bli en kunsthøgskole på sikt, så er den nødt til å kunne være en skole som er forankret i et godt teoretisk og praktisk arbeidsmiljø, slik andre kunsthøgskoler i Norge er.
Vi synes det er synd hvis denne omleggingen fører til et svakere forskningsmiljø på tvers av avdelingene. Dette fordi vi som film- og fjernsynsstudenter er opptatt av å kunne ivareta et godt studie- og forskningsmiljø. Vi er redd felles forskningsprosjekter som har skjedd på tvers av FFV og TVF, vil med denne omleggingen forsvinne.
Vi etterlyser ikke bare et tettere samarbeid mellom lærere, men også et tettere samarbeid mellom oss studenter. Vi er interessert i er å fortsette vårt teoretiske arbeid med en avdeling som både trenger teoretisk fagkunnskap i undervisningen, i master- og i forskerøyemed. Hvorfor skal ikke vi film- og fjernsynsvitere kunne få samarbeide med de praktiske studentene i et felles arbeid? For eksempel kunne masterstudentene ved film- og fjernsynsvitenskap bidra i kollokviegrupper og sammen utvikle film- og fjernsynsprogrammer samt komme med konkrete innspill til film- og fjernsynsproduksjoner. Vi er også avhengig av å kunne utnytte vår kunnskap i et fagmiljø, på samme måte som studenter i et praktisk miljø. Skal vi filmvitere fortsatt stå som en ubenyttet ressurs i det samlede filmmiljøet ved HiL? Produksjonsmedarbeidere innenfor film og fjernsyn, produsenter, prosjektledere og filmvitere burde allerede på skolenivå ha mulighet til å samarbeide og utvikle oss sammen – sammen er vi de nye tilskuddene til bransjen.
Fordi film- og fjernsynsvitenskap er en disiplinærstudie som ikke gir deg en konkret jobb etter utdanning, er det vanskelig for andre, utenforstående å se poenget med en slik utdannelse. Vi blir ikke lydteknikere, fotografer eller regissører, men får likevel andre, akademiske eller administrative jobber i bransjen på ulike nivå.
Film- og fjernsynsvitenskap på HiL oppfattes i dag som en inngangsdør til de praktiske fagene, hvor enkelte studenter prioriterer frivillige jobber som ’kaffekokere’ for filmskolen fremfor det faglige arbeidet. Vi vil få bort dette stemplet fra filmvitenskapen, og hadde håpet at som en egen avdeling innenfor DNFF vil kunne være med på å legitimere vårt eget studie. At vi føler at en slik legitimering er nødvendig sier kanskje nok om de opplevde holdningene i studiemiljøet på høgskolen. Etter avgjørelsen om å ekskludere FFV fra DNFF, kan en bare spekulere i om disse holdningene kommer fra de praktiske fagmiljøene. Er ikke et teoretisk perspektiv verdifullt for de praktiske fagene? Vår kunnskap går utover det å kunne historie og skrive analyser.
HiL har i alle år hatt ambisjoner om å være senter for den praktiske og teoretiske film- og fjernsynsutdanningen i Norge. Å ekskludere den teoretiske film- og fjernsynsutdanningen fra DNFF vil være uheldig på flere nivå. Slik situasjonen er i dag sitter vi på hvert vårt gjerde, DNF, TVF og FFV og skotter bort på hverandre. Det foregår lite, eller intet samarbeid mellom studentene. For å sette det på spissen, filmviterne går rundt med mindreverdighetskomplekser og studenter ved de praktiske film- og tv fagene oppleves som primadonnaer. Vi håpet at DNFF ville ført til et tettere og et styrket samarbeid, ikke bare i forhold til forskningsmiljøet, men også til studiemiljøene. Vi har alle mye å lære av hverandre og dette må det inviteres til, ikke bare av arenaer som filmklubben i Lillehammer, men også av høgskolen som institusjon selv. Her har høgskolen for første gang på mange år muligheten til å skape en felles plattform for de film- og fjernsynsrelaterte fagene. At høgskolen ikke benytter seg av denne muligheten er for oss et mysterium.
Signert,
Øyvind Rypé, Masterstudent, Film- og fjernsynsvitenskap v/HiL
Truls Foss, Bachelorstudent, Film- og fjernsynsvitenskap v/HiL
Marthe Werner Pettersen, Masterstudent, Film- og fjernsynsvitenskap v/HiL
33 kommentarer til Film- og Fjernsynsskolen – uten film- og fjernsynsvitenskap?
Legg igjen en kommentar
Film- og Fjernsynsskolen – uten film- og fjernsynsvitenskap?
I debatter rundt den nye norske film- og fjernsynsskolen har film- og fjernsynsstudentene sittet på sidelinjen. Nå er det på tide å komme på banen, mener forfatterne av dette innlegget.
Den 28. April besluttet styret ved Høgskolen i Lillehammer at Den norske film- og fjernsynsskolen (DNFF) etableres som ny avdeling ved Høgskolen i Lillehammer. Styret besluttet samtidig at studiemiljø innen kulturprosjektledelse (KPL) og film- og fjernsynsvitenskap (FFV) blir en del av den nye avdelingen for samfunnsfag.
Som film- og fjernsynsstudenter har vi ikke vært representert i utvalget for TVF (Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap) og ønsker her å komme med våre innspill. De studentene som har vært invitert til utvalgene har for øvrig ikke vært tilstede og disse studentene har vært studenter ved dokumentar- og flerkameralinjen.
Vi ønsker derfor her å komme med våre innspill og vise vår ergrelse over denne beslutningen, med utgangspunkt i rapporten som har vært tilgjengelig fra HiL sine nettsider.
Som film- og fjernsynsstudenter ved Høgskolen i Lillehammer stiller vi oss undrende til vedtaket om å ha en ny norsk film- og fjernsynsskole uten en film- og fjernsynsvitenskapelig avdeling. I denne rapporten som inneholder innspill fra TVFs studiemiljøer vektlegger alle avdelingene viktigheten av et samarbeid med FFV. Det fremgår også av disse dokumentene at DNFF har ambisjoner om master og PhD utdanninger og dermed avhengig av teoretisk kunnskap. Som et alternativ blir det foreslått å ansette egne filmvitere, eller at filmvitere ved den eksisterende avdelingen skal være deltidsansatte ved DNFF. Altså blir viktigheten av teoretisk kunnskap også anerkjent av miljøene – allikevel føler ingen av studiemiljøene (spesielt dokumentar og flerkamera) at FFV skal være en del av DNFF.
Dette mener vi faller på sin egen urimlighet. Hvorfor skal DNFF ansette egne filmvitere, når det allerede eksisterer et sterkt og godt fagmiljø på HiL som er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt? Dette er det samme miljøet som fremgår som det eneste i Norge med fokus på både film- og fjernsynsvitenskap og har spesielt fokus på den norske bransjen.
Med en slik utvikling vil vi bare håpe at den nye film- og fjernsynsskolen fortsatt skal kunne implementere teoretisk kunnskap, slik som for eksempel historie, sjangerlære og vitenskapsteori i undervisningen.
Da flere studenter kommer rett fra videregående og inn på de praktiske linjene bør det legges til rette for en god teoretisk bakgrunn når en skal lage film. Til tross for alle illusjoner – en må kunne noe om film og fjernsyn, for å lage god film og fjernsyn. Det skal være skjerpete krav for gjennomføring av BA- MA oppgaver – og en skal ikke kun få godkjent som en formalitet. Det er på tide at filmskolen – eller nå DNFF griper deres ambisjoner om status som kunsthøgskole og gjør som andre norske kunsthøgskoler og implementerer teori i større grad i utdanningen. Dette er essensielt for at DNFF skal kunne konkurrere med andre film- og fjernsynsutdanninger i Norge og Norden. FFV som en del av DNFF ville styrket skolen betraktelig. En slik skole ville kunne for alvor blitt igjen, en god konkurranse til eksisterende tilbud som NISS og til og med Den Danske Filmskolen. Hvis DNFF har ambisjoner om å bli en kunsthøgskole på sikt, så er den nødt til å kunne være en skole som er forankret i et godt teoretisk og praktisk arbeidsmiljø, slik andre kunsthøgskoler i Norge er.
Vi synes det er synd hvis denne omleggingen fører til et svakere forskningsmiljø på tvers av avdelingene. Dette fordi vi som film- og fjernsynsstudenter er opptatt av å kunne ivareta et godt studie- og forskningsmiljø. Vi er redd felles forskningsprosjekter som har skjedd på tvers av FFV og TVF, vil med denne omleggingen forsvinne.
Vi etterlyser ikke bare et tettere samarbeid mellom lærere, men også et tettere samarbeid mellom oss studenter. Vi er interessert i er å fortsette vårt teoretiske arbeid med en avdeling som både trenger teoretisk fagkunnskap i undervisningen, i master- og i forskerøyemed. Hvorfor skal ikke vi film- og fjernsynsvitere kunne få samarbeide med de praktiske studentene i et felles arbeid? For eksempel kunne masterstudentene ved film- og fjernsynsvitenskap bidra i kollokviegrupper og sammen utvikle film- og fjernsynsprogrammer samt komme med konkrete innspill til film- og fjernsynsproduksjoner. Vi er også avhengig av å kunne utnytte vår kunnskap i et fagmiljø, på samme måte som studenter i et praktisk miljø. Skal vi filmvitere fortsatt stå som en ubenyttet ressurs i det samlede filmmiljøet ved HiL? Produksjonsmedarbeidere innenfor film og fjernsyn, produsenter, prosjektledere og filmvitere burde allerede på skolenivå ha mulighet til å samarbeide og utvikle oss sammen – sammen er vi de nye tilskuddene til bransjen.
Fordi film- og fjernsynsvitenskap er en disiplinærstudie som ikke gir deg en konkret jobb etter utdanning, er det vanskelig for andre, utenforstående å se poenget med en slik utdannelse. Vi blir ikke lydteknikere, fotografer eller regissører, men får likevel andre, akademiske eller administrative jobber i bransjen på ulike nivå.
Film- og fjernsynsvitenskap på HiL oppfattes i dag som en inngangsdør til de praktiske fagene, hvor enkelte studenter prioriterer frivillige jobber som ’kaffekokere’ for filmskolen fremfor det faglige arbeidet. Vi vil få bort dette stemplet fra filmvitenskapen, og hadde håpet at som en egen avdeling innenfor DNFF vil kunne være med på å legitimere vårt eget studie. At vi føler at en slik legitimering er nødvendig sier kanskje nok om de opplevde holdningene i studiemiljøet på høgskolen. Etter avgjørelsen om å ekskludere FFV fra DNFF, kan en bare spekulere i om disse holdningene kommer fra de praktiske fagmiljøene. Er ikke et teoretisk perspektiv verdifullt for de praktiske fagene? Vår kunnskap går utover det å kunne historie og skrive analyser.
