Rushprint har snakket med festivalleder for BIFF, Tor Fosse, dokumentarfilmkonsulent hos NFI, Stig Andersen, og produsent Elin Sander om deres synspunkter på kulturpressenes dekning av dokumentarfilmsjangeren, og politisk versus kunstnerisk dokumentar.

– Her i Bergen blir dokumentar i aller høyeste grad dekket av pressen. De har blitt godt vant med at BIFF har dette som sitt nedslagsfelt, men jeg registrerer at det ikke er spesielt stor interesse for dokumentaren hos kulturjournalister generelt, forteller Fosse.

Han avslører at de spesifikt har valgt å henvende seg til politiske og samfunnsfaglige journalister, kontra den vanlige anmelderstanden.

– De politiske journalistene synes dette er veldig spennende, og det er en interessant problemstilling dette med kulturpressens holdning til dokumentar. Vi skal ha et seminar under BIFF som tar for seg om filmkritikere kan dokumentarfilm. De er ofte mer opptatt av film som kunst, og det er en vesensforskjell mellom den granskende og den filmatiske dokumentaren, utdyper han.

Elin Sander poengterer også at det er den kritiske og debattskapende dokumentaren som får presseomtale, men at omtalen havner i debattspaltene, og ikke under kultur og underholding hvor de hører hjemme.

– Jeg tror kritikerne ser på dokumentaren som tran – de vet at det er bra, men ønsker ikke å ta tak i det. Dette resulterer i at den kreative, kunstneriske dokumentaren ikke får den omtalen jeg synes den fortjener. Det er jo også film selv om det er en dokumentar, og de samme vurderingskriteriene som benyttes ellers – dramaturgi, klipp og karakterer – kan også legges til grunn her. Det er absolutt ikke nødvendig å vurdere samtlige dokumentarer ut fra journalistiske prinsipper, sier Sander.

Stig Andersen mener at når man sammenligner mengden omtaler vanlige kinofilmer får opp mot dokumentaren, blir sistnevnte så godt som oversett. Og det er ikke engang sikkert at en dokumentar som har fått flere besøkende enn en populær kinofilm får omtale. Den lille kritikken som forekommer er helt avhengig av tema, men man legger alltid større fokus på det tematiske, mens det filmatiske må vike.

– Det er mer komplisert å vurdere en dokumentarfilm, fordi man må stille seg spørsmålet om det som presenteres er riktig. Det i seg selv er mye tyngre arbeid enn å poengtere hvorfor en kinofilm er underholdende og morsom. En dokumentars sannhetsverdi er viktig, og en god kritikk burde avdekke uriktigheter, sier Andersen.

At sannhetsverdi skal være en avgjørende faktor for om en dokumentar er bra eller ikke er Sander uenig i.

– Kritikerne er kanskje redde for ikke å kunne avgjøre en dokumentarfilms sannhetsverdig og objektivitet. Dette er en typisk presse-etisk problemstilling, og jeg synes ikke det skal hindre gode og reflekterte anmeldelser av dokumentar. Dokumentaren som film blir lidende på bakgrunn av dette, mener hun.

Festivalsjef Fosse er klar på at BIFF har vært mest opptatt av den politiske dokumentaren, selv om de også forsøker å inkludere den kunstneriske.

– Det er uheldig at de dokumentarene som ikke har som prosjekt å være avslørende eller kontroversielle blir lidende. Vi prøver å finne mer av denne type dokumentarer, men det lages færre av disse både i antall og kvalitet. Det er helt klart en mangelvare, men vi jobber med å korrigere dette for vår egen del. Heldigvis har denne mangelen ikke gått upåaktet hen, og NFI har med prosjektet Nye veier til dokumentarfilm tatt grep for å hjelpe nettopp den kunstneriske dokumentaren.

Andersen mener at den kunsteriske dokumentarens manglende evne til å skape politisk debatt resulterer i at den blir lidene omtalemessig.

– Det er alltid viktigere for pressen å omtale temaer som har underholdningsverdi. Dette er det i de fleste tilfeller den politiske dokumentaren som skaper, med mindre noen lager et portrett av en veldig kjent person. Debatt og stjerner er god underholdning, og der det er underholding skapes også pressedekningen, sier han.

Sander ønsker å jobber mer for at den kunstneriske dokumentaren skal få mer oppmerksomhet, fordi dette er også gode filmopplevelser.

– Når jeg snakker med publikum som ser dokumentar har de fortalt at de opplever det som en god opplevelse. Det er nok ordet ”dokumentar” som smaker vondt. Det forbindes ofte med folkeopplysning. Det er her jeg mener kulturjournalistene svikter, fordi de ikke tør ta tak i dokumentaren på samme måte som underholdningsfilmen. Samtidig må nok vi som bransje ta selvkritikk fordi vi ikke er gode nok til å selge inn dokumentaren på en lettere, mer tabloid måte til kulturpressen, avslutter hun.

Les mer om BIFF seminaret «Kan filmkritikerne dokumentarfilm?«