En gang på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet hadde uavhengig amerikansk film en høy stjerne i Norge. Den er raskt dalende.
Frykten for Amerika
Å oppleve kinotilbudet i New York gir et interessant perspektiv på filmdistribusjonen i Norge. Ikke fordi utvalget i den amerikanske metropolen er så enormt mye større (noe annet ville vært hårreisende), men fordi så mange åpenbart gode amerikanske filmer blir oversett og neglisjert av norske distributører. Ser man bort fra studiofilmene og større produksjoner, er kun én uavhengig amerikanske film distribuert hittil i år (Winter’s Bone). I samme tidsrom har fire britiske og fire franske filmer hatt premiere. Hva skyldes denne allergien?
Tradisjonelt har norsk kinopolitikk dreid seg om hvordan produksjoner fra USA kan unngås. Dette skyldes i hovedsak verdensdominansen til filmer produsert av de store Hollywood-studioene. I kjølvannet av denne offisielle holdningen har det sneket seg inn en automatisk skepsis til alt som er amerikansk, og en dertil større begeistring for alt som kommer fra resten av verden. Av de mindre norske distributørene er det kun Arthaus som har distribuert amerikansk film i noe særlig målestokk de siste årene, med gjennomsnittlig én film per år. Amerikansk film er rett og slett ikke kosher.
Hva har så nordmenn gått glipp av til fordel for hjertevarmende middelhavsfilmer med ”Provence” i tittelen og obskure asiatiske actiontitler?
Vel, for eksempel har det norske kinopublikummet til gode å se en film av amerikansk films kanskje største auteur de siste fem årene: Kelly Reichardt. Verken Old Joy (2005), Wendy and Lucy (2008), eller hennes siste mesterlige western Meek’s Cutoff (2010) har fått norsk distribusjon, til tross for både kjente skuespillernavn og gjennomgående fantastiske anmeldelser. Ryan Fleck og Anna Boden lagde en av de beste filmene i 2006, Half Nelson, som ingen norske selskaper var interessert i. Deres nye film It’s Kind of a Funny Story tar for seg det brennaktuelle temaet ungdom og psykiatri på en intelligent og morsom måte. Men det skal mer til for å imponere innkjøpere her til lands.
Det finnes dessuten mye gull blant mer ukjente regissører. Fjorårets regivinner i Sundance 3 Backyards (Eric Mendehlson) er et uhyre presist observert og oppfinnsomt regissert forstadsdrama med en genial Edie Falco i en av hovedrollene. Humpday (Lynn Shelton) viser frem det ypperste innen mumblecoresjangeren, en uforutsigbar romantisk komedie om to heterofile venner som bestemmer seg for å spille inn homseporno. Fra samme miljø kommer Cold Weather, en sosialrealistisk Hitchcock-variant, mens Putty Hill er en elegant blanding av dokumentar og ungdomsdrama. Selv kvalitetsfilmer med god studiobacking har vanskeligheter for å få innpass i Norge. Den morsomste komedien så langt i år Cedar Rapids (Miguel Arteta) skal ikke til Norge. Det samme gjaldt en annen film med John C Reilly: Duplasse-brødrenes første studiofilm, Cyrus fra i fjor sommer.
En gang på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet hadde uavhengig amerikansk film en høy stjerne i Norge. Den er raskt dalende. Dette har for eksempel gått ut over kultregissøren Todd Solondz. Life During Wartime (2009) er hans fantastiske oppfølger til Happiness (1998), men ble veid og funnet for lett for kinooppsetning i Norge. Eller hva med Noah Baumbach? Greenberg (2010) var en av fjorårets klart beste og interessante komedier og ble vist i hovedkonkurransen i Berlin. Begge filmene måtte se seg slått av fengende internasjonale produksjoner som Mammuth (med Gerard Depardieu) og koreanske The Good, the Bad and the Weird.
Ulrik Eriksen er frilansjournalist, filmkritiker i Morgenbladet og for tiden bosatt i New York.
Tidligere innlegg av Ulrik Eriksen:
4 kommentarer til Frykten for Amerika
Legg igjen en kommentar
Frykten for Amerika
En gang på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet hadde uavhengig amerikansk film en høy stjerne i Norge. Den er raskt dalende.
