NRK ønsker å være mye for veldig mange, men det gjenstår en rekke uavklarte spørsmål kanalen bør ta stilling til, mener Kjetil Lismoen.

NRK ønsker å være mye for veldig mange, men det gjenstår en rekke uavklarte spørsmål kanalen bør ta stilling til, mener Kjetil Lismoen.
Det er blitt en øvelse som kan minne om den kremnologene bedrev i forhold til maktens indre korridorer i det gamle Sovjetunionen: Hva slags tanker er de rådende innenfor NRK-systemet? For de fleste utenforstående er det indre livet i NRK forbundet med mange myter, og selv for innvidde medieeksperter gjenstår det mange uavklarte spørsmål. I siste papirutgaven av Rushprint peker vi mot tre slike spørsmål:
Hva vil NRK med sin dramasatsing? Har NRK glemt sitt samfunnsoppdrag og blitt altfor lik de kommersielle kanalene? Og hvorfor har NRK fortsatt et uavklart forhold til debattskapende dokumentarer?
Dramasjef Hans Rossiné fikk munnkurv under debatten som gikk på rushprint.no tidligere i vinter, men i siste utgaven slipper han til med sine synspunkter på debatten – og veien videre. Han oppfatter særlig kritikken mot satsingen på Himmelblå som urettferdig, og viser ganske riktig til at strategien ikke var ulik den norsk filmbransje la da den imøtekom det store publikummet med mer kommersielle filmer. Men det gjenstår å se i praksis hvordan NRK Drama kan bli det kompetansesenteret både Rossiné og kultursjef Hege Duckert har signalisert at de ønsker den skal være for hele produksjonsmiljøet.
NRK Drama har i likhet med DR Drama i Danmark maktet å samle nasjonen med enkeltstående, store produksjoner, noe som kun små nasjoner med nasjonale kringkastere i dag synes i stand til (ikke en gang BBC er lenger i stand til det). Men er denne tanken om å fenge hele nasjonen, om å tilføre dramasatsingen nasjonsbyggende dimensjoner, en dynamisk tilnærming for en hardt tiltrengt nyskapning og seernes stadig mer komplekse brukervaner?
Som Vidar Nordli-Mathisen påpeker i sin gjennomgang av hvordan NRK stjal de kommersielle tv-kanalenes klær, har kringkasteren fortsatt en imponerende sterk stilling. Som en del av NRKs tidligere ledelse har Nordli-Mathisen selv vært med på å løfte NRK til en unik posisjon. Men som han skriver: ”Problemet med et så ensidig fokus på markedsmål er nettopp at sendeskjemaet ikke fornyes og at ressursene langt på vei er låst til å produsere det samme som i fjor”. I dag brukes en håndfull millioner til utvikling av nye programmer. Det er, som Nordli-Mathisen skriver, oppsiktsvekkende defensivt for en kreativ virksomhet med et årlig budsjett på mer enn 4 milliarder kroner.
NRK ønsker også å være en arena for debattskapende dokumentarer. Men kanalen synes å behandle utenlandske og norske dokumentarer forskjellig og tviholder fortsatt på forestillinger om objektive dokumentarer. Mens Michael Moore og andre utenlandske dokumentarister slipper til hver uke på NRKs nisjekanaler, brukte NRK lang tid på å finne plass til Fjellfinnhua fordi den ikke var ”objektiv” nok.
Og da filmen til slutt slapp til, ble den pakket inn med kommentarer og debatter foran og bak, i tilfelle seerne skulle være ute av stand til å tenke selv og ta filmens spissede vinklinger for god fisk. Denne holdningen minner om den paternalismen mange av oss trodde NRK for lengst hadde forlatt, og gjenspeiler en manglende tiltro til seerne.
I en tid der tv-kanalene på denne måten vegrer seg for å vise debattskapende dokumentarer er det kanskje ikke så rart at kinodokumentaren som nisje har fått fornyet relevans. Ketil Magnussen i Oslo dokumentarkino mener å se at behovet for slike dokumentarer har økt, og de har vært med på å tydeliggjøre at det ikke er mulig å drive såkalt objektiv journalistikk. Gunnar Strøm hevder i vår sak om dokumentarens nye slagkraft som nisje at nyhetsinnslagene vi får på tv er så fragmentariske, og tatt ut av sin store ideologiske sammenheng, at de aldri kan gi oss noen forståelse for hvorfor ting skjer. Men det kan i beste fall dokumentaren.
Dette er noe NRK-ledelsen åpenbart ser og sikkert ønsker å unytte bedre i sin programprofil. Men som eksempelet med Fjellfinnhua viser, har kanalen en tendens til å bli altfor skvetten når filmenes stridstemaer ligger tett på vår egen virkelighet.
Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør av Rushprint
NRK ønsker å være mye for veldig mange, men det gjenstår en rekke uavklarte spørsmål kanalen bør ta stilling til, mener Kjetil Lismoen.
Det er blitt en øvelse som kan minne om den kremnologene bedrev i forhold til maktens indre korridorer i det gamle Sovjetunionen: Hva slags tanker er de rådende innenfor NRK-systemet? For de fleste utenforstående er det indre livet i NRK forbundet med mange myter, og selv for innvidde medieeksperter gjenstår det mange uavklarte spørsmål. I siste papirutgaven av Rushprint peker vi mot tre slike spørsmål:
Hva vil NRK med sin dramasatsing? Har NRK glemt sitt samfunnsoppdrag og blitt altfor lik de kommersielle kanalene? Og hvorfor har NRK fortsatt et uavklart forhold til debattskapende dokumentarer?
Dramasjef Hans Rossiné fikk munnkurv under debatten som gikk på rushprint.no tidligere i vinter, men i siste utgaven slipper han til med sine synspunkter på debatten – og veien videre. Han oppfatter særlig kritikken mot satsingen på Himmelblå som urettferdig, og viser ganske riktig til at strategien ikke var ulik den norsk filmbransje la da den imøtekom det store publikummet med mer kommersielle filmer. Men det gjenstår å se i praksis hvordan NRK Drama kan bli det kompetansesenteret både Rossiné og kultursjef Hege Duckert har signalisert at de ønsker den skal være for hele produksjonsmiljøet.
NRK Drama har i likhet med DR Drama i Danmark maktet å samle nasjonen med enkeltstående, store produksjoner, noe som kun små nasjoner med nasjonale kringkastere i dag synes i stand til (ikke en gang BBC er lenger i stand til det). Men er denne tanken om å fenge hele nasjonen, om å tilføre dramasatsingen nasjonsbyggende dimensjoner, en dynamisk tilnærming for en hardt tiltrengt nyskapning og seernes stadig mer komplekse brukervaner?
Som Vidar Nordli-Mathisen påpeker i sin gjennomgang av hvordan NRK stjal de kommersielle tv-kanalenes klær, har kringkasteren fortsatt en imponerende sterk stilling. Som en del av NRKs tidligere ledelse har Nordli-Mathisen selv vært med på å løfte NRK til en unik posisjon. Men som han skriver: ”Problemet med et så ensidig fokus på markedsmål er nettopp at sendeskjemaet ikke fornyes og at ressursene langt på vei er låst til å produsere det samme som i fjor”. I dag brukes en håndfull millioner til utvikling av nye programmer. Det er, som Nordli-Mathisen skriver, oppsiktsvekkende defensivt for en kreativ virksomhet med et årlig budsjett på mer enn 4 milliarder kroner.
NRK ønsker også å være en arena for debattskapende dokumentarer. Men kanalen synes å behandle utenlandske og norske dokumentarer forskjellig og tviholder fortsatt på forestillinger om objektive dokumentarer. Mens Michael Moore og andre utenlandske dokumentarister slipper til hver uke på NRKs nisjekanaler, brukte NRK lang tid på å finne plass til Fjellfinnhua fordi den ikke var ”objektiv” nok.
Og da filmen til slutt slapp til, ble den pakket inn med kommentarer og debatter foran og bak, i tilfelle seerne skulle være ute av stand til å tenke selv og ta filmens spissede vinklinger for god fisk. Denne holdningen minner om den paternalismen mange av oss trodde NRK for lengst hadde forlatt, og gjenspeiler en manglende tiltro til seerne.
I en tid der tv-kanalene på denne måten vegrer seg for å vise debattskapende dokumentarer er det kanskje ikke så rart at kinodokumentaren som nisje har fått fornyet relevans. Ketil Magnussen i Oslo dokumentarkino mener å se at behovet for slike dokumentarer har økt, og de har vært med på å tydeliggjøre at det ikke er mulig å drive såkalt objektiv journalistikk. Gunnar Strøm hevder i vår sak om dokumentarens nye slagkraft som nisje at nyhetsinnslagene vi får på tv er så fragmentariske, og tatt ut av sin store ideologiske sammenheng, at de aldri kan gi oss noen forståelse for hvorfor ting skjer. Men det kan i beste fall dokumentaren.
Dette er noe NRK-ledelsen åpenbart ser og sikkert ønsker å unytte bedre i sin programprofil. Men som eksempelet med Fjellfinnhua viser, har kanalen en tendens til å bli altfor skvetten når filmenes stridstemaer ligger tett på vår egen virkelighet.
Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør av Rushprint
Legg igjen en kommentar