Filmskolens vilje til å feile

Filmskoledebatten må ses i større perspektiv, mener Øystein Stene. Hvis vi ikke kan skape rom for feiling, og heller ikke filmstudentene tilraner seg dette rommet, vil det ikke oppstå.

 

Jeg leser debatten om filmskolens utvikling med stor interesse, og prøver desperat å gjøre meg opp en mening. Jeg tror jeg savner kryssklipping mellom et fugleperspektiv og et froskeperspektiv her. Her er et forsøk:

Kunsthøgskoler utdanner årlig aktører til kulturlivet, aktører som skal gi form til ytringer som er dannende for vårt syn på verden, menneskene, samfunnet, politikken, Gud og hvem vet hva. Dette er et ansvar som etter mitt skjønn er større enn hver enkelt student, pedagog eller institusjons særinteresse eller agenda. Å redusere dette til en bransjedebatt eller hvilken skole som er best, synes for meg fordummende og uetisk.

Utdanningsdepartement, dekaner, pedagoger og studenter synes ofte å snakke som om det finnes ferdigheter og verktøy som er uavhengig av ideologi. At man kan levere pedagogikk som på ett eller annet vis er funksjonell, relativ og objektiv, løssrevet fra estetiske eller etiske program.

Men er det noe jeg med skrekk, gru og ydmykhet har oppdaget etter noen år som pedagog ved Teaterhøgskolen, hvorav noe tid også har vært tilbrakt på Filmskolen på Lillehammer, så er det at vi lærere legger sterke føringer når arbeids- og tenkemåter utvikles. Uten nødvendigvis å være oppmerksomme på nissene som følger lasset.

Når vi på Teaterhøgskolen stresser studentene med at de må finne karakterens mål, ja, da innebærer det en forestilling av at alle mennesker alltid har en klar vilje. Når registudentene får som oppgave å lage sjangerfilm, ja, da betyr det at man mener det er viktig å vite hvordan man tilfredsstiller sjangerkrav.

Poenget mitt er ikke å slå fast at det finnes viljesløse mennesker, eller at sjangerfilm er bare tull, men at premissene for pedagogikk og undervisning alltid er diskuterbare. Og i utdannelser hvor man vil ha bevegelse og utvikling, er det umulig å ikke ha en kontinuerlig selvkritikk og debatt.

Utgangspunktet for debatten, var Unni Straume og synspunkt som at Den norske Filmskolen ikke gir kunstnere med evne og mot til nyskapning. For oss som har fulgt kullene, gjennom blant annet eksperimenter underveis og eksamensfilmer, er det lett å bifalle et slikt synspunkt: Det er sjelden vi ser filmskoleprosjekter som tryner skikkelig, og det er selvsagt derfor vi heller ikke ser filmskoleprosjekter som er helt enestående. Eksperimentvilje parret med mot, må føre til mageplask en god del ganger. Lars Trier har laget fryktelig mange pretensiøse og pinlige kortfilmer. Hvis ikke pedagoger er i stand til å skape rom hvor det kan feiles, og heller ikke studentene tilraner seg dette rommet, vil det ikke oppstå.

Der imidlertid debattantene skiller lag, er vel først og fremst om fravær av eksperimeter og kunstneriske visjoner er et problem eller ikke. Jeg ser to ideologiske ytterpunkter: På den ene side har vi leder for tv-utdannelsen på NISS, Frederik Hestvold, som fremhever en utdannelse som kretser omkring regissøren som visjonær, idéskaper, kunstner. Men uten at jeg egentlig helt skjønner hva han mener med det, hvordan dette faktisk tenkes gjort, hva betyr det i praktisk pedagogikk? På den andre har vi eksternsjef i NRK, Peter Wallace, med støtte fra Alexander Røsler DNTV, som antyder at filmutdannelsen må lære studentene ferdigheter de har bruk for på tv, som tross alt er hva det produseres mest av. Uten at jeg skjønner helt hvorfor, skal kunstskoleutdannelser formes etter markedets behov?

Espen Klouman Høiner og John-Erling Holmenes Fredriksen, student ved henholdsvis Teaterhøgskolen og Filmskolen på Lillehammer, peker på to sentrale elementer som driver en kunsthøgskole framover (eller bakover):

De faglige ressursene og studentene. Også min entydige erfaring, er at alle vedtak som diskuteres side opp og side ned, har mye mindre innvirkning på utviklingen av kunsthøgskoler enn vi liker å tro. De faglige nyskapningene som f.eks. skulle oppstå etter den departementalt besluttede KHiO-sammenslutningen, lar fremdeles vente på seg, 14 år senere. Først når det finnes pedagoger og studenter som tar initiativ til slikt, vil noe skje.

Et kjernespørsmål for meg i denne sammenheng, er: Hva slags ideologi skapes på Filmskolen på Lillehammer? Jeg savner flere presise redegjørelser for de pedagogiske fremgangsmåter som foreslåes, jeg savner å høre klare analyser og kommentarer av eksamensfilmer. Nå er det ikke sikkert den analysen kan foregå i sin fulle bredde i offentligheten, men noe må vi vite hvis dette ordskiftet skal virke klargjørende, iallfall for meg.

Til syvende og sist må en endring komme innenfra, fra institusjonene selv. Fra dekan, fra studieledere, fra én eller flere pedagoger, én eller flere studenter – eller aller helst en kombinasjon. Jeg er iallfall overbevist om at det blir en lang ventetid, hvis vi skal ha vedtaket som kan skaffe oss den eksperimentelle og nyskapende filmen. Slik praksis krever radikalitet, vilje til å bryte opp, til å feile, til å få pepper, til å bli innkalt til rektors kontor.

Og for alt jeg vet, er ikke tiden moden for at Den norske Filmskolen på Lillehammer skal forsyne oss med eksperimenterende og nyskapende filmarbeidere heller. Kanskje må de komme fra helt andre steder.

”The Revolution Will Not Be Televised”, het det en gang. Kan godt hende det stemmer, også for filmen.

 

Øystein Stene er førstelektor ved Teaterhøgskolen og fast spaltist i Rushprint.

 

 

Les mer om filmskoledebatten:

 

-Filmskolen må være premissleverandør

Kunsten å bli verdens beste filmskole

– Nei til felles film- og tv-skole

Utvid Filmskolens fokus

Filmskolene og kunsten

– Vi trenger en ny filmskole

– Et svekket regifag

– Filmskolen er ikke tragisk

Den farlige middelmådigheten

 

 

Les Øystein Stenes øvrige blogginnlegg her:

Skuespilleren som medie-idiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skriver fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

2 kommentarer til Filmskolens vilje til å feile

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Filmskolens vilje til å feile

Filmskoledebatten må ses i større perspektiv, mener Øystein Stene. Hvis vi ikke kan skape rom for feiling, og heller ikke filmstudentene tilraner seg dette rommet, vil det ikke oppstå.

 

Jeg leser debatten om filmskolens utvikling med stor interesse, og prøver desperat å gjøre meg opp en mening. Jeg tror jeg savner kryssklipping mellom et fugleperspektiv og et froskeperspektiv her. Her er et forsøk:

Kunsthøgskoler utdanner årlig aktører til kulturlivet, aktører som skal gi form til ytringer som er dannende for vårt syn på verden, menneskene, samfunnet, politikken, Gud og hvem vet hva. Dette er et ansvar som etter mitt skjønn er større enn hver enkelt student, pedagog eller institusjons særinteresse eller agenda. Å redusere dette til en bransjedebatt eller hvilken skole som er best, synes for meg fordummende og uetisk.

Utdanningsdepartement, dekaner, pedagoger og studenter synes ofte å snakke som om det finnes ferdigheter og verktøy som er uavhengig av ideologi. At man kan levere pedagogikk som på ett eller annet vis er funksjonell, relativ og objektiv, løssrevet fra estetiske eller etiske program.

Men er det noe jeg med skrekk, gru og ydmykhet har oppdaget etter noen år som pedagog ved Teaterhøgskolen, hvorav noe tid også har vært tilbrakt på Filmskolen på Lillehammer, så er det at vi lærere legger sterke føringer når arbeids- og tenkemåter utvikles. Uten nødvendigvis å være oppmerksomme på nissene som følger lasset.

Når vi på Teaterhøgskolen stresser studentene med at de må finne karakterens mål, ja, da innebærer det en forestilling av at alle mennesker alltid har en klar vilje. Når registudentene får som oppgave å lage sjangerfilm, ja, da betyr det at man mener det er viktig å vite hvordan man tilfredsstiller sjangerkrav.

Poenget mitt er ikke å slå fast at det finnes viljesløse mennesker, eller at sjangerfilm er bare tull, men at premissene for pedagogikk og undervisning alltid er diskuterbare. Og i utdannelser hvor man vil ha bevegelse og utvikling, er det umulig å ikke ha en kontinuerlig selvkritikk og debatt.

Utgangspunktet for debatten, var Unni Straume og synspunkt som at Den norske Filmskolen ikke gir kunstnere med evne og mot til nyskapning. For oss som har fulgt kullene, gjennom blant annet eksperimenter underveis og eksamensfilmer, er det lett å bifalle et slikt synspunkt: Det er sjelden vi ser filmskoleprosjekter som tryner skikkelig, og det er selvsagt derfor vi heller ikke ser filmskoleprosjekter som er helt enestående. Eksperimentvilje parret med mot, må føre til mageplask en god del ganger. Lars Trier har laget fryktelig mange pretensiøse og pinlige kortfilmer. Hvis ikke pedagoger er i stand til å skape rom hvor det kan feiles, og heller ikke studentene tilraner seg dette rommet, vil det ikke oppstå.

Der imidlertid debattantene skiller lag, er vel først og fremst om fravær av eksperimeter og kunstneriske visjoner er et problem eller ikke. Jeg ser to ideologiske ytterpunkter: På den ene side har vi leder for tv-utdannelsen på NISS, Frederik Hestvold, som fremhever en utdannelse som kretser omkring regissøren som visjonær, idéskaper, kunstner. Men uten at jeg egentlig helt skjønner hva han mener med det, hvordan dette faktisk tenkes gjort, hva betyr det i praktisk pedagogikk? På den andre har vi eksternsjef i NRK, Peter Wallace, med støtte fra Alexander Røsler DNTV, som antyder at filmutdannelsen må lære studentene ferdigheter de har bruk for på tv, som tross alt er hva det produseres mest av. Uten at jeg skjønner helt hvorfor, skal kunstskoleutdannelser formes etter markedets behov?

Espen Klouman Høiner og John-Erling Holmenes Fredriksen, student ved henholdsvis Teaterhøgskolen og Filmskolen på Lillehammer, peker på to sentrale elementer som driver en kunsthøgskole framover (eller bakover):

De faglige ressursene og studentene. Også min entydige erfaring, er at alle vedtak som diskuteres side opp og side ned, har mye mindre innvirkning på utviklingen av kunsthøgskoler enn vi liker å tro. De faglige nyskapningene som f.eks. skulle oppstå etter den departementalt besluttede KHiO-sammenslutningen, lar fremdeles vente på seg, 14 år senere. Først når det finnes pedagoger og studenter som tar initiativ til slikt, vil noe skje.

Et kjernespørsmål for meg i denne sammenheng, er: Hva slags ideologi skapes på Filmskolen på Lillehammer? Jeg savner flere presise redegjørelser for de pedagogiske fremgangsmåter som foreslåes, jeg savner å høre klare analyser og kommentarer av eksamensfilmer. Nå er det ikke sikkert den analysen kan foregå i sin fulle bredde i offentligheten, men noe må vi vite hvis dette ordskiftet skal virke klargjørende, iallfall for meg.

Til syvende og sist må en endring komme innenfra, fra institusjonene selv. Fra dekan, fra studieledere, fra én eller flere pedagoger, én eller flere studenter – eller aller helst en kombinasjon. Jeg er iallfall overbevist om at det blir en lang ventetid, hvis vi skal ha vedtaket som kan skaffe oss den eksperimentelle og nyskapende filmen. Slik praksis krever radikalitet, vilje til å bryte opp, til å feile, til å få pepper, til å bli innkalt til rektors kontor.

Og for alt jeg vet, er ikke tiden moden for at Den norske Filmskolen på Lillehammer skal forsyne oss med eksperimenterende og nyskapende filmarbeidere heller. Kanskje må de komme fra helt andre steder.

”The Revolution Will Not Be Televised”, het det en gang. Kan godt hende det stemmer, også for filmen.

 

Øystein Stene er førstelektor ved Teaterhøgskolen og fast spaltist i Rushprint.

 

 

Les mer om filmskoledebatten:

 

-Filmskolen må være premissleverandør

Kunsten å bli verdens beste filmskole

– Nei til felles film- og tv-skole

Utvid Filmskolens fokus

Filmskolene og kunsten

– Vi trenger en ny filmskole

– Et svekket regifag

– Filmskolen er ikke tragisk

Den farlige middelmådigheten

 

 

Les Øystein Stenes øvrige blogginnlegg her:

Skuespilleren som medie-idiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skriver fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

2 Responses to Filmskolens vilje til å feile

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY