Jeg kommer til førvisning på Helsefabrikken (2010) iført mine mest tabloide briller, og blir ikke skuffet. Før filmen starter trer produsenten fram og ber oss kremtende se bort fra noen bilder av ei stoppeklokke. De skal klippes vekk før filmen vises på NRK, etter ønske fra konsulentfirmaet Ernst & Young. Jeg stusser, er det blitt slik nå at folk kommer dårlig ut av en gravende dokumentar bare kan be om justering? Seinere skal jeg få vite at det ikke er så enkelt, produksjonsselskapet har stått imot protestene i månedsvis, først siste uka måtte de gi seg etter påtrykk fra NRK. Bak i salen tar en en representant for Ernst & Young ordet, han vil forklare sin oppfatning av scenen, men blir avvist av produsenten. En forklaring vil avspore debatten, sier han, den får vente til etter filmen.

Det er flere grunner til at jeg nevner dette, ikke bare at det handler om konflikt. For meg handler det også om filmen som film, hva som gjør en den bra, hvem som avgjør sluttproduktet. Etter å ha sett Helsefabrikken i usensurert versjon er det særlig denne scenen som står igjen for meg, og framstår som noe av det mest vellykkede i dokumentaren. Hva skjer med opplevelsen hvis den fjernes eller kuttes ned? Det filmatiske er jeg kanskje den eneste i rommet som bryr meg om – med mulig unntak for regissøren Håvard Bustnes. I debatten etter visning diskuterer helsebyråkratene politikk, ikke film, og produsent Dag Hoel skal avvise spørsmålene mine om sensur med samme formulering han brukte mot Ernst & Young: Dette avsporer debatten. Så hva gjelder debatten? La oss starte der.

Helsemarked og -industri
Kritikken i Helsefabrikken retter seg mot politikernes ønske om å styre helsesektoren ovenfra etter modelller hentet fra industri og markedsøkonomi. Blir offentlig helse og omsorg bedre av å etterlikne fabrikker? Bestemmer markedet mer enn menneskelige behov i norsk helsepolitikk?

Vi møter daværende helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen på studietur i Japan, begeistret for Toyotas bilproduksjon. Med blanke øyne får han omvisning på et sykehus hvor luft fra kaffebaren med vilje trekkes inn i heisene for å øke folks dragning mot en tur på Starbucks. Vi får høre forskere og byråkrater i Norden og England, og ikke minst frustrasjonene til helsearbeiderne nederst i systemet. Når en pasient sendes hjem for tidlig 3 ganger i løpet av 2 døgn, og avdelingen kan registrere 3 innleggelser istedenfor én og motta mer penger, er det godt helsevern? Kan jordmødre forsvare å vente ut en fødsels naturlige gang, når avdelingen får flere midler hvis de kan rapportere inn en komplikasjon, noe som skjer hvis de gjør bruk av vakuum og sparer en time?

Problemet er, sier en ekspert, at vi har innført et system i vårt offentlige helsevesen som egentlig er utviklet for et privat. I et privat system kan det være logisk å snakke om produkter med priser. I et offentlig minner det hele om et narrespill. Noen later som de kjøper, andre later som de selger. En annen ekspert påpeker at slike føringer alltid kommer ovenfra. De handler om ideologi, ikke behovene folk har.

– Jeg kan ikke komme på et eneste land hvor det har kommet et krav fra velgerne: Vær så snill å kommersialisere helsesystemet vårt! Folk flest vil ikke velge lege eller sykehus. De vil at det lokale sykehuset skal være bra.

Dokumentar som aktivisme
Regissør Håvard Bustnes vant i 2008 Amanda og Nordisk Panorama med Ole Lukkøye-dokumentaren Blod og ære. Han driver produksjonsfirmaet Faction Film i Trondheim sammen med blant annet Dag Hoel, og har lagd flere tv-dokumentarer og reklamefilmer. Helsefabrikken er hans nyeste prosjekt, nominert til beste dokumentar under Nordisk Panorama 2010. Nylig ble Helsefabrikken nevnt av CPH:DOX-direktør Tine Fischer som et nordisk eksempel på den internasjonale trenden med aktivistisk, politisk, publikumsvennlig dokumentar, særlig utbredt i USA (An Inconvenient Truth, Food Inc., Waiting for Superman etc).

Særegent for denne typen dokumentar er at den gjør bruk av virkemidler fra propaganda, uten å skamme seg eller prøve å skjule det. Kreativ kryssklipping, fraser som gjentas, tekstplakater, lydeffekter, sjokkerende bilder. Ingenting er for tydelig eller sterkt til å brukes, så lenge det virker. Problemet oppstår når det ikke virker, og det gjør det ikke alltid her. Filmens første halvtime kjører på med hakk-i-plata-sitater fra Margareth Thatcher, Milton Friedman og andre gamle liberalistiske guruer, blandet opp med regisserte bilder av liggende mennesker som transporteres på samlebåndet i en fabrikk. Det er lett å skjønne hensikten på et overflatisk nivå: Vi skal føle avsky. Men gjør vi det? Og avsky mot hva?

Problemet for meg er at Bustnes sitter for lenge på fakta. Først 20 minutter inn i filmen dukker eksempelhistoriene og de indignerte pleierne opp, og herfra stiger engasjementet. Kan det være at denne typen propaganda egner seg mindre til å overbevise enn å forsterke? Kanskje bør du gå veien om sjokk og innsikt, før du banker inn budskapet med effekter? Om du starter i motsatt ende, med ansikter som hakker fram sin tilmålte setning gjentatte ganger, før du har rukket å bli grepet… da blir det rett og slett for kjedelig. Men de siste førti minuttene av Helsefabrikken er verdt å vente på.

Ingen tid å miste
Sekvensen med stoppeklokka handler om ei gammel dame som er innlagt for en operasjon. Hun ligger i ei nyoppredd seng og venter, og vet at operasjonen skal foregå samme dag, men ikke når på dagen. En sykepleier kommer for å informere og se til henne, fulgt av en gruppe ledere og konsulenten fra Ernst & Young. Det er her stoppeklokka kommer inn, for konsulenten skal måle tida på en slik samtale, for bedre å kunne planlegge sykehusets hverdag og bemanning. For sikkerhets skyld benytter han ei klokke med lyd, slik at det piper høyt hver gang han trykker på knappen, noe som mildt sagt virker forstyrrende. Det later til at han selv blir ille til mote, for han begynner å snakke til pasienten.

– Vi er her for å lære litt og se hvordan de gjør det. Vi skal se om vi kan hjelpe til og få folk fortere inn til operasjon, vet du.

Pleieren sier til damen at hun snart er klar. Damen spør om hun blir lenge alene i rommet? Neida, sier pleieren, jeg tror det tar omtrent en halvtime.

– Så det blir ingen her inne og snakker med meg?

– Nei, men jeg kan komme inn til deg, vet du.

Den gamle damen takker lavmælt, og pleieren sier varmt:

– Alle er her for deg, vet du.

I neste klipp står konsulenten i et annet rom og unnskylder seg.

– Det ser litt ille ut at jeg går her med denne klokka og måler. At alle skal jobbe fortere og… Men sånn er det slett ikke.

Lederne rundt ham ler forlegent og sier i kor:

– Nei, det håper vi ikke.

Filmatisk styrke
Denne sekvensen er det Ernst & Young vil ha fjernet, eller ihvertfall kuttet ned. Det blir ikke klart hva som egentlig skal endres: Hele scenen, kun nærbilder av klokka, eller de høye pipende fra stoppeklokka? Selv håper jeg på en mest mulig beskjeden endring, sekvensen etter min mening gir et uvurderlig bidrag til filmen. Mens resten av materialet kommenterer system og politikk, ser vi her konsekvensene i praksis. Pasientscenen er eneste punkt i filmen hvor de egentlige hovedpersonene møter markedet. Når alle parter snakker om tid på hver sin måte blir interessekonflikten tydelig. Konsulenten vil spare industrielle minutter, pleieren vil bidra med den tida omsorgen tar, den gamle damen vil ikke være for lenge alene.

I debatten etter filmen får representanten fra Ernst & Young mulighet til å forklare seg. Han beskylder filmskaperen for å ha instruert konsulenten til å gå inn på rommet, vanligvis ville han stått ute av syne for pasienten med stoppeklokka. Regissøren på sin side nekter for å ha instruert noen, konsulenten gikk rundt med klokka hele dagen, det eneste han ba direkte om var et nærbilde. Det forblir ord mot ord. Når jeg ber om klargjøring bryter produsenten inn med utsagnet om avsporing. Kanskje stemmer det, kanskje bør debatten handle om innhold og helsepolitikk, ikke enkeltbilder eller filmskaperens troverdighet. På den annen side, blir det ikke et politisk spørsmål hvis sensur hindrer innsyn i metode?

Sekvensen med stoppeklokka er etter min mening den filmatisk mest vellykkede i hele Helsefabrikken, med sin konsentrerte konflikt og den gamle kvinnens evne til å berøre. Jeg har et håp om at kun klokka blir fjernet, ikke hele sekvensen, men for sikkerhets skyld har jeg beskrevet øyeblikket for deg. Det kan jo være at du ikke får se det når du tuner inn på NRK2 onsdag 30. mars kl 22.30.

Etterspill: Dagen etter visning får jeg vite at klipperen på Helsefabrikken, Anders Teigen, trekker navnet sitt fra NRK-versjonen i protest. Han forklarer standpunktet i et brev til fagorganisasjonene, som vi har fått lov å publisere her.