Patrik Syversen ble kontaktet av et amerikansk agentur etter av Rovdyr ble vist på filmmarkedet i Cannes.

– Rovdyr hadde vært på flere filmfestivaler, og vi fikk veldig mye positiv respons fra utlandet. Det var under Cannes-festivalen 2008 at jeg fikk en telefon fra min nåværende agent Robert Lazar. Jeg ble litt forfjamset da han sa at han jobbet for ICM (International Creative Management), og at han nettopp hadde sett Rovdyr på filmmarkedet i Cannes og bare måtte få tak i meg. Vi hadde en ganske bra samtale om filmen, om mine ambisjoner som filmskaper og om hva jeg tenkte meg videre. Etter det fikk jeg noen andre henvendelser også, men jeg visste tidlig at jeg burde kjøre på og møte Robert så fort jeg kunne. Så jeg dro til New York, der ICM har kontorer, og møtte ham. Vi snakket om prosjekter, jeg presenterte noen manus Nini Bull Robsahm (medforfatter på Rovdyr, journ. anm.) og jeg hadde skrevet, og så startet snøballen å rulle. I slutten av 2008 dro vi over til Los Angeles og var der i flere måneder. Jeg var på ganske mange møter med forskjellige selskaper og begynte fort å få tilsendt manusskripter.

Han forteller at det kan være en kompleks prosess å få en jobb.

– Det er ofte slik at manus sendes til agenter, og agenter pusher forskjellige prosjekter til regissører de tror kunne passe. Om jeg så leser noe og liker det, setter de opp et møte med produsenten. Så pitcher man hvordan man ønsker å lage filmen, og er da kanskje blant 10-15 stykker som vurderes for jobben. Jeg vil si at jeg leser kanskje 3-4 manus i uka, og at jeg reagerer positivt på 20 prosent av dem. Så møter jeg jo produsenter, og da ser man fort om man er på samme side eller ikke. Noen ganger får man direkte tilbud også, på flekken, og det var det som skjedde med Prowl.

– Jeg følte at det lå et hjerte og en klar intensjon bak historien, med sterke karakterer som appellerte til meg. Produsentene som satt på manuset spurte meg om jeg ville gjøre filmen, og jeg takket ja. Men det tar alltid tid, så neste steg var å sørge for finansiering gjennom samproduksjonsavtaler. Det var Mike Klein i Dobré Films som tok prosjektet til Courtney Solomon i After Dark Films. Courtney likte manuset, likte meg, og så var vi i gang. Allerede da jeg kom tilbake til Norge fikk jeg telefonen: ”Vi vil lage denne filmen med deg, vi vil gjøre den ganske snart. Kan vi skyte i juli?” Dette var mai. Jeg sa ja. Og noen dager etterpå satt jeg på flyet til LA for å caste.

”COMING OF AGE SURVIVAL”
Syversen beskriver Prowl som en slags ”coming of age survival”-skrekkfilm.

– Det er en veldig enkel historie, som følger ”survival”-tradisjonen; med andre ord, sensitiv, men sterk, kvinnelig hovedkarakter som vokser over et kort presset tidsrom. Manuset hadde en sårbarhet som appellerte veldig til meg, og jeg så store muligheter for å implementere mye personlighet, både i stil og innhold. Jeg vil si at det er en voldsom film, men at den aldri er spekulativ eller over kanten. Forhåpentligvis er den emosjonelt engasjerende fremfor å være frastøtende. Det er en heseblesende film, med et tydelig driv og en markant plot-motor, og jeg har skutt den på en veldig ”matter of fact”-måte.

Prowl er en videreføring av tematikken i Rovdyr.

– Det er en slags videreføring av det emosjonelle aspektet i Rovdyr; det handler om å finne seg selv, finne sin posisjon, følelsen av avmakt med påfølgende katarsis for en plaget hovedperson. Men de befinner seg i forskjellige univers. Der Rovdyr hadde røtter i realismen, er Prowl en ”creature”-film med vampyraktige skapninger. Jeg har vært mer eksperimentell i uttrykket, både hva gjelder tidslinjer, form, musikkbruk og lyddesign. Samtidig har jeg vært veldig bevisst på å beholde den naturalistiske tilnærmingen. Nettopp fordi det er såkalt overnaturlige elementer i filmen, var det desto viktigere for meg å få det til å flettes så sømløst inn i et tilsynelatende realistisk univers. Til tross for bevisste filmatiske grep, er det ikke så mye estetisk fiksfakseri.

Syversen har brukt den norske fotografen Håvard André Byrkjeland.

– For meg var det utrolig viktig å ha med Håvard. Vi har jobbet sammen på nesten alle produksjoner siden filmskolen. Kortfilmer, musikkvideoer, reklamefilmer, og begge spillefilmene mine. Han kjenner meg, min rytme og stil, og det var viktig under de pressede opptaksforholdene. Filmen ble skutt fort, med lite penger og i et fremmed land. Det var ganske spesielt for oss å komme til Bulgaria, der vi filmet, og se at vi var en norsk fotograf og regissør i midten av 20-årene som ledet et team av 80 hardbarkede bulgarske filmarbeidere for amerikanske produsenter. Det gikk veldig bra, og det var viktig for meg å ha en alliert i prosessen, hva gjelder uttrykk og fremgangsmåter.

SKITTENT OG DIREKTE
Prowl er skutt håndholdt og har et skittent og direkte fortellerspråk.

– Jeg blir fortalt at den er ”veldig europeisk” i uttrykket, og med det tror jeg de mener at selv om filmen følger en klassisk dramaturgi, har vi klart å skape et visuelt uttrykk som er litt nakent og ujålete.

– Filmen er enkelt lyssatt, den foregår i hovedsak om natten, men jeg ønsket aldri at lyset skulle være for dramatisk eller konstruert. Jeg likte å sette lys for en hel scene, for så å skyte lange 6-10 minutters tagninger innenfor de rammene. Det skaper en mer leken tilnærming til skuespillerne og situasjonene som jeg føler kler historien godt. Jeg ville ha en grov ”look” som representerte filmen, en gradvis utvikling i stilen, men med mer kontraster enn tidligere filmer jeg har laget. Selv om den er håndholdt er det alltid kontrollert og motivert av filmens indre rytme. Det er enkelte stilistiske grep; jeg bruker sakte film, kamerakran og flere visuelle grep på noen få steder, for å bryte opp, gi filmen pusterom, men også gi mer effekt av de ekstreme grepene vi bruker når det er voldsomt. Jeg føler nå at filmen puster i takt med karakterene, ganske ufiltrert, og det var også hensikten. Forhåpentligvis gir dette den emosjonelle effekten jeg er ute etter.

Castingen var en spesiell og omfattende prosess.

– Castingagenten fikk inn over 4000 søknader, men gjorde et utvalg på 400 basert på mine notater. Så var det seks dager i strekk med fryktelig mange ansikter hver dag. Det var da fremdeles usikkert hvorvidt vi skulle skyte filmen i Bulgaria eller USA, så jeg fant alternativer for alle de fem viktigste rollene der. Jeg visste derimot at om produksjonen ble gjort i Europa, så ville det være visse krav til å ha europeiske skuespillere med. Da Bulgaria ble bestemt, dro jeg til London der jeg hadde en ny runde med casting. Der var det langt færre alternativer, men til gjengjeld veldig høyt nivå. Basert på disse rundene fant vi en bra lag av folk som først og fremst var riktig for rollene. Hva gjelder kjent eller ukjent har dette alltid vært meg likegyldig, så lenge skuespillerne har de kvalitetene jeg ser etter. Det handler om å fange essensen av karakterene. Skuespillernes forståelse av prosjektet og materialet er det jeg legger mest vekt på i første runde. Jeg pleier ikke å si noe på første runde. Mange skuespillere stiller spørsmål, er vant til en viss pekepinn før auditionen, men for meg er det viktig å se hvem som intuitivt fanger scenen og karakteren, hvem som ”leser” den på samme måte som meg.

UTFORDRENDE INNSPILLING
Det var en merkelig opplevelse å spille inn filmen i Bulgaria i fjor sommer.

– Når Håvard og jeg kom ned dit, to nordmenn, med bulgarsk stab, amerikanske og britiske skuespillere, var det utrolig overveldende og morsomt. Filmen ble gjort på kort tid og med lite penger, men vi fikk mye ut av lite. Det var en rutinert og stor stab, og språkforskjeller førte til mye nitid forklaring av hva man ønsket. I tillegg er Bulgaria et land hvor det kanskje ikke er like lett å finne det man ønsker, særlig hva gjelder kostyme og art direction. Det er litt annerledes smak der, for å si det sånn. Og jeg ønsket veldig kontemporære kostymer. Det endte med at Håvard og jeg dro rundt og shoppet alle klærne til hovedrollene selv. For å finne den stilen vi ønsket. Staben var stor, det var over 100 navn på callsheeten, jeg og skuespillerne hadde egne trailere og det var et stort maskineri. Det viste seg at de var vant til litt lengre produksjonstid. Derfor tok det litt tid for de å innordne seg tempoet jeg opererer med. Vi filmet hele filmen på RED, med to kameraer samtidig, jeg hadde lange tagninger, ofte mellom 6 og 10 minutter uavbrutt, og jeg var opptatt av at filmen ikke skulle være så låst. Det synes de var snodig når jeg ville bruke 300 grader av rommet. Men de var proffe og tilpasset seg rytmen fort.

Regissøren hadde et godt samarbeid med After Dark Films.

–Man hører alltid historier om produsenter som blander seg, og i dette tilfellet var det flere produksjonsselskap involvert, med ADF som hovedprodusent. Jeg var forberedt på det verste, men ble møtt med mye respekt. I begynnelsen måtte jeg forsvare filmens uttrykk, men da jeg forklarte min overordnede tanke fikk jeg veldig frie tøyler til å følge intuisjonen.

– Courtney og teamet hans stolte på meg, og det satt jeg utrolig stor pris på. Siden det var mange produsenter involvert var det selvfølgelig mange meninger, og det var jeg forberedt på. I klippen gjør man tester, sitter med produsentene, snakker om løsninger for å få filmen til å funke best mulig, og selv om det måtte diskuteres og gjøres noen kompromisser her og der, var de veldig bevisste på å beholde det uttrykket jeg hadde etablert. Det var ingen store klinsjer. Jeg vil si at jeg i stor grad fikk kunstnerisk frihet. Samtidig var det veldig viktig for meg å sørge for at de fikk det de ville: en ren skrekkfilm som fungerte på de premissene vi ble enige om i starten. Det var en utrolig kort prosess å lage filmen, så det er mange ting man skulle ønsket at man hadde gjort annerledes, men slik er det alltid. Nå er filmen levert, og den er i produsentenes og distributørens hender.

Prowl får USA-premiere til høsten. Det er uvisst om filmen får norsk distribusjon.