Otto Carlmar ble født i Halden 1902 som sønn av Carlmar Markus Kristiansen, Norges første leketøysfabrikant. Fabrikkens produkter vant gullmedalje på jubileumsutstillingen i 1914, og Carlmar Kristiansen selv fikk gullmedalje for banebrytende virksomhet. Han satt i bystyret og i andre offentlige verv. Som voksne tok de to sønnene farens fornavn som sitt etternavn.

Mens Otto studerte jus i Kristiania, spilte han studentteater og begynte å skrive. Han skrev revytekster når Ernst Rolf og Karl Gerhard gjestet Casino Teater og deres svenske suksesser skulle ha norsk tekst. Han ble forretningsfører og forfatter for etpar revyteatre. Flere av hovedstadens revysuksesser mot slutten av 1920-årene ble skrevet av Carlmar sammen med noen av de store i norsk revy. Samtidig drev han impressariovirksomhet. I stumfilmtiden var det varité før hver forestilling på Saga og Colosseum, og Carlmar reiste Europa rundt og engasjerte artister. Fra 1937 var han økonomidirektør på Det Nye Teater og så Chat Noir, til Carlmarfilm ble etablert.

I 1927 traff Otto den 16-årige skuespillerinnen Edith Mathiesen på Figaro Teater. Hun var magedanserinne i en forestilling. De ble et par for livet, i et turbulent og fargerikt ekteskap. Edith Carlmars teaterkarriere var kortvarig, hun følte seg ikke klar for store roller. Det ble film i stedet, bl.a. som produksjonsleder. Edith ville etter hvert lage film selv, og overtalte Otto. Familieselskapet Carlmarfilm ble dannet 1949, med kommersiell målsetning, 80 000 lånte kroner fra skipsreder Ugelstad, og et manus Otto hadde skrevet.

Produsenten og forfatteren

Det var som nøyeregnende filmprodusent Otto Carlmar ble legendarisk. Han lærte seg systematisk hva som fordyret i en innspilling, noterte det i sin bok og unnvek det i neste film. Hans spareregime ga opphav til mange myter. Han rettet ut enhver brukt spiker, tapetet i dekorasjonene var nøyaktig utmålt etter bildeutsnitt, han serverte staben korttidskokt spaghetti for å spare strøm, osv. Dels var historiene kombinert humor og imagebygging, som fungerte nettopp besparende, dels var de fri dikting – ofte hans egen.

Otto og Edith brukte 6 måneder til forarbeid på hver film. Otto gikk alltid i teatret og så etter talenter som var ukjente på film. Fant han en god skuespiller, skrev han gjerne om en rolle. Det ble endel amatører også, for å spare penger.

Under opptak var det ingen improvisasjon eller endringer. Da mistet regissør Edith tråden, og det kostet. Filmenes opptaksbøker er rene kunstverk, nøye uttegnet av scenografen Alexei Zaitzow. Der sto alt om kameraplassering og hvor skuespillerne skulle bevege seg gjennom dekorasjonene, som var rasjonelt bygget ved siden av hverandre. I innspillingsperioden kom Otto og Edith alltid først om morgenen og gikk sist om kvelden, for å sikre at alt ble billig og effektivt gjort når taksameteret gikk.

Otto var en mester i produktplassering. Hele interiørene i mange filmer var ”en vandreutstilling av moderne hjeminnredning” levert av Foreningen Brukskunst og Steen & Strøm. PR-mesteren sørget for å ha den første norske filmpremieren om høsten, for maksimal oppmerksomhet. Han kjøpte ikke annonseplass, men tilbød ukepressen intervjuer. Samtidig kunne han belønne en særlig innsats i en film med en bonus, gitt helt privat etter taushetsløfte. 

I Carlmarfilms oppstartfase skrev Otto noen filmmanus han kasserte. Han innså at han ikke hadde ”uroppkommet”. Han måtte ha råstoffleverandører, en arbeidsform han hadde lært av Victor Bernau. Dessuten lånte han hele bokhøsten hvert år på Deichmann, og leste ti nye norske romaner hver uke. Edith fikk de beste til gjennomlesning. Var dette filmstoff?

Otto skrev manus til åtte filmer, tre basert på andres synopsis, resten dramatiserte romaner eller skuespill. Det er dyktig konstruert filmdramatikk med vekt på karakterutvikling, mer profesjonell enn mye annet i sin samtid. I tillegg er hans filmspråk enkelt og publikumsvennlig, og ga suksesser på rad – selv når temaene var dypt alvorlige. 

Filmene

Døden er et kjærtegn (1949) var en umiddelbar klassiker. Ottos manus ble framhevet, det ivaretok både romanforelegget og filmatiske hensyn. Tematikken – rik vestkantfrue kjeder seg, og bruker en enkel bilmekaniker som sexleketøy, med katastrofalt resultat – sikret en salgbar moralsk forargelse. Filmen tok inn 1 million 1949-kroner på 4 uker.

Til Skadeskutt (1951), om behandlingen av sinnslidende, skrev Otto manus etter et treatment av Victor Borg, lege, forfatter og sensasjonsmaker. Enkelte mistrodde produsentens gode hensikter. Er Carlmar byens smarteste spekulant i innbringende ”problemer”, eller uselvisk nestekjærlig? Han er engasjert, men som produsent må han spørre: ”Raker dette problemet mange nok mennesker til at filmen kan bli en suksess?”

Carlmars tredje film Ung frue forsvunnet (1953) er både thriller og problemfilm om fruen som flykter inn i narkomanien etter møte med et nytt miljø som forakter henne. Ottos manus legger en komplisert mosaikk av tilbakeblikk, og blir til ”en hederlig film for folk som liker å tenke når de er på kino”.

Otto hadde oppgitt arbeidet med et manus om ”Frognerbanden” som var mye i mediene da. I stedet ble det Aldri annet enn bråk (1954). Filmen er et stykke ikke-forkynnende sosialrealisme med problemene latente i stoffet. Ottos manus berømmes for karaktertegningen og den ekte språktonen i stor replikkunst. ”Det gripende i førsteklasses, underholdende form” skrev Gunnar Larsen i Dagbladet.

Bedre enn sitt rykte (1955) handler om romansen mellom en rødruss og hans fransklærerinne. Oslorussen tok avstand fra manuset, og prøvde med aksjoner og rop om ”Ned med Carlmar” å stanse innspillingen på Universitetsplassen. Ridende politi måtte til for å rydde opp, og dagens filming måtte oppgis. God reklame, selv om det kostet en opptaksdag.

På solsiden (1956) var en filmatisering av Helge Krogs lystspill fra 1927. Krog var ingen samlende skikkelse i norsk offentlighet. Her ble han skjelt ut som nok en udugelig manusforfatter i norsk film. Men publikum moret seg, som vanlig. På solsiden krevde førsteklasses skuespillere i alle roller, og derfor høyere budsjett enn vanlig Carlmar-nivå.

I Fjols til fjells (1957) strukturerte Carlmar en revyforestilling fra Edderkoppen, til en helhetlig historie. Det var en dristig produsent/forfatter som visste hva han kunne, og stolte fullt ut på det. Belønningen var almen begeistring over dette viltre tøvet, i høyt tempo og uten mening, slik en god farse skal være. Filmen ble 1950-tallets største suksess på norske kinoer.

Pressen hatet Lån meg din kone (1958). Otto tok seg friheter med romanunderlaget, og det han tilførte var folkelig, plumpt, vulgært, kort sagt alt kritikere hater og publikum elsker. ”Hva man enn synes om det folkelige – Carlmar skjønner seg på det”. Filmen ble spådd – og fikk – økonomisk suksess. Otto klarte også å selge den til Sovjetunionen og få betalt i dollar!

Romanen som Ung flukt (1959) bygger på er mest bærer av språk og sansninger, og lite opplagt som filmstoff. Tross flere lag virker Ottos adaptasjon nokså jordnær. Kritikerne var mellomfornøyde, men brukte ordet spekulativ bare i forbindelse med Liv Ullmanns hyppige avkledning. Denne umoralen ble anmeldt til politiet, en gave fra Gud (via mellommann pastor Møll i Kristiansand) til Carlmar, som fikk mye gratis reklame.