Å oppleve kinotilbudet i New York gir et interessant perspektiv på filmdistribusjonen i Norge. Ikke fordi utvalget i den amerikanske metropolen er så enormt mye større (noe annet ville vært hårreisende), men fordi så mange åpenbart gode amerikanske filmer blir oversett og neglisjert av norske distributører. Ser man bort fra studiofilmene og større produksjoner, er kun én uavhengig amerikanske film distribuert hittil i år (Winter’s Bone). I samme tidsrom har fire britiske og fire franske filmer hatt premiere. Hva skyldes denne allergien?
Tradisjonelt har norsk kinopolitikk dreid seg om hvordan produksjoner fra USA kan unngås. Dette skyldes i hovedsak verdensdominansen til filmer produsert av de store Hollywood-studioene. I kjølvannet av denne offisielle holdningen har det sneket seg inn en automatisk skepsis til alt som er amerikansk, og en dertil større begeistring for alt som kommer fra resten av verden. Av de mindre norske distributørene er det kun Arthaus som har distribuert amerikansk film i noe særlig målestokk de siste årene, med gjennomsnittlig én film per år. Amerikansk film er rett og slett ikke kosher.
Hva har så nordmenn gått glipp av til fordel for hjertevarmende middelhavsfilmer med ”Provence” i tittelen og obskure asiatiske actiontitler?
Vel, for eksempel har det norske kinopublikummet til gode å se en film av amerikansk films kanskje største auteur de siste fem årene: Kelly Reichardt. Verken Old Joy (2005), Wendy and Lucy (2008), eller hennes siste mesterlige western Meek’s Cutoff (2010) har fått norsk distribusjon, til tross for både kjente skuespillernavn og gjennomgående fantastiske anmeldelser. Ryan Fleck og Anna Boden lagde en av de beste filmene i 2006, Half Nelson, som ingen norske selskaper var interessert i. Deres nye film It’s Kind of a Funny Story tar for seg det brennaktuelle temaet ungdom og psykiatri på en intelligent og morsom måte. Men det skal mer til for å imponere innkjøpere her til lands.
Det finnes dessuten mye gull blant mer ukjente regissører. Fjorårets regivinner i Sundance 3 Backyards (Eric Mendehlson) er et uhyre presist observert og oppfinnsomt regissert forstadsdrama med en genial Edie Falco i en av hovedrollene. Humpday (Lynn Shelton) viser frem det ypperste innen mumblecoresjangeren, en uforutsigbar romantisk komedie om to heterofile venner som bestemmer seg for å spille inn homseporno. Fra samme miljø kommer Cold Weather, en sosialrealistisk Hitchcock-variant, mens Putty Hill er en elegant blanding av dokumentar og ungdomsdrama. Selv kvalitetsfilmer med god studiobacking har vanskeligheter for å få innpass i Norge. Den morsomste komedien så langt i år Cedar Rapids (Miguel Arteta) skal ikke til Norge. Det samme gjaldt en annen film med John C Reilly: Duplasse-brødrenes første studiofilm, Cyrus fra i fjor sommer.
En gang på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet hadde uavhengig amerikansk film en høy stjerne i Norge. Den er raskt dalende. Dette har for eksempel gått ut over kultregissøren Todd Solondz. Life During Wartime (2009) er hans fantastiske oppfølger til Happiness (1998), men ble veid og funnet for lett for kinooppsetning i Norge. Eller hva med Noah Baumbach? Greenberg (2010) var en av fjorårets klart beste og interessante komedier og ble vist i hovedkonkurransen i Berlin. Begge filmene måtte se seg slått av fengende internasjonale produksjoner som Mammuth (med Gerard Depardieu) og koreanske The Good, the Bad and the Weird.
Ulrik Eriksen er frilansjournalist, filmkritiker i Morgenbladet og for tiden bosatt i New York.
Tidligere innlegg av Ulrik Eriksen:
Les også
- Venezia: Gulløven til Pedro Almodóvar.
- NRK snur og avpubliserer «Team Ingebrigtsen».
- «Jeg vil absolutt si at det er en skeiv film.» (+)
- Ingvild Dahlgren vant pitcheprisen under Nordic Talents.
- Filmen om «tyskerjentene» åpner Checkpoints på BIFF.
- Mellom omsorg og straff.
- Ingvil Giske nominert til Nordisk Panoramas produsentpris.
- Nesbø-filmbølgen er over oss.
- – Jeg ble inspirert av å se hvor nådeløs Bergman er.
- Abbasi søker drahjelp fra Kickstarter til Trump-film.
4 Responses to Frykten for Amerika
-
Det er jo først og fremst på teve vi ser film. Og du burde rette skytset mot nrk, tv2, osv om deres innkjøpspolitikk. Det er vel de som, må vekkes og som har spilleflater til å vise independent us, franskkanadisk. spansk-amerikansk og spansk europeisk, fransk, nederlandsk, tysk osv…. Og kinoene blir snart lagt ut for salg, blir det ikke mer ensidig tilbud i salene da? toreseverin
-
Jeg tror ikke dette først og fremst er et norskt problem. Hovedproblemet er at indiefilm har fått veldig liten distribusjon i USA de siste fem-sju årene. Uten noe særlig hjemlig oppmerksomhet er det veldig vanskelig for filmene og finne utenlandske distributører og publikummere.
-
Den som vil får det til. Mange av navnene og filmene som ble nevnt her har jeg helt tilfeldig sett gjennom mitt daglige klikk inn på imdb.com, men de ble ikke å se på norsk kino. Det hender derimot ofte at amerikanske uavhengige filmer er å se på norske filmfestivaler, blant annet så jeg Life During Wartime på BIFF i Bergen. Om kjøperne vil, så skal det ikke være noe problem å få tak i denne typen filmer. Jeg tror derimot det er noe i at denne «frykten» for amerikansk film er reell. Og dermed ender vi i all hovedsak bare opp med storproduksjonene som kinoene vet kommer til å gå med overskudd. Smalere filmer fra andre land kan de sende, for det er «eksotisk». Flott dette, men kanskje man skal se litt mer på en film sitt kvalitet, og ikke bare hvilket land den kommer ifra?
-
Det er jo snakk om hva man skal gi plass til på kinoene. For å være ærlig så vil jeg heller se en koreansk thriller, en action film med Tony Jaa eller en fransk film enn enda flere amerikanske filmer. Nesten alle filmer på kino er jo amerikanske. Det er greit å få et lite pusterom. På den annen side. om det er en indie film som er uvanlig bra, så bør den selvsagt vises på kino uavhengig av hvor den kommer fra.
Det er jo først og fremst på teve vi ser film. Og du burde rette skytset mot nrk, tv2, osv om deres innkjøpspolitikk. Det er vel de som, må vekkes og som har spilleflater til å vise independent us, franskkanadisk. spansk-amerikansk og spansk europeisk, fransk, nederlandsk, tysk osv…. Og kinoene blir snart lagt ut for salg, blir det ikke mer ensidig tilbud i salene da? toreseverin
Jeg tror ikke dette først og fremst er et norskt problem. Hovedproblemet er at indiefilm har fått veldig liten distribusjon i USA de siste fem-sju årene. Uten noe særlig hjemlig oppmerksomhet er det veldig vanskelig for filmene og finne utenlandske distributører og publikummere.
Den som vil får det til. Mange av navnene og filmene som ble nevnt her har jeg helt tilfeldig sett gjennom mitt daglige klikk inn på imdb.com, men de ble ikke å se på norsk kino. Det hender derimot ofte at amerikanske uavhengige filmer er å se på norske filmfestivaler, blant annet så jeg Life During Wartime på BIFF i Bergen. Om kjøperne vil, så skal det ikke være noe problem å få tak i denne typen filmer. Jeg tror derimot det er noe i at denne «frykten» for amerikansk film er reell. Og dermed ender vi i all hovedsak bare opp med storproduksjonene som kinoene vet kommer til å gå med overskudd. Smalere filmer fra andre land kan de sende, for det er «eksotisk». Flott dette, men kanskje man skal se litt mer på en film sitt kvalitet, og ikke bare hvilket land den kommer ifra?
Det er jo snakk om hva man skal gi plass til på kinoene. For å være ærlig så vil jeg heller se en koreansk thriller, en action film med Tony Jaa eller en fransk film enn enda flere amerikanske filmer. Nesten alle filmer på kino er jo amerikanske. Det er greit å få et lite pusterom. På den annen side. om det er en indie film som er uvanlig bra, så bør den selvsagt vises på kino uavhengig av hvor den kommer fra.