Først av alt: Det eksisterer ikke noen egen skuespillermetode for filmskuespill. Tidvis kan man høre at amerikansk Method Acting i tradisjonen fra Lee Strasberg er velegnet for filmskuespill. Dette synspunktet er nok mer europeisk enn amerikansk, det er lenge siden Method Acting gikk av moten for amerikanske filmskuespillere.

Drar du til Hollywood, er det like sannsynlig at du finner drivende gode filmskuespillere som er trent i helt andre metoder, som Meisner-teknikk, Michael Tsjekhov eller Stella Adler. Felles for alle disse metodene, inkludert method acting, er at de er utviklet for og i teateret. Å gestalte en rolle, å levere replikker på en måte som virker troverdig og sann, er normalt målet både på scene og i film. Det er visningsformatet, mediet, som er forskjellig.

Men hvordan har det seg så at noen skuespillere som funker fint på scenen, ikke gjør det på film? Ser vi bort fra talent og gemytt, har det kanskje mest av alt noe med erfaring å gjøre. Det er noe annet å projisere tale og bevegelse til et stort teaterpublikum som sitter fra 5-50 meter unna enn en kameralinse i umiddelbar nærhet.

Av denne grunn sverger enkelte regissører til å finne amatører eller skuespillere med lite erfaring, uberørt av teknikk og profesjonell presisjon. Og begavede amatører kan nok leve mer troverdig foran kamera enn profesjonelle uten kameraerfaring, spesielt i filmer som skal ha et ekte og umiddelbart uttrykk. Med amatøren kan man få noe rufsete og uforutsigbart som den profesjonelle kanskje sliter mer med å levere. Amatøren har heller ikke den profesjonelles skille mellom det private og det personlige, og for filmuttrykk hvor det intime er et mål, kan dette være ytterst fascinerende.

En annen ting er at ikke alle er like filmiske. Dette kan være nesten umulig å forutse før det gjøres en kameraprøve. Den som virker intens i virkeligheten, blir flat på skjermen. Den som er spennende på scenen, kan plutselig bli kjedelig på film. Og motsatt. Jeg har ikke møtt noen som har et absolutt filmisk gehør for å forutse slikt. Det må altså prøves. Og i en slik sammenheng kan folk uten mye erfaring plutselig fungere overraskende bra.

Men likevel: Har du funnet den perfekte amatøren for filmen din, som har en intens tilstedeværelse, som er interessant å se på, og som i tillegg leverer noe overraskende og levende hver gang, står du overfor nye utfordringer. Å filme med en amatør krever mye mer tid, tålmodighet og råmateriale, det er mye større sannsynlighet at man også får noe dårlig. Det er også vanskelig å få en amatør til å ha et bevisst forhold til undertekst. Det er dermed en stor sannsynlighet for at replikkene vil virke flate, fordi amatøren ikke vet hvordan en replikk skal fylles med annet innhold enn det som ligger i ordene. En annen ting er samspill; det er slett ikke sikkert amatøren vil kunne lytte ordentlig til spillpartneren sin, ta inn impulsene som gis, reagere ordentlig på dem. Og det viktigste, iallfall for en stor rolle: En karakter går gjerne gjennom en prosess, karakteren forandrer seg, lærer noe nytt, kommer til ny erkjennelse. Dette er en av de mest komplekse utfordringene i skuespillkunsten, å vise mennesker i endring. Det er nesten umulig å forvente av en amatør at hun eller han skal greie å fange dette på en måte som forblir subtil og samtidig forståelig. Det krever iallfall en utrolig god regissør.

Fellini, en av de regissørene med den kanskje mest bisarre smaken når det kommer til interessante karakterer på film, løste ofte problemet med å plassere de uerfarne i biroller, eller som snåle statister. Men blant de karakterene som virkelig var avgjørende for fortellingen, finner man normalt svært erfarne skuespillere. Denne kombinasjonen kan i noen sammenhenger virke befruktende for et filmunivers.

Her i Norge markedsførte blant annet Reprise seg som en film med skuespillere som ikke var skuespillere, hvilket nok mildt sagt var en overdrivelse: De aller fleste hadde en god del erfaring. Hvis man vil se amatører i norsk film, vil jeg heller anbefale Lange flate ballær. Uavhengig av hvordan vi stiller oss til sjangeren og humoren, er det åpenbart at skuespillerne har problemer med å ha andre konflikter og emosjoner enn det som umiddelbart er forståelig i scenen og teksten. Det gjør tidvis spillet så unyansert at det trolig har bydd på utfordringer i klippen, iallfall kan vi notere oss en bruk av innklippsbilder og reddende kameravinkler som tyder på det. Men denne kombinasjonen av amatørskap i profesjonelle rammer har selvsagt en helt annen sjarm, noe som også blir brukt i kunstteatersammenheng, for eksempel i non-acting-forestillinger.

Skuespillerutdannelser som mener de utdanner filmskuespillere, bør man av disse årsakene være en smule kritiske til. Det viktigste du trenger for å bli en god filmskuespiller, i tillegg til talent og skuespillererfaring, er masse kameratrening. Og det tilbyr få skuespillerutdannelser. I Norge utgjør film og tv heller ikke noe reelt alternativ for en skuespiller, markedet er rett og slett for lite, en filmrolle er stort sett bare en hyggelig bonus. Man må til land av Frankrike og Tysklands størrelse før man finner et reelt marked for film og tv-skuespillere av ulike slag.

Når det er sagt, er det derfor selvsagt av enda større viktighet at det gjøres mye prøvefilming i Norge, ikke minst for å gi skuespillere muligheten til å oppøve evnen til å stå foran kamera. Enten det nå er i form av workshops, i skoleproduksjoner, i kortfilm, i lavbudsjettproduksjoner, i forberedelsesfasen til spillefilmer eller i skuespillerutdannelsene.

Det finnes så vidt jeg vet heller ikke noen i landet med et pedagogisk opplegg for kameratrening som skiller seg ut i særlig grad. De som driver med det, snubler seg mer eller mindre vellykket gjennom det, uten noen klare rammer eller spesifikke mål. Filmregissører og fotografer med en del skuespillertrening kan sikkert dele av sine erfaringer, men forbausende få av dem er i stand til å artikulere tydelig hva de driver med, å skildre en avklart metodikk.

Når det fra tid til annen gjøres til et tema at ingen utdanner filmskuespillere, henger det altså sammen med at pedagogikk rundt dette ikke er særlig velutviklet. Og å utvikle pedagogikk, krever tid, ressurser og tålmodighet. Hvem som eventuelt har et nasjonalt ansvar i denne sammenheng, kan man jo spørre seg: Filmskolen på Lillehammer, Teaterhøgskolen eller Norsk Filmutvikling?

En ting er iallfall sikkert, vil vi ha filmskuespill på høyeste nivå i Norge, må det øves, øves og atter øves.

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skal skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.