Greenberg er etter min mening årets beste film så langt. Denne uken slippes filmen rett på dvd i Norge. Jeg har ikke tenkt å komme med en klagesang over at filmen ikke kommer opp på kino, det er helt forståelig at distributøren velger å lansere den rett på dvd. Den hadde ganske enkelt ikke tjent nok penger på kino. En film om en deprimert, bitter, usympatisk mann i 40-årskrise er ikke lett å selge, selv når mannen spilles av Ben Stiller. Det er allikevel en film folk bør få med seg når den nå kommer på dvd.

Filmen er regissert av Noah Baumbach, som blant annet har regissert The Squid and the Whale og Margot at the wedding, og har samarbeidet med Wes Anderson om manusene til The Life Aquatic with Steve Zissou og Fantastic Mr. Fox. Handlingen i filmen er ganske enkel. Roger Greenberg kommer til Los Angeles for å passe brorens hus, mens broren er på ferie. Roger har nylig hatt et sammenbrudd og planen er som han selv sier det ”å gjøre ingenting en periode”. Dagene går derfor med til å skrive sinte brev til flyselskap om kvaliteten på knappene på setet, å bygge et hundehus for brorens hund og å besøke gamle bekjente. I tillegg starter han et forhold med Florence, brorens 25-årige assistent.

Enkelheten i filmen er også dens styrke. Det krever mot å tørre å satse på en film som i så stor grad hviler på hverdagslige situasjoner og tilsynelatende trivielle problemer, og det krever mot å satse på en hovedperson som Roger Greenberg.

Roger Greenberg er en mann som tilsynelatende sluttet å utvikle seg da han fylte 25, den gang han var en ung lovende musiker. Han sliter med å innfinne seg med hvor annerledes livet hans er fra hvordan han forestilte seg det skulle bli. Mens alle hans venner har sklidd unna og stiftet familie har Greenberg sklidd inn i apatien og tviholder på en overbevisning om at det er resten av verden som gjør feil, ikke ham. Han er selvopptatt, uhøflig og har ingen selvironi. Det er ikke lett å like ham, men allikevel får man en slags sympati med ham. Han prøver tross alt veldig hardt å ikke være en drittsekk, det er bare ikke så vellykket.

Motpolen til Greenberg, den litt naive, godhjertede Florence spilles av Greta Gerwig. Gerwig blir ofte kalt dronningen av mumblecore-bølgen i amerikansk independent-film: En bølge av lavbudsjettfilmer med små naturalistiske historier om hverdagslige trivialiteter. Mumblecore-bølgen har gått i oppløsning og forsvunnet omtrent like fort som den oppsto. Men flere av de mest profilerte aktørene har tatt spranget over i mainstreamen: Duplass-brødrene, som sto bak The Puffy Chair og Baghead, er aktuelle med sin første større produksjon Cyrus, og Mark Duplass har en birolle i Greenberg. Det blir spennende å se hvordan disse talentene kommer til å jobbe videre. Greenberg tar i hvert fall vare på naturalismen fra mumblecore og Gerwig leverer en av årets store skuespillerprestasjoner. 

Greenberg er en type film vi ser lite av i den norske filmfloraen, og som jeg personlig gjerne skulle sett mer av. En film som tar utgangspunkt i små ting, men er sterk fordi den er godt observert og ikke tar snarveier med karakterene. Det er underholdende å se Rogers keitete forsøk på å starte en samtale med Florence fordi det er en gjenkjennelig og ærlig skildring. Smertepunktet i en film trenger ikke å handle om voldelige ektemenn, narkotikamisbruk og grov sosial urettferdighet. En 40 år gammel mann som begynner å innse at han har såret og støtt bort alle sine venner, og ikke aner hvordan det har skjedd eller hvordan han skal rette det opp, holder i massevis.

En av de mest utbredte usannhetene om norsk film er at vi lager kjedelige filmer fordi vi er rike og priviligerte og ikke har noen ordentlige problemer å lage film om. Greenberg er et av mange utmerkede bevis mot dette. Det er på tide vi pensjonerer myten om at det ikke går an å lage god film om rike, priviligerte menneskers problemer.