Jeg visste det ikke da, men det var likevel avgjørende for min framtid. Våren 1982 var jeg student ved Rogaland Distriktshøgskole, og en dag hadde vi et regissørbesøk. Erik Løchen kom fra Oslo med filmen Motforestilling på fem separate videokassetter, og sammen med ham fant vi en vilkårlig rekkefølge, så filmen og diskuterte den.

Dette var en merkelig og omtumlende opplevelse, og vi forsto kanskje ikke så mye av filmen der og da, men Erik Løchen selv gjorde et veldig sterkt inntrykk. På morgenflyet fra Oslo hadde han lest noe i avisen som gjorde ham så oppbrakt at han ikke fikk ro til å starte sitt opplegg med Motforestilling før han hadde diskutert dette med oss studenter. En kort og intens politisk og etisk diskusjon ble starten på timene med ham, og han fikk ikke ro før vi alle hadde forfattet og skrevet under på et opprop. Typisk nok har jeg forlengst glemt hvilken sak som var så opprørende for Løchen, og vi fikk vel også allerede den gangen inntrykket av at det kunne ha vært så mye som utløste hans engasjement og irritasjon. Handlingen i seg, at vi gjorde noe, alle sammen, var viktigere enn selve saken. For en fersk student var dette en åpenbaring. Her kom en mann som var godt voksen, men som var mer brennende engasjert enn oss unge. Det gjorde inntrykk.

Lanseringen av Erik Løchens spillefilmer Jakten og Motforestilling på DVD på Filminstituttet den 27. januar har fått meg til å tenke på mitt liv med Løchen. For det lille møtet i Stavanger i 1982 skulle bli begynnelsen på noe helt spesielt i livet mitt. To år senere var jeg ordentlig filmstudent i Stockholm, og da jeg skulle velge emne til det som motsvarer en masteroppgave i dag hadde jeg lyst til å skrive noe om norsk film. Det var egentlig et halsbrekkende valg, for prestisjen til norsk film var på sitt aller laveste på den tiden, men heldigvis var jeg i Sverige, så ingen brydde seg så mye om det. Når jeg imidlertid satte meg ned for å finne et emne og en problemstilling, var det bare én norsk film jeg kunne tenke meg å skrive om: Jakten. Så da gjorde jeg det. Og et drøyt år senere bare fortsatte jeg, med det som mange år senere ble en doktoravhandling om Løchens filmer.

Det som opprinnelig var en kombinasjon av ren pragmatikk, men også lyst og engasjement, tok meg med på en filmhistorisk reise som endte et helt annet sted enn det jeg hadde trodd. Jeg ville arbeide videre med Jakten og Motforestilling, filmer som jeg kunne se om og om igjen, og som alltid skapte nye perspektiver, spørsmål og sansninger. For å etablere noen ulike filmhistoriske kontekster satte jeg i gang med å grave, og kom til å arbeide i mange arkiver i en årrekke.

Arbeidet med Løchens filmer tok meg til merkelige steder. En gang var jeg på Opplysningskontoret for fisk i Oslo, som hadde finansiert tre opplysningsfilmer om fersk fisk som Løchen regisserte i 1957. Når jeg spurte om disse filmene, som jeg hadde funnet spor av i Filmkontrollens sensurkort, men som var ukjente for Norsk Filminstitutt, havnet jeg hos en eldre mann som fant tre 16 mm-ruller på et støvete arkiv. Når jeg forsiktig spurte hvordan jeg kunne få se dem sa han bare: Ta dem med deg! Så tok jeg bussen til Filminstituttet og deponerte dem der. Det samme skjedde hos Oslo Kinematografer. Når jeg spurte etter noen Oslo-filmer som Løchen regisserte, og som ikke fantes i NFIs arkiv, fikk jeg syv 35 mm-filmer av en gammel arkivar hos Kinematografene. Så tok jeg en taxi til Filminstituttet med filmene.

I andre arkiv foldet andre deler av filmhistorien seg ut. En uke satt jeg hos Oslo Kinematografer og gikk gjennom noen arkivbokser med skriftlig materiale angående produksjonen av Oslo-filmer. Det var kanskje da jeg virkelig fikk smaken på det filmhistoriske detektivarbeidet. Jeg hadde ikke så mye kunnskap om hvilken betydning produksjonen av disse Oslo-filmene hadde for det norske filmmiljøet på 1950- og 1960-tallet, men i møtet med arkivmappene ble historien konkret, levende og synlig. Ikke minst Kristoffer Aamots nærvær ble glassklart i de støvete papirene. Når Løchen og produksjonsselskapet ABC-Film søkte om tillatelse til å kjøpe en varebil var det Aamot som anbefalte dette overfor myndighetene, med bakgrunn i en stor avtale han gjorde med ABC-Film. I skattesaker kunne han love arbeid og betaling, og i forhold til manusprosessen var han både hard og raus på samme tid.

Jeg hadde startet mitt arbeide med Løchens filmer fordi jeg elsket film, og mest av alt ville tilbringe tiden i kinosalen, men i løpet av årene jeg arbeidet med min doktoravhandling om hans filmer var det historiker jeg ble. Arkivarbeidet var en eventyrlig reise der helt ukjente sider ved norsk filmkultur og filmproduksjon ble synlige, og det var mulig å gjøre både store og små funn nesten hver eneste dag. Av og til dukket filmer opp, andre ganger var det papirer og dokumenter. Alt var merket av den svunne tiden, men lot seg bruke til også å forme nåtiden. Det som i starten var en pliktarbeid ble den største gleden. Ved å finne tilbake til fortiden, kunne man bidra til å forme bildet av fortiden i nåtiden.

Arkivarbeidet førte meg til andre kilder. Jeg tilbrakte nesten en hel dag på kontoret til Tore Breda Thoresen i fjernsynshuset på Marienlyst, og fra å være et litt motvillig intervjuobjekt ble hans entusiasme bare større og større etter hvert som vi pratet om Løchen, ABC-Film og filmproduksjonen der. Det var bare så vidt han ga slipp på meg slik at jeg rakk toget.

Erik Borge var også en kilde til mye kunnskap om Løchen, ABC-Film og filmproduksjon i Norge på 1950- og 1960-tallet. Jeg reiste ut til Jar og satt på kontoret hans i flere timer. Av alle de morsomme historiene, som ikke bare var gode anekdoter, men som også hadde en verdi som innganger til tiden og Løchen, var det en historie fra produksjonen av Jakten som var mest slående.

Borge var utøvende produsent i datterselskapet Studio ABC som ABC-Film hadde etablert for å produsere Jakten. De visste at det var et risikabelt prosjekt. Ikke særlig kommersielt, i et filmpolitisk klima der mesteparten av støtten gikk til filmer som solgte mange kinobilletter. Borge følte som produsent et ekstra ansvar, og var kritisk til noen av de valgene Løchen gjorde i planleggingen av innspillingen. Eksteriøropptakene skulle tas i Ringebufjellene i Gudbrandsdalen, på et sted Løchen selv som ung hadde vært med på jakt sammen med sin far. Borge mente imidlertid at det måtte være mulig å finne et bedre egnet sted, som ikke skulle være så dyrt og ikke så vanskelig for filmarbeiderne. Han begynte dermed å jakte på mer passende opptaksteder på egen hånd. I helgene satte han seg i bilen, alene eller med familien, og reiste rundt og letet etter et bedre egnet sted. Etter mange uker fant han så det perfekte stedet. Det lå ikke så langt fra Rjukan, og så nære Tinn Høyfjellshotell at staben kunne bo der, og kabler trekkes fra hotellet. Og landskapet var i hans øyne akkurat det samme. Men da han stolt tok Løchen med dit uka etterpå, for å vise fram det stedet som ville spare dem for store ekstrautgifter, ble Løchen helt stille. Før han så sa: ”Vierkrattet er litt høyere her!” Slik ble det avgjort. Det ble Gudbrandsdalen likevel. Og selvfølgelig overskred man eksteriørplanen med 67 %, og man brukte 100 i stedet for de planlagte 60 opptaksdagene.

Dette er selvsagt en god anekdote. Den forteller imidlertid mye om Løchen, og om hans vilje til å forsøke å lage akkurat den filmen han så for seg i sitt indre. Evnen til å kompromisse var lite utviklet hos Løchen, men nettopp dette bidro til å gjøre hans filmer mye bedre enn de kunne ha blitt. Hans stahet i produksjonen gjorde trolig Jakten til en bedre film. I dagens filmklima, preget av en markedstilpassing som sliper bort de fleste kanter i norske filmer, er det også et lærestykke.

Det var imidlertid ikke enkle avgjørelser å ta for ham. Forholdet til Borge, som var den store pragmatikeren i ABC-Film, ble ikke det samme etter Jakten. Også i forhold til komponisten Gunnar Sønstevold røk Løchen uklar i forbindelse med denne filmproduksjonen. Sønstevold hadde vært med å etablere ABC-Film høsten 1950, og var på 1950-tallet den ledende filmkomponisten i Norge. Til Jakten hadde han skrevet en dramatisk og ekspressivt sitrende musikk som Løchen ikke syntes passet godt. Han ville ha noe mer kjølig, nøytralt og forsiktig, kanskje mer ironisk enn innfølende. En hel natt sto Sønstevold og Løchen og kranglet om musikken i Jakten, og tilslutt valgte Løchen i hovedsak å bruke ren illustrasjonsmusikk fra et antall effektplater. Noe harpemusikk var med fra Sønstevolds originalmusikk, men resten ble byttet ut med helt ordinær og anonym illustrasjonsmusikk. For Løchen ville ikke at musikken og følelsene skulle forstyrre for mye. Den skulle heller oppfattes som påklistret, enn som inderlig og følelsestung.

Det som slo meg når jeg på slutten av 1980-tallet gjorde de fleste intervjuene med folk som hadde samarbeidet med Løchen, var den velvilje og ømhet som hans navn skapte hos norske filmarbeidere. Det var ikke vanskelig å få dem i tale. Og de hadde mye flott å si. Løchen åpnet dører for meg, ikke bare personlig i møtet med hans filmer, men også profesjonelt i forskningsarbeidet. Det resulterte i spennende møter, som åpnet verden opp for meg på mange måter.

Det sluttet heller ikke når jeg var ferdig. Kort tid etter at jeg hadde disputert fikk jeg et brev fra Johan L. Ulstrup. Han var filmarbeider, og hadde etter å ha arbeidet noen år for Norsk Film havnet i ABC-Film. Det første brevet resulterte i en korrespondanse i et drøyt år, og Johan sendte meg masse materiale han hadde hatt liggende, som han mente var bedre hos meg enn hos ham. I tillegg kom han med andre historier, om arbeidet på Jar, møter med Arne Skouen og Edith Carlmar. Det var et enestående innblikk i norsk filmkultur fra innsiden.

Det korte møtet med Erik Løchen i 1982 ble starten på noe helt spesielt for meg. Mitt liv skulle skifte retning, og den retningen ble klarere i møtet med Løchens filmer, med hans kolleger og venner, og med mange støvete arkiver. I mange år etter at jeg var ferdig disputert følte jeg at jeg måtte gjøre helt andre ting, men hver gang jeg kom tilbake til Løchen og hans filmer var det noe helt spesielt. Jakten og Motforestilling slapp ikke riktig taket i meg. De hadde fremdeles hemmeligheter. De kunne fremdeles engasjere og imponere. De lot seg ikke utømme, og hadde alltid noe nytt å vise fram. Dette gjør at filmene ikke bare er museumsgjenstander, men er levende klassikere.

Det er lett å bli nostalgisk, men når jeg slår opp i avisen i dag og ser at Platekompaniet har plassert Filminstituttets DVD med Jakten og Motforestilling på deres ”DVD Topp 15” føler jeg meg stolt. Å dele disse filmene med så mange som mulig har vært mitt ønske i mange år, og det er sjelden man får sine ønsker oppfylt. Kanskje vil andres møter med Løchen nå bli like store og varige som mine.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler