3D-filmens mørke fortid

Clash of the Titans‘ postkonverterte ”jukse”-3D får juling av kritikerne, men er det bare kvaliteten på 3D-en kritikken handler om?

Fredag kommer Clash of the Titans på norske kinoer og med den kommer kritikernes uunngåelige backlash mot 3D-filmen. Hovedankepunktet mot filmen er at den ikke er filmet i 3D, men konvertert til 3D i etterkant.

– Et lite forbruker-tips. Forklar barna at filmen ikke ble filmet i 3D, og at den blir vist i 3D bare for at de skal kunne ta seg betalt 5$ ekstra for billetten, konkluderer Roger Ebert i sin anmeldelse av filmen.

Bransjekommentator Anne Thompson mener de postkonverterte filmene, som Alice in Wonderland og Clash of the Titans, vil ødelegge omdømmet 3D-filmen har bygget opp med filmer som Avatar og Up.

Postkonvertert 3D vil si at man tar et vanlig 2D-bilde og fremhever enkelte elementer digitalt i etterkant for å skape en illusjon av dybde. De enkelte elementene, som blir flyttet frem og tilbake i dybden er fortsatt to-dimensjonale, så istedet for å gi et fullverdig 3D-bilde blir det en masse flate elementer, som flyter rundt i forskjellige lag. Dataeffektene er allerede 3D-modeller, så de vil bli fullverdige 3D-elementer. Prosessen egner seg dermed bedre for filmer som Alice in Wonderland, som for en stor del er filmet mot blue screen med CGI-kulisser. Verre blir det for filmer som er filmet på location.

Men vil den gjennomsnittlige publikummer merke forskjellen? Det er vanskelig å si, sannsynligvis vil ikke folk flest kunne sette fingeren på hva som er svakere, men det betyr ikke at man ikke oppfatter at det er dårligere. Det viktigste spørsmålet er kanskje heller, vil publikum bry seg? Tallenes tale fra USA er et rungende nei. Både Alice in Wonderland og Clash of the Titans går så det suser.

I mine øyne handler ikke kritikken bareom postkonvertering i det hele tatt. Kritikken mot Clash of the Titans kom før folk hadde sett så mye som et sekund av filmen. Det var forutbestemt at 3D-effektene kom til å være elendige. Det er heller ikke tilfeldig at backlashet kommer på denne filmen og ikke Alice in wonderland. Med Clash of the Titans var det mulig å se fra mils avstand at dette kom til å være en spektakulært dårlig film, en cheesy 80-talls-remake av verste sort. Jeg tror kritikken først og fremst handler om at dette er en film som minner oss om 3D-filmens mørke fortid som gimmick og show.

Det har vært viktig for 3D-filmens tilbakekomst at den nye satsningen gis en aura av respektabilitet. Denne gangen skal det ikke handle om å kaste ting mot kamera og andre sjokk-effekter. Det skal ikke handle om å tjene mer penger, det skal handle om å drive film fremover som medium.

Pete Docter, regissøren av 3D-filmen Up har sammenlignet tidlig 3D, med tidlige stereo-opptak hvor lyden var mikset ekstremt ut til sidene for hele tiden å demonstrere stereo-effekten mest mulig. Den gang skulle 3D brukes mest mulig ekstremt for å vise frem teknologien, nå skal 3D brukes mer diskret og det skal brukes til å tjene historien.

 

Her er et klassisk eksempel på hvor lite diskret 3D har blitt brukt tidligere. Denne scenen er fra House of Wax(1953) en film, som ble rost for sine fantastiske 3D-effekter. Scenen kommer helt umotivert inn i filmen og har ingenting med handlingen å gjøre. Filmens regissør André de Toth var forøvrig blind på det ene øyet og kunne følgelig ikke se 3D-effekten selv.

 

Flere filmskapere har teoretisert om hvordan 3D skal kunne brukes som et dramatisk virkemiddel. I Up bruker Docter 3D-effekten for å speile hovedpersonens reise fra å være alene i et lite hus til å begi seg ut i den store verden , ved å gradvis åpne opp det 3-dimensjonale rommet. Mens James Cameron sammenligner 3D-bildet med et vindu inn i en annen verden, og argumenterer for at det gir publikum en sterkere følelse av å være inne i filmen.

Det er selvfølgelig utmerket og helt nødvendig at filmskapere forsker i mulighetene mediet gir, men er det egentlig noe hold i det de sier?

 

Docters tanke om å gradvis åpne Carls klaustrofobiske tilværelse gjennom 3D høres flott ut på papiret. Men han glemmer at 3D er lite egnet til å skildre det klaustrofobiske. 3D gjør per definisjon rommet større ved å gi det dybde. Up er en utmerket film fordi det er en god historie, som fortelles med overskudd av kreativitet og smittende fortellerglede. 3D er med å gjøre action-sekvensene mer spektakulære, men det gjør egentlig ganske lite for selve fortellingen.

Camerons vindussammenligning har kanskje mer for seg, men det overvurderer 3D-effekten en hel del. Forskjellen i romfølelse mellom 3D-film og et vindu bør være åpenbar for alle som noen gang har sett gjennom et vindu. Surround-lyd er et langt mer effektivt virkemiddel for å gi publikum følelsen av å være inne i rommet. For ikke å snakke om publikums egen innlevelsesevne. Tvert om kaster 3D-effektene oss ut av historien gjennom at de trekker så mye oppmerksomhet til seg selv.

3D har så langt ikke vist seg som et fantastisk nytt dramatisk virkemiddel for filmen, men til gjengjeld er det et veldig sterkt show-element. Det gjør det spektakulære større og gir ekstra trøkk til action-scener og storslåtte kamerabevegelser. 3D handler fortsatt om show, eventyr og store eksplosjoner. Forskjellen til gammel 3D er at teknologien nå er langt bedre og bruken mer sofistikert. En slipper å bli svimmel og få hodepine lenger, tapet i farge- og lys-styrke er blitt mindre og filmskaperne har stort sett sluttet å kaste ting mot kamera. Da får også kritikere og filmskapere tåle at det kommer en tullete film om greske guder og store skorpioner og minner oss på hva 3D er.

3D er show og det er det ingenting i veien med. Det er tross alt det spektakulære showet vi vil ha når vi går og ser en 3D-film. Hvem vil vel ha en film hvor 3Den er så diskret at den knapt er merkbar? Det blir som om Michael Bay skulle lage en sart dokumentar om sin bestemor. Kan vi ikke heller legge alt intellektuelt tåkeprat til siden og nyte 3D for det gjør bra? 3D kler dårlig feinschmeckeri og intellektualisering.


Det kan godt hende at Clash of the Titans er  en forferdelig film og fortjener slakt. Men den fortjener ikke å bli kritisert for at den søpler til 3D-filmens omdømme. Tvert imot fortjener den ros for at den minner oss om hva 3D egentlig er laget for og sparker bein under all intellektualisering og tåkeprat, som har blitt bygd opp for å forsvare relanseringen av 3D.

 

Les mer om 3D i neste nr av Rushprint.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

3D-filmens mørke fortid

Clash of the Titans‘ postkonverterte ”jukse”-3D får juling av kritikerne, men er det bare kvaliteten på 3D-en kritikken handler om?

Fredag kommer Clash of the Titans på norske kinoer og med den kommer kritikernes uunngåelige backlash mot 3D-filmen. Hovedankepunktet mot filmen er at den ikke er filmet i 3D, men konvertert til 3D i etterkant.

– Et lite forbruker-tips. Forklar barna at filmen ikke ble filmet i 3D, og at den blir vist i 3D bare for at de skal kunne ta seg betalt 5$ ekstra for billetten, konkluderer Roger Ebert i sin anmeldelse av filmen.

Bransjekommentator Anne Thompson mener de postkonverterte filmene, som Alice in Wonderland og Clash of the Titans, vil ødelegge omdømmet 3D-filmen har bygget opp med filmer som Avatar og Up.

Postkonvertert 3D vil si at man tar et vanlig 2D-bilde og fremhever enkelte elementer digitalt i etterkant for å skape en illusjon av dybde. De enkelte elementene, som blir flyttet frem og tilbake i dybden er fortsatt to-dimensjonale, så istedet for å gi et fullverdig 3D-bilde blir det en masse flate elementer, som flyter rundt i forskjellige lag. Dataeffektene er allerede 3D-modeller, så de vil bli fullverdige 3D-elementer. Prosessen egner seg dermed bedre for filmer som Alice in Wonderland, som for en stor del er filmet mot blue screen med CGI-kulisser. Verre blir det for filmer som er filmet på location.

Men vil den gjennomsnittlige publikummer merke forskjellen? Det er vanskelig å si, sannsynligvis vil ikke folk flest kunne sette fingeren på hva som er svakere, men det betyr ikke at man ikke oppfatter at det er dårligere. Det viktigste spørsmålet er kanskje heller, vil publikum bry seg? Tallenes tale fra USA er et rungende nei. Både Alice in Wonderland og Clash of the Titans går så det suser.

I mine øyne handler ikke kritikken bareom postkonvertering i det hele tatt. Kritikken mot Clash of the Titans kom før folk hadde sett så mye som et sekund av filmen. Det var forutbestemt at 3D-effektene kom til å være elendige. Det er heller ikke tilfeldig at backlashet kommer på denne filmen og ikke Alice in wonderland. Med Clash of the Titans var det mulig å se fra mils avstand at dette kom til å være en spektakulært dårlig film, en cheesy 80-talls-remake av verste sort. Jeg tror kritikken først og fremst handler om at dette er en film som minner oss om 3D-filmens mørke fortid som gimmick og show.

Det har vært viktig for 3D-filmens tilbakekomst at den nye satsningen gis en aura av respektabilitet. Denne gangen skal det ikke handle om å kaste ting mot kamera og andre sjokk-effekter. Det skal ikke handle om å tjene mer penger, det skal handle om å drive film fremover som medium.

Pete Docter, regissøren av 3D-filmen Up har sammenlignet tidlig 3D, med tidlige stereo-opptak hvor lyden var mikset ekstremt ut til sidene for hele tiden å demonstrere stereo-effekten mest mulig. Den gang skulle 3D brukes mest mulig ekstremt for å vise frem teknologien, nå skal 3D brukes mer diskret og det skal brukes til å tjene historien.

 

Her er et klassisk eksempel på hvor lite diskret 3D har blitt brukt tidligere. Denne scenen er fra House of Wax(1953) en film, som ble rost for sine fantastiske 3D-effekter. Scenen kommer helt umotivert inn i filmen og har ingenting med handlingen å gjøre. Filmens regissør André de Toth var forøvrig blind på det ene øyet og kunne følgelig ikke se 3D-effekten selv.

 

Flere filmskapere har teoretisert om hvordan 3D skal kunne brukes som et dramatisk virkemiddel. I Up bruker Docter 3D-effekten for å speile hovedpersonens reise fra å være alene i et lite hus til å begi seg ut i den store verden , ved å gradvis åpne opp det 3-dimensjonale rommet. Mens James Cameron sammenligner 3D-bildet med et vindu inn i en annen verden, og argumenterer for at det gir publikum en sterkere følelse av å være inne i filmen.

Det er selvfølgelig utmerket og helt nødvendig at filmskapere forsker i mulighetene mediet gir, men er det egentlig noe hold i det de sier?

 

Docters tanke om å gradvis åpne Carls klaustrofobiske tilværelse gjennom 3D høres flott ut på papiret. Men han glemmer at 3D er lite egnet til å skildre det klaustrofobiske. 3D gjør per definisjon rommet større ved å gi det dybde. Up er en utmerket film fordi det er en god historie, som fortelles med overskudd av kreativitet og smittende fortellerglede. 3D er med å gjøre action-sekvensene mer spektakulære, men det gjør egentlig ganske lite for selve fortellingen.

Camerons vindussammenligning har kanskje mer for seg, men det overvurderer 3D-effekten en hel del. Forskjellen i romfølelse mellom 3D-film og et vindu bør være åpenbar for alle som noen gang har sett gjennom et vindu. Surround-lyd er et langt mer effektivt virkemiddel for å gi publikum følelsen av å være inne i rommet. For ikke å snakke om publikums egen innlevelsesevne. Tvert om kaster 3D-effektene oss ut av historien gjennom at de trekker så mye oppmerksomhet til seg selv.

3D har så langt ikke vist seg som et fantastisk nytt dramatisk virkemiddel for filmen, men til gjengjeld er det et veldig sterkt show-element. Det gjør det spektakulære større og gir ekstra trøkk til action-scener og storslåtte kamerabevegelser. 3D handler fortsatt om show, eventyr og store eksplosjoner. Forskjellen til gammel 3D er at teknologien nå er langt bedre og bruken mer sofistikert. En slipper å bli svimmel og få hodepine lenger, tapet i farge- og lys-styrke er blitt mindre og filmskaperne har stort sett sluttet å kaste ting mot kamera. Da får også kritikere og filmskapere tåle at det kommer en tullete film om greske guder og store skorpioner og minner oss på hva 3D er.

3D er show og det er det ingenting i veien med. Det er tross alt det spektakulære showet vi vil ha når vi går og ser en 3D-film. Hvem vil vel ha en film hvor 3Den er så diskret at den knapt er merkbar? Det blir som om Michael Bay skulle lage en sart dokumentar om sin bestemor. Kan vi ikke heller legge alt intellektuelt tåkeprat til siden og nyte 3D for det gjør bra? 3D kler dårlig feinschmeckeri og intellektualisering.


Det kan godt hende at Clash of the Titans er  en forferdelig film og fortjener slakt. Men den fortjener ikke å bli kritisert for at den søpler til 3D-filmens omdømme. Tvert imot fortjener den ros for at den minner oss om hva 3D egentlig er laget for og sparker bein under all intellektualisering og tåkeprat, som har blitt bygd opp for å forsvare relanseringen av 3D.

 

Les mer om 3D i neste nr av Rushprint.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY