”De lager dem ikke slik lenger,” lyder et velkjent refreng i filmkretser. Men forandringen er at ”de” ikke lenger er filmfolk, men fjernsynsfolk. Fjernsynsfolk lager nå ”dem”. Og de lager dem ”slik”. Mad Men er for tiden det mest prisbelønte eksemplet.

Den sterke, tause typen
Under Hollywoods gullalder tilhørte de aller største navnene studioene: MGM, Paramount, Warner. Under den amerikanske fjernsynsfiksjonens nye gullalder heter adelsmerkene HBO, Showtime og AMC. Og det fins tydelige likheter.

Fortiden forandrer seg stadig. Mens Hollywoods gullalder gjenoppfant den ville vesten for å speile sin samtid, gjenoppfinner den amerikanske fjernsynsfiksjonens nye gullalder den ville østkysten for å speile sin. Det er fristende å kalle serier som HBOs The Sopranos, The Wire og Boardwalk Empire – der menneskedyret jager i asfaltjungler – easterns.

Som en eastern betraktet er menneskene i AMCs Mad Men diametralt motsatt karakterene i en western – ikke kastet ut i et horisontalt ørkenlandskap, men innestengt i et vertikalt skyskraperlandskap. Samtidig er det mulig å se überdeilige Jon Hamm i rollen som Don Draper som nettopp en vår tids John Wayne – samtidsmannens farsfigur, mer macho enn metro – hva Tony Soprano kaller ”the strong, silent type”.

Tilbakeholden fleksifortelling
Fjernsynsserier som Mad Men forvalter i dag både den mytologiske og stilistiske arven fra den klassiske Hollywood-filmen tydeligere enn den samtidige Hollywood-filmen. Mens den dominerende kinofilmen og toneangivende deler av fjernsynsfiksjonen (les: CSI) representerer hva filmviter David Bordwell kaller intensivert kontinuitet, preget av stadige kamerabevegelser, telelinser og hyppige klipp, står Mad Men og andre serier for en mer tilbakeholden stil preget av både klassiske konvensjoner og kvalitetsfjernsynskonvensjoner – eksempelvis lekker vignett, ensemblecast, cinematografiske kvaliteter i utsnitt og lyssetting og langsommere kontinuitetsklipp.

Mad Men er også er tydelig eksempel på hva fjernsynsviter Robin Nelson kaller fleksifortelling – blandingen av enkeltstående episoder og lange fortellingsbuer. I sesong fires episode fem, ”The Chrysanthemum and the Sword”, er den enkeltstående, avsluttende fortellingstråden forsøket på å få en kontrakt med Honda, mens sesongbuen videreutvikler de pågående fortellingstrådene omkring nyetableringen av firmaet og Dons datter Sallys utvikling (som i episoden blir fersket mens hun onanerer). Slik blir både den tilfeldige og den trofaste seeren belønnet. En slik fleksifortelling er tilpasset samtidsseerens to dominerende posisjoner: enkeltepisodeseeren (på tv eller ved nedlasting) og sesongseeren (med sesongboksen).

Klassisk stil
Jeg vil se nærmere på sluttscenene i ”The Chrysanthemum and the Sword”. Scenene viser Dons sjonglering av det profesjonelle og det personlige, først med kollegene på kontoret, deretter datteren Sally fulgt av hushjelpen til psykiateren. Scenene tydeliggjør fleksifortellingens form og består av til sammen 26 kamerainnstillinger

Den første scenen består av 19 kamerainnstillinger utenfor og inne på Dons kontor, først med Dons sekretær, deretter kollegene Pete Campbell og Lane Pryce.

(artikkelen fortsetter nedenunder etter bildemontasjen!)

De tre første innstillingene er lange. 1 (12 sek): Kamera kjører i en bue mot venstre da Don kommer til kontoret, der han møtes av sekretæren i et undervinklet, halvtotalt toskudd. Hun sier: ”Good afternoon, your daughter’s psychiatrist called.” Han svarer: ”Lower your voice, please.” 2 (12 sek): Kamera panorerer så i en totalinnstilling med Don som går inn på kontoret og finner noe å drikke. Pete kommer inn i rommet og bilderammen og sier: ”Congratulations.” 3 (13 sek): Et undervinklet toskudd av Pete og Lane, som også kommer inn og sier: ”I just spoke with Mister Saito. It seems Honda was never going to leave Gray, but of the three princes invited to meet the princess, you were the most charming. We’re first in the door in their little car.”

Kontraktsseieren er etablert. En rekke kortere innstillinger følger. 4 (2 sek): Undervinklet halvtotal av Don, som sier: ”And CGC?” 5 (1 sek): Lane svarer: ”Out of the running.” 6 (8 sek): Total av Don, Pete og Lane. Pete sier: ”We killed him.” Lane sier: ”That stunt you pulled was unseemly.” 7 (2 sek): Undervinklet halvtotal av Lane, som fortsetter: ”The only reason I let you continue was…” 8 (1 sek): Undervinklet halvtotal av Don, som avbryter: ”Let me…?” 9 (2 sek): Halvtotal av Pete. 10 (3 sek): Undervinklet halvtotal av Lane, som sier: ”You think Joan can rent stage space without talking to me?”. 11 (1 sek): Halvnær Don. 12 (7 sek): Halvnær Lane, som fortsetter: ”I let you because I realized that our financial future was related to Mister Chaoughs demise.”

13 (8 sek): Total av Don, Pete og Lane. Don gir dem hver si drink mens han sier: ”So, what is it? Are you thanking me or reprimanding me?” Lane sier: ”Let’s not pretend like this wasn’t a big risk.” Pete sier: ”We’re thanking you.” 14 (4 sek): Total av Don, som drikker og sier: ”Send over what we have on the car.” 15 (6 sek): Total av Pete og Lane over Dons skulder. Lane sier: ”Red line’s at 9500 RPM, but it only has 57 horse power. 16 (1 sek): Halvtotal av Don, som sier: ”What?” 17 (10 sek): Halvtotal av Lane, som sier: ”It’s a motorcycle with doors. The nice thing is it has windows, so you can see you brain spattered against it when it crashes.” 18 (3 sek): Halvtotal av Pete, som sier: ”He, they’re working on it. Cheers!” 19 (2 sek): Total av Don, Pete og Lane. Episodens enkeltstående, avsluttende fortellingstråd sammenknytes, samtidig som den åpner for videre utfordringer.

Bred, dyp og klaustrofobisk
Den andre scenen består av ti innstillinger på psykiater Ednas venteværelse. 1 (7 sek): Total av venteværelse, der Sally og hushjelpen venter. En gutt kommer ut av psykiaterens kontor og følges videre ut av moren. Svak musikk i bakgrunnen. 2 (3 sek): Halvtotal av Sally og hushjelp. 3 (2 sek): Undervinklet halvtotal av psykiater, som sier: ”Hello Sally.” 4 (3 sek): Halvtotal av Sally og hushjelp. 5 (3 sek): Undervinklet halvtotal av psykiater, som sier: ”I’m doctor Edna. Won’t you come inside.” 6 (11 sek): Halvtotal av Sally og hushjelp, som begge reiser seg. Kamera kjører inn mot Sally og musikken fades opp. 7 (3 sek): Undervinklet halvnært av Sally og hushjelp. 8 (2 sek): Total av venteværelse, med psykiater, Sally og hushjelp. 9 (1 sek): Undervinklet halvtotal av hushjelp. 10 (5 sek): Undervinklet halvtotal av Sally som går inn til psykiateren, som lukker døra og bildet går i svart. Sesongens pågående fortellingstråd om Sallys utvikling fortsetter i et nytt stadium.

Til sammen gir de 26 innstillingene i de to scenene en gjennomsnittlig innstillingslengde på 5,3 sekunder, hvilket er forholdsvis langsomt i samtidsfiksjonen. Til sammenligning har episoden ”Zen, Or The Skill To Catch A Killer” av Twin Peaks (1.03) et snitt på 5,4 sekunder, ”Seinfeld” i Curb Your Enthusiam (7.10) et snitt på 3,8 sekunder og ”Mr. F” i Arrested Development (3.05) 2,8 sekunder gjennomsnittlig innstillingslengde.

Scenene i Mad Men er klassisk klippet, med analytisk montasje av først bevegelige og langsomme etableringstotaler, deretter raskere halvtotale og halvnære stasjonære innstillinger. Innstillingene er i dominerende grad undervinklet, med tydelige tak over karakterenes hoder. Undervinklingene bidrar til en klaustrofobisk følelse, som preger den innestengte serien (Manhattan forblir et bakteppe utenfor vinduene).

Mad Men skytes på 35mm film og bruker dybdeiscenesettelse, der bredformatet utnyttes gjennom fokus i alle lag av bildet. Ved både å motsette seg hyppige klipp og nærbilder med store deler av bilderammen ute av fokus er serien en slags dobbel anti-CSI. Slik har serien tross klaustrofobiske rom en langsom og dyp bredde. Likevel er det et stykke unna Six Feet Unders vidvinkelinnstillinger, som ikke står tilbake for verken Renoir eller Welles.

I sum er Mad Men solgt inn som noe mer enn den er. Den er gjenskapende fremfor nyskapende. ”Why does everybody need to talk about everything?” spør Don i episoden. Og serien er svært dialogbasert, til tross for en delikat dekor. AMCs annonsøravhengighet passer Mad Mens tvetydige dydighet, med undertrykt kvinnelig og overtrykt mannlig seksualitet. Men HBOs abonnentavhengighet gjør at deres amerikana fortsatt er den mest dyptpløyende.

Les Jon Inge Faldalens tidligere innlegg:

Et spissformulert mediedikt

En moderne motkanon

Maskerade med brodd

Ti bud for bedre norsk film