Nyrestaurert skjærgårdsmelodrama

Det er alltid spennende å se en gammel film for aller første gang. Kanskje er det gode grunner til at den har blitt usynlig, kanskje er det et glemt mesterverk, skriver Gunnar Iversen om nyrestaurerte Felix.

Noen filmer bare forsvinner. De drukner i historiens mangfold av filmer, og blir usynlige, selv om de ikke er gått tapt. Av og til er det gode grunner til at de blir borte for oss, og noen ganger er det rent tekniske grunner til at filmene hviler i et arkiv, men aldri vises eller diskuteres offentlig. Rasmus Breisteins spillefilm Felix fra 1921 er en slik usynlig film, som svært få har sett siden begynnelsen av 1920-tallet. Nasjonalbibliotekets ansatte har nå restaurert filmen, og dermed bidratt til at den kan trekkes frem fra historiens glemsel.

Det er alltid spennende å se en gammel norsk film for aller første gang. Kanskje er det en så dårlig film at det er gode grunner til at den har blitt usynlig, kanskje er det et glemt mesterverk. Felix er ingen av delene, verken makkverk eller mesterverk. Felix er ingen stor film, og regissøren selv var så lite fornøyd med den at han ikke tok den med i sine filmografier, men filmen er slett ikke dårlig. Det er ingen grunn til at den skulle glemmes, som Breistein selv åpenbart ville.

Felix kaster et interessant lys over den aller tidligste norske 1920-tallsfilmen. Ettersom dette er en meget spesiell periode i norsk films historie, selve det nasjonale gjennombruddet i norsk filmproduksjon, er Felix betydningsfull og spennende. At filmen nå gjøres tilgjengelig er dermed en liten begivenhet.

 

MØYSOMMELIG RESTAURERINGSARBEIDE

Ved siden av regissør Breisteins egen vurdering som et av sine svakere verk, er hovedgrunnen til at Felix ikke har vært mulig å se på mange år at filmen ikke har eksistert i en utgave som kunne vises. Restaureringen av filmen har dermed vært noe mer enn bare å rense og ”oppdatere” filmen. Det har vært et møysommelig puslespill.

Med Tina Anckarman og Bent Kvalvik i spissen, har Nasjonalbiblioteket tatt utgangspunkt i et duplikatpositiv av filmen, ettersom intet negativ eksisterte, men denne acetatkopien manglet mange mellomtekster og en rekke scener var åpenbart stokket om. Arkivarene har dermed rekonstruert filmen, og benyttet det litterære forelegget, programheftet til filmen i tillegg til det filmmaterialet som eksisterte som utgangspunkt for restaureringen.

Arbeidet har både bestått i å forsøke å gjenskape en versjon som kunne ligne på originalen fra 1921, og samtidig digitalt rekonstruere og rense filmen slik at den kunne foreligge i en mer visningsvennlig tilstand. Scenene er satt sammen på nytt, bildene er blitt fargelagt (tintet), og noen ekstra mellomtekster er satt inn for å gjøre handlingen forståelig.

Mellomtekstene var forøvrig i seg selv en ekstra utfordring i dette arbeidet. I den nyrestaurerte utgaven er de imponerende vakre, men arbeidet med å få dem tilbake til slik de engang så ut var meget tidkrevende og møysommelig. Tekstene eksisterte kun som såkalte ”flash titles”, og noen hadde skriblet over dem på positivkopien. Resultatet berettiger imidlertid arbeidsinnsatsen, og mellomtekstene er blant de vakreste jeg har sett i norsk stumfilm. Det er det eldste eksempelet vi har i norsk stum langfilm av virkelig forseggjorte illustrerte mellomtekster med stemningsskapende tegninger, og ikke bare border og rammer. Tekstene viser at man teknisk sett var helt på høyde med internasjonale illustrerte mellomtekster, og de bidrar til å gi filmen en egen tone.

Tekstene ser ut til å være avfotograferte tavletegninger, og filmen har også en kort animert sekvens av et nødbluss, som ser ut til å være animert fra tavle. Ola Cornelius, som var en av våre fremste animasjonsfilmpionerer arbeidet senere for regissør Breistein, og det kan se ut som hans strek, så det er ikke umulig at han er mannen bak de flotte mellomtekstene.

Mange spørsmål vedrørende filmen gjenstår sikkert, og ettersom duplikatpositivet var i en så dårlig forfatning har mange vanskelige valg blitt tatt i restaureringen, men resultatet er imponerende. Felix er blitt en vakker film, som også illustrerer hvilken ekspertise som Nasjonalbiblioteket råder over i dag. At en slik svunnen parentes i den norske filmhistorien har blitt gjenstand for så mye arbeide kan selvsagt diskuteres, men resultatet kan uansett bidra til en liten nyansering både av Rasmus Breisteins tidlige filmkarriere og av starten på det nasjonale gjennombruddet i norsk spillefilmproduksjon.

 

FILMENS BAKGRUNN OG PRODUKSJONSHISTORIE

Felix ble laget av Rasmus Breistein, en av de fremste filmregissørene i vår filmhistorie. Han var felespiller og skuespiller i Det norske spellaget (1911-13) og på Det norske Teatret (1911-1920). Breistein var målmann, og ivret for en nynorsk kulturreisning, og hans første filmer kan ses som innlegg i en opphetet språk- og kulturstrid i Norge. Det var imidlertid en misnøye med norsk filmproduksjon, og en ikke ubetydelig irritasjon over at svenske regissører ble verdenskjente gjennom filmatiseringer av norsk litteratur, som først og fremst var årsakene til at Breistein satset på en filmkarriere.

Inspirert blant annet av John W. Brunius og hans filmatisering Synnöve Solbakken i 1919, satte Breistein i gang innspillingen av sin debutfilm Fante-Anne sommeren 1920. Breistein hadde tidligere lagt fram sine planer om en filmatisering av en av nynorskforfatteren Kristofer Jansons fortellinger for Gunnar Fossberg, som var direktør i det nyetablerte distribusjonsbyrået Kommunernes Filmscentral. Fossberg hadde besøkt Brunius under innspillingen av Synnöve Solbakken på Sel i Gudbrandsdalen i 1919, og han hadde et ønske om at KF skulle støtte produksjon av norske filmatiske folkelivsskildringer. Likevel var han usikker på Breisteins valg av litterært forelegg, og kontaktet Carl Theodor Dreyer, som anbefalte Breisteins filmidé.

Kommunernes Filmscentral gikk inn i produksjonen av Fante-Anne med kreditt for fotograf og laboratorium, og Fossberg satte Breistein i kontakt med Gunnar Nilsen (senere Nilsen-Vig) som hadde arbeidet for Nerliens Filmbureau, og bygget opp Norges første ordentlige filmlaboratorium for Nerlien. Gunnar Nilsen var spesielt opptatt av det norske landskapet, og hadde fotografert dokumentarisk aktualitetsfilm, og ble Breisteins støttespiller i mange år og på mange filmer.


Fante-Anne ble en suksess, og filmen fikk god mottakelse. Det ble overskudd, og Breistein ble dermed engasjert av Kommunernes Filmscentral for å lage to nye spillefilmer for KF sommeren 1921. Både Jomfru Trofast og Felix hadde premiere høsten og vinteren 1921. Felix ble spilt inn i ved Mærdø utenfor Arendal, og Breistein opplevde dette som en oppdragsfilm han ikke var helt fornøyd med.

Etter de to skjærgårdsmelodramaene fra Sørlandet reiste Breistein på turné i USA og Norge med Fante-Anne, og opprettet et eget filmselskap, før han i 1926 regisserte Brudeferden i Hardanger. Ytterligere en stumfilm kom fra Breistein, Kristine Valdresdatter i 1930.

Fante-Anne, Brudeferden i Hardanger og Kristine Valdresdatter regnes som de aller fremste filmene i det som er kalt ”bondefilm” eller ”den nasjonale genre”. Dette var nasjonalromantiske bygdefilmer, som skilte seg kraftig fra de spillefilmene som var blitt produsert i Norge på 1910-tallet. Vekten på nasjonal identitet, gjennom valg av fortellinger, innspillingssteder, bygninger og klær, har bidratt til at dette gjerne kalles det nasjonale gjennombruddet i norsk film.

En av grunnene til at Felix har fått lite oppmerksomhet er kanskje det faktum at den verken var spesielt vellykket, og at den ikke passet inn i Breisteins øvrige karriere. Riktignok vendte Breistein tilbake til Sørlandet i sin første lydfilm Skjærgårdsflirt (1932), men etter dette lagde Breistein i hovedsak helt andre filmer, som Braaten-filmatiseringen Ungen (1938), og filmer som Trysil-Knut (1942) eller Den nye lægen (1943). Etter krigen arbeidet Breistein med dokumentariske reisefilmer.

Felix er dermed ikke bare en parentes i norsk filmhistorie, men også en parentes i Breisteins karriere. Hans andre 1920-tallsfilmer var nærmere knyttet til nasjonale fortellinger og landskap, og også mer populære. Selv ville han at den skulle glemmes, og det har den vært inntil Nasjonalbiblioteket nå har restaurert filmen. Hva slags filmfortelling er da Felix?

 

FILMENS HANDLING
Felix starter så å si midt i handlingen, in medias res, i et halvnært bilde tatt på en båt. Med ryggen mot oss tilskuere sitter doktoren (Eugen Skjønberg). Han er på vei til sitt Fagerø, der han opplevde sitt livs kjærlighet med Zazako (Aasta Nielsen). Zazako drev imidlertid bort fra ham, og de fikk ikke hverandre, selv om de egentlig elsket hverandre. Han reiste så skuffet av gårde, og de har ikke sett hverandre siden. Hans ankomst til Fagerø, og møtet med presten Jensinius (Lars Tvinde), fører til et andre tilbakeblikk i filmens anslag. Presten minnes nå hvordan hans hustru lå for døden under en storm, samtidig som et skip var i havsnød. Jensinius klarte imidlertid ikke å forlate sin hustrus dødsleie for å bli med losen, og skipet går ned. Eneste overlevende er gutten Felix (spilt av Julian Strøm som ungdom), som blir funnet flytende i en kistelignende vugge. Presten tar gutten til seg, og oppfostrer ham sammen med datteren Signe (Aagot Tangen).

Etter de to innledende tilbakeblikkene fortelles historien om doktoren og om Felix kronologisk. Felix har to handlingslinjer, som veves sammen til en melodramatisk fortelling om kjærlighet og død. Den ene linjen dreier seg om doktoren og hans nye møte med sin elskede Zazako, og den andre linjen kretser om en ungdommelig erotisk trekant. Både Felix og matrosen Thorleif (Nils Hald) er forelsket i Signe, som på sin side er interessert i dem begge, men synes å velge Thorleif.

”Felix er nu blit voksen, men er et barn i sind”, forteller en av filmens mellomtekster. Det er signalet på at vi er tilbake i fortellingens nåtid, og at det andre innledende tilbakeblikket er over. Mesteparten av filmen utspiller seg i filmens nåtid, og Felix er den karakteren som alt dreier seg om og som knytter de to handlingstrådene sammen.

Felix får vite om doktorens tidligere kjæreste Zazako, og han skriver etter hvert til henne, slik at hun kan komme tilbake til doktoren. I første omgang skjer det imidlertid ikke noe, ikke før tante Malla (Marie Flagstad) dukker opp mot slutten. Malla kan fortelle at Zazako er hennes niese. Hun er ikke gift, bor hos Malla i hovedstaden, og Zazako har blitt lærerinne. Felix’ brev har gjort sitt, og i filmens aller siste scene møter doktoren Zazako igjen.

I mellomtiden har mye av filmen gått med til å utbrodere den uskyldige erotiske trekanten mellom Signe, Felix og Thorleif. Felix viser sitt mot gjennom å redde en liten gutt som faller ned i en bergsprekk under St. Hans-feiringen, og han får et kyss av Signe. Felix rammes imidlertid av hjernehinnebetennelse, og mens han ligger til sengs skryter Thorleif på seg en slåsskamp og reiser til sjøs for å bli skipper en gang i framtiden. Felix friskner til, men da Thorleifs skip synker, svømmer Felix mot Thorleif og klarer å redde ham. Selv drukner Felix.

De aller siste bildene i Felix viser det forsonende møtet mellom doktoren og Zazako. ”Tilgiv mig!”, sier hun, og de omfavner hverandre. Etter mange års savn kan de endelig finne og få hverandre, men før de kan kysse hverandre oppdager Zazako korset som den døde Felix bærer, og utbryter: ”Det er jo mit kors”. Det viser seg at Felix er hennes halvbror, og at både hennes far og nye mor gikk ned med skipet mange år tidligere. Dette skaper en litt vemodig stemning når de endelig kan gi hverandre det avsluttende kysset.

 

FIGURER I ET LANDSKAP

Felix er et melodrama. Det er kjærlighet, savn, død og de store følelser som fortellingen kretser om. To kjærlighetshistorier veves sammen, og den følsomme ynglingen Felix står i sentrum av fortellingens to parallelle historier. Felix er en interessant karakter, selv om han ikke har mange karaktertrekk, og mest av alt er en flat karakter. Felix er en romantiker, som stirrer lengselsfullt mot havet, og som synes Signe har det vakreste håret i verden. Han lytter til andre, og vil at alle skal ha det best mulig. Han er dermed den som bidrar til at doktoren får tilbake sin elskede Zazako, og han framstår også som mer rettskaffen enn Thorleif.

I mange av de norske 1920-tallsfilmene må de mannlige hovedpersonene vise sin mannlighet og kraft gjennom å utføre en salgs dåd. Ofte er dette en rent fysisk test, en direkte manndomsprøve, men det kan også være en tålmodighetsprøve. For å bli mann må mannen testes og prøves. I Glomdalsbruden (Carl Theodor Dreyer, 1926) må Tore svømme over en stri elv for å få sin Berit, i Troll-elgen (Walter Fürst, 1927) må Hans skyte den legendariske Troll-elgen for å kunne vinne Ingrid, og i Fante-Anne tar husmannen Jon på seg Annes forbrytelse og fengselsstraff for å få henne. I Felix er det annerledes. Her viser Felix både mot og snarrådighet gjennom å la seg fire ned i en dyp bergsprekk for å redde et barn, og han sier senere til Thorleif at denne ikke skal være lei seg. Det kan se ut til at ulykken med gutten er Thorleifs feil, men Felix sier at det bare var en ulykke. Senere redder han Thorleif fra drukningsdøden. Felix skiller seg dermed fra andre norske 1920-tallsfilmer ved at Felix ikke får sin Signe, og ved at han til tross for sine manndomsprøver drukner.

Kanskje er Felix for mye av en drømmer til å passe med det dominerende bildet av mannlighet i norsk film på denne tiden. Felix lytter til blomsters fortellinger, drømmer om å fly som en måke, og har et både vakkert og ”feminint” utseende. Ansiktet er nærmest androgynt; ikke minst rammet inn av et langt og villstyrig krøllete hår. Felix hører til en annen tradisjon av mannsskildringer, der mennene enten er drømmere eller komiske hysteriske raringer, som f.eks. i Kjærlighet paa pinde (Erling Eriksen, 1922) eller Tancred Ibsens tidlige 1930-tallsfilmer med Einar Sissener.

Det er mange likhetstrekk mellom Breisteins to Sørlandsfilmer Jomfru Trofast og Felix. I begge disse filmene spiller skipsforlis en helt sentral rolle. Begge kretser også om misforståelser mellom to som egentlig elsker hverandre, og om kjærlighet som overvinner mange år da de elskende er separert. Mannlig rivalitet over kvinner er også sentralt i begge filmene, og kister som flyter i land spiller også viktige roller. Jomfru Trofast har imidlertid en entydig lykkelig slutt, ved at helten Tellef vender tilbake fra Amerika og får sin elskede Tone, samtidig som han forsones med sin mor som trodde at han omkom i et skipsforlis. Felix har ikke samme entydige positive slutt, og den mest dominerende skikkelsen dør.

Fortellermessig sett har dermed Felix noen elementer som ikke er typiske for de norske melodramaene på 1920-tallet. Det samme gjelder filmens forhold til landskapet og naturen. Riktignok finnes det en rekke scener der landskapet framheves; svabergene nære havet og Sørlandets flate linjer. Likevel er filmen annerledes enn Breisteins øvrige filmer når det gjelder skildringen av natur og landskap, og den er også avvikende i forhold til synet på landskapets rolle generelt i norsk film på 1920-tallet.


I de fleste norske 1920-tallsfilmene spiller mektige landskapspanoramer en avgjørende rolle. Det er heller ikke tilfeldig hvilket landskap det er. Filmskaperne søker seg det mest nasjonale som finnes, og selv om omgangen med en høystemt nasjonalromantisk ikonografi er forsiktig, er det ”det norske” som man forsøker å tematisere. Natur og landskap skal både forankre filmenes fortellinger i et konkret og gjenkjennelig Norge, og dette spesifikke rommet skal være en egen attraksjon.

Rasmus Breistein selv var inne på dette i forbindelse med Brudeferden i Hardanger, den filmen han laget etter Felix. Bladet Filmen og Vi hadde høsten 1926 en omtale av filmen etter en prøvevisning, og på spørsmålet om det ble for mange bondefilmer sa Breistein: ”Hvorfor det? Jeg mener at skal vi lage film i Norge, maa vi gjøre det paa en særegen karakteristisk maate. Hamle opp med de store utenlandske firmaer i salonskuespil kan vi ikke. Vi får prøve at vække interessen med det vi er i stand til at gjøre godt. Og da faar vi staa med begge bena paa vor egen jord og skildre det vi kjender og som utlændingene ikke kan gjøre”. Senere kommenterer han landskapsbildene spesielt med ordene: ”… og bondestykkene skulde da være at foretrække fordi man da ogsaa har lettest anledning til at lægge ind de herlige hjemlige landskaper som folk jo nutildags reiser fra alle verdens kanter for at faa se”.

Dette kan bidra til å forklare Breisteins misnøye med Felix. Til tross for sine vakre landskapsbilder er landskapene mye mer nøytrale og lite ”norske”, sammenlignet med Fante-Anne eller Brudeferden i Hardanger. Landskapene og menneskene er lite typiske. Fortellingen kunne tross alt godt kunnet utspille seg nesten hvor-som-helst, og har få nasjonale markører, og det er det motsatte av hva som var tilfellet i bondefilmene. Navnene på karakterene er også her interessante eksempler på at Breistein ikke spiller på det typiske, men veksler mellom det norske og det internasjoanle. Felix og Zazako er lite ”norske”, mens Signe og Thorleif er mer ”norske navn”.

På denne måten knytter Felix mer an til de tidligere norske spillefilmene på 1910-tallet enn Breisteins øvrige filmer på 1920-tallet. Felix er et melodrama av ordinær internasjonal klasse, og ”det norske” er nesten visket ut. Dermed skiller filmen seg fra det meste som ble laget i Norge på denne tiden.

 

FELIX OG DET NASJONALE GJENNOMBRUDDET

Rasmus Breistein er den av våre 1920-tallsregissører som sterkest knytter an til nasjonale fortellinger og det tradisjonsrike norske bygdelandskapet, både fordi han ville lage norske filmer, og fordi han ville lage filmer som skilte seg fra de internasjonale filmene. Selv om enkle melodramatisk mønstre ligger til grunn for hans fortellinger, er de fleste av hans tidlige filmer rammet inn av nasjonale landskaper, mennesker rotfestet i ”det norske” og nasjonal patos.

Dermed er et både interessant og paradoksalt at Felix avviker fra dette mønsteret. Fraværet av norske markører og landskap knytter filmen til den tidlige norske filmproduksjonens ønske om å lage uspesifikke filmer nasjonalt sett. Filmer som kunne utspille seg så å si hvor-som-helst i den vestlige verden. Breistein startet sin filmkarriere med å ta avstand fra denne tidligere norske produksjonen til regissører som Jens Christian Gundersen, Ottar Gladtvet, Halfdan Nobel Roede eller Peter Lykke-Seest. Felix kunne godt ha vært laget av en av disse!

Norsk 1920-tallsfilm knyttes alltid opp til det nasjonale gjennombruddet, og de nye bonde- og nasjonalromantiske filmene. Det er naturlig og riktig. Det var det nye etter 1920. Ser man nærmere på norsk 1920-tallsfilm rommer vår hjemlige filmproduksjon en mye større samlet variasjon, og så vel mondéne komedier som heftige storbyfilmer ble produsert. Felix kan bidra til å kaste et ekstra sidelys over det nasjonale gjennombruddet, og tvinge oss til å se litt nærmere på 1920-tallsfilmene. Spesielt se på de filmene som ikke riktig passer inn i det bildet som har blitt skapt av denne perioden.

Derfor er den nyrestaurerte versjonen av Felix også et interessant redskap, til å tenke gjennom våre forestillinger om og framstillinger av det nasjonale gjennombruddet og den norske stumfilmen. Den filmen Breistein selv ikke syntes passet inn i sin filmografi, og som har ligget skjult i arkivet i mangelfull tilstand i mange år, kan nå ses igjen. Den er ikke lenger forsvunnet og usynlig. Dermed har Nasjonalbiblioteket gitt oss en ny mulighet til å se nærmere på denne delen av vår filmhistorie, og stille nye spørsmål om den tidlige norske spillefilmhistorien.

 

LITTERATUR
Diesen, Jan Anders (red.) (2000): På optagelse i friluft – Om Rasmus Breisteins
filmliv
, Norsk Filminstitutt, Oslo.
Florin, Bo (1997): Den nationella stilen – Studier i den svenska filmens guldålder,
Aura förlag, Stockholm.
Evensmo, Sigurd (1967): Det store tivoli, Gyldendal, Oslo.
Fossberg, Jorunn (1997): …den mystiske direktør X, Filmtidsskriftet Z 61 (3/1997), s.
6-7.
Iversen, Gunnar (1988): Dreyer i Norge – Carl Theodor Dreyer og Glomdalsbruden,
Filmtidsskriftet Z 25 (3/1988), s. 54-58.
Iversen, Gunnar (2000): En stum sommerspøk – om Erling Eriksens film Kjærlighet
paa pinde, Filmtidsskriftet Z 73 (3/2000), s. 14-19.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

Kritikerne som ville revolusjonere film-Norge

Soft documentary – en ny type norsk dokumentar?

Reptiler, vaktbikkjer og politiske dyr

Margreth Olins stemme

Kritikersluggerens norske filmfavoritt

Myke menn og sjarmerende skurker

En norsk filmkanon?

Mitt liv med Erik Løchen

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler

 

2 kommentarer til Nyrestaurert skjærgårdsmelodrama

  1. […] Den store kunstneriske og økonomiske suksessen til Fante-Anne førte til at KF raskt engasjerte Breistein til nye filmprosjekter. Sommeren 1921 spilte han inn to filmer på Sørlandet. Jomfru Trofast kjente han godt, ikke minst fordi han hadde spilt en av rollene i Vilhelm Krags skuespill da han arbeidet ved Det Norske Teatret, mens Felix var et forsøk på å lage noe helt annerledes (les mer om Felix her). […]

Svar til Daniel F N Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Nyrestaurert skjærgårdsmelodrama

Det er alltid spennende å se en gammel film for aller første gang. Kanskje er det gode grunner til at den har blitt usynlig, kanskje er det et glemt mesterverk, skriver Gunnar Iversen om nyrestaurerte Felix.

Noen filmer bare forsvinner. De drukner i historiens mangfold av filmer, og blir usynlige, selv om de ikke er gått tapt. Av og til er det gode grunner til at de blir borte for oss, og noen ganger er det rent tekniske grunner til at filmene hviler i et arkiv, men aldri vises eller diskuteres offentlig. Rasmus Breisteins spillefilm Felix fra 1921 er en slik usynlig film, som svært få har sett siden begynnelsen av 1920-tallet. Nasjonalbibliotekets ansatte har nå restaurert filmen, og dermed bidratt til at den kan trekkes frem fra historiens glemsel.

Det er alltid spennende å se en gammel norsk film for aller første gang. Kanskje er det en så dårlig film at det er gode grunner til at den har blitt usynlig, kanskje er det et glemt mesterverk. Felix er ingen av delene, verken makkverk eller mesterverk. Felix er ingen stor film, og regissøren selv var så lite fornøyd med den at han ikke tok den med i sine filmografier, men filmen er slett ikke dårlig. Det er ingen grunn til at den skulle glemmes, som Breistein selv åpenbart ville.

Felix kaster et interessant lys over den aller tidligste norske 1920-tallsfilmen. Ettersom dette er en meget spesiell periode i norsk films historie, selve det nasjonale gjennombruddet i norsk filmproduksjon, er Felix betydningsfull og spennende. At filmen nå gjøres tilgjengelig er dermed en liten begivenhet.

 

MØYSOMMELIG RESTAURERINGSARBEIDE

Ved siden av regissør Breisteins egen vurdering som et av sine svakere verk, er hovedgrunnen til at Felix ikke har vært mulig å se på mange år at filmen ikke har eksistert i en utgave som kunne vises. Restaureringen av filmen har dermed vært noe mer enn bare å rense og ”oppdatere” filmen. Det har vært et møysommelig puslespill.

Med Tina Anckarman og Bent Kvalvik i spissen, har Nasjonalbiblioteket tatt utgangspunkt i et duplikatpositiv av filmen, ettersom intet negativ eksisterte, men denne acetatkopien manglet mange mellomtekster og en rekke scener var åpenbart stokket om. Arkivarene har dermed rekonstruert filmen, og benyttet det litterære forelegget, programheftet til filmen i tillegg til det filmmaterialet som eksisterte som utgangspunkt for restaureringen.

Arbeidet har både bestått i å forsøke å gjenskape en versjon som kunne ligne på originalen fra 1921, og samtidig digitalt rekonstruere og rense filmen slik at den kunne foreligge i en mer visningsvennlig tilstand. Scenene er satt sammen på nytt, bildene er blitt fargelagt (tintet), og noen ekstra mellomtekster er satt inn for å gjøre handlingen forståelig.

Mellomtekstene var forøvrig i seg selv en ekstra utfordring i dette arbeidet. I den nyrestaurerte utgaven er de imponerende vakre, men arbeidet med å få dem tilbake til slik de engang så ut var meget tidkrevende og møysommelig. Tekstene eksisterte kun som såkalte ”flash titles”, og noen hadde skriblet over dem på positivkopien. Resultatet berettiger imidlertid arbeidsinnsatsen, og mellomtekstene er blant de vakreste jeg har sett i norsk stumfilm. Det er det eldste eksempelet vi har i norsk stum langfilm av virkelig forseggjorte illustrerte mellomtekster med stemningsskapende tegninger, og ikke bare border og rammer. Tekstene viser at man teknisk sett var helt på høyde med internasjonale illustrerte mellomtekster, og de bidrar til å gi filmen en egen tone.

Tekstene ser ut til å være avfotograferte tavletegninger, og filmen har også en kort animert sekvens av et nødbluss, som ser ut til å være animert fra tavle. Ola Cornelius, som var en av våre fremste animasjonsfilmpionerer arbeidet senere for regissør Breistein, og det kan se ut som hans strek, så det er ikke umulig at han er mannen bak de flotte mellomtekstene.

Mange spørsmål vedrørende filmen gjenstår sikkert, og ettersom duplikatpositivet var i en så dårlig forfatning har mange vanskelige valg blitt tatt i restaureringen, men resultatet er imponerende. Felix er blitt en vakker film, som også illustrerer hvilken ekspertise som Nasjonalbiblioteket råder over i dag. At en slik svunnen parentes i den norske filmhistorien har blitt gjenstand for så mye arbeide kan selvsagt diskuteres, men resultatet kan uansett bidra til en liten nyansering både av Rasmus Breisteins tidlige filmkarriere og av starten på det nasjonale gjennombruddet i norsk spillefilmproduksjon.

 

FILMENS BAKGRUNN OG PRODUKSJONSHISTORIE

Felix ble laget av Rasmus Breistein, en av de fremste filmregissørene i vår filmhistorie. Han var felespiller og skuespiller i Det norske spellaget (1911-13) og på Det norske Teatret (1911-1920). Breistein var målmann, og ivret for en nynorsk kulturreisning, og hans første filmer kan ses som innlegg i en opphetet språk- og kulturstrid i Norge. Det var imidlertid en misnøye med norsk filmproduksjon, og en ikke ubetydelig irritasjon over at svenske regissører ble verdenskjente gjennom filmatiseringer av norsk litteratur, som først og fremst var årsakene til at Breistein satset på en filmkarriere.

Inspirert blant annet av John W. Brunius og hans filmatisering Synnöve Solbakken i 1919, satte Breistein i gang innspillingen av sin debutfilm Fante-Anne sommeren 1920. Breistein hadde tidligere lagt fram sine planer om en filmatisering av en av nynorskforfatteren Kristofer Jansons fortellinger for Gunnar Fossberg, som var direktør i det nyetablerte distribusjonsbyrået Kommunernes Filmscentral. Fossberg hadde besøkt Brunius under innspillingen av Synnöve Solbakken på Sel i Gudbrandsdalen i 1919, og han hadde et ønske om at KF skulle støtte produksjon av norske filmatiske folkelivsskildringer. Likevel var han usikker på Breisteins valg av litterært forelegg, og kontaktet Carl Theodor Dreyer, som anbefalte Breisteins filmidé.

Kommunernes Filmscentral gikk inn i produksjonen av Fante-Anne med kreditt for fotograf og laboratorium, og Fossberg satte Breistein i kontakt med Gunnar Nilsen (senere Nilsen-Vig) som hadde arbeidet for Nerliens Filmbureau, og bygget opp Norges første ordentlige filmlaboratorium for Nerlien. Gunnar Nilsen var spesielt opptatt av det norske landskapet, og hadde fotografert dokumentarisk aktualitetsfilm, og ble Breisteins støttespiller i mange år og på mange filmer.


Fante-Anne ble en suksess, og filmen fikk god mottakelse. Det ble overskudd, og Breistein ble dermed engasjert av Kommunernes Filmscentral for å lage to nye spillefilmer for KF sommeren 1921. Både Jomfru Trofast og Felix hadde premiere høsten og vinteren 1921. Felix ble spilt inn i ved Mærdø utenfor Arendal, og Breistein opplevde dette som en oppdragsfilm han ikke var helt fornøyd med.

Etter de to skjærgårdsmelodramaene fra Sørlandet reiste Breistein på turné i USA og Norge med Fante-Anne, og opprettet et eget filmselskap, før han i 1926 regisserte Brudeferden i Hardanger. Ytterligere en stumfilm kom fra Breistein, Kristine Valdresdatter i 1930.

Fante-Anne, Brudeferden i Hardanger og Kristine Valdresdatter regnes som de aller fremste filmene i det som er kalt ”bondefilm” eller ”den nasjonale genre”. Dette var nasjonalromantiske bygdefilmer, som skilte seg kraftig fra de spillefilmene som var blitt produsert i Norge på 1910-tallet. Vekten på nasjonal identitet, gjennom valg av fortellinger, innspillingssteder, bygninger og klær, har bidratt til at dette gjerne kalles det nasjonale gjennombruddet i norsk film.

En av grunnene til at Felix har fått lite oppmerksomhet er kanskje det faktum at den verken var spesielt vellykket, og at den ikke passet inn i Breisteins øvrige karriere. Riktignok vendte Breistein tilbake til Sørlandet i sin første lydfilm Skjærgårdsflirt (1932), men etter dette lagde Breistein i hovedsak helt andre filmer, som Braaten-filmatiseringen Ungen (1938), og filmer som Trysil-Knut (1942) eller Den nye lægen (1943). Etter krigen arbeidet Breistein med dokumentariske reisefilmer.

Felix er dermed ikke bare en parentes i norsk filmhistorie, men også en parentes i Breisteins karriere. Hans andre 1920-tallsfilmer var nærmere knyttet til nasjonale fortellinger og landskap, og også mer populære. Selv ville han at den skulle glemmes, og det har den vært inntil Nasjonalbiblioteket nå har restaurert filmen. Hva slags filmfortelling er da Felix?

 

FILMENS HANDLING
Felix starter så å si midt i handlingen, in medias res, i et halvnært bilde tatt på en båt. Med ryggen mot oss tilskuere sitter doktoren (Eugen Skjønberg). Han er på vei til sitt Fagerø, der han opplevde sitt livs kjærlighet med Zazako (Aasta Nielsen). Zazako drev imidlertid bort fra ham, og de fikk ikke hverandre, selv om de egentlig elsket hverandre. Han reiste så skuffet av gårde, og de har ikke sett hverandre siden. Hans ankomst til Fagerø, og møtet med presten Jensinius (Lars Tvinde), fører til et andre tilbakeblikk i filmens anslag. Presten minnes nå hvordan hans hustru lå for døden under en storm, samtidig som et skip var i havsnød. Jensinius klarte imidlertid ikke å forlate sin hustrus dødsleie for å bli med losen, og skipet går ned. Eneste overlevende er gutten Felix (spilt av Julian Strøm som ungdom), som blir funnet flytende i en kistelignende vugge. Presten tar gutten til seg, og oppfostrer ham sammen med datteren Signe (Aagot Tangen).

Etter de to innledende tilbakeblikkene fortelles historien om doktoren og om Felix kronologisk. Felix har to handlingslinjer, som veves sammen til en melodramatisk fortelling om kjærlighet og død. Den ene linjen dreier seg om doktoren og hans nye møte med sin elskede Zazako, og den andre linjen kretser om en ungdommelig erotisk trekant. Både Felix og matrosen Thorleif (Nils Hald) er forelsket i Signe, som på sin side er interessert i dem begge, men synes å velge Thorleif.

”Felix er nu blit voksen, men er et barn i sind”, forteller en av filmens mellomtekster. Det er signalet på at vi er tilbake i fortellingens nåtid, og at det andre innledende tilbakeblikket er over. Mesteparten av filmen utspiller seg i filmens nåtid, og Felix er den karakteren som alt dreier seg om og som knytter de to handlingstrådene sammen.

Felix får vite om doktorens tidligere kjæreste Zazako, og han skriver etter hvert til henne, slik at hun kan komme tilbake til doktoren. I første omgang skjer det imidlertid ikke noe, ikke før tante Malla (Marie Flagstad) dukker opp mot slutten. Malla kan fortelle at Zazako er hennes niese. Hun er ikke gift, bor hos Malla i hovedstaden, og Zazako har blitt lærerinne. Felix’ brev har gjort sitt, og i filmens aller siste scene møter doktoren Zazako igjen.

I mellomtiden har mye av filmen gått med til å utbrodere den uskyldige erotiske trekanten mellom Signe, Felix og Thorleif. Felix viser sitt mot gjennom å redde en liten gutt som faller ned i en bergsprekk under St. Hans-feiringen, og han får et kyss av Signe. Felix rammes imidlertid av hjernehinnebetennelse, og mens han ligger til sengs skryter Thorleif på seg en slåsskamp og reiser til sjøs for å bli skipper en gang i framtiden. Felix friskner til, men da Thorleifs skip synker, svømmer Felix mot Thorleif og klarer å redde ham. Selv drukner Felix.

De aller siste bildene i Felix viser det forsonende møtet mellom doktoren og Zazako. ”Tilgiv mig!”, sier hun, og de omfavner hverandre. Etter mange års savn kan de endelig finne og få hverandre, men før de kan kysse hverandre oppdager Zazako korset som den døde Felix bærer, og utbryter: ”Det er jo mit kors”. Det viser seg at Felix er hennes halvbror, og at både hennes far og nye mor gikk ned med skipet mange år tidligere. Dette skaper en litt vemodig stemning når de endelig kan gi hverandre det avsluttende kysset.

 

FIGURER I ET LANDSKAP

Felix er et melodrama. Det er kjærlighet, savn, død og de store følelser som fortellingen kretser om. To kjærlighetshistorier veves sammen, og den følsomme ynglingen Felix står i sentrum av fortellingens to parallelle historier. Felix er en interessant karakter, selv om han ikke har mange karaktertrekk, og mest av alt er en flat karakter. Felix er en romantiker, som stirrer lengselsfullt mot havet, og som synes Signe har det vakreste håret i verden. Han lytter til andre, og vil at alle skal ha det best mulig. Han er dermed den som bidrar til at doktoren får tilbake sin elskede Zazako, og han framstår også som mer rettskaffen enn Thorleif.

I mange av de norske 1920-tallsfilmene må de mannlige hovedpersonene vise sin mannlighet og kraft gjennom å utføre en salgs dåd. Ofte er dette en rent fysisk test, en direkte manndomsprøve, men det kan også være en tålmodighetsprøve. For å bli mann må mannen testes og prøves. I Glomdalsbruden (Carl Theodor Dreyer, 1926) må Tore svømme over en stri elv for å få sin Berit, i Troll-elgen (Walter Fürst, 1927) må Hans skyte den legendariske Troll-elgen for å kunne vinne Ingrid, og i Fante-Anne tar husmannen Jon på seg Annes forbrytelse og fengselsstraff for å få henne. I Felix er det annerledes. Her viser Felix både mot og snarrådighet gjennom å la seg fire ned i en dyp bergsprekk for å redde et barn, og han sier senere til Thorleif at denne ikke skal være lei seg. Det kan se ut til at ulykken med gutten er Thorleifs feil, men Felix sier at det bare var en ulykke. Senere redder han Thorleif fra drukningsdøden. Felix skiller seg dermed fra andre norske 1920-tallsfilmer ved at Felix ikke får sin Signe, og ved at han til tross for sine manndomsprøver drukner.

Kanskje er Felix for mye av en drømmer til å passe med det dominerende bildet av mannlighet i norsk film på denne tiden. Felix lytter til blomsters fortellinger, drømmer om å fly som en måke, og har et både vakkert og ”feminint” utseende. Ansiktet er nærmest androgynt; ikke minst rammet inn av et langt og villstyrig krøllete hår. Felix hører til en annen tradisjon av mannsskildringer, der mennene enten er drømmere eller komiske hysteriske raringer, som f.eks. i Kjærlighet paa pinde (Erling Eriksen, 1922) eller Tancred Ibsens tidlige 1930-tallsfilmer med Einar Sissener.

Det er mange likhetstrekk mellom Breisteins to Sørlandsfilmer Jomfru Trofast og Felix. I begge disse filmene spiller skipsforlis en helt sentral rolle. Begge kretser også om misforståelser mellom to som egentlig elsker hverandre, og om kjærlighet som overvinner mange år da de elskende er separert. Mannlig rivalitet over kvinner er også sentralt i begge filmene, og kister som flyter i land spiller også viktige roller. Jomfru Trofast har imidlertid en entydig lykkelig slutt, ved at helten Tellef vender tilbake fra Amerika og får sin elskede Tone, samtidig som han forsones med sin mor som trodde at han omkom i et skipsforlis. Felix har ikke samme entydige positive slutt, og den mest dominerende skikkelsen dør.

Fortellermessig sett har dermed Felix noen elementer som ikke er typiske for de norske melodramaene på 1920-tallet. Det samme gjelder filmens forhold til landskapet og naturen. Riktignok finnes det en rekke scener der landskapet framheves; svabergene nære havet og Sørlandets flate linjer. Likevel er filmen annerledes enn Breisteins øvrige filmer når det gjelder skildringen av natur og landskap, og den er også avvikende i forhold til synet på landskapets rolle generelt i norsk film på 1920-tallet.


I de fleste norske 1920-tallsfilmene spiller mektige landskapspanoramer en avgjørende rolle. Det er heller ikke tilfeldig hvilket landskap det er. Filmskaperne søker seg det mest nasjonale som finnes, og selv om omgangen med en høystemt nasjonalromantisk ikonografi er forsiktig, er det ”det norske” som man forsøker å tematisere. Natur og landskap skal både forankre filmenes fortellinger i et konkret og gjenkjennelig Norge, og dette spesifikke rommet skal være en egen attraksjon.

Rasmus Breistein selv var inne på dette i forbindelse med Brudeferden i Hardanger, den filmen han laget etter Felix. Bladet Filmen og Vi hadde høsten 1926 en omtale av filmen etter en prøvevisning, og på spørsmålet om det ble for mange bondefilmer sa Breistein: ”Hvorfor det? Jeg mener at skal vi lage film i Norge, maa vi gjøre det paa en særegen karakteristisk maate. Hamle opp med de store utenlandske firmaer i salonskuespil kan vi ikke. Vi får prøve at vække interessen med det vi er i stand til at gjøre godt. Og da faar vi staa med begge bena paa vor egen jord og skildre det vi kjender og som utlændingene ikke kan gjøre”. Senere kommenterer han landskapsbildene spesielt med ordene: ”… og bondestykkene skulde da være at foretrække fordi man da ogsaa har lettest anledning til at lægge ind de herlige hjemlige landskaper som folk jo nutildags reiser fra alle verdens kanter for at faa se”.

Dette kan bidra til å forklare Breisteins misnøye med Felix. Til tross for sine vakre landskapsbilder er landskapene mye mer nøytrale og lite ”norske”, sammenlignet med Fante-Anne eller Brudeferden i Hardanger. Landskapene og menneskene er lite typiske. Fortellingen kunne tross alt godt kunnet utspille seg nesten hvor-som-helst, og har få nasjonale markører, og det er det motsatte av hva som var tilfellet i bondefilmene. Navnene på karakterene er også her interessante eksempler på at Breistein ikke spiller på det typiske, men veksler mellom det norske og det internasjoanle. Felix og Zazako er lite ”norske”, mens Signe og Thorleif er mer ”norske navn”.

På denne måten knytter Felix mer an til de tidligere norske spillefilmene på 1910-tallet enn Breisteins øvrige filmer på 1920-tallet. Felix er et melodrama av ordinær internasjonal klasse, og ”det norske” er nesten visket ut. Dermed skiller filmen seg fra det meste som ble laget i Norge på denne tiden.

 

FELIX OG DET NASJONALE GJENNOMBRUDDET

Rasmus Breistein er den av våre 1920-tallsregissører som sterkest knytter an til nasjonale fortellinger og det tradisjonsrike norske bygdelandskapet, både fordi han ville lage norske filmer, og fordi han ville lage filmer som skilte seg fra de internasjonale filmene. Selv om enkle melodramatisk mønstre ligger til grunn for hans fortellinger, er de fleste av hans tidlige filmer rammet inn av nasjonale landskaper, mennesker rotfestet i ”det norske” og nasjonal patos.

Dermed er et både interessant og paradoksalt at Felix avviker fra dette mønsteret. Fraværet av norske markører og landskap knytter filmen til den tidlige norske filmproduksjonens ønske om å lage uspesifikke filmer nasjonalt sett. Filmer som kunne utspille seg så å si hvor-som-helst i den vestlige verden. Breistein startet sin filmkarriere med å ta avstand fra denne tidligere norske produksjonen til regissører som Jens Christian Gundersen, Ottar Gladtvet, Halfdan Nobel Roede eller Peter Lykke-Seest. Felix kunne godt ha vært laget av en av disse!

Norsk 1920-tallsfilm knyttes alltid opp til det nasjonale gjennombruddet, og de nye bonde- og nasjonalromantiske filmene. Det er naturlig og riktig. Det var det nye etter 1920. Ser man nærmere på norsk 1920-tallsfilm rommer vår hjemlige filmproduksjon en mye større samlet variasjon, og så vel mondéne komedier som heftige storbyfilmer ble produsert. Felix kan bidra til å kaste et ekstra sidelys over det nasjonale gjennombruddet, og tvinge oss til å se litt nærmere på 1920-tallsfilmene. Spesielt se på de filmene som ikke riktig passer inn i det bildet som har blitt skapt av denne perioden.

Derfor er den nyrestaurerte versjonen av Felix også et interessant redskap, til å tenke gjennom våre forestillinger om og framstillinger av det nasjonale gjennombruddet og den norske stumfilmen. Den filmen Breistein selv ikke syntes passet inn i sin filmografi, og som har ligget skjult i arkivet i mangelfull tilstand i mange år, kan nå ses igjen. Den er ikke lenger forsvunnet og usynlig. Dermed har Nasjonalbiblioteket gitt oss en ny mulighet til å se nærmere på denne delen av vår filmhistorie, og stille nye spørsmål om den tidlige norske spillefilmhistorien.

 

LITTERATUR
Diesen, Jan Anders (red.) (2000): På optagelse i friluft – Om Rasmus Breisteins
filmliv
, Norsk Filminstitutt, Oslo.
Florin, Bo (1997): Den nationella stilen – Studier i den svenska filmens guldålder,
Aura förlag, Stockholm.
Evensmo, Sigurd (1967): Det store tivoli, Gyldendal, Oslo.
Fossberg, Jorunn (1997): …den mystiske direktør X, Filmtidsskriftet Z 61 (3/1997), s.
6-7.
Iversen, Gunnar (1988): Dreyer i Norge – Carl Theodor Dreyer og Glomdalsbruden,
Filmtidsskriftet Z 25 (3/1988), s. 54-58.
Iversen, Gunnar (2000): En stum sommerspøk – om Erling Eriksens film Kjærlighet
paa pinde, Filmtidsskriftet Z 73 (3/2000), s. 14-19.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

Kritikerne som ville revolusjonere film-Norge

Soft documentary – en ny type norsk dokumentar?

Reptiler, vaktbikkjer og politiske dyr

Margreth Olins stemme

Kritikersluggerens norske filmfavoritt

Myke menn og sjarmerende skurker

En norsk filmkanon?

Mitt liv med Erik Løchen

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler

 

2 Responses to Nyrestaurert skjærgårdsmelodrama

  1. […] Den store kunstneriske og økonomiske suksessen til Fante-Anne førte til at KF raskt engasjerte Breistein til nye filmprosjekter. Sommeren 1921 spilte han inn to filmer på Sørlandet. Jomfru Trofast kjente han godt, ikke minst fordi han hadde spilt en av rollene i Vilhelm Krags skuespill da han arbeidet ved Det Norske Teatret, mens Felix var et forsøk på å lage noe helt annerledes (les mer om Felix her). […]

Leave a Reply to Daniel F N Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY