-Vi trenger en ny filmskole

– En filmskole kan ikke uteksaminere særpregede filmkunstnere på tre år, mener rektor Thomas Stenderup. Her svarer han på kritikken mot skolen og lanserer visjonen om en ny film- og tv-skole.
 

Den siste uken har debatten rundt Den norske filmskolen på nytt blusset opp etter Unni Straumes kritikk av ledelsen i Rushprint. Rektor ved filmskolen, Thomas Stenderup, er fornøyd med oppmerksomheten som det siste avgangskullet fra filmskolen er blitt til del, og synes debatt om skolen er viktig. Han har selv frontet debatten, som i Rushprint tidligere i vinter, der han gjorde rede for utfordringene han mener skolen står overfor. Han synes altså ikke at kritikken er uinteressant, og mener denne typen diskusjoner er noe alle filmskoler har og bør ha. Men han oppfatter den på siden av de helt sentrale spørsmålene, slik han ser det. Å forvente at en filmskole skal uteksaminere særpregede filmkunstnere på 3 år, er helt urealistisk.

– Vi skal både lære studentene et håndverk og en samarbeidsform, og gi dem en kunstfaglig grunnforståelse. Samtidig er det flere, deriblant Unni Straume, som ønsker å se noen personlige stemmer blant elevene. Men det er for mye å be om på dette stadiet, slik jeg ser det. Det er ikke et realistisk siktemål for en 3-årig utdannelse. Som en av studentene nylig sa: Man skal lære å gå før man kan løpe.

Stenderup understreker at han selv har vokst opp i en filmkultur der det aldri har vært tvil om at regissøren er den suverene kunstneriske lederen for et filmprosjekt. Men det er en framskutt rolle det tar tid for elevene å få en forståelse for hva innebærer.

-Det eksisterer et enormt trykk på disse regielevene, de har enorme forventninger på egne vegne og ses på som en spesiell gruppe av de andre som går på skolen. Det man har sett på andre filmskoler, er at de fort kan bryte sammen underveis om skolen ikke er oppmerksom på dette spesielle trykket. Derfor forsøker vi det første året på skolen å dempe dette trykket noe, vi holder på med øvelsesproduksjoner der det er stort fokus på samarbeid. På denne måten økes forventningene til studentene gradvis, og vi undertrykker på ingen måter regissørenes kunstneriske lederskap.

Unni Straume mener å se en utydelighet i hva man vil med regifaget på filmskolen. Hun mener også at skolen ”kjører uten kunstnerisk ansvarlig ledelse for regilinjen”, ved å ikke ha én person med ansvar for den kunstneriske ledelsen. Stenderup mener at filmskolens oppdeling av dette ansvaret mellom tre sterke fagpersoner, er en veldig god løsning, og har inntrykk av at elevene også oppfatter det slik.

– Det er et år siden Unni Straume jobbet på filmskolen, og det har skjedd mye siden den gang. På flere av linjene er hovedansvaret delt opp: Ledelsen av regilinjen består av ekstremt sterke fagpersoner, som Rumle Hammerich, Pia Vieth og Andrzej Mellin. Jeg tror ikke det er mange filmskoler i Nord-Europa som har et like sterkt team i ledelsen av regilinjen – for dette er ettertraktede folk det ikke uten videre var gitt at vi skulle få til Lillehammer. Vi har også stykket opp ledelsen på fotolinja, der Kjell Vassdal, Phillip Øgaard og Halvard Bræin utgjør lederteamet. På denne måten kan elevene få et møte med ulike spisskompetanser, ulike personligheter, og få en forståelse for at det ikke er én inngang til regirollen og fotorollen

Stendrup er opptatt av å få fram at det ikke mangler engasjement for filmen som kunstnerisk uttrykk på Den norske filmskolen. Men filmskolen står overfor helt andre utfordringer, som får kritikken til å framstå som et sidespor, slik han ser det. Som i vinterens innlegg på Rushprint.no og et påfølgende intervju med ham, er det mangelen på oppgradering og skolens manglende status som kunsthøyskole, som opptar ham. Og han innrømmer at omfanget av behovet for oppgradering og modernisering av skolen, har vært større enn han var klar over.

– Et tilbakevendende problem er filmskolens formelle plassering i landskapet. Etter mange års kamp, så fikk man omsider en filmskole. Men så får den aldri den status den var tiltenkt, nemlig en status som kunsthøyskole. Og det skjer ikke fordi noen aktivt går imot det, men fordi vi av formelle og praktiske årsaker ble en underavdeling på en vanlig høyskole. Dermed forsvinner hele det perspektivet om at filmutdanningen er et nasjonalt utdanningsansvar.

Hver gang filmskolens ledelse forsøker å gjøre noe med skolens mange utfordringer, særlig i forhold til etterutdanningen, så får de svar fra Kunnskapsdepartementet om at det må høyskolen ordne opp i.

– Men selv om høyskolen har forståelse for våre problemer i forhold til oppbygging av en etterutdanning, så har den ikke de millionene som skal til. Dette var jo midler som forsvant da de gamle institusjonene som Norsk filmutvikling og Norsk filmfond ble oppløst og ansvaret for etterutdanning ble flyttet fra Kulturdepartementet til Den norske filmskolen. Dette er et stort problem for bransjen, og ikke minst for oss, fordi det bidrar til at vi ikke kan levere det bransjen trenger: Vi har ikke lykkes med å starte opp et EVU-program for film- og tv-bransjen; vi kan ikke etablere et bachelor-masterprogram med de økonomiske ressursene vi har; vi kan ikke tilby våre lærere reelle utviklingsmuligheter; elevene kan ikke få etableringsstipend etter utdannelse på linje med andre kunstfaglige utdannelser, osv.  Alt i alt blir det veldig synlig og konkret at film ikke har formell status med egen kunsthøgskole som alle andre kunstarter. Film er ikke anerkjent som kunst i Norge!

Det siste halvåret har Stenderup vært i tett dialog med film og tv-bransjen om behovene. Han tror tiden nå er inne for at bransjen enes om en felles, ny ambisjon – nemlig etableringen av Den norske Film- og TV-skolen. Han mener vi må avvikle det rigide skillet mellom de audiovisuelle mediene, og mellom film og tv i særdeleshet.

– Vi må gi framtidens fortellere et sterkt fundament i form av en eksklusiv, kvalitetspreget, kunstfaglig grunnutdannelse. Innenfor dette bør en del av elevene, de største talentene, tilbys ekstra tid til fordypelse og spesialisering.

 

– Utviklingen innenfor kunstfaglige utdanninger internasjonalt har gått i retning av etablering av bachelor-master programmer. Det er en utvikling som ikke er uproblematisk, men som vi ikke kan snu ryggen til. En ny norsk film- og tv-skole bør tilby en kunstfaglig grunnutdannelse på bachelor nivå (3 år) og en spesialisering i tradisjonelle eller nye medier på masternivå (2 år).

Masterutdanningen kan delvis skje i synergi med et fullstendig EVU-program som Den norske film- og tv-skolen kan tilby bransjen, mener Stenderup.

– Da vil det være mer realistisk å forvente at skolen kan levere tydelige personlige stemmer til norsk film. Innen masterutdanningen kan studentene få mulighet til å lage spillefilm, tv-serie eller produksjon innen nye medier. Dermed kan vi også unngå at Norsk filminstitutts støttemidler i så stor grad går til så mange debutanter. Lokaliseringen av dette nye kunstfaglige senteret er ikke avgjørende – det viktige er å artikulere behovet for en ny kunsthøyskole som er lang nok og har ressursene den trenger. Jeg mener vi bør gjennomføre en undersøkelse av de konkrete utdannings- og kompetansebehov i den audiovisuelle bransjen, som kan ligge til grunn for en revurdering av de eksisterende utdanningene og etableringen av nye. Bare da kan vi skape framtidens kulturbærende og kvalitetsbevisste audiovisuelle uttrykk.

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

-Vi trenger en ny filmskole

– En filmskole kan ikke uteksaminere særpregede filmkunstnere på tre år, mener rektor Thomas Stenderup. Her svarer han på kritikken mot skolen og lanserer visjonen om en ny film- og tv-skole.
 

Den siste uken har debatten rundt Den norske filmskolen på nytt blusset opp etter Unni Straumes kritikk av ledelsen i Rushprint. Rektor ved filmskolen, Thomas Stenderup, er fornøyd med oppmerksomheten som det siste avgangskullet fra filmskolen er blitt til del, og synes debatt om skolen er viktig. Han har selv frontet debatten, som i Rushprint tidligere i vinter, der han gjorde rede for utfordringene han mener skolen står overfor. Han synes altså ikke at kritikken er uinteressant, og mener denne typen diskusjoner er noe alle filmskoler har og bør ha. Men han oppfatter den på siden av de helt sentrale spørsmålene, slik han ser det. Å forvente at en filmskole skal uteksaminere særpregede filmkunstnere på 3 år, er helt urealistisk.

– Vi skal både lære studentene et håndverk og en samarbeidsform, og gi dem en kunstfaglig grunnforståelse. Samtidig er det flere, deriblant Unni Straume, som ønsker å se noen personlige stemmer blant elevene. Men det er for mye å be om på dette stadiet, slik jeg ser det. Det er ikke et realistisk siktemål for en 3-årig utdannelse. Som en av studentene nylig sa: Man skal lære å gå før man kan løpe.

Stenderup understreker at han selv har vokst opp i en filmkultur der det aldri har vært tvil om at regissøren er den suverene kunstneriske lederen for et filmprosjekt. Men det er en framskutt rolle det tar tid for elevene å få en forståelse for hva innebærer.

-Det eksisterer et enormt trykk på disse regielevene, de har enorme forventninger på egne vegne og ses på som en spesiell gruppe av de andre som går på skolen. Det man har sett på andre filmskoler, er at de fort kan bryte sammen underveis om skolen ikke er oppmerksom på dette spesielle trykket. Derfor forsøker vi det første året på skolen å dempe dette trykket noe, vi holder på med øvelsesproduksjoner der det er stort fokus på samarbeid. På denne måten økes forventningene til studentene gradvis, og vi undertrykker på ingen måter regissørenes kunstneriske lederskap.

Unni Straume mener å se en utydelighet i hva man vil med regifaget på filmskolen. Hun mener også at skolen ”kjører uten kunstnerisk ansvarlig ledelse for regilinjen”, ved å ikke ha én person med ansvar for den kunstneriske ledelsen. Stenderup mener at filmskolens oppdeling av dette ansvaret mellom tre sterke fagpersoner, er en veldig god løsning, og har inntrykk av at elevene også oppfatter det slik.

– Det er et år siden Unni Straume jobbet på filmskolen, og det har skjedd mye siden den gang. På flere av linjene er hovedansvaret delt opp: Ledelsen av regilinjen består av ekstremt sterke fagpersoner, som Rumle Hammerich, Pia Vieth og Andrzej Mellin. Jeg tror ikke det er mange filmskoler i Nord-Europa som har et like sterkt team i ledelsen av regilinjen – for dette er ettertraktede folk det ikke uten videre var gitt at vi skulle få til Lillehammer. Vi har også stykket opp ledelsen på fotolinja, der Kjell Vassdal, Phillip Øgaard og Halvard Bræin utgjør lederteamet. På denne måten kan elevene få et møte med ulike spisskompetanser, ulike personligheter, og få en forståelse for at det ikke er én inngang til regirollen og fotorollen

Stendrup er opptatt av å få fram at det ikke mangler engasjement for filmen som kunstnerisk uttrykk på Den norske filmskolen. Men filmskolen står overfor helt andre utfordringer, som får kritikken til å framstå som et sidespor, slik han ser det. Som i vinterens innlegg på Rushprint.no og et påfølgende intervju med ham, er det mangelen på oppgradering og skolens manglende status som kunsthøyskole, som opptar ham. Og han innrømmer at omfanget av behovet for oppgradering og modernisering av skolen, har vært større enn han var klar over.

– Et tilbakevendende problem er filmskolens formelle plassering i landskapet. Etter mange års kamp, så fikk man omsider en filmskole. Men så får den aldri den status den var tiltenkt, nemlig en status som kunsthøyskole. Og det skjer ikke fordi noen aktivt går imot det, men fordi vi av formelle og praktiske årsaker ble en underavdeling på en vanlig høyskole. Dermed forsvinner hele det perspektivet om at filmutdanningen er et nasjonalt utdanningsansvar.

Hver gang filmskolens ledelse forsøker å gjøre noe med skolens mange utfordringer, særlig i forhold til etterutdanningen, så får de svar fra Kunnskapsdepartementet om at det må høyskolen ordne opp i.

– Men selv om høyskolen har forståelse for våre problemer i forhold til oppbygging av en etterutdanning, så har den ikke de millionene som skal til. Dette var jo midler som forsvant da de gamle institusjonene som Norsk filmutvikling og Norsk filmfond ble oppløst og ansvaret for etterutdanning ble flyttet fra Kulturdepartementet til Den norske filmskolen. Dette er et stort problem for bransjen, og ikke minst for oss, fordi det bidrar til at vi ikke kan levere det bransjen trenger: Vi har ikke lykkes med å starte opp et EVU-program for film- og tv-bransjen; vi kan ikke etablere et bachelor-masterprogram med de økonomiske ressursene vi har; vi kan ikke tilby våre lærere reelle utviklingsmuligheter; elevene kan ikke få etableringsstipend etter utdannelse på linje med andre kunstfaglige utdannelser, osv.  Alt i alt blir det veldig synlig og konkret at film ikke har formell status med egen kunsthøgskole som alle andre kunstarter. Film er ikke anerkjent som kunst i Norge!

Det siste halvåret har Stenderup vært i tett dialog med film og tv-bransjen om behovene. Han tror tiden nå er inne for at bransjen enes om en felles, ny ambisjon – nemlig etableringen av Den norske Film- og TV-skolen. Han mener vi må avvikle det rigide skillet mellom de audiovisuelle mediene, og mellom film og tv i særdeleshet.

– Vi må gi framtidens fortellere et sterkt fundament i form av en eksklusiv, kvalitetspreget, kunstfaglig grunnutdannelse. Innenfor dette bør en del av elevene, de største talentene, tilbys ekstra tid til fordypelse og spesialisering.

 

– Utviklingen innenfor kunstfaglige utdanninger internasjonalt har gått i retning av etablering av bachelor-master programmer. Det er en utvikling som ikke er uproblematisk, men som vi ikke kan snu ryggen til. En ny norsk film- og tv-skole bør tilby en kunstfaglig grunnutdannelse på bachelor nivå (3 år) og en spesialisering i tradisjonelle eller nye medier på masternivå (2 år).

Masterutdanningen kan delvis skje i synergi med et fullstendig EVU-program som Den norske film- og tv-skolen kan tilby bransjen, mener Stenderup.

– Da vil det være mer realistisk å forvente at skolen kan levere tydelige personlige stemmer til norsk film. Innen masterutdanningen kan studentene få mulighet til å lage spillefilm, tv-serie eller produksjon innen nye medier. Dermed kan vi også unngå at Norsk filminstitutts støttemidler i så stor grad går til så mange debutanter. Lokaliseringen av dette nye kunstfaglige senteret er ikke avgjørende – det viktige er å artikulere behovet for en ny kunsthøyskole som er lang nok og har ressursene den trenger. Jeg mener vi bør gjennomføre en undersøkelse av de konkrete utdannings- og kompetansebehov i den audiovisuelle bransjen, som kan ligge til grunn for en revurdering av de eksisterende utdanningene og etableringen av nye. Bare da kan vi skape framtidens kulturbærende og kvalitetsbevisste audiovisuelle uttrykk.

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY