Hvor norsk må norsk film være?

Rødt hjerte var ikke norsk nok til å få norske filmmidler. Øystein Stene mener at når norske filmer lages for et så bredt publikum som mulig får det flere reaksjonære konsekvenser.

Mot midten av 1800-tallet begynte Norge sitt store nasjonsbyggingsprosjekt. Vi konstruerte en nasjonal identitet basert på noen feleslåtter her, noe arbeidstøy der, litt landskapsmaleri og litt muntlig fortellertradisjon. Vi måtte for enhver pris skape en følelse av autonomi; vi var et eget land, avgrenset fra Sverige, fra Danmark, fra det vi betraktet som truende stormakter. Tydelig norsk identitet i kunst og kultur var en politisk nødvendighet. Sånn holdt vi på, lenge.

I de 150 åra som har gått siden nasjonalromantikkens glansperiode, har det mildt sagt skjedd mye. Internasjonalisering og globalisering, på godt og vondt. Men man kan saktens spørre seg om dette gjelder for filmen. Den norske filmen.

For å få filmstøtte, må man nemlig oppfylle tre av fire kriterier: 1) Manus må være originalskrevet på norsk eller samisk, 2) Hovedtema skal være knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold, 3) Handlingen skal utspille seg i Norge eller et annet EØS-land, 4) Filmen må ha vesentlige bidragsytere fra Norge eller et annet EØS-land.

Det er for så vidt forståelig at det norske Kulturdepartementet ønsker statsstøttede filmer med en eller annen forankring til Norge. Men disse reglene går lengre enn som så. For eksempel: Hvis du er en norsk regissør som sammen med noen norske produsenter og et norsk crew finner ut at du vil lage en norsk produksjon om f.eks. kvinnens posisjon i Irak, da går det ikke. Det tilfredsstiller rett og slett ikke mer enn ett av de fire premissene for støtte. Du er altså ikke engang i nærheten av norske filmmidler.

Dette er tilfelle for Halkawt Mustafas film Rødt Hjerte. Halkawt Mustafa er nordmann, for- og etterarbeid har foregått i Norge. Den er tilfeldigvis skutt utenfor Europa, med ikke-europeiske skuespillere og på et annet språk. Kulturdepartementets regler gir i grunnen følgende beskjed til Halkawt: ”Hvis du skal lage film, må du konsentrere deg om Norge primært, Europa sekundært. Det utenfor, det der stedet du eller foreldrene dine eller hvem det nå er kommer fra, det kan du bare glemme, iallfall med vår støtte. Vi vil ha reinspikka norsk film. Aller helst av nordmenn, om nordmenn, for nordmenn.”

Er det slik at kvinnens posisjon i Irak ikke vedkommer oss? Jeg antar at svaret er innlysende for de fleste: Irak er et land i stor endring. Både hva angår folkegrupper, økonomi, religiøse perspektiv og organisering av samfunnet. Irak er sentralt plassert i Midtøsten, et område som i disse dager endrer seg så dramatisk at det er umulig å gjette hvordan verden vil se ut om ti år. Norge handler med Irak, vi yter bistand til Irak, vi har vært innblandet i okkupasjonen av Irak, vi mottar flyktninger fra Irak. At norsk kulturliv, som litteratur og film, også belyser tema i Irak, burde være en helt naturlig konsekvens av hvordan verden er.

Selv ikke i Norge lever vi i et økonomisk, politisk, ideologisk eller estetisk vakuum. Så hvorfor skal norsk filmpolitikk likevel late som? Og fortsette et anakronistisk nasjonsbyggingsprosjekt i en tid hvor vi reiser mer enn noensinne, hvor vi daglig erfarer at den norske og europeiske kulturen utfordres av mennesker fra andre steder – med andre perspektiv, ideologier og religiøse identiteter?

 

Det som kanskje er enda mer forstemmende, er at den norske filmbransjen ser ut til å følge lojalt opp. Ok, én ting er nå at man følger reglene, sånn at man får støtte. Men en annen ting er hva filmene handler om, hvilke tema, eller det som kanskje er lettest å oppsummere: filmkarakterene. Hvis vi ser på norske spillefilmer fra i fjor, er det med unntak av Tomme tønner ingen hovedroller med mulig fremmedkulturell bakgrunn. Og det er enda lengre mellom biroller som kommer fra andre steder eller som har ikke-norsk utseende. Limbo og Asfaltenglene utgjør vel de eneste hederlige unntak.

I Norge i dag er godt over 10 % av befolkningen innvandrere eller barn av innvandrere. I Oslo er det nesten 1/3. Og da er ikke de som har bare én forelder med innvandrerbakgrunn med i statistikken. Uansett hva man måtte mene om norsk asyl- og innvandringspolitikk: Man skal ikke telle karakterer i norsk film særlig lenge for å skjønne at det ikke gir et bilde som stemmer med virkeligheten.

Problemstillingen avslører også et fravær av nyanser når dagens Norge skal skildres: I castingprosesser synes det å måtte være en særskilt grunn for å hyre en skuespiller som ikke ser forutsigbart norsk ut. Karakterens konflikter konstrueres i så fall med utgangspunkt i at vedkommende er innvandrer eller adoptert, og det gjøres et stort poeng ut av det. Det er akkurat som norsk film ikke har tatt inn at det f.eks. er et utall av barn som har bare én norsk forelder i dette landet. Altså at man kan se ut som en afrikaner og likevel ha en fullstendig norsk identitet. På tross av dette er et gjennomsnittlig norsk filmunivers grovkornet og ureflektert når det kommer til slike problemstillinger. Hvorfor er det slik?

For meg ligger svaret i det folkelige nasjonsbyggingsprosjektet som aldri helt ble avsluttet. Til tross for at verken Sverige eller Danmark utgjør noen trussel lengre. Både i forskriftene og i filmmiljøet eksisterer det en idé om at norsk film primært skal nå ut til et bredt, norsk publikum. Da trengs det karakterer som kan interessere majoriteten, som de kan identifisere seg selv og sine nærmeste med. Og majoriteten er fremdeles norsk middelklasse, med norske middelklasseforeldre og -besteforeldre.


Etter mitt syn har konsensusen om at norsk film skal produseres med tanke på et størst mulig publikum, flere dypt reaksjonære konsekvenser – politisk som estetisk. Den nærmest totale ignoransen av internasjonal og global tenkning og forståelse er et av de grelleste.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

5 kommentarer til Hvor norsk må norsk film være?

  1. Jeg syntes ikke Norge skal lage film på et utenlandsk språk med handling satt i utlandet. Om handlingen er satt i Norge, er det greit. Da kan man ha et annet språk. Det er ikke fordi jeg hater innvandrere at jeg sier dette, men fordi det er rift om midlene. Man burde konsentrere seg om primæroppgavene, ikke bedrive uhjelp med norske kulturmidler.
    Forresten: Tomme Tønner er forsåvidt en god integrerings film fordi den lar oss le med pakistanere, og får oss til å like dem. Nummer en er faktisk en ganske hyggelig å se på (to derimot er elendig)

  2. Enig. Kan ikke forstå hvorfor vi økonomisk skal støtte filmer laget i utlandet med et annet språk. Det har absolutt ingen interesse i Norge.

  3. Factutum til Hamer var en amerikansk film. Så det er gitt støtte til filmer utenfor Europa. En ganske snill mann ble spilt inn på Alna hvor det bor femti prosent innvandrere, så der burde en kanskje heller rette debatten til hvilke prosjekter som får støtte. Og hvorfor den ikke hadde noen innvandrere. Problemet er at film reflekterer bare enkelte miljøer. Vi har nesten ikke filmer om sjøfolk i Norge på tross av at alle fra sør, vest og nordnorge måtte ha en tur på sjøen for å bli voksen. Det samme skjer nå med innvandrere, men skal vi ha filmfortellinger så må vi få fram de gode Romeo og Julie historiene i Norge. Og vi skal heller ikke lage film om mine kusiner og fettre i USA. Det er her vi skal bygge filmnasjonen. toreseverin

  4. Det är sorgligt att film ska användas för att främja en nationalidentitet framför en mänsklighet. Att kasta en skugga över verkligheten med selektiva historier påminner mig närmast om propaganda, eller disinformation. Har film verkligen reduserats till ett profileringsverktyg? Lider Kulturdepartementet så mycket av identitetskris att de vill förringa konsten till en ynklig reklamkampanj, likt de man ser cirkulera på tv för diverse turistkåta nationer? Du ser, jag applåderar dig Øystein, för att du tar upp denna fråga, eftersom det är definitivt något som bör adresseras. Man skulle kunna gå så långt och fråga sig varför folk klagar så på norsk film, när det råder ett aktivt institutionellt försök på att reproducera en verklighet gång på gång, tills det att den skeva bilden inte längre passar ramen. Märk; ‘en verklighet’. Att kulturdepartementet vågar påstå att norska ögon inte är tillräckligt goda till att kunna reflektera kring gränsöverskridande problematik speglar det komplex det själv lider av. Det komplex det ämnar att projicera på konsten. På sina konstnärer. Det måste vara ett komplex, visst? Varför annars skulle man inom berättarkonsten begränsa sig geo-politisk? Det är idioti. Jag skulle gärna gärna ursäktat mitt språk, fast jag har nog inte uttyckt mig lika mycket i ord som jag är fylld av känslor. På sätt och vis är detta det samma som ni ålägger på den kultur ni påstår er representera. Ni amputerar nationalidentiteten i det blinda försöket att skydda den.

    Jag uppmanar er att stödja konsten, inte försöka kontrollera den.

  5. Påstanden om at en film som Rødt hjerte ikke er «i nærheten av norske filmmidler» er feil.
    Stenes innlegg bygger på en mye snevrere tolkning av kulturtesten enn hva NFI praktiserer, så jeg vil derfor komme med noen saksopplysninger i forhold til Rødt hjerte:
    Kulturtesten er først og fremst opprettet som et svar på det europeiske kravet om at offentlig tilskudd til film skal gjelde et kulturprodukt. Den norske kulturtesten er i tråd med dette kravet. Det finnes mange europeiske land som har løst dette kravet på tilsvarende måte som Norge.
    Når det gjelder Rødt Hjerte, så mener NFI at denne filmen oppfyller tre av fire punkter i kulturtesten (manus regnes som originalt på norsk, hovedtemaet regnes som knyttet til norske samfunnsforhold, og den har vesentlig bidrag fra kunstnere bosatt i Norge/EU). Filmen oppfyller imidlertid ikke punkt 3 (Handlingen utspiller seg i EU/EØS).
    Filmen er altså berettiget til å søke om både produksjonstilskudd og lanseringstilskudd.
    Produsenten har også søkt om produksjonstilskudd, men prosjektet fikk avslag etter en kunstnerisk vurdering av konsulent. NFI mottar et stort antall søknader om produksjonstilskudd, og det er hard konkurranse om midlene.
    Filmen har også søkt om lanseringstilskudd, og fått innvilget et tilskudd på 400 000.- kroner.
    Siden filmen ikke har fått produksjonstilskudd må den imidlertid oppfylle alle fire kriteriene i kulturtesten for å kunne få et eventuelt etterhåndstilskudd. Rødt hjerte oppfyller som tidligere skrevet bare tre av fire kriterier, og er derfor ikke kvalifisert for etterhåndstilskudd – uavhengig hvorvidt filmen skulle selge 10 000 billetter i Norge.
    Vi ser at det er noen kinofilmer som definerer seg selv som norske som blir negativt berørt av dette kravet i forhold til etterhåndstilskuddet. Dette er primært filmer som ikke har fått produksjonsjonstilskudd etter kunstnerisk vurdering, og hvor handlingen utspiller seg utenfor Europa. Imidlertid; om den særegne ordningen om etterhåndstilskudd var åpen for alle filmer som oppnår tre av fire punkter på kulturtesten vil svært mange filmer produsert utenfor Norge automatisk bli berettiget til et slikt tilskudd. Dette ville i så fall medføre reduserte midler disponible for forhåndstilskudd – og at en stor del av norske statlige midler til film ville gått ut av landet. I og med at EØS-reglene forutsetter at alle selskaper i EU/EØS behandles likt, er det vanskelig å begrense tilskuddet til f eks bare å gjelde produksjoner fra selskaper registrert i Norge.
    Jeg vil understreke at det absolutt ikke er noe mål for oss å ha «reinspikka norsk film». Norsk film må gjenspeile det multikulturelle Norge og at vi lever i et samfunn som er mer og mer internasjonalt orientert. Kulturtestens krav utelukker heller ikke slike prosjekter.

Svar til Ivar Køhn Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvor norsk må norsk film være?

Rødt hjerte var ikke norsk nok til å få norske filmmidler. Øystein Stene mener at når norske filmer lages for et så bredt publikum som mulig får det flere reaksjonære konsekvenser.

Mot midten av 1800-tallet begynte Norge sitt store nasjonsbyggingsprosjekt. Vi konstruerte en nasjonal identitet basert på noen feleslåtter her, noe arbeidstøy der, litt landskapsmaleri og litt muntlig fortellertradisjon. Vi måtte for enhver pris skape en følelse av autonomi; vi var et eget land, avgrenset fra Sverige, fra Danmark, fra det vi betraktet som truende stormakter. Tydelig norsk identitet i kunst og kultur var en politisk nødvendighet. Sånn holdt vi på, lenge.

I de 150 åra som har gått siden nasjonalromantikkens glansperiode, har det mildt sagt skjedd mye. Internasjonalisering og globalisering, på godt og vondt. Men man kan saktens spørre seg om dette gjelder for filmen. Den norske filmen.

For å få filmstøtte, må man nemlig oppfylle tre av fire kriterier: 1) Manus må være originalskrevet på norsk eller samisk, 2) Hovedtema skal være knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold, 3) Handlingen skal utspille seg i Norge eller et annet EØS-land, 4) Filmen må ha vesentlige bidragsytere fra Norge eller et annet EØS-land.

Det er for så vidt forståelig at det norske Kulturdepartementet ønsker statsstøttede filmer med en eller annen forankring til Norge. Men disse reglene går lengre enn som så. For eksempel: Hvis du er en norsk regissør som sammen med noen norske produsenter og et norsk crew finner ut at du vil lage en norsk produksjon om f.eks. kvinnens posisjon i Irak, da går det ikke. Det tilfredsstiller rett og slett ikke mer enn ett av de fire premissene for støtte. Du er altså ikke engang i nærheten av norske filmmidler.

Dette er tilfelle for Halkawt Mustafas film Rødt Hjerte. Halkawt Mustafa er nordmann, for- og etterarbeid har foregått i Norge. Den er tilfeldigvis skutt utenfor Europa, med ikke-europeiske skuespillere og på et annet språk. Kulturdepartementets regler gir i grunnen følgende beskjed til Halkawt: ”Hvis du skal lage film, må du konsentrere deg om Norge primært, Europa sekundært. Det utenfor, det der stedet du eller foreldrene dine eller hvem det nå er kommer fra, det kan du bare glemme, iallfall med vår støtte. Vi vil ha reinspikka norsk film. Aller helst av nordmenn, om nordmenn, for nordmenn.”

Er det slik at kvinnens posisjon i Irak ikke vedkommer oss? Jeg antar at svaret er innlysende for de fleste: Irak er et land i stor endring. Både hva angår folkegrupper, økonomi, religiøse perspektiv og organisering av samfunnet. Irak er sentralt plassert i Midtøsten, et område som i disse dager endrer seg så dramatisk at det er umulig å gjette hvordan verden vil se ut om ti år. Norge handler med Irak, vi yter bistand til Irak, vi har vært innblandet i okkupasjonen av Irak, vi mottar flyktninger fra Irak. At norsk kulturliv, som litteratur og film, også belyser tema i Irak, burde være en helt naturlig konsekvens av hvordan verden er.

Selv ikke i Norge lever vi i et økonomisk, politisk, ideologisk eller estetisk vakuum. Så hvorfor skal norsk filmpolitikk likevel late som? Og fortsette et anakronistisk nasjonsbyggingsprosjekt i en tid hvor vi reiser mer enn noensinne, hvor vi daglig erfarer at den norske og europeiske kulturen utfordres av mennesker fra andre steder – med andre perspektiv, ideologier og religiøse identiteter?

 

Det som kanskje er enda mer forstemmende, er at den norske filmbransjen ser ut til å følge lojalt opp. Ok, én ting er nå at man følger reglene, sånn at man får støtte. Men en annen ting er hva filmene handler om, hvilke tema, eller det som kanskje er lettest å oppsummere: filmkarakterene. Hvis vi ser på norske spillefilmer fra i fjor, er det med unntak av Tomme tønner ingen hovedroller med mulig fremmedkulturell bakgrunn. Og det er enda lengre mellom biroller som kommer fra andre steder eller som har ikke-norsk utseende. Limbo og Asfaltenglene utgjør vel de eneste hederlige unntak.

I Norge i dag er godt over 10 % av befolkningen innvandrere eller barn av innvandrere. I Oslo er det nesten 1/3. Og da er ikke de som har bare én forelder med innvandrerbakgrunn med i statistikken. Uansett hva man måtte mene om norsk asyl- og innvandringspolitikk: Man skal ikke telle karakterer i norsk film særlig lenge for å skjønne at det ikke gir et bilde som stemmer med virkeligheten.

Problemstillingen avslører også et fravær av nyanser når dagens Norge skal skildres: I castingprosesser synes det å måtte være en særskilt grunn for å hyre en skuespiller som ikke ser forutsigbart norsk ut. Karakterens konflikter konstrueres i så fall med utgangspunkt i at vedkommende er innvandrer eller adoptert, og det gjøres et stort poeng ut av det. Det er akkurat som norsk film ikke har tatt inn at det f.eks. er et utall av barn som har bare én norsk forelder i dette landet. Altså at man kan se ut som en afrikaner og likevel ha en fullstendig norsk identitet. På tross av dette er et gjennomsnittlig norsk filmunivers grovkornet og ureflektert når det kommer til slike problemstillinger. Hvorfor er det slik?

For meg ligger svaret i det folkelige nasjonsbyggingsprosjektet som aldri helt ble avsluttet. Til tross for at verken Sverige eller Danmark utgjør noen trussel lengre. Både i forskriftene og i filmmiljøet eksisterer det en idé om at norsk film primært skal nå ut til et bredt, norsk publikum. Da trengs det karakterer som kan interessere majoriteten, som de kan identifisere seg selv og sine nærmeste med. Og majoriteten er fremdeles norsk middelklasse, med norske middelklasseforeldre og -besteforeldre.


Etter mitt syn har konsensusen om at norsk film skal produseres med tanke på et størst mulig publikum, flere dypt reaksjonære konsekvenser – politisk som estetisk. Den nærmest totale ignoransen av internasjonal og global tenkning og forståelse er et av de grelleste.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

5 Responses to Hvor norsk må norsk film være?

  1. Jeg syntes ikke Norge skal lage film på et utenlandsk språk med handling satt i utlandet. Om handlingen er satt i Norge, er det greit. Da kan man ha et annet språk. Det er ikke fordi jeg hater innvandrere at jeg sier dette, men fordi det er rift om midlene. Man burde konsentrere seg om primæroppgavene, ikke bedrive uhjelp med norske kulturmidler.
    Forresten: Tomme Tønner er forsåvidt en god integrerings film fordi den lar oss le med pakistanere, og får oss til å like dem. Nummer en er faktisk en ganske hyggelig å se på (to derimot er elendig)

  2. Enig. Kan ikke forstå hvorfor vi økonomisk skal støtte filmer laget i utlandet med et annet språk. Det har absolutt ingen interesse i Norge.

  3. Factutum til Hamer var en amerikansk film. Så det er gitt støtte til filmer utenfor Europa. En ganske snill mann ble spilt inn på Alna hvor det bor femti prosent innvandrere, så der burde en kanskje heller rette debatten til hvilke prosjekter som får støtte. Og hvorfor den ikke hadde noen innvandrere. Problemet er at film reflekterer bare enkelte miljøer. Vi har nesten ikke filmer om sjøfolk i Norge på tross av at alle fra sør, vest og nordnorge måtte ha en tur på sjøen for å bli voksen. Det samme skjer nå med innvandrere, men skal vi ha filmfortellinger så må vi få fram de gode Romeo og Julie historiene i Norge. Og vi skal heller ikke lage film om mine kusiner og fettre i USA. Det er her vi skal bygge filmnasjonen. toreseverin

  4. Det är sorgligt att film ska användas för att främja en nationalidentitet framför en mänsklighet. Att kasta en skugga över verkligheten med selektiva historier påminner mig närmast om propaganda, eller disinformation. Har film verkligen reduserats till ett profileringsverktyg? Lider Kulturdepartementet så mycket av identitetskris att de vill förringa konsten till en ynklig reklamkampanj, likt de man ser cirkulera på tv för diverse turistkåta nationer? Du ser, jag applåderar dig Øystein, för att du tar upp denna fråga, eftersom det är definitivt något som bör adresseras. Man skulle kunna gå så långt och fråga sig varför folk klagar så på norsk film, när det råder ett aktivt institutionellt försök på att reproducera en verklighet gång på gång, tills det att den skeva bilden inte längre passar ramen. Märk; ‘en verklighet’. Att kulturdepartementet vågar påstå att norska ögon inte är tillräckligt goda till att kunna reflektera kring gränsöverskridande problematik speglar det komplex det själv lider av. Det komplex det ämnar att projicera på konsten. På sina konstnärer. Det måste vara ett komplex, visst? Varför annars skulle man inom berättarkonsten begränsa sig geo-politisk? Det är idioti. Jag skulle gärna gärna ursäktat mitt språk, fast jag har nog inte uttyckt mig lika mycket i ord som jag är fylld av känslor. På sätt och vis är detta det samma som ni ålägger på den kultur ni påstår er representera. Ni amputerar nationalidentiteten i det blinda försöket att skydda den.

    Jag uppmanar er att stödja konsten, inte försöka kontrollera den.

  5. Påstanden om at en film som Rødt hjerte ikke er «i nærheten av norske filmmidler» er feil.
    Stenes innlegg bygger på en mye snevrere tolkning av kulturtesten enn hva NFI praktiserer, så jeg vil derfor komme med noen saksopplysninger i forhold til Rødt hjerte:
    Kulturtesten er først og fremst opprettet som et svar på det europeiske kravet om at offentlig tilskudd til film skal gjelde et kulturprodukt. Den norske kulturtesten er i tråd med dette kravet. Det finnes mange europeiske land som har løst dette kravet på tilsvarende måte som Norge.
    Når det gjelder Rødt Hjerte, så mener NFI at denne filmen oppfyller tre av fire punkter i kulturtesten (manus regnes som originalt på norsk, hovedtemaet regnes som knyttet til norske samfunnsforhold, og den har vesentlig bidrag fra kunstnere bosatt i Norge/EU). Filmen oppfyller imidlertid ikke punkt 3 (Handlingen utspiller seg i EU/EØS).
    Filmen er altså berettiget til å søke om både produksjonstilskudd og lanseringstilskudd.
    Produsenten har også søkt om produksjonstilskudd, men prosjektet fikk avslag etter en kunstnerisk vurdering av konsulent. NFI mottar et stort antall søknader om produksjonstilskudd, og det er hard konkurranse om midlene.
    Filmen har også søkt om lanseringstilskudd, og fått innvilget et tilskudd på 400 000.- kroner.
    Siden filmen ikke har fått produksjonstilskudd må den imidlertid oppfylle alle fire kriteriene i kulturtesten for å kunne få et eventuelt etterhåndstilskudd. Rødt hjerte oppfyller som tidligere skrevet bare tre av fire kriterier, og er derfor ikke kvalifisert for etterhåndstilskudd – uavhengig hvorvidt filmen skulle selge 10 000 billetter i Norge.
    Vi ser at det er noen kinofilmer som definerer seg selv som norske som blir negativt berørt av dette kravet i forhold til etterhåndstilskuddet. Dette er primært filmer som ikke har fått produksjonsjonstilskudd etter kunstnerisk vurdering, og hvor handlingen utspiller seg utenfor Europa. Imidlertid; om den særegne ordningen om etterhåndstilskudd var åpen for alle filmer som oppnår tre av fire punkter på kulturtesten vil svært mange filmer produsert utenfor Norge automatisk bli berettiget til et slikt tilskudd. Dette ville i så fall medføre reduserte midler disponible for forhåndstilskudd – og at en stor del av norske statlige midler til film ville gått ut av landet. I og med at EØS-reglene forutsetter at alle selskaper i EU/EØS behandles likt, er det vanskelig å begrense tilskuddet til f eks bare å gjelde produksjoner fra selskaper registrert i Norge.
    Jeg vil understreke at det absolutt ikke er noe mål for oss å ha «reinspikka norsk film». Norsk film må gjenspeile det multikulturelle Norge og at vi lever i et samfunn som er mer og mer internasjonalt orientert. Kulturtestens krav utelukker heller ikke slike prosjekter.

Leave a Reply to Ivar Køhn Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY