"Hva er filmkonsulentens rolle?" var tema for Filmsamtalen tirsdag kveld. Se en forkortet utgave av debatten på Rushvideo.
Se Filmsamtalen på Rushvideo
I panelet satt Nikolaj Frobenius, Karin Julsrud, Thomas Robsahm og Maria Sødahl. Ordstyrer var Kjetil Lismoen.
Filmsamtalen er et månedlig arrangement for publikum og bransje på Filmens Hus i Oslo. Her inviterer Norsk Filminstitutt i samarbeid med Rushprint til åpen refleksjon og debatt om film.
2 kommentarer til Se Filmsamtalen på Rushvideo
Legg igjen en kommentar
Se Filmsamtalen på Rushvideo
"Hva er filmkonsulentens rolle?" var tema for Filmsamtalen tirsdag kveld. Se en forkortet utgave av debatten på Rushvideo.
I panelet satt Nikolaj Frobenius, Karin Julsrud, Thomas Robsahm og Maria Sødahl. Ordstyrer var Kjetil Lismoen.
Filmsamtalen er et månedlig arrangement for publikum og bransje på Filmens Hus i Oslo. Her inviterer Norsk Filminstitutt i samarbeid med Rushprint til åpen refleksjon og debatt om film.
Les også
- Rose d’Or til «Kuppel 16».
- – Publikum tåler mer enn jeg trodde. (+)
- Eurimages med tilskudd til Itonje Søimer Guttormsen og Elle Sofe Sara.
- Nordisk tilskudd til Vahabpour, Benestad og Hanssen
- Norske landskap ruver i europeisk filmkåring.
- «Troll 2» og «Start Trek» blant søkerne til insentivordningen.
- Vegard Stenberg Eriksen til Global Ensemble Drama.
- Vårt audiovisuelle hjerteblod.
- Klimasatsing fra NFI.
- – Det er forskjell på hvor autoritær stil folk har på sett.(+)
2 Responses to Se Filmsamtalen på Rushvideo
-
Tam samtale, som det gjerne blir når kulturfolk våger seg ut i åpent lende. Få visjoner om hvordan nivået kan bli bedre, og hvordan unngå flauser som PAX. For meg blir Julsruds ord om kvalitetssikringen i alle ledd betegnende: Det eneste man ikke synes å kunne sikre er at den kommende filmen får tilstrekkelig kunsterisk kvalitet. Originalitet. Styrke. Det som alt annet verdt anstrengelsen. Kanskje ligger noe av problemet her: Alle «ekspertene» på ulike områder av produksjonsprosessen en visjon må presses forbi for å bli realisert. Det skal styrke til for å klare noe sånt. Mer styrke enn man kan forvente av en debutant . Så får man erfarne regissører som kan kunsten å tilpasse og kompromisse. Vi vet nå f.eks. at 26-årige Roy Andersson fikk produksjonsstøtte til «En kärlekshistorie» ut fra et kort synopsis. Noen der borte så altså at dette var en mann å satse på. Det krever teft og styrke å skjære gjennom. Antakelig blir ikke norske filmer bedre enn de som til enhver tid sitter og tar avgjørelser. Kanskje det er her man burde sette inn støtet: Lete seg fram til folk som kan lukte kvalitet. I god tid på forhånd, før alle «kvalitetssikrerne» kommer på banen. Så vil man også få en annen rekruttering. Forutsetningen er selvfølgelig at vedkommende maktperson også har styrke til å stå for valget som er tatt, om det ferdige resultatet skulle vise seg å bli mindre vellykket enn antatt.
-
Ovenstående tyder på at jeg mener det er et større problem at så mange filmer er preget av 100 «riktige meninger» i produksjonsprossen enn at et enkelttilfelle som PAX flopper. Og det gjør jeg nok. Vi trenger flere sterke, visjonære regissører, og flere makthavere som ser dem og slipper dem fram. Så får vi heller ha kvalitetssikring av makthavnere i bakkant, et bredt panel av fagfolk fra ulike funksjoner som kan vurdere hvordan de gjør jobben sin, for ikke å havne i situasjonen med mer eller mindre oppblåste «enevoldskonger» som vi hadde i gamle dager med Norsk Film.
Tam samtale, som det gjerne blir når kulturfolk våger seg ut i åpent lende. Få visjoner om hvordan nivået kan bli bedre, og hvordan unngå flauser som PAX. For meg blir Julsruds ord om kvalitetssikringen i alle ledd betegnende: Det eneste man ikke synes å kunne sikre er at den kommende filmen får tilstrekkelig kunsterisk kvalitet. Originalitet. Styrke. Det som alt annet verdt anstrengelsen. Kanskje ligger noe av problemet her: Alle «ekspertene» på ulike områder av produksjonsprosessen en visjon må presses forbi for å bli realisert. Det skal styrke til for å klare noe sånt. Mer styrke enn man kan forvente av en debutant . Så får man erfarne regissører som kan kunsten å tilpasse og kompromisse. Vi vet nå f.eks. at 26-årige Roy Andersson fikk produksjonsstøtte til «En kärlekshistorie» ut fra et kort synopsis. Noen der borte så altså at dette var en mann å satse på. Det krever teft og styrke å skjære gjennom. Antakelig blir ikke norske filmer bedre enn de som til enhver tid sitter og tar avgjørelser. Kanskje det er her man burde sette inn støtet: Lete seg fram til folk som kan lukte kvalitet. I god tid på forhånd, før alle «kvalitetssikrerne» kommer på banen. Så vil man også få en annen rekruttering. Forutsetningen er selvfølgelig at vedkommende maktperson også har styrke til å stå for valget som er tatt, om det ferdige resultatet skulle vise seg å bli mindre vellykket enn antatt.
Ovenstående tyder på at jeg mener det er et større problem at så mange filmer er preget av 100 «riktige meninger» i produksjonsprossen enn at et enkelttilfelle som PAX flopper. Og det gjør jeg nok. Vi trenger flere sterke, visjonære regissører, og flere makthavere som ser dem og slipper dem fram. Så får vi heller ha kvalitetssikring av makthavnere i bakkant, et bredt panel av fagfolk fra ulike funksjoner som kan vurdere hvordan de gjør jobben sin, for ikke å havne i situasjonen med mer eller mindre oppblåste «enevoldskonger» som vi hadde i gamle dager med Norsk Film.