”Man skal spare der det ikke synes,” var et Carlmar-motto. Mange mente likevel at nøysomheten syntes bare så altfor godt. Den påholdne produsenten Carlmar slo bena under gjennomføringen av forfatteren Carlmars gode manus med høyt ambisjonsnivå. Hvis alt kan spares vekk, hvor er da den kunstneriske nødvendigheten i å lage film, spurte hans motstandere i filmbransjen. For dem var de siste Carmlarfilmene spekulativt frieri til den slette smak. Samtidig var det konstant undring i pressen over at filmene faktisk var så gode som de var, ikke minst pga. forfatteren Carlmar.

I 1960 kom Fjernsynet og ga kinoene ny, sterk konkurranse. Dessuten begynte publikum å kreve fargefilm, som var dobbelt så dyrt som svart/hvitt. Marginene ville bli for små og risikoen for stor. Carlmar valgte å legge opp. 

Motstander av statsstøtte

Norske Filmprodusenters Forening hadde slumret lenge da Carlmar ble formann i 1950. Han var tidens mest aktive produsent, og var typen som påtok seg verv når han ble bedt. Han satt til 1963.

Carlmar mislikte sterkt enhver statlig støtteordning. Han mente at film bør lages med total privat risiko. ”Statsstøtte er en syketrygd for filmen, en tung, flat stein som knuger alt privat initiativ”. Blant filmskaperne som selv ikke risikerte noe økonomisk, ga dette grunnsynet ham mange fiender, særlig da han ble oppnevnt til utvalget som reviderte filmstøtteordningen i 1954. Den støtteordningen som i prinsippet ennå fungerer, ble etablert da. Det var Otto Carlmars fortjeneste. Han hadde perspektiver og talegaver som vekket Finansdepartementet, selv om de først var likegyldige til om Norge overhodet hadde egen filmproduksjon. Gjennom dialog med departementet fikk Carlmar etablert prinsippet om generalomkostninger som sikret filmselskapene et liv mellom produksjoner, og han fikk etablert billettstøtten, en etterhåndsstøtte som økte med antall solgte billetter. Resten av livet var han stolt av å ha vært denne ordningens fadder.

Han satt også i utvalget som reviderte støtteordningen i 1961, da Produksjonsutvalget ble opprettet. Han syntes selv han burde sittet i Produksjonsutvalget også. ”Det er idiotisk at ingen film- og kalkylekyndig sitter i utvalget”. 

Norsk film A/S og «De 44» 

Gjennom 1950- og tidlig 1960-tall ble både samfunn og kulturliv, filmen inkludert, politisk sterkt polarisert. Politikerdominansen i filmbransjens styrende organer var total, og mens nylig revitaliserte Norske Filmprodusenters Forening vant gehør der, mente filmskaperne i det like nystartede Norsk Filmforbund seg forbigått og oversett. De krevde innflytelse på egne arbeidsvilkår, og filmen klarere erkjent som kunstart, uttrykt gjennom Norsk Films A/S’ repertoar.

I 1963 var Norsk Film – igjen – i økonomisk uføre. Produksjonen var minimal men kostbar, og inntektene små. Styret ba Otto Carlmar analysere selskapets økonomi og drift. Resultatet ble som hans fiender ventet – forslag til innsparinger. Så ansatte styret Carlmar til å gjennomføre de samme forslagene. Den private kommersialismens mest ekstreme talsmann fikk styring over den store statlige filmprodusenten. Og han påtalte åndssnobberi i bransjen: ”god komedie er vanskeligere enn seriøst drama”.

Regissøren Kåre Bergstrøm, fast ansatt i Norsk Film, var høyt respektert og laget ikke komedier. Han sa opp i protest mot Carlmars innblanding i Klokker i måneskinn, en oppfølger til suksessen De dødes tjern (1958). Carlmar ønsket et klarere og mer tilgjengelig manus, så både et bredt publikum og anmelderne kunne forstå filmen. Det utløste krig. En boikotterklæring mot Norsk Film samlet 44 underskrifter. Det var alvorlig, for ”De 44” var nesten samtlige med noen som helst tyngde i bransjen. Styret i Norsk Film besto av pamper. De hadde verv overalt og styrte mye av kulturlivet i Norge. De innså ikke alvoret i situasjonen. Selv om mye av vreden i aksjonen rettet seg mot Carlmars person, overlot han striden til styret han arbeidet for, og uttalte seg sjelden offentlig. Midt under striden ga han likevel intervju til Dagbladet over middag på Bristol, betalt av avisen. Carlmar spiser dyrt, han har aksjer i Bristol og ser gjerne høy omsetning. Han snakker helst om sine børsspekulasjoner, og kommenterer konflikten om Norsk Film kort og diplomatisk.

Det ble en hatsk offentlig strid som måtte løses på departementalt nivå, før styret i Norsk Film ga etter. De begrenset Carlmars myndighet og lot deretter hans kontrakt løpe ut. Da han forlot hovedkontoret i Vinkelgården på Majorstua, sa ingen farvel, han gikk ensom ned trappen. Filmskapernes representant Erik Borge overtok og fikk hverdagen midt i ansiktet.

Carlmar trodde oppriktig at han på Norsk Film kunne fortsette å produsere film uten å risikere egne penger. Men møtet med en tungrodd statlig driftsform var et sjokk. Det samme var den massive motstanden fra en ny generasjon ideologisk skolerte filmfolk med en ny samtidsfornemmelse. Han var ikke lenger en mann av sin tid. Det var heller ikke politikerne som styrte film-Norge. De gjorde hva de måtte for å redde selskapet Norsk Film – de ofret Carlmar for De 44. Carlmar følte seg dolket i ryggen av sine oppdragsgivere. Han kom i klem mellom to epoker, og forsto aldri hva som skjedde. 

Mennesket 

Otto Carlmar drømte i sin ungdom om å bli skuespillersjarmør. Han spilte alltid en signaturrolle i sine filmer, men han sjarmerte i lengden ikke alle, selv om han likte å omgi seg med unge kvinner, ført på reklamekonto. Han var alltid elegant kledd, velstelt og korrekt. ”Ti dresser varer mer enn ti ganger så lenge som én dress”. Han var vittig, med en kvikk hjerne og skarp tunge. Journalist Arne Hestnes påsto at han lo kort og rasjonelt på innpust, økonomisk det også.

Både Edith og Otto likte å se seg selv som den egentlige sjefen i Carlmarfilm. For 1950-tallets offentlighet, og for de som arbeidet på filmene, var det klart at Otto Carlmar var lederen. Først da Edith ble velfortjent gjenoppdaget mot slutten av livet, ble rollene byttet. I mangt var de likeverdige – men Otto var litt likere. Både yrkesmessig og privat levde de utradisjonelt, og var bohemiske på sin egen måte. 

Otto Carlmar brukte pensjonisttilværelsen til å reise. Han reiste verden rundt og gikk fotturer, i Nord-Afrika, Himalaya, Alpene. ”Koster det ikke en formue å reise så mye rundt i verden?” spurte Aftenposten. ”Jeg passer på å få klippet håret samtidig. Det koster 90 øre i India, mens man må opp i 50 kroner for klipp og vask her.” Myten måtte jo opprettholdes. Han feiret sin 80-årsdag på toppen av Glittertind, dit han gikk til fots.

Til Arne Hestnes foreslår Carlmar selv en avslutning på et intervju: ””Bak den tykkeste hud banker et varmt hjerte.” Det er vel et bra bon mot. Kan De bruke det?” Som erklært hedning trodde Otto Carlmar ikke på et liv etter døden. Han ble ikke bisatt eller jordfestet. Hans legeme ble overlatt til medisinsk undervisning. Også i døden var han rasjonell og sparte penger – der det ikke synes.

Artikkelen stod originalt på trykk i Rushprint, utgave 2, 2004. I neste utgave av Rushprint følger en dvd med en dokumentar om Edith Carlmar, samt en artikkel i anledning at hun ville fylt 100 år denne høsten.

Morten Barth er manusforfatter.