HiL har i alle år hatt ambisjoner om å være senter for den praktiske og teoretiske film- og fjernsynsutdanningen i Norge. Å ekskludere den teoretiske film- og fjernsynsutdanningen fra DNFF vil være uheldig på flere nivå. Slik situasjonen er i dag sitter vi på hvert vårt gjerde, DNF, TVF og FFV og skotter bort på hverandre. Det foregår lite, eller intet samarbeid mellom studentene. For å sette det på spissen, filmviterne går rundt med mindreverdighetskomplekser og studenter ved de praktiske film- og tv fagene oppleves som primadonnaer. Vi håpet at DNFF ville ført til et tettere og et styrket samarbeid, ikke bare i forhold til forskningsmiljøet, men også til studiemiljøene. Vi har alle mye å lære av hverandre og dette må det inviteres til, ikke bare av arenaer som filmklubben i Lillehammer, men også av høgskolen som institusjon selv. Her har høgskolen for første gang på mange år muligheten til å skape en felles plattform for de film- og fjernsynsrelaterte fagene. At høgskolen ikke benytter seg av denne muligheten er for oss et mysterium.
Signert,
Øyvind Rypé, Masterstudent, Film- og fjernsynsvitenskap v/HiL
Truls Foss, Bachelorstudent, Film- og fjernsynsvitenskap v/HiL
Marthe Werner Pettersen, Masterstudent, Film- og fjernsynsvitenskap v/HiL
Les også
- Venezia: Gulløven til Pedro Almodóvar.
- NRK snur og avpubliserer «Team Ingebrigtsen».
- «Jeg vil absolutt si at det er en skeiv film.» (+)
- Ingvild Dahlgren vant pitcheprisen under Nordic Talents.
- Filmen om «tyskerjentene» åpner Checkpoints på BIFF.
- Mellom omsorg og straff.
- Ingvil Giske nominert til Nordisk Panoramas produsentpris.
- Nesbø-filmbølgen er over oss.
- – Jeg ble inspirert av å se hvor nådeløs Bergman er.
- Abbasi søker drahjelp fra Kickstarter til Trump-film.
33 Responses to Film- og Fjernsynsskolen – uten film- og fjernsynsvitenskap?
-
Den dagen politikerne får gjort noe med ulovelig nedlasting, kreve at f.eks. bredbåndsleverandører sperrer tilgang til nettsider med ulovelig innhold, så kan de støtte skoler med økonomiske midler. Ellers er det ingen vits i å utdanne flere …
-
Et perspektiv som HiL til stadighet velger å unngå! Bra noen setter søkelys på det – og lykke til!
-
Kjempeflott innlegg! Det var godt å endelig få en oversikt over hva som skjer fremover.
-
Bra! Viktig å samle alle sånn at man kan skape sammen. Med den faglige tyngden kommer sikkert også selvtilliten og forhåpentlig vis flere uredde og vågale filmer/ Stemmer. Fuck the system!
-
«Fordi film- og fjernsynsvitenskap er en disiplinærstudie som ikke gir deg en konkret jobb etter utdanning, er det vanskelig for andre, utenforstående å se poenget med en slik utdannelse.» Dette er vel hele poenget – hva i all verden kan filmvitere brukes til i filmbransjen? Teoriene og spørsmålene filmvitere er opptatt av er fjerne og har ingen intersse eller nytte for oss som jobber i bransjen.
-
Filmvitere har sett mye film og sitter på kunnskap om hva som skal til for at en praktisk filmproduksjon faktisk ender med et godt produkt. Jeg er ikke spesielt imponert over nivået på norsk film om dagen, hva syns du selv? Et sjakktrekk kunne vært å bruke filmvitere i konsulentstillinger, mange med disse jobbene i dag er besatt av tidligere produsenter og lignende. På teaterfeltet er det vanlig med dramaturger som (for å forklare det enkelt) er publikums ”øye” under en prøveperiode. Dramaturgen har ofte universitetsutdanning og har god kjennskap til dramatikk og hva som må til for å gjøre en tekst spillbar. Dramaturgen er regissørens høyre hånd. Dramturger, konsulenter, rådgivere – kall det hva du vil, men de mangler i norsk filmbransje. Hadde Norge laga drit god film hadde jeg vært enig med deg at vi kunne klart oss uten, men det ser ikke sånn ut spør du meg…
-
det er sånne som deg, trond, vi ikke burde ha i bransjen. Få filmvitere undergravere dere praktikere sånn du undergraver de nå. Jeg må si jeg ble pinelig berørt av den uttalelsen! Om du virkelig setter deg inn i det filmvitere gjør, tror jeg du vil skjønne hvor mye de faktisk har å komme med, det er vel ingen som vet mer om film enn de. Et sammarbeid mellom film, tv og teori vil gjør at alle tre blir sterkere, trenger ikke være rocket scientist for å skjønne det!
-
Filmvitere har ingen innsikt eller forståelse av prosessene i en filmproduksjon. De kan kanskje bedre enn mange andre bedømme det ferdige produktet og kunne sikkert bidra til å heve nivået blandt kritikere, men jeg har aldri opplevd at de har noe nyttig å komme med i forhold til produksjonen (inkl. utvikling). De aner rett og slett ikke hva filmproduksjon dreier seg om. Dramaturger og filmvitere er ikke det samme, og jeg er enig i at det er behov mer av dramaturgens innsikt i både manus og regi rollene. Men den dagen NFI ansetter filmvitere i konsultstillinger er det virkelig fare på ferde for norsk film!
-
Filmvitenskap er en del av en stolt akademisk tradisjon som også favner områder som litteraturvitenskap, kunsthistorie, filosofi, mm. Som så har det en viktig rolle i kulturkritikk og forståelse, og samfunnsdebatter. Men å si at filmvitenskap nødvendigvis hører sammen med kunstfag/filmskole blir feil.
En (film)kunstner kommer til Den norske filmskolen (eller til den fremtidige film- og tv-skolen) for å lære å få det beste ut av sitt talent. Utdanningen er hovedsaklig praktisk; teoretisk undervisning er kun hensiktsmessig hvis den hjelper kunstneren få det beste ut av dette talentet.
Men det er et langt sprang fra målrettet teoretisk undervisning til vitenskaplig forskning på kunstfeltet. I en del tilfeller kan akademisk/vitenskapelig kunnskap om fagfeltet til og med hemme den kunstneriske utvikling. Det er derfor viktig for en kunstutdanning at den holdes – til en stor grad – adskilt fra akademisk utdanning.
Likeså er en viss kritisk distanse viktig for de akademiske fag. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig for filmvitere å ha praktisk erfaring med filmproduksjon eller regelmessig omgang med filmkunstnere; snarere tvert i mot.
Det er klart det finnes unntak; der er mange eksempler på individ som utmerket greier å balansere med et ben i akademia og et i kunsten. Samtidig drar begge utdanningene stor nytte av å kunne benytte hverandres fagkunnskap til tider. Men for å beskytte integriteten til utdanningene må de institusjonelt holdes hver for seg.
-
Trond- før du har satt deg inn i hva filmvitere studerer og gjør er ikke dine innspill interessante. En slik ignoranse slår kun tilbake på deg selv.
Studentene ved filmvitenskap ønsker ikke å delta i praktiske produksjoner, de ønsker ikke å gå på filmskolen ved en praktisk-teoretisk linje – de ønsker å fortsette sitt teoretiske arbeid ved sin egen avdeling.
En er nødt til å inneha viss kunnskap rundt film og fjernsyn når det er gjennom disse mediene en skal uttrykke seg. Skal du lage film, er du nødt til å ha et grep rundt hva sjangerfilm er, du burde vite hva fransk nybølge er og hva som skiller Eisenstein fra Griffith. Skal en produsere et talkshow er en nødt til å vite hva slags premisser som ligger til grunne for et talkshow. Hva slags kunstskoler underviser ikke i kunsthistorie? Ærlig talt, hva slags lekestue er det vi har på HiL?
Ved den nye norske film- og fjernsynsskolen skal studentene gjennomføre mastergrader – som er en akademisk øvelse (!). Du kan ikke mene at de skal gjennomføre et slikt arbeid uten noen som helst form for akademisk kompetanse – fordi akademia kan hemme kunstneren? Hva med forskningssamarbeid slik som TiDE? (http://tide.hil.no/) som skjedde på tvers av tvf og ffv som førte til boken fjernsyn i digitale omgivelser (Pujik, 2008) – skal slike samarbeid bare forsvinne?
-
Morsomt at det skapes debatt fra begge sider og ikke overraskende er meningene veldig polariserte. Jeg stusser først og fremst litt over F.Gravers kontrastforhold mellom akademia og kunst. Litt som at vi på FFV utelukkende leser Bazin og tørre franske originaltekster mens heltene på DNF/F lager stor filmkunst! Som artikkelen påpeker; vi er ikke intr. i å lage film og vi vet lite om de tekniske begrensningene som DNF/F må forholde seg til. Det vi derimot har, er stor kunnskap om film og interesse for film som kunst. Mange av oss ser svært mye film og vi har av erfaring ofte et langt bredere filmrepertoar enn kunstnerne på DNF/F. Vi kan selvfølgelig alle ende opp som deres verste fiender – kritikeren, men flere av oss på FFV har en brennende interesse for at norsk film også skal være noe annet enn det velsnekrede og funksjonelle BlockWathne-huset.
Teori, slik jeg opplever det, handler om å se mye forskjellig film, sette de i kontekst og ved hjelp av teori, kontinuerlig kunne belyse hvordan film fungerer på ulike plan. Vi har et bredt nedslagsfelt, nettopp fordi vi kan se filmer på ulike måter og hvordan dette kan skade en skapelsesprosess vet jeg ikke.
Jeg stiller videre spørsmålstegn hvorvidt teori hemmer en kunstnerisk utvikling, som Graver hevder. På den danske filmskolen og andre europeiske filmskoler kjører man en blanding mellom teori og praktisk. Hvorfor er dette feil?
Hva angår filmvitenskap i en konsulentstilling i NFI, så kan jeg ikke skjønne at en slik ordning ikke kan medføre andre observasjoner omkring manus/idé enn hva en gamle bransjefolk som manusforfatter/produsent/regissør kan klare. Det er nettopp dette som er poenget i artikkelen. Vi har helt andre forutsetninger i møte med film og jeg tenker: går det ikke ann å prøve i det minste?
When people ask me if I went to film school I tell them, ‘no, I went to films.’ – Tarantino
-
Film- og TV-skolens mastergrad blir kunstfaglig. Det er søkt om å gi den betegnelsen MFA – Master of Fine Arts – internasjonalt. Dette er helt bevisst gjort for å gjøre det tydelig at det ikke er en akademisk grad.
Samarbeid på tvers av avdelinger og institusjoner blir selvfølgelig mulig også i fremtiden; der burde hverken administrativ eller fysisk plassering ha noe å si.
-
Fredrik – ” I en del tilfeller kan akademisk/vitenskapelig kunnskap om fagfeltet til og med hemme den kunstneriske utvikling. Det er derfor viktig for en kunstutdanning at den holdes – til en stor grad – adskilt fra akademisk utdanning”.
Talenter som blir forpestet av å tilegne seg kunnskap? Kunstnere som hemmes av vitenskap? Hva slags studenter og folk er dette? Kanskje du bør revurdere dine holdninger om ”kunstnergeniet”.
Er dere i bunn og grunn redde for filmvitere? -
Hei Øyvind. Hvis du tror jeg sier det ikke skal være teori i kunstutdanning har du misforstått; hvis du leser innlegget mitt ser du at jeg skriver det motsatte.
Men det er stor forskjell på kunstutdanning og akademisk/vitenskaplig utdanning og den forskjellen er det meget viktig å holde på.
-
@ Fredrik: Hvorfor i alle dager skal det være en slik distanse mellom filmvitere og filmpraktikere? Vi mener for all del ikke at teoretikere skal sitte på praktikernes skuldre som onde papegøyer og kritisere alt de gjør, men at vi evt. på masternivå kan fungere som f.eks. konsulenter. Og hvorfor skal praktikerne skjermes så til de grader fra teoretikerne som du antyder? Er det slik at teoretikerne ikke skal forstyrre praktikernes ”kunstneriske prosess”? I så fall mener jeg du burde ta av deg silkehanskene og de glorifiserte brillene å se at praktikerne i større grad er håndverker en kunstnere. Jeg mener også du burde se saken i et litt større perspektiv. For dette handler ikke bare om at film- og tvpraktikerne ikke skal bli infisert av disse grusomme teoretikerne.
-
Hei Andrea. Du tar et sitat fra meg ut av sammenheng og bruker det til å antyde jeg mener noe jeg ikke gjør. Dette ødelegger debatten.
-
Hvem skal undervise i teorien da? I dokumentet Styresak 28/11: Organisering av høgskolens fagavdelinger – oppfølging av vedtak om etablering av Den norske film og fjernsynsskolen ( http://www.hil.no/hil/content/download/31794/612026/file/Sak%2028-11%20%20Dnff.pdf) fremgår det at enten skal dnff ansette egne filmvitere, eller skal filmvitere ved ffv ansettes med deltidsstillinger ved dnff – det er jo egentlig dette som er sakens kjerne – hvorfor skal film- og fjernsynsvitenskap skilles fra dnff – når skolen er avhengige av deres teoretiske kompetanse i undervisningen.
-
Filmskolen har bruke FFVs lærere mange ganger før, selv om vi er forskjellige avdelinger. Ser ingen grunn til at det blir vanskeligere i fremtiden selv om man fortsatt er forskjellige avdelinger.
Ha en god helg.
-
Med filmvitenskap fra HiL under beltet, og også registudent (ikke på HiL), vil jeg poengtere at filmvitere ikke har, og bør heller ikke noe å gjøre med å lage film. Nå er det ikke helt sant at studentene deres ikke VIL jobbe med film, da minst halvparten av mitt kull brukte mesteparten av tiden nede på filmskolen med å hjelpe til på filmer. (Og mange av de nå jobber forskjellige steder i film/tv bransjen)
Klart en filmviter kan bringe inn synspunkter på ting, anbefale relevante tidligere verker etc, og jeg tror ikke det er spesielt skadelig. Tror også filmstudentene på Lillehammer kunne hatt et filmhistorisk/teoretisk program, men dette burde være fundamentalt anderledes enn et akademisk program. Filmene som en registudent kanskje bør se er ikke nødvendigvis de som er nevt i Bordwell/Thompson.
Jeg tror simpelthen perspektivet fra en filmviter som ser fra utsiden, til en som prøver å lage noe «fra innsiden» er alt for forskjellig. Konsultasjoner er nok bra og interessant for begge sider, men samarbeid utover dette har jeg ikke tro på.
PS: Har filmhistorie nok en gang her på den polske filmskolen, men dette programmet er satt sammen med tanke på regissører.
-
Jeg er en av de som i stor grad enig i at filmpraktikerne i stor grad er håndtverkere. Håndtverkere må ha inngående kjennskap til sitt håndverk for å kunne produsere kvalitet.
Jeg vil gjerne dra videre på Øyvinds husanalogi (og dermed også følge i hans spor ved å sette ting banalt på spissen)
Poenget mitt blir; bak et hus designet så vakkert at det opphøyes til kunst, står det arkitekter som har utledet en teori om hvordan dette huset skal se ut. Dette blir regissør og manusforfattere, men til forskjell har arkitekten et hav av teoretisk utdannelse bak seg.Jeg sitter med en følelse at uten bakgrunn i teori, så sitter filmpraktikerne inne med den samme blåkopien av hva som gjør godt håndtverk; de forstår hva som funker hvor, og hvordan dette kan utføres.
Når det gjelder hvorfor dette funker, hvorfor dette gjøres slik, tror jeg teoretikerne sitter inne med mer. Praktikerne sitter på blåkopien som (ideal) har funket hele veien, men mangler inngående kunnskap om hva som skjer når man skifter på blåkopien, hvordan huset vil fungere om vi prøver noe nytt.
Eksperimenteringen blir, banalt sagt, gjort i blinde, uten en hypotese hvis teorien bak det hele mangler.Ser vi på vellykket eksperimentering med tidligere film, ser vi også klare hypoteser utledet av analyser av tidligere verker osv. som blir gjort før håndtverket settes i gang. Vi ser b.la. Astruc og Bazin´s manifest, Vertov og Eisenstiens teorier, til og med Griffiths nedskrivninger om klassisk narrasjon og dens funksjon.
Men, for all del. Arkitektene trenger ikke inngående teoretisk kunnskap.
«Hva skjer hvis vi river ned den tverrbjelken ‘a Petter?» KRÆSJ -
Trist å høre at du ikke har troen på noe samarbeid i mellom teori og praksis Thomas. Selv tror jeg et samarbeid mellom teoretikere og praktikere kunne hatt et positivt utfall. Ikke bare for verket, men også for bransjen og selve filmmiljøet i Lillehammer.
Du sier at ”Konsultasjoner er nok bra og interessant for begge sider, men samarbeid utover dette har jeg ikke tro på”. Vi mener heller ikke at samarbeidet skal gå utenfor dette, men per dags dato finnes det ikke samarbeid i mellom de praktiske og teoretiske studentene i det hele tatt (bortsett fra produksjons assistenter). Det vi ønsker er en større faglig dialog i mellom studentene fra de forskjellige studiene og at en felles avdeling med filmskolen, filmvitenskap, dokumentar og fjernsyn kunne fungert som en inngangsport til dette, samt forsterket filmmiljøet i Lillehammer.
Jeg vil også påpeke at flere av oss ser filmer utenfor det Bordwell og Thompson refererer til.
Jeg forstår bare ikke problemet med at vi skulle vært under en felles avdeling. Det er ikke slik at filmvitenskap ville blandet seg inn over alt og skap uro i gangene.
-
De som skapar film, och de som analyserar det.
Den ena är beroende av den andra för att existera, men inte tvärtom.Tycker det är helt absurd att någon kan påstå att du måste ha sett mycket film för att skapa film. Är detta en sanning mer än en norm? Det förutsätter att det finns tydliga regler om hur film ska lagas, och hur film fungerar, vad dess syfte är etc. Jag tror det är filmvetarens jobb att definera de reglerna, och filmskaparens att bryta dom. En vacker symbios, visst, men ändå så oberoende av varandra. Det är väl genom att filmskapare producerar något som denna dialektik kan utvecklas. Ett yin/yang-förhållande som för oss vidare i filmens utveckling.
Jag ser filmens värde i sig själv. Jag ser filmvetarens värde genom filmen.
-
Jeg setter utrolig pris på at det har blitt en debatt i dette kommentar feltet, men synes den har tatt ett eller flere steg i feil retning. For dette er ikke en kamp mellom filmskolen og filmvitenskap slik det i høygrad fremstår som i dette kommentarfeltet. Det er heller ikke en propaganda for at filmvitenskap skal blandet seg inn og forstyrre filmskolens ”kunstneriske prosess”. Essensen i denne teksten ligger i at vi ikke forstår problemet med at vi alle ikke skulle kunne vært under samme avdeling. En felles plattform for film- og fjernsynsutdanning. Fra mitt ståsted tror jeg en felles plattform lettere kunne lagt til rette for samarbeid der det var mulig, noe som også kunne styrket filmmiljøet, som per dags dato ikke er veldig bra ved HiL. Synes folk skal legge fra seg debatten om filmskolen VS filmvitenskap og debattere rundt ulemper og fordeler ved en felles film og fjernsyns avdeling ved HiL. Selv ser jeg virkelig ingen ulemper ved å være under en felles avdeling, hva synes dere? Hvordan kunne det være svekkende på noen som helst måte?
-
Du har helt rätt Truls. Debatten har nog tagit en helt annan vändning än vad den avsåg. Att alla var samlade under samma fana köper jag och håller med om. Jag ser dock både för och nackdelar med att ha filmvetare i en annan fakultet. Fördelarna kan väga tyngre för att de kan bidra till en livligare diskussion kring filmteori som både DNFs och TVFs studenter kan ta del av. Frågan är bara om de år vi tillbringar som studenter ska fokuseras på att mästra produktionen av film eller filosofin kring det. Nackdelen för FFVs studenter skulle kunna vara att de inte har nog med avstånd till det de ska analysera. Att de är för nära själva skapandet för att kunna reflektera kring det. Jag spekulerar självklart, men risken finns, precis som den finns inom andra ämnen där avstånd är något önskvärd för att få en viss opartiskhet och «objektivitet» för det man forskar inom.
Jag ser dock detta argument som något skolan har att lösa. De har säkert andra anledningar än det jag nämner för att de beslutat som de gjort. För min egen del verkar det logiskt att FFV skulle vara en del av filmcentret som så bildas av förändringarna kring DNFF.
-
Argumentasjonen om at bedre tilgang på relevant kompetanse vil gjøre filmskapernes utdanning dårligere er vanskelig å fatte.
Jeg kan ikke tenke meg at det på noen måte kan være skadelig å arbeide for å skape et miljø der veien mellom akademikerne og kunstnerne er så kort som mulig; ikke for at filmviterne skal besudle de edle kunstnersjelene, men for å skape konstruktiv debatt. Om ikke alle føler de har nytte av å diskutere kunst/fag med mennesker som har andre perspektiv så vil det jo ikke være noe som tvinger en til det.
Å plassere filmvitenskapen i en annen avdeling er å lage et kunstig skille mellom to miljøer som begge kan dra nytte av hverandre. Istedenfor samarbeid og økt kompetanse ender man opp med en situasjon som avler den slags fiendtlighet som vi ser i dette kommentarfeltet.
Jeg håper at beslutningstakerne ser dette som en mulighet for å skape et enda sterkere film-miljø på HiL. Til tross for at noen jobber praktisk og andre teoretisk; vi er (eller burde være) forent på bakgrunn av vår interesse for film.
-
Jeg har ikke nok kjenneskap til tilstanden på HiL til å uttale meg om den konkrete saken, men jeg synes diskusjonen bærer litt preg av uheldige generaliseringer og et overskyggende fokus på den konkrete og direkte påvirkningskraften mellom teori og praksis. Og sist nå: «objektivitet» er et rart, problematisk begrep i humaniora, forskning som tar for seg menneskeskapte ting. Vet ikke hvor nødvendig eller viktig det er å ha «distanse» til sitt forskningsfelt. Hvem ville sagt at det kan være skadelig for en litteraturviter å skrive noveller? En musikkviter å lage musikk? En filosof å tenke (det siste var kødd)?
Uansett, til poenget mitt: jeg tror den polemiske splittelsen som settes opp mellom de distanserte akademikerne/teoretikerne (som er «fra utsiden») og de varmblodige kunstnerne (som lager «fra innsiden») lett kan bli overdrevet, som Øyvind Rype er inne på. Jeg er ikke en av de som mener kritikk/analyse er kunst, men det er flere teoretiske perspektiv, flere måter å tenke og skrive om film på, som vil beskrive og forklare med ønske om, og av og til evne til, å bevare og i beste fall tydeliggjøre det levende, kraftfulle – og ja, til og med uforklarlige – i filmopplevelsen (fenomenologien er et godt eksempel). Ja la oss f.eks. kalle det hjertelig distanse. Jeg vil også tro mange filmskapere tenker en del om film, hva film er f.eks. Poenget mitt er vel at skapelse og teori ofte henger uløselig sammen. Men ofte på ikke-åpenbare vis. En filmviter har kanskje ikke nødvendigvis så god innsikt i hvordan man går fram i en pre-, under- og etter-produksjonsprossess, forutsetninger for å foreslå direkte løsninger på spørsmål som dukker opp under denne produksjonsprosessen – men å lage film handler vel om mer enn dette? Handler det ikke også om å tenke om film? Jeg tror teori og praksis, innen de fleste felt, har en viktig – om ikke alltid lettfattelig eller direkte synlig – innvirkning på hverandre. Hvor verdifull er ikke f.eks. Gunnar Iversens stadige refleksjoner om den norske filmen? Bjørn Sørenssens tekster om dokumentarfilmens historie og estetikk? Er disse potensielt skadelig for de som praktiserer film?
Med dette sier jeg selvfølgelig ikke at filmskapere trenger filmteoretisk bagasje for å lage interessant film. På samme måte som filmteoretikere ikke trenger å ha laget film for å skrive interessant om film. Men om man ikke bare ser på filmteori som noe som bryter ned en film i mindre deler og bruker den som et verktøy for samfunnskritikk, og om man ikke bare ser på film som en vare til utenlandske filmfestivaler, men som noe levende, glødende, eget, viktig for oss – da kan filmteori og filmskaping, i en viss forstand, sees på som forskjellige svar på det samme spørsmålet: hva er film?
-
Som de siste innleggene har vært inne på så sklidde denne debatten ut på et tidlig tidspunkt – noe som var en grunn til at jeg holdt meg litt utenfor. Det er en evig debatt om formålet med (-og viktigheten av) filmvitenskap, spesielt på bakgrunn av at filmvitere ikke nødvendigvis føler seg velkomne blant filmskapere. Men det er ikke kjernen i denne saken, bare et sidespor.
For min del handler det mer om hva konsekvensene og mulighetene er i henhold til om Filmvitenskapen blir en del av den nye DNFF eller den samfunnsvitenskapelige avdelingen. Her er det blitt skrevet mye om en potensiell rolle for filmviteren i skapelsesprosessen, og det kan jeg skjønne kan være problematisk for filmskaperen. Men det er ikke nødvendigvis det et samarbeid mellom teori og praksis vil bety. Jeg vil heller følge opp noe Endre E. Larsen indirekte er inne på her i siste innlegg. I bunn og grunn er begge parter interessert i det samme, men med en forskjellig inngangsvinkel. Derfor ville det vært utviklende og stimulerende med et økt samarbeid mellom partene – men ikke at vi direkte skal påvirke hverandres arbeid. Men gjennom felles seminarer og evt enkelte tverrfaglige samarbeid. Filmviteren kan ikke nødvendigvis mye om skapelsesprosessen og til filmviterens frustrasjon virker ofte filmskaperens kunnskap om film overraskende lav. Som filmviter kunne jeg selv ønsket å ha lært noe mer om selve filmproduksjonen i løpet av studier på HiL, uten å koke kaffe og sperre veier for eksamensfilmer. Jeg mener seminarer og prosjekter med filmvitere (helst da masterstudenter) kunne vært stimulerende for filmskapere da det kan være øyneåpnere for et annet blikk på film og hva film kan være. Filmvitenskap er et bredere felt enn kun historie og analyse, og er det noe vi er engasjerte i er det å filosofere omkring film som medium og dets muligheter. I tillegg ønsker vi vår nasjonale filmproduksjon det beste og ønsker ikke å bryte ned kunstneriske visjoner – selvfølgelig er det jo det motsatte vi ønsker. De som har egne ideer og bryter normene. En utvidet kunnskap vil jo inspirere til og på langt nær drepe. (Det er det heller håndverksfilosofien på filmskolen som gjør). Historien har jo vist at de største og mest unike filmskaperene vi har sett har vært svært engasjerte i filmvitenskap, filmhistorie og har sett mye film.
Ved å plassere feltene under samme avdeling og innføre enkelte felles seminarer/undervisning tror jeg studentene ved begge felt ville blitt mer inspirerte og at de ulike feltene ville stimulert hverandre. Man kunne for eksempel ha seminarer med filmvisninger av en utvalgt interessant film med påfølgende debatt. Feltenes ulike inngangsvinkel kan potensielt utvide de ulikes perspektiver som igjen kan føre til økt tankevirskomhet som kan gi resultater i de ulikes arbeid.
Jeg ser derimot ingen argumenter for å skille feltene fra hverandre! Ingen. Argumentene for kan være flere, både som et viktig signal, men også mer konkrete som jeg har vært inne på. Ulike perspektiver gir stimulans – og det har ingen vondt av. Ulike perspektiver vil utfordre hverandre, som vil øke tankevirksomheten hos de ulike studentene – og det har heller ingen vondt av.
-
Ok. Mange fine ord her om samarbeid og kunnskapsutveksling og perspektiver.
Men rent konkret. Hva skal disse forskjellige studiene gi hverandre?
– Hva skal filmvitere gi filmskole-elever?
– Hva skal filmskole-elever gi filmvitere?Svar gjerne med en konket liste. Jeg kan se flere ting som filmvitere kunne fått ut av filmskole elevene, som et dypt og interresant bilde av hvordan film «Egentlig» blir til. (Men det beste er å lage en film selv, og ikke dele på regien)
Andre veien ser jeg desverre ikke mye nyttig. Ved manuskonsultasjoner i tidlig stadium velger de fleste svært selektivt og svært få personer de ofte kjenner fra før. De er ofte i en vanskelig og sårbar prosess, og ha noen som kan finne på å referere til genreteori i en slik setting, som ikke har noe grunnlag på manusteori, ikke noe erfaring, er nesten like ille som å ha en som bare har lest Robert McKee.
Jeg forstår svært godt inntrykket deres da jeg husker følelsen av at filmskole-elevene var superkule overmennesker i forhold til oss filmvitere, men faktum er at de har mer bruk for deres arbeidskraft for å få produksjonene sine i havn, enn deres meninger.
Jeg kan forsåvidt komme på én interresant øvelse. En analytisk sammenligning av manus og ferdig film(i etterkant), kunne vært bra for både filmskole-elever og filmvitere.
Hvis man ikke stjeler for mye tid fra filmskole-elevene (siden de stort sett ikke har tid uansett) og ikke legger seg opp i filmproduksjonsprosessen, er vel jeg også positiv til et samarbeid. Noen felles forelesninger/hytteturer for å bli bedre kjent og bryte ned primadonnainntrykket skader vel heller ikke.
-
Forstår godt poenget med at de som lager film ikke helt ser det som konstruktivt å ha teoretikere over seg hele tiden. Likevel skjønner jeg ikke de som sier at det ikke lønner seg å ha noe teoretisk bakgrunn når man skal lage film. Filmhistorien er full av eksempler på suksessfulle filmskapere som har en lang teoretisk bakgrunn. Den franske nybølgen på 1950-60-tallet var jo for eksempel et direkte resultat av intet mindre enn filmkritikk, (og mange av kritikerne begynte jo å lage filmer). Selvfølgelig må man se mye film for å lage god film, på samme måte som man må lese mye for å kunne skrive godt. Alle låner ideer og inspirasjon av hverandre og å påstå at ens egen idé er helt unik er fullstendig naivt. Hvis dette er holdningene som praktikere har, er det kanskje ikke så rart at sjangerfilm har gjort seg så betydelig som den nå gjør i norsk film, (en diskusjon som vi ikke trenger å gå inn på her).
Men som Truls poengterte er det jo egentlig ikke dette det handler om. For det er jo hvorvidt det vil være bra for filmmiljøet i Lillehammer å splitte teori og praksis. Jeg ser ingen grunn til å skille disse (blant annet av argumentene ovenfor). Miljøet trengs å utvikles, for etter min erfaring er det veldig mange såkalt filminteresserte som ikke er særlig interessert i film.
En annen ting er jo hvilket signal det gir å sette FFV utenfor filmavdelingen på HiL Skal skolen reklamere for linjen vil det jo være mer tiltrekkende med ei linje under Den Norske Film- og Fjernsynsskolen. Det vil nok ikke ha den samme effekten når FFV står under Samfunnsfag.
-
Selvfølgelig må man ha sett mye film får å lage god film, det er kjempe viktig! I mine øyne går dette virkelig hånd i hånd. Ikke fordi man må vite hvilkene “regler” det finnes og følge disse, men får å kjenne filmhistorien og utvikle den et steg videre, og dermed kanskje bryte disse reglene. Som nye filmskapere må man jo prøve, i hvert fall ha en drøm, om å ikke forsette med uoriginalt oppsett og ha gløden om å skape noe unikt. Problemet er at mange filmskapere lager uorginal film uten engang å vite at det er blitt gjort tusen ganger før. Dette tror jeg faktisk er fordi de ikke er interessete nok i film.
Jeg mener at filmvitere er en veldig positiv fordel å ha når man skal lage en film/TV prosjekt, altså i preproduksjon med regissør og manusforfatter; filmviterne kan hjelpe dem med å finne referanser, se hva som mangler i historien for eventuelt å være en ordentlig sjangerfilm og generelt sett nyte av hverandres kunnskap. Filmvitere kunne sammen med regissør og produsent lært om hva som er vanskelighetene i selve produksjonen og lære dem å få et mer realistisk bilde av hvor vanskelig det er å lage film i praksis. Jeg tror det er klart at FFV ikke kan eller burde være med på selve produksjonen, men på preproduksjon ser jeg ingen grunn til at det ikke skulle gå.
Jeg skal selv begynne på DNFF til høsten og gleder meg til å sammarbeide med de jeg kan, blandt annet filmvitere, og håper på en felles platform mellom FFV og DNFF.
-
I forbindelse med den faglige omorganiseringen ved Høgskolen i Lillehammer, og med det også etableringen av den nye film- og fjernsynsskolen (DNFF) fremhevet det film- og fjernsynsvitenskapelige miljøet (FFV) et ønske om å inngå i et fellesskap med filmskolen, som en separat enhet men under samme tak. Filmskolen var på sin side like bastante i sin avvisning av en slik sammenslåing. At det skal være uheldig med nære bånd mellom teori og praksis fremstå som pussig, som om en slik nærhet besudler både den kreative prosessen og den kritiske sans.
I en integrert avdeling ville man kunne fått en rekke uformelle (gjerne også formelle) arenaer for diskusjon om film som begge parter kunne dra nytte av. Praktikerne kunne oppsøke teoretikere for filmreferanser, diskusjon av sjangergrep og fortelleteknikk. Likeledes ville praktikerne kunne gi teoretikerne viktige supplement til den analytiske verktøykassen. En skulle tro det lyder som en god ide, en stimulerende skole for alle parter. Åpenbart har andre hensyn veid tyngre. Det må vi godta, selv om vi ikke ordentlig forstår hvilke hensyn det er snakk om.
-
Som ansatt på Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskole i Lillehammer konstaterer jeg at diskusjonen til nå bare har dreid seg om forholdet mellom filmskapere og filmvitere, og i liten grad tar i betraktning at den nye felles avdelingen – Den norsk film og fjernsynsskolen (Dnff) – innebærer sammenslåing av de kunstfaglige filmutdanningene og de praktisk-teoretiske fjernsynsutdanningene ved Høgskolen i Lillehammer. Dette har bakgrunn i en erkjennelse at film- og fjernsynsbransjene i stadig større grad integreres – alle jobber i dag med digitale formater, produksjonsselskaper lager både (reklame-)film og fjernsynsprogrammer, det finnes ofte samfinansiering, fotografer, lydfolk, scenografer og til og med regissører jobber for begge mediene, osv. Den nye avdelingen skal altså ikke omfatte bare kunstfaglige men også praktisk-teoretske utdanninger, bl.a. master i fjernsynsproduksjon.
Spørsmålet om i hvilken grad filmskapere kan lære noe av filmvitere i forhold til de kreative prosessene eller om filmvitere kan lære noe av filmskapere, blir derfor litt for snever. Dnff skal utdanne folk for hele den audiovisuelle bransjen, ikke bare manusforfattere og regissører. Og denne bransjen gjør i stadig større grad bruk av Internet, de bruker nye (sosiale) medier i markedsføring, de lager spill basert på film- og fjernsynskonsepter, osv. Det er mange faktorer som bestemmer om audiovisuelle produkter blir en suksess – det har sjølsagt å gjøre med manus og regi-arbeid, men også med hvordan man organiserer produksjoner, hvordan de finansieres og markedsføres, hvordan ulike medier brukes sammen, hvilke teknologier som brukes, osv. For meg har det vært et poeng at man i et større fagmiljø kan jobbe med ulike sider ved audiovisuelle medier – noen med et kunstfaglig og praktisk utgangspunkt og noen med et forskningsmessig. At et slikt miljø kan berike hverandre har jeg stor tro på – men da må fokus ikke bare ligge på kunst alene (At man innenfor avdelingen har et eget ’rom’ hvor man dyrker det kunstfaglig – med eller uten døra på gløtt for filmvitere – synes jeg er opplagt).
Jeg har også vært en tilhenger av at disse miljøene skulle organiseres under samme avdeling. Praktisk erfaring (og organisasjonsforskning) tilsier at ulike avdelinger og fysisk avstand faktisk gjør en forskjell. Film- og fjernsynsvitenskap har de siste årene vært sammen med fjernsynsfagene (både organisatorisk og fysisk), og etter hvert har vi nærmet oss hverandre stadig mer. Dette har bl.a gitt seg utslag i felles forskning, og i de siste årene også utveksling av lærere. Det har tatt mange år – alt for mange, synes jeg.
-
Nå er det svært mange filmvitenskapstudenter og ansatte ved denne utdanningen som har uttalt seg i kommentarfeltet. Ansatte ved filmskolen, dere som støtter separasjonen mellom deres utdanning og filmviterne, kan ikke dere også komme på banen i denne diskusjonen? Det er vanskelig for oss å forstå på hvilke grunnlag dere har tatt avgjørelsen, når vi ikke får noen konkrete poenger. (Utsagn om at filmviterne vil forstyrre filmskolestudentene osv. er det ganske vanskelig å ta på alvor!!) Hva bygger avgjørelsen på? Økonomiske hensyn? Eller at HiL’s administrasjon får et enklere arbeid? Det er i såfall et fryktelig tynt grunnlag for en slik avgjørelse, med tanke på hvilke utfall det vil få for filmmiljøet i Lillehammer.
Den dagen politikerne får gjort noe med ulovelig nedlasting, kreve at f.eks. bredbåndsleverandører sperrer tilgang til nettsider med ulovelig innhold, så kan de støtte skoler med økonomiske midler. Ellers er det ingen vits i å utdanne flere …
Et perspektiv som HiL til stadighet velger å unngå! Bra noen setter søkelys på det – og lykke til!
Kjempeflott innlegg! Det var godt å endelig få en oversikt over hva som skjer fremover.
Bra! Viktig å samle alle sånn at man kan skape sammen. Med den faglige tyngden kommer sikkert også selvtilliten og forhåpentlig vis flere uredde og vågale filmer/ Stemmer. Fuck the system!
«Fordi film- og fjernsynsvitenskap er en disiplinærstudie som ikke gir deg en konkret jobb etter utdanning, er det vanskelig for andre, utenforstående å se poenget med en slik utdannelse.» Dette er vel hele poenget – hva i all verden kan filmvitere brukes til i filmbransjen? Teoriene og spørsmålene filmvitere er opptatt av er fjerne og har ingen intersse eller nytte for oss som jobber i bransjen.
Filmvitere har sett mye film og sitter på kunnskap om hva som skal til for at en praktisk filmproduksjon faktisk ender med et godt produkt. Jeg er ikke spesielt imponert over nivået på norsk film om dagen, hva syns du selv? Et sjakktrekk kunne vært å bruke filmvitere i konsulentstillinger, mange med disse jobbene i dag er besatt av tidligere produsenter og lignende. På teaterfeltet er det vanlig med dramaturger som (for å forklare det enkelt) er publikums ”øye” under en prøveperiode. Dramaturgen har ofte universitetsutdanning og har god kjennskap til dramatikk og hva som må til for å gjøre en tekst spillbar. Dramaturgen er regissørens høyre hånd. Dramturger, konsulenter, rådgivere – kall det hva du vil, men de mangler i norsk filmbransje. Hadde Norge laga drit god film hadde jeg vært enig med deg at vi kunne klart oss uten, men det ser ikke sånn ut spør du meg…
det er sånne som deg, trond, vi ikke burde ha i bransjen. Få filmvitere undergravere dere praktikere sånn du undergraver de nå. Jeg må si jeg ble pinelig berørt av den uttalelsen! Om du virkelig setter deg inn i det filmvitere gjør, tror jeg du vil skjønne hvor mye de faktisk har å komme med, det er vel ingen som vet mer om film enn de. Et sammarbeid mellom film, tv og teori vil gjør at alle tre blir sterkere, trenger ikke være rocket scientist for å skjønne det!
Filmvitere har ingen innsikt eller forståelse av prosessene i en filmproduksjon. De kan kanskje bedre enn mange andre bedømme det ferdige produktet og kunne sikkert bidra til å heve nivået blandt kritikere, men jeg har aldri opplevd at de har noe nyttig å komme med i forhold til produksjonen (inkl. utvikling). De aner rett og slett ikke hva filmproduksjon dreier seg om. Dramaturger og filmvitere er ikke det samme, og jeg er enig i at det er behov mer av dramaturgens innsikt i både manus og regi rollene. Men den dagen NFI ansetter filmvitere i konsultstillinger er det virkelig fare på ferde for norsk film!
Filmvitenskap er en del av en stolt akademisk tradisjon som også favner områder som litteraturvitenskap, kunsthistorie, filosofi, mm. Som så har det en viktig rolle i kulturkritikk og forståelse, og samfunnsdebatter. Men å si at filmvitenskap nødvendigvis hører sammen med kunstfag/filmskole blir feil.
En (film)kunstner kommer til Den norske filmskolen (eller til den fremtidige film- og tv-skolen) for å lære å få det beste ut av sitt talent. Utdanningen er hovedsaklig praktisk; teoretisk undervisning er kun hensiktsmessig hvis den hjelper kunstneren få det beste ut av dette talentet.
Men det er et langt sprang fra målrettet teoretisk undervisning til vitenskaplig forskning på kunstfeltet. I en del tilfeller kan akademisk/vitenskapelig kunnskap om fagfeltet til og med hemme den kunstneriske utvikling. Det er derfor viktig for en kunstutdanning at den holdes – til en stor grad – adskilt fra akademisk utdanning.
Likeså er en viss kritisk distanse viktig for de akademiske fag. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig for filmvitere å ha praktisk erfaring med filmproduksjon eller regelmessig omgang med filmkunstnere; snarere tvert i mot.
Det er klart det finnes unntak; der er mange eksempler på individ som utmerket greier å balansere med et ben i akademia og et i kunsten. Samtidig drar begge utdanningene stor nytte av å kunne benytte hverandres fagkunnskap til tider. Men for å beskytte integriteten til utdanningene må de institusjonelt holdes hver for seg.
Trond- før du har satt deg inn i hva filmvitere studerer og gjør er ikke dine innspill interessante. En slik ignoranse slår kun tilbake på deg selv.
Studentene ved filmvitenskap ønsker ikke å delta i praktiske produksjoner, de ønsker ikke å gå på filmskolen ved en praktisk-teoretisk linje – de ønsker å fortsette sitt teoretiske arbeid ved sin egen avdeling.
En er nødt til å inneha viss kunnskap rundt film og fjernsyn når det er gjennom disse mediene en skal uttrykke seg. Skal du lage film, er du nødt til å ha et grep rundt hva sjangerfilm er, du burde vite hva fransk nybølge er og hva som skiller Eisenstein fra Griffith. Skal en produsere et talkshow er en nødt til å vite hva slags premisser som ligger til grunne for et talkshow. Hva slags kunstskoler underviser ikke i kunsthistorie? Ærlig talt, hva slags lekestue er det vi har på HiL?
Ved den nye norske film- og fjernsynsskolen skal studentene gjennomføre mastergrader – som er en akademisk øvelse (!). Du kan ikke mene at de skal gjennomføre et slikt arbeid uten noen som helst form for akademisk kompetanse – fordi akademia kan hemme kunstneren? Hva med forskningssamarbeid slik som TiDE? (http://tide.hil.no/) som skjedde på tvers av tvf og ffv som førte til boken fjernsyn i digitale omgivelser (Pujik, 2008) – skal slike samarbeid bare forsvinne?
Morsomt at det skapes debatt fra begge sider og ikke overraskende er meningene veldig polariserte. Jeg stusser først og fremst litt over F.Gravers kontrastforhold mellom akademia og kunst. Litt som at vi på FFV utelukkende leser Bazin og tørre franske originaltekster mens heltene på DNF/F lager stor filmkunst! Som artikkelen påpeker; vi er ikke intr. i å lage film og vi vet lite om de tekniske begrensningene som DNF/F må forholde seg til. Det vi derimot har, er stor kunnskap om film og interesse for film som kunst. Mange av oss ser svært mye film og vi har av erfaring ofte et langt bredere filmrepertoar enn kunstnerne på DNF/F. Vi kan selvfølgelig alle ende opp som deres verste fiender – kritikeren, men flere av oss på FFV har en brennende interesse for at norsk film også skal være noe annet enn det velsnekrede og funksjonelle BlockWathne-huset.
Teori, slik jeg opplever det, handler om å se mye forskjellig film, sette de i kontekst og ved hjelp av teori, kontinuerlig kunne belyse hvordan film fungerer på ulike plan. Vi har et bredt nedslagsfelt, nettopp fordi vi kan se filmer på ulike måter og hvordan dette kan skade en skapelsesprosess vet jeg ikke.
Jeg stiller videre spørsmålstegn hvorvidt teori hemmer en kunstnerisk utvikling, som Graver hevder. På den danske filmskolen og andre europeiske filmskoler kjører man en blanding mellom teori og praktisk. Hvorfor er dette feil?
Hva angår filmvitenskap i en konsulentstilling i NFI, så kan jeg ikke skjønne at en slik ordning ikke kan medføre andre observasjoner omkring manus/idé enn hva en gamle bransjefolk som manusforfatter/produsent/regissør kan klare. Det er nettopp dette som er poenget i artikkelen. Vi har helt andre forutsetninger i møte med film og jeg tenker: går det ikke ann å prøve i det minste?
When people ask me if I went to film school I tell them, ‘no, I went to films.’ – Tarantino
Film- og TV-skolens mastergrad blir kunstfaglig. Det er søkt om å gi den betegnelsen MFA – Master of Fine Arts – internasjonalt. Dette er helt bevisst gjort for å gjøre det tydelig at det ikke er en akademisk grad.
Samarbeid på tvers av avdelinger og institusjoner blir selvfølgelig mulig også i fremtiden; der burde hverken administrativ eller fysisk plassering ha noe å si.
Fredrik – ” I en del tilfeller kan akademisk/vitenskapelig kunnskap om fagfeltet til og med hemme den kunstneriske utvikling. Det er derfor viktig for en kunstutdanning at den holdes – til en stor grad – adskilt fra akademisk utdanning”.
Talenter som blir forpestet av å tilegne seg kunnskap? Kunstnere som hemmes av vitenskap? Hva slags studenter og folk er dette? Kanskje du bør revurdere dine holdninger om ”kunstnergeniet”.
Er dere i bunn og grunn redde for filmvitere?
Hei Øyvind. Hvis du tror jeg sier det ikke skal være teori i kunstutdanning har du misforstått; hvis du leser innlegget mitt ser du at jeg skriver det motsatte.
Men det er stor forskjell på kunstutdanning og akademisk/vitenskaplig utdanning og den forskjellen er det meget viktig å holde på.
@ Fredrik: Hvorfor i alle dager skal det være en slik distanse mellom filmvitere og filmpraktikere? Vi mener for all del ikke at teoretikere skal sitte på praktikernes skuldre som onde papegøyer og kritisere alt de gjør, men at vi evt. på masternivå kan fungere som f.eks. konsulenter. Og hvorfor skal praktikerne skjermes så til de grader fra teoretikerne som du antyder? Er det slik at teoretikerne ikke skal forstyrre praktikernes ”kunstneriske prosess”? I så fall mener jeg du burde ta av deg silkehanskene og de glorifiserte brillene å se at praktikerne i større grad er håndverker en kunstnere. Jeg mener også du burde se saken i et litt større perspektiv. For dette handler ikke bare om at film- og tvpraktikerne ikke skal bli infisert av disse grusomme teoretikerne.
Hei Andrea. Du tar et sitat fra meg ut av sammenheng og bruker det til å antyde jeg mener noe jeg ikke gjør. Dette ødelegger debatten.
Hvem skal undervise i teorien da? I dokumentet Styresak 28/11: Organisering av høgskolens fagavdelinger – oppfølging av vedtak om etablering av Den norske film og fjernsynsskolen ( http://www.hil.no/hil/content/download/31794/612026/file/Sak%2028-11%20%20Dnff.pdf) fremgår det at enten skal dnff ansette egne filmvitere, eller skal filmvitere ved ffv ansettes med deltidsstillinger ved dnff – det er jo egentlig dette som er sakens kjerne – hvorfor skal film- og fjernsynsvitenskap skilles fra dnff – når skolen er avhengige av deres teoretiske kompetanse i undervisningen.
Filmskolen har bruke FFVs lærere mange ganger før, selv om vi er forskjellige avdelinger. Ser ingen grunn til at det blir vanskeligere i fremtiden selv om man fortsatt er forskjellige avdelinger.
Ha en god helg.
Med filmvitenskap fra HiL under beltet, og også registudent (ikke på HiL), vil jeg poengtere at filmvitere ikke har, og bør heller ikke noe å gjøre med å lage film. Nå er det ikke helt sant at studentene deres ikke VIL jobbe med film, da minst halvparten av mitt kull brukte mesteparten av tiden nede på filmskolen med å hjelpe til på filmer. (Og mange av de nå jobber forskjellige steder i film/tv bransjen)
Klart en filmviter kan bringe inn synspunkter på ting, anbefale relevante tidligere verker etc, og jeg tror ikke det er spesielt skadelig. Tror også filmstudentene på Lillehammer kunne hatt et filmhistorisk/teoretisk program, men dette burde være fundamentalt anderledes enn et akademisk program. Filmene som en registudent kanskje bør se er ikke nødvendigvis de som er nevt i Bordwell/Thompson.
Jeg tror simpelthen perspektivet fra en filmviter som ser fra utsiden, til en som prøver å lage noe «fra innsiden» er alt for forskjellig. Konsultasjoner er nok bra og interessant for begge sider, men samarbeid utover dette har jeg ikke tro på.
PS: Har filmhistorie nok en gang her på den polske filmskolen, men dette programmet er satt sammen med tanke på regissører.
Jeg er en av de som i stor grad enig i at filmpraktikerne i stor grad er håndtverkere. Håndtverkere må ha inngående kjennskap til sitt håndverk for å kunne produsere kvalitet.
Jeg vil gjerne dra videre på Øyvinds husanalogi (og dermed også følge i hans spor ved å sette ting banalt på spissen)
Poenget mitt blir; bak et hus designet så vakkert at det opphøyes til kunst, står det arkitekter som har utledet en teori om hvordan dette huset skal se ut. Dette blir regissør og manusforfattere, men til forskjell har arkitekten et hav av teoretisk utdannelse bak seg.
Jeg sitter med en følelse at uten bakgrunn i teori, så sitter filmpraktikerne inne med den samme blåkopien av hva som gjør godt håndtverk; de forstår hva som funker hvor, og hvordan dette kan utføres.
Når det gjelder hvorfor dette funker, hvorfor dette gjøres slik, tror jeg teoretikerne sitter inne med mer. Praktikerne sitter på blåkopien som (ideal) har funket hele veien, men mangler inngående kunnskap om hva som skjer når man skifter på blåkopien, hvordan huset vil fungere om vi prøver noe nytt.
Eksperimenteringen blir, banalt sagt, gjort i blinde, uten en hypotese hvis teorien bak det hele mangler.
Ser vi på vellykket eksperimentering med tidligere film, ser vi også klare hypoteser utledet av analyser av tidligere verker osv. som blir gjort før håndtverket settes i gang. Vi ser b.la. Astruc og Bazin´s manifest, Vertov og Eisenstiens teorier, til og med Griffiths nedskrivninger om klassisk narrasjon og dens funksjon.
Men, for all del. Arkitektene trenger ikke inngående teoretisk kunnskap.
«Hva skjer hvis vi river ned den tverrbjelken ‘a Petter?» KRÆSJ
Trist å høre at du ikke har troen på noe samarbeid i mellom teori og praksis Thomas. Selv tror jeg et samarbeid mellom teoretikere og praktikere kunne hatt et positivt utfall. Ikke bare for verket, men også for bransjen og selve filmmiljøet i Lillehammer.
Du sier at ”Konsultasjoner er nok bra og interessant for begge sider, men samarbeid utover dette har jeg ikke tro på”. Vi mener heller ikke at samarbeidet skal gå utenfor dette, men per dags dato finnes det ikke samarbeid i mellom de praktiske og teoretiske studentene i det hele tatt (bortsett fra produksjons assistenter). Det vi ønsker er en større faglig dialog i mellom studentene fra de forskjellige studiene og at en felles avdeling med filmskolen, filmvitenskap, dokumentar og fjernsyn kunne fungert som en inngangsport til dette, samt forsterket filmmiljøet i Lillehammer.
Jeg vil også påpeke at flere av oss ser filmer utenfor det Bordwell og Thompson refererer til.
Jeg forstår bare ikke problemet med at vi skulle vært under en felles avdeling. Det er ikke slik at filmvitenskap ville blandet seg inn over alt og skap uro i gangene.
De som skapar film, och de som analyserar det.
Den ena är beroende av den andra för att existera, men inte tvärtom.
Tycker det är helt absurd att någon kan påstå att du måste ha sett mycket film för att skapa film. Är detta en sanning mer än en norm? Det förutsätter att det finns tydliga regler om hur film ska lagas, och hur film fungerar, vad dess syfte är etc. Jag tror det är filmvetarens jobb att definera de reglerna, och filmskaparens att bryta dom. En vacker symbios, visst, men ändå så oberoende av varandra. Det är väl genom att filmskapare producerar något som denna dialektik kan utvecklas. Ett yin/yang-förhållande som för oss vidare i filmens utveckling.
Jag ser filmens värde i sig själv. Jag ser filmvetarens värde genom filmen.
Jeg setter utrolig pris på at det har blitt en debatt i dette kommentar feltet, men synes den har tatt ett eller flere steg i feil retning. For dette er ikke en kamp mellom filmskolen og filmvitenskap slik det i høygrad fremstår som i dette kommentarfeltet. Det er heller ikke en propaganda for at filmvitenskap skal blandet seg inn og forstyrre filmskolens ”kunstneriske prosess”. Essensen i denne teksten ligger i at vi ikke forstår problemet med at vi alle ikke skulle kunne vært under samme avdeling. En felles plattform for film- og fjernsynsutdanning. Fra mitt ståsted tror jeg en felles plattform lettere kunne lagt til rette for samarbeid der det var mulig, noe som også kunne styrket filmmiljøet, som per dags dato ikke er veldig bra ved HiL. Synes folk skal legge fra seg debatten om filmskolen VS filmvitenskap og debattere rundt ulemper og fordeler ved en felles film og fjernsyns avdeling ved HiL. Selv ser jeg virkelig ingen ulemper ved å være under en felles avdeling, hva synes dere? Hvordan kunne det være svekkende på noen som helst måte?
Du har helt rätt Truls. Debatten har nog tagit en helt annan vändning än vad den avsåg. Att alla var samlade under samma fana köper jag och håller med om. Jag ser dock både för och nackdelar med att ha filmvetare i en annan fakultet. Fördelarna kan väga tyngre för att de kan bidra till en livligare diskussion kring filmteori som både DNFs och TVFs studenter kan ta del av. Frågan är bara om de år vi tillbringar som studenter ska fokuseras på att mästra produktionen av film eller filosofin kring det. Nackdelen för FFVs studenter skulle kunna vara att de inte har nog med avstånd till det de ska analysera. Att de är för nära själva skapandet för att kunna reflektera kring det. Jag spekulerar självklart, men risken finns, precis som den finns inom andra ämnen där avstånd är något önskvärd för att få en viss opartiskhet och «objektivitet» för det man forskar inom.
Jag ser dock detta argument som något skolan har att lösa. De har säkert andra anledningar än det jag nämner för att de beslutat som de gjort. För min egen del verkar det logiskt att FFV skulle vara en del av filmcentret som så bildas av förändringarna kring DNFF.
Argumentasjonen om at bedre tilgang på relevant kompetanse vil gjøre filmskapernes utdanning dårligere er vanskelig å fatte.
Jeg kan ikke tenke meg at det på noen måte kan være skadelig å arbeide for å skape et miljø der veien mellom akademikerne og kunstnerne er så kort som mulig; ikke for at filmviterne skal besudle de edle kunstnersjelene, men for å skape konstruktiv debatt. Om ikke alle føler de har nytte av å diskutere kunst/fag med mennesker som har andre perspektiv så vil det jo ikke være noe som tvinger en til det.
Å plassere filmvitenskapen i en annen avdeling er å lage et kunstig skille mellom to miljøer som begge kan dra nytte av hverandre. Istedenfor samarbeid og økt kompetanse ender man opp med en situasjon som avler den slags fiendtlighet som vi ser i dette kommentarfeltet.
Jeg håper at beslutningstakerne ser dette som en mulighet for å skape et enda sterkere film-miljø på HiL. Til tross for at noen jobber praktisk og andre teoretisk; vi er (eller burde være) forent på bakgrunn av vår interesse for film.
Jeg har ikke nok kjenneskap til tilstanden på HiL til å uttale meg om den konkrete saken, men jeg synes diskusjonen bærer litt preg av uheldige generaliseringer og et overskyggende fokus på den konkrete og direkte påvirkningskraften mellom teori og praksis. Og sist nå: «objektivitet» er et rart, problematisk begrep i humaniora, forskning som tar for seg menneskeskapte ting. Vet ikke hvor nødvendig eller viktig det er å ha «distanse» til sitt forskningsfelt. Hvem ville sagt at det kan være skadelig for en litteraturviter å skrive noveller? En musikkviter å lage musikk? En filosof å tenke (det siste var kødd)?
Uansett, til poenget mitt: jeg tror den polemiske splittelsen som settes opp mellom de distanserte akademikerne/teoretikerne (som er «fra utsiden») og de varmblodige kunstnerne (som lager «fra innsiden») lett kan bli overdrevet, som Øyvind Rype er inne på. Jeg er ikke en av de som mener kritikk/analyse er kunst, men det er flere teoretiske perspektiv, flere måter å tenke og skrive om film på, som vil beskrive og forklare med ønske om, og av og til evne til, å bevare og i beste fall tydeliggjøre det levende, kraftfulle – og ja, til og med uforklarlige – i filmopplevelsen (fenomenologien er et godt eksempel). Ja la oss f.eks. kalle det hjertelig distanse. Jeg vil også tro mange filmskapere tenker en del om film, hva film er f.eks. Poenget mitt er vel at skapelse og teori ofte henger uløselig sammen. Men ofte på ikke-åpenbare vis. En filmviter har kanskje ikke nødvendigvis så god innsikt i hvordan man går fram i en pre-, under- og etter-produksjonsprossess, forutsetninger for å foreslå direkte løsninger på spørsmål som dukker opp under denne produksjonsprosessen – men å lage film handler vel om mer enn dette? Handler det ikke også om å tenke om film? Jeg tror teori og praksis, innen de fleste felt, har en viktig – om ikke alltid lettfattelig eller direkte synlig – innvirkning på hverandre. Hvor verdifull er ikke f.eks. Gunnar Iversens stadige refleksjoner om den norske filmen? Bjørn Sørenssens tekster om dokumentarfilmens historie og estetikk? Er disse potensielt skadelig for de som praktiserer film?
Med dette sier jeg selvfølgelig ikke at filmskapere trenger filmteoretisk bagasje for å lage interessant film. På samme måte som filmteoretikere ikke trenger å ha laget film for å skrive interessant om film. Men om man ikke bare ser på filmteori som noe som bryter ned en film i mindre deler og bruker den som et verktøy for samfunnskritikk, og om man ikke bare ser på film som en vare til utenlandske filmfestivaler, men som noe levende, glødende, eget, viktig for oss – da kan filmteori og filmskaping, i en viss forstand, sees på som forskjellige svar på det samme spørsmålet: hva er film?
Som de siste innleggene har vært inne på så sklidde denne debatten ut på et tidlig tidspunkt – noe som var en grunn til at jeg holdt meg litt utenfor. Det er en evig debatt om formålet med (-og viktigheten av) filmvitenskap, spesielt på bakgrunn av at filmvitere ikke nødvendigvis føler seg velkomne blant filmskapere. Men det er ikke kjernen i denne saken, bare et sidespor.
For min del handler det mer om hva konsekvensene og mulighetene er i henhold til om Filmvitenskapen blir en del av den nye DNFF eller den samfunnsvitenskapelige avdelingen. Her er det blitt skrevet mye om en potensiell rolle for filmviteren i skapelsesprosessen, og det kan jeg skjønne kan være problematisk for filmskaperen. Men det er ikke nødvendigvis det et samarbeid mellom teori og praksis vil bety. Jeg vil heller følge opp noe Endre E. Larsen indirekte er inne på her i siste innlegg. I bunn og grunn er begge parter interessert i det samme, men med en forskjellig inngangsvinkel. Derfor ville det vært utviklende og stimulerende med et økt samarbeid mellom partene – men ikke at vi direkte skal påvirke hverandres arbeid. Men gjennom felles seminarer og evt enkelte tverrfaglige samarbeid. Filmviteren kan ikke nødvendigvis mye om skapelsesprosessen og til filmviterens frustrasjon virker ofte filmskaperens kunnskap om film overraskende lav. Som filmviter kunne jeg selv ønsket å ha lært noe mer om selve filmproduksjonen i løpet av studier på HiL, uten å koke kaffe og sperre veier for eksamensfilmer. Jeg mener seminarer og prosjekter med filmvitere (helst da masterstudenter) kunne vært stimulerende for filmskapere da det kan være øyneåpnere for et annet blikk på film og hva film kan være. Filmvitenskap er et bredere felt enn kun historie og analyse, og er det noe vi er engasjerte i er det å filosofere omkring film som medium og dets muligheter. I tillegg ønsker vi vår nasjonale filmproduksjon det beste og ønsker ikke å bryte ned kunstneriske visjoner – selvfølgelig er det jo det motsatte vi ønsker. De som har egne ideer og bryter normene. En utvidet kunnskap vil jo inspirere til og på langt nær drepe. (Det er det heller håndverksfilosofien på filmskolen som gjør). Historien har jo vist at de største og mest unike filmskaperene vi har sett har vært svært engasjerte i filmvitenskap, filmhistorie og har sett mye film.
Ved å plassere feltene under samme avdeling og innføre enkelte felles seminarer/undervisning tror jeg studentene ved begge felt ville blitt mer inspirerte og at de ulike feltene ville stimulert hverandre. Man kunne for eksempel ha seminarer med filmvisninger av en utvalgt interessant film med påfølgende debatt. Feltenes ulike inngangsvinkel kan potensielt utvide de ulikes perspektiver som igjen kan føre til økt tankevirskomhet som kan gi resultater i de ulikes arbeid.
Jeg ser derimot ingen argumenter for å skille feltene fra hverandre! Ingen. Argumentene for kan være flere, både som et viktig signal, men også mer konkrete som jeg har vært inne på. Ulike perspektiver gir stimulans – og det har ingen vondt av. Ulike perspektiver vil utfordre hverandre, som vil øke tankevirksomheten hos de ulike studentene – og det har heller ingen vondt av.
Ok. Mange fine ord her om samarbeid og kunnskapsutveksling og perspektiver.
Men rent konkret. Hva skal disse forskjellige studiene gi hverandre?
– Hva skal filmvitere gi filmskole-elever?
– Hva skal filmskole-elever gi filmvitere?
Svar gjerne med en konket liste. Jeg kan se flere ting som filmvitere kunne fått ut av filmskole elevene, som et dypt og interresant bilde av hvordan film «Egentlig» blir til. (Men det beste er å lage en film selv, og ikke dele på regien)
Andre veien ser jeg desverre ikke mye nyttig. Ved manuskonsultasjoner i tidlig stadium velger de fleste svært selektivt og svært få personer de ofte kjenner fra før. De er ofte i en vanskelig og sårbar prosess, og ha noen som kan finne på å referere til genreteori i en slik setting, som ikke har noe grunnlag på manusteori, ikke noe erfaring, er nesten like ille som å ha en som bare har lest Robert McKee.
Jeg forstår svært godt inntrykket deres da jeg husker følelsen av at filmskole-elevene var superkule overmennesker i forhold til oss filmvitere, men faktum er at de har mer bruk for deres arbeidskraft for å få produksjonene sine i havn, enn deres meninger.
Jeg kan forsåvidt komme på én interresant øvelse. En analytisk sammenligning av manus og ferdig film(i etterkant), kunne vært bra for både filmskole-elever og filmvitere.
Hvis man ikke stjeler for mye tid fra filmskole-elevene (siden de stort sett ikke har tid uansett) og ikke legger seg opp i filmproduksjonsprosessen, er vel jeg også positiv til et samarbeid. Noen felles forelesninger/hytteturer for å bli bedre kjent og bryte ned primadonnainntrykket skader vel heller ikke.
Forstår godt poenget med at de som lager film ikke helt ser det som konstruktivt å ha teoretikere over seg hele tiden. Likevel skjønner jeg ikke de som sier at det ikke lønner seg å ha noe teoretisk bakgrunn når man skal lage film. Filmhistorien er full av eksempler på suksessfulle filmskapere som har en lang teoretisk bakgrunn. Den franske nybølgen på 1950-60-tallet var jo for eksempel et direkte resultat av intet mindre enn filmkritikk, (og mange av kritikerne begynte jo å lage filmer). Selvfølgelig må man se mye film for å lage god film, på samme måte som man må lese mye for å kunne skrive godt. Alle låner ideer og inspirasjon av hverandre og å påstå at ens egen idé er helt unik er fullstendig naivt. Hvis dette er holdningene som praktikere har, er det kanskje ikke så rart at sjangerfilm har gjort seg så betydelig som den nå gjør i norsk film, (en diskusjon som vi ikke trenger å gå inn på her).
Men som Truls poengterte er det jo egentlig ikke dette det handler om. For det er jo hvorvidt det vil være bra for filmmiljøet i Lillehammer å splitte teori og praksis. Jeg ser ingen grunn til å skille disse (blant annet av argumentene ovenfor). Miljøet trengs å utvikles, for etter min erfaring er det veldig mange såkalt filminteresserte som ikke er særlig interessert i film.
En annen ting er jo hvilket signal det gir å sette FFV utenfor filmavdelingen på HiL Skal skolen reklamere for linjen vil det jo være mer tiltrekkende med ei linje under Den Norske Film- og Fjernsynsskolen. Det vil nok ikke ha den samme effekten når FFV står under Samfunnsfag.
Selvfølgelig må man ha sett mye film får å lage god film, det er kjempe viktig! I mine øyne går dette virkelig hånd i hånd. Ikke fordi man må vite hvilkene “regler” det finnes og følge disse, men får å kjenne filmhistorien og utvikle den et steg videre, og dermed kanskje bryte disse reglene. Som nye filmskapere må man jo prøve, i hvert fall ha en drøm, om å ikke forsette med uoriginalt oppsett og ha gløden om å skape noe unikt. Problemet er at mange filmskapere lager uorginal film uten engang å vite at det er blitt gjort tusen ganger før. Dette tror jeg faktisk er fordi de ikke er interessete nok i film.
Jeg mener at filmvitere er en veldig positiv fordel å ha når man skal lage en film/TV prosjekt, altså i preproduksjon med regissør og manusforfatter; filmviterne kan hjelpe dem med å finne referanser, se hva som mangler i historien for eventuelt å være en ordentlig sjangerfilm og generelt sett nyte av hverandres kunnskap. Filmvitere kunne sammen med regissør og produsent lært om hva som er vanskelighetene i selve produksjonen og lære dem å få et mer realistisk bilde av hvor vanskelig det er å lage film i praksis. Jeg tror det er klart at FFV ikke kan eller burde være med på selve produksjonen, men på preproduksjon ser jeg ingen grunn til at det ikke skulle gå.
Jeg skal selv begynne på DNFF til høsten og gleder meg til å sammarbeide med de jeg kan, blandt annet filmvitere, og håper på en felles platform mellom FFV og DNFF.
I forbindelse med den faglige omorganiseringen ved Høgskolen i Lillehammer, og med det også etableringen av den nye film- og fjernsynsskolen (DNFF) fremhevet det film- og fjernsynsvitenskapelige miljøet (FFV) et ønske om å inngå i et fellesskap med filmskolen, som en separat enhet men under samme tak. Filmskolen var på sin side like bastante i sin avvisning av en slik sammenslåing. At det skal være uheldig med nære bånd mellom teori og praksis fremstå som pussig, som om en slik nærhet besudler både den kreative prosessen og den kritiske sans.
I en integrert avdeling ville man kunne fått en rekke uformelle (gjerne også formelle) arenaer for diskusjon om film som begge parter kunne dra nytte av. Praktikerne kunne oppsøke teoretikere for filmreferanser, diskusjon av sjangergrep og fortelleteknikk. Likeledes ville praktikerne kunne gi teoretikerne viktige supplement til den analytiske verktøykassen. En skulle tro det lyder som en god ide, en stimulerende skole for alle parter. Åpenbart har andre hensyn veid tyngre. Det må vi godta, selv om vi ikke ordentlig forstår hvilke hensyn det er snakk om.
Som ansatt på Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskole i Lillehammer konstaterer jeg at diskusjonen til nå bare har dreid seg om forholdet mellom filmskapere og filmvitere, og i liten grad tar i betraktning at den nye felles avdelingen – Den norsk film og fjernsynsskolen (Dnff) – innebærer sammenslåing av de kunstfaglige filmutdanningene og de praktisk-teoretiske fjernsynsutdanningene ved Høgskolen i Lillehammer. Dette har bakgrunn i en erkjennelse at film- og fjernsynsbransjene i stadig større grad integreres – alle jobber i dag med digitale formater, produksjonsselskaper lager både (reklame-)film og fjernsynsprogrammer, det finnes ofte samfinansiering, fotografer, lydfolk, scenografer og til og med regissører jobber for begge mediene, osv. Den nye avdelingen skal altså ikke omfatte bare kunstfaglige men også praktisk-teoretske utdanninger, bl.a. master i fjernsynsproduksjon.
Spørsmålet om i hvilken grad filmskapere kan lære noe av filmvitere i forhold til de kreative prosessene eller om filmvitere kan lære noe av filmskapere, blir derfor litt for snever. Dnff skal utdanne folk for hele den audiovisuelle bransjen, ikke bare manusforfattere og regissører. Og denne bransjen gjør i stadig større grad bruk av Internet, de bruker nye (sosiale) medier i markedsføring, de lager spill basert på film- og fjernsynskonsepter, osv. Det er mange faktorer som bestemmer om audiovisuelle produkter blir en suksess – det har sjølsagt å gjøre med manus og regi-arbeid, men også med hvordan man organiserer produksjoner, hvordan de finansieres og markedsføres, hvordan ulike medier brukes sammen, hvilke teknologier som brukes, osv. For meg har det vært et poeng at man i et større fagmiljø kan jobbe med ulike sider ved audiovisuelle medier – noen med et kunstfaglig og praktisk utgangspunkt og noen med et forskningsmessig. At et slikt miljø kan berike hverandre har jeg stor tro på – men da må fokus ikke bare ligge på kunst alene (At man innenfor avdelingen har et eget ’rom’ hvor man dyrker det kunstfaglig – med eller uten døra på gløtt for filmvitere – synes jeg er opplagt).
Jeg har også vært en tilhenger av at disse miljøene skulle organiseres under samme avdeling. Praktisk erfaring (og organisasjonsforskning) tilsier at ulike avdelinger og fysisk avstand faktisk gjør en forskjell. Film- og fjernsynsvitenskap har de siste årene vært sammen med fjernsynsfagene (både organisatorisk og fysisk), og etter hvert har vi nærmet oss hverandre stadig mer. Dette har bl.a gitt seg utslag i felles forskning, og i de siste årene også utveksling av lærere. Det har tatt mange år – alt for mange, synes jeg.
Nå er det svært mange filmvitenskapstudenter og ansatte ved denne utdanningen som har uttalt seg i kommentarfeltet. Ansatte ved filmskolen, dere som støtter separasjonen mellom deres utdanning og filmviterne, kan ikke dere også komme på banen i denne diskusjonen? Det er vanskelig for oss å forstå på hvilke grunnlag dere har tatt avgjørelsen, når vi ikke får noen konkrete poenger. (Utsagn om at filmviterne vil forstyrre filmskolestudentene osv. er det ganske vanskelig å ta på alvor!!) Hva bygger avgjørelsen på? Økonomiske hensyn? Eller at HiL’s administrasjon får et enklere arbeid? Det er i såfall et fryktelig tynt grunnlag for en slik avgjørelse, med tanke på hvilke utfall det vil få for filmmiljøet i Lillehammer.