Vår suverene film noir-diva

Som femme fatale kan Bjørg Riiser-Larsen i Døden er et kjærtegn måle seg med det aller ypperste innen film noirs kanon, mener Rushprints nye faste spaltist, krimforfatter Kjell Ola Dahl.

La oss slå fast med en gang: Døden er et kjærtegn er sabla god. Men hun som gjør storparten av filmen er kvinnen – Bjørg Riiser-Larsen i rollen som Sonja. Når det gjelder posisjon som femme fatale, så mener jeg med hånden på hjertet at hun kan måle seg i film noirs top ten – internasjonalt.  

 

Hun er vakker, men ikke ungpikepen, hun er sulten, sjalu, kjælen, hun er horete mer enn frivol, hun er sårbar mer enn følsom. Hun har en skikkelse som oser av sex, og en psyke som driver både henne og Erik (Claus Wiese) til vannvidd. Og når det er sagt – Bjørg Riiser-Larsen har et skuespill som går mange andre divaer en høy gang. Det gjelder såvel ansiktsuttrykk, som medspill med andre – samt avlevering av replikker. I et famlete landskap av kansellipreget dialog datostemplet Oslo 1948, står hun fram, tar tak i fortellingen og løfter den til en plass i noir kanon.

Filmen bygger på en roman av Arve Moen, som foruten denne har på samvittigheten flere bøker om Edward Munch og en novellesamling. Han jobbet bl.a. som dommerfullmektig og skal ha blitt inspirert av en sak han lærte å kjenne gjennom denne jobben. Men han  også tydelig inspirert av den amerikanske klassikeren Postmannen ringer alltid to ganger.

 

Under opptakene til "Døden er et kjærtegn".

Teknisk sett har filmen Døden er et kjærtegn få svakheter. Det starter med mannen som åker inn på Møllergata 19 og hvor voiceoveren legitimeres idet han forteller den egentlige sannheten til sin advokat spilt av en ung og slank Gisle Straume.

Vi får vite hvordan direktørfrua sjekker opp gutten som var forlovet med Marit. Hvordan det resulterer i to måneders frigang på byen mens Sonja er gressenke mens mannen er i Amerika. (Her kunne produsent Otto Carlmar jobbet mer med manus – som i voiceoveren på vei ned fra Vestre Slidre: "Jeg klarte ikke få tankene fra henne … munnen hennes … og øynene … særlig den store røde munnen, det var som den forfulgte meg …")

 

Men smilet over tanken på løpende munner blir kortvarig. For på lerretet er de to i gang. Når ektemannen kommer tilbake, svikter Sonja Erik, og legger seg med husbond. Men hun holder ikke ut lenge. Snart er hun tilbake og tigger om godt vær hos Erik. Han tar henne selvfølgelig tilbake, hvilket gjør at ektemannen krever skilsmisse. Innvilget. Sonja den rike gifter seg med den fattige mekanikeren. Vær så god: Start på det virkelige livet.

Ekteskapet er selvfølgelig hinsides enhver fornuft. Den ene kjenner ikke til den andres verden og virkelighetsoppfatning. Den unge mekanikeren vil ut og jobbe for daglig brød. Sonja mener han skal kose med henne isteden – de har da penger nok. Hun har penger nok  til dem begge. Denne turbulente sosiale mistilpasningen holder liv i Sonja sammensatte sjeleliv. Hun er kjærlig, men også syk av sjalusi. Hennes temperament går ikke sammen med hans krav om selvstendighet. Sammenstøtene kommer oftere, de blir hardere. De to forsøker å løse krisen gjennom en graviditet. Men heller ikke det stopper Sonjas vulkanske kjærlighetshat. Hun driver ham og seg selv nærmere avgrunnen. Da hun til slutt med smalt blikk påstår at hun har fjernet barnet i magen, bærer det helt utfor avgrunnen.

Og derfra er det duket for en av filmens få svake sider – nemlig at regissør Edith Carlmar ikke stanser opp her ("Nå? Har De drept kona Deres?"). Isteden følger vi et par minutter deler av et ynkelig rettssalsdrama, som lever sitt eget liv utenfor fortellingen.

I tillegg til dybden i storyen byr filmen på etterkrigstidens Oslo – men det som er ekstra elegant er at Edith Carlmar evner å bruke byen som kulisse for en riktig nattfilm. Mer er det ikke å si. Denne filmen er over femti år gammel, men rager som en av de store i norsk filmhistorie.

 

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

1 kommentar til Vår suverene film noir-diva

  1. Jo, «Døden er et kjærtegn» er en bra film. Det er jo visse noir trekk ved Arne Skouens «Pastor Jarman kommer hjem» også, skjønt den minner kanskje mer om fransk poetisk realisme, forgjengeren til noir (tenk Jean Gabin i «Le quai des brumes»). En film som jeg lenge har håpet skulle komme på DVD er Nils R. Mullers «På slaget åtte». Den ligger midt mellom en noir og en Hitchcock thriller. Jeg likte den svært godt, og syntes det er beklagelig at den ennå ikke er utgitt på DVD.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Vår suverene film noir-diva

Som femme fatale kan Bjørg Riiser-Larsen i Døden er et kjærtegn måle seg med det aller ypperste innen film noirs kanon, mener Rushprints nye faste spaltist, krimforfatter Kjell Ola Dahl.

La oss slå fast med en gang: Døden er et kjærtegn er sabla god. Men hun som gjør storparten av filmen er kvinnen – Bjørg Riiser-Larsen i rollen som Sonja. Når det gjelder posisjon som femme fatale, så mener jeg med hånden på hjertet at hun kan måle seg i film noirs top ten – internasjonalt.  

 

Hun er vakker, men ikke ungpikepen, hun er sulten, sjalu, kjælen, hun er horete mer enn frivol, hun er sårbar mer enn følsom. Hun har en skikkelse som oser av sex, og en psyke som driver både henne og Erik (Claus Wiese) til vannvidd. Og når det er sagt – Bjørg Riiser-Larsen har et skuespill som går mange andre divaer en høy gang. Det gjelder såvel ansiktsuttrykk, som medspill med andre – samt avlevering av replikker. I et famlete landskap av kansellipreget dialog datostemplet Oslo 1948, står hun fram, tar tak i fortellingen og løfter den til en plass i noir kanon.

Filmen bygger på en roman av Arve Moen, som foruten denne har på samvittigheten flere bøker om Edward Munch og en novellesamling. Han jobbet bl.a. som dommerfullmektig og skal ha blitt inspirert av en sak han lærte å kjenne gjennom denne jobben. Men han  også tydelig inspirert av den amerikanske klassikeren Postmannen ringer alltid to ganger.

 

Under opptakene til "Døden er et kjærtegn".

Teknisk sett har filmen Døden er et kjærtegn få svakheter. Det starter med mannen som åker inn på Møllergata 19 og hvor voiceoveren legitimeres idet han forteller den egentlige sannheten til sin advokat spilt av en ung og slank Gisle Straume.

Vi får vite hvordan direktørfrua sjekker opp gutten som var forlovet med Marit. Hvordan det resulterer i to måneders frigang på byen mens Sonja er gressenke mens mannen er i Amerika. (Her kunne produsent Otto Carlmar jobbet mer med manus – som i voiceoveren på vei ned fra Vestre Slidre: "Jeg klarte ikke få tankene fra henne … munnen hennes … og øynene … særlig den store røde munnen, det var som den forfulgte meg …")

 

Men smilet over tanken på løpende munner blir kortvarig. For på lerretet er de to i gang. Når ektemannen kommer tilbake, svikter Sonja Erik, og legger seg med husbond. Men hun holder ikke ut lenge. Snart er hun tilbake og tigger om godt vær hos Erik. Han tar henne selvfølgelig tilbake, hvilket gjør at ektemannen krever skilsmisse. Innvilget. Sonja den rike gifter seg med den fattige mekanikeren. Vær så god: Start på det virkelige livet.

Ekteskapet er selvfølgelig hinsides enhver fornuft. Den ene kjenner ikke til den andres verden og virkelighetsoppfatning. Den unge mekanikeren vil ut og jobbe for daglig brød. Sonja mener han skal kose med henne isteden – de har da penger nok. Hun har penger nok  til dem begge. Denne turbulente sosiale mistilpasningen holder liv i Sonja sammensatte sjeleliv. Hun er kjærlig, men også syk av sjalusi. Hennes temperament går ikke sammen med hans krav om selvstendighet. Sammenstøtene kommer oftere, de blir hardere. De to forsøker å løse krisen gjennom en graviditet. Men heller ikke det stopper Sonjas vulkanske kjærlighetshat. Hun driver ham og seg selv nærmere avgrunnen. Da hun til slutt med smalt blikk påstår at hun har fjernet barnet i magen, bærer det helt utfor avgrunnen.

Og derfra er det duket for en av filmens få svake sider – nemlig at regissør Edith Carlmar ikke stanser opp her ("Nå? Har De drept kona Deres?"). Isteden følger vi et par minutter deler av et ynkelig rettssalsdrama, som lever sitt eget liv utenfor fortellingen.

I tillegg til dybden i storyen byr filmen på etterkrigstidens Oslo – men det som er ekstra elegant er at Edith Carlmar evner å bruke byen som kulisse for en riktig nattfilm. Mer er det ikke å si. Denne filmen er over femti år gammel, men rager som en av de store i norsk filmhistorie.

 

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
 

One Response to Vår suverene film noir-diva

  1. Jo, «Døden er et kjærtegn» er en bra film. Det er jo visse noir trekk ved Arne Skouens «Pastor Jarman kommer hjem» også, skjønt den minner kanskje mer om fransk poetisk realisme, forgjengeren til noir (tenk Jean Gabin i «Le quai des brumes»). En film som jeg lenge har håpet skulle komme på DVD er Nils R. Mullers «På slaget åtte». Den ligger midt mellom en noir og en Hitchcock thriller. Jeg likte den svært godt, og syntes det er beklagelig at den ennå ikke er utgitt på DVD.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY