Myten om det objektive blikket

Filmprofessor Bjørn Sørenssen er oppgitt over NRKs forveksling mellom dokumentar  og dokumentasjon. – Å hevde at Fjellfinnhua avviker fra tradisjonell dokumentarfilm er å sette det hele på hodet.
 

I all dokumentar eksisterer det en seerens sosiale kontrakt med dokumentaren; Når vi ser en dokumentarfilm, forventer vi at dette er film som handler om den virkeligheten som filmskaper og tilskuer deler. Det som ikke går inn i denne kontrakten, slik den på sett og vis har eksistert i snart hundre år, er kravet om at dokumentarfilmen skal være upartisk og objektiv og at den har som sin grunnleggende forpliktelse å representere Sannheten.

      Den britiske medieforskeren John Corner har pekt på hvordan fjernsynet har bidratt til å dreie dokumentarfilmen i en retning influert av en annen sterk tradisjon – journalistikken, noe som har ført til grunnleggende forandringer. Selv om dokumentarfilmen begynte som en form for filmatisk essay så har fjernsynsdokumentaren blitt dominert av journalistikken der dokumentarformen er tatt i bruk som en form for utvidet reportasje.

Gjengi verden ”slik den er”

Denne vridningen av det vi kan kalle dokumentarfilmens institusjonelle praksis i retning av journalistikk har også ført til en forandring i krav og forventninger til formen importert fra den ord-baserte (presse eller radio) journalistiske tradisjonen. John Corner peker på at ett av de første nye kravene som dokumentarfilmen stilles overfor, er kravet om at dokumentarfilmens lyd- og bildeside også skal kunne fungere som bevis for sannhetsinnholdet i filmens argument.

 

Med utgangspunkt i John Griersons klassiske definisjon av dokumentarfilmen som en måte å bearbeide virkelighetsmateriale og Bill Nichols´ karakteristikk av dokumentarfilmen som argumentativ fortelling skulle det være klart at dette ligger utenfor dokumentarfilmens "kompetanseområde".  Det kan hevdes at  de forventningene om vitenskapelig bevisførsel som dokumentarfilmerne nå blir stilt overfor, er et resultat av den observasjonelle filmens naive tro på at dokumentarfilmen virkelig var i stand til å "vise verden slik den virkelig er."

     Det paradoksale i dette er at denne utviklingen har forgått parallelt med den nevnte oppgraderingen av fortellingens status i forhold til argumentet. Kravet om at fjernsynsdokumentaren skal være underholdende har ført til en stadig sterkere bruk av fortellende teknikker i dokumentaren, samtidig som de journalistiske kravene overfor dokumentarfilmen er blitt skjerpet.
    
Tilfellet Fjellfinnhua
Denne problemstillingen har fått ny aktualitet i Norge i og med kontroversen som omgir Guro Saniola Bjerks dokumentarfilm Fjellfinnhua. Som tidligere meldt i Rushprint hadde NRK kjøpt inn denne filmen med tanke på visning, men visningstidspunktet har stadig blitt utsatt. Ti måneder etter at filmen var innkjøpt og etter at regissøren av NRK ble tvunget til å gjøre endringer i den, var visningsdato satt til 4. november. Rushprint kan den 8. november melde at visningen av filmen igjen er blitt utsatt på ubestemt tid og denne gangen med en, etter min mening, temmelig bisarr grunngivelse fra Eksternsjef i NRK Petter Wallace:

 

Guro rammes av NRKs overordnede politikk når det gjelder dokumentarfilm og det er trist. Vi har stort sett holdt oss til å sende objektive dokumentarer som vi lager selv, der vi gir tilsvar til de som angripes. Dette er en mer personlig film hvor regissørens synspunkter får stå alene, og det må vi behandle annerledes enn de tradisjonelle dokumentarfilmene, sier Wallace.

      Her finner vi altså at en person som innehar et vesentlig ansvar for visning av dokumentarfilm i NRK uten å blunke påberoper seg  at NRKs praksis er ”å sende objektive dokumentarer som vi lager selv” og hevder at Guro Saniola Bjerks ”personlige film” avviker fra ”tradisjonell dokumentarfilm”.  Ut fra mitt innledende resonnement om dokumentarfilmens essayistiske opphav og  fjernsynsjournalistikkens reportasjekarakter kan man trygt si at denne argumentasjonen er å sette det hele på hodet.

Håpløs forveksling
Fjellfinnhua er en film som går inn i en tradisjon av samfunnsgranskende dokumentarfilm som i løpet av de siste årene har blitt, for å bruke Wallaces egen karakteristikk, tradisjonell.  Formen,  der filmens regissør opptrer som hovedperson og katalysator for de samfunnsforhold han eller hun ønsker å belyse, fant sin mest populariserte form i Michael Moores Roger and Me for over 30 år siden, og har siden blitt en gjenkjennbar manifestasjon av dokumentarformen. Den type kritikk som har blitt reist mot filmen av Wallace og andre, er den samme typen kritikk som Michael Moore i sin tid og i sine senere filmer er blitt møtt med: Filmen er ikke en dokumentarfilm fordi den ikke viser alle sider av en sak, den er et partsinnlegg, den er ”usaklig”, ikke objektiv også videre.

      Som en som har arbeidet med dokumentarfilm i mange år, blir jeg litt oppgitt over denne evinnelige forvekslingen mellom dokumentar og dokumentasjon som Wallace og andre gjør seg til talsmann for, ikke minst med tanke på at i kraft av sin posisjon ikke har så rent lite innflytelse på hvilke dokumentarfilmer og hvilke dokumentarfilmskapere som slipper til i NRK. Med det synet han forfekter skulle det ikke bli mye plass for den nye, spennende, både ”tradisjonelle” og nyskapende dokumentarfilmen som produseres i Norge i dag.  ”Den objektive dokumentaren” er da heldigvis heller ikke i iøynefallende grad til stede i de dokumentarfilmer som vises på norske fjernsynskanaler. (Det skulle forresten vært morsomt å vite hvilke NRK-produserte dokumentartitler som eventuelt ville blitt beæret med merkelappen ”objektiv dokumentar”).

Filmens innhold
Dette er ikke ensbetydende med at enhver dokumentarfilm laget over den lesten Saniola Bjerk har valgt nødvendigvis er en vellykket dokumentarfilm. Fjellfinnhua er en film med klare mangler, der den største er dens innforståtthet med problematikken den tar opp: motsetninger mellom samer og andre grupper i Finnmark. Utgangspunktet er godt og spennende: et tungeglipp i en NRK-reportasje, der hun kom til å bruke begrepet fjellfinnhue om hodeplagget til noen samiske barn, innbrakte rasende kommentarer om rasisme, og Saniola Bjerk legger ut på en ferd på kryss og tvers gjennom Finnmark for å undersøke forholdet mellom folkegruppene der.

      Sentralt i denne filmen står diskusjonen omkring Finnmarksloven, en lov det er stor usikkerhet om hva egentlig innebærer når det gjelder adgang til Finnmarks naturressurser. De fleste nordmenn hun snakker med virker overbeviste om at loven tilgodeser det samiske samfunnet, samene hun snakker med er mer opptatt av å vise til gammel urettferdighet i det norske storsamfunnets behandling av urbefolkningen i Finnmark og filmen avslører, vel som forventet, at det er store motsetninger og spenning mellom folkegruppene som utgjør de noen og søtti tusen innbyggerne i vårt nordligste fylke.

Det personlige tydeliggjør
Filmen kunne ha tjent på å la en offisiell person forsøke å forklare hva  Finnmarksloven egentlig går ut på. I følge mine hjemmelsmenn er det stor uenighet, også blant juridiske eksperter, om konsekvensen av denne loven og om tolkningene av den.  Nå blir vi stakkars søringer sittende som utenforstående vitner til en engasjert konfrontasjon mellom personer om et problem som bare tidvis kommer til overflaten. Har utviklingen nå slått over i sin motsats? Er de undertrykte i ferd med å bli undertrykkere? Og enkelte steder i filmen synes det som holdninger fra gamle dagers herrefolksmentalitet når det gjelder samene har overvintret og bobler til overflaten…

      Det er kort sagt en film som med en personlig vinkling tydeliggjør  motsetningsfulle forhold i samfunnet og som er preget av personen og stemmen til opphavskvinnen – med andre ord en meget ”tradisjonell” dokumentarfilm og ingen ting å være redd for, NRK!

      Da er jeg langt mer redd for en institusjon hvis talsmann forkynner evangeliet om den ”objektive dokumentarfilmen”.
      
      Bjørn Sørenssen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim.

3 kommentarer til Myten om det objektive blikket

  1. Interessant og god artikkel.
    Litt pirk likevel: «Roger & Me» hadde premiere i 1989, så den kan knapt sies å ha popularisert en form «for over 30 år siden».

  2. Jeg klippet denne dokumentaren. Jeg klippet også Beate Arnestads dokumentar «Min Datter Terroristen» som vant Gullruten i 2009, da var jeg også produsent for filmen. Den var originalt tilknyttet NRK, og eksternavdelingen var begeistret for filmen. Det som gang på gang skjedde var at en avgjørelse om NRKs deltakelse i denne filmen ble utsatt på grunnlag av innsigelser fra nyhetsavdelingen, nettopp på grunn av «det partiske» – vi snakket med de tamilske tigrene, men ikke med regjeringen. Vi gikk dypt inn i en underkommunisert del av  en konflikt, men gav ikke «tilsvarsrett.» Til slutt forbarmet Odd Isungset seg over filmen, og den endte på TV2.

    En tilsvarende dokumentar er Burma VJ, hvor man på samme måte må forholde seg til et regime som aktivt motarbeider fri journalistikk. Den har NRK ikke problemer med å sende – den dokumentaren utfordrer ikke norsk konsensus om at regimet i Burma ikke er en demokratisk høyborg.

    Med Min datter terroristen har vi blitt personas non grata i Sri Lanka – vi fortalte ikke at vi skulle lage dokumentar om «statsfienden,» siden ytringsfriheten i det landet ikke står høyt i kurs. Ifølge NRKs nyhetsavdeling burde vi bruke like mye tid på «krigsherrene» i regjeringen, selv om de hadde åpen mikrofon i alle verdensmedier, og det hittil var kun deres syn som ble formidlet. Dokumentaren ble laget mens Norge forsøkte å megle fred i landet, og dermed var ikke norsk UD spesielt begeistret for at vi laget filmen heller. Kanskje var også det en medvirkende faktor?

    NRK sender stadig «partiske» dokumentarer som er laget i utlandet, eller inhouse – som tilfellet er med de to siste dokumentarene om same-temaet (om sjøsamene og Alta-aksjonen), som nærmest ukritisk formidler den ene partens syn på sakene. Det virker som om det er når dokumentarene utfordrer konsensus NRK får problemer.

    Morten Daae
    Dokumentarist

Svar til Jan Dalchow Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Myten om det objektive blikket

Filmprofessor Bjørn Sørenssen er oppgitt over NRKs forveksling mellom dokumentar  og dokumentasjon. – Å hevde at Fjellfinnhua avviker fra tradisjonell dokumentarfilm er å sette det hele på hodet.
 

I all dokumentar eksisterer det en seerens sosiale kontrakt med dokumentaren; Når vi ser en dokumentarfilm, forventer vi at dette er film som handler om den virkeligheten som filmskaper og tilskuer deler. Det som ikke går inn i denne kontrakten, slik den på sett og vis har eksistert i snart hundre år, er kravet om at dokumentarfilmen skal være upartisk og objektiv og at den har som sin grunnleggende forpliktelse å representere Sannheten.

      Den britiske medieforskeren John Corner har pekt på hvordan fjernsynet har bidratt til å dreie dokumentarfilmen i en retning influert av en annen sterk tradisjon – journalistikken, noe som har ført til grunnleggende forandringer. Selv om dokumentarfilmen begynte som en form for filmatisk essay så har fjernsynsdokumentaren blitt dominert av journalistikken der dokumentarformen er tatt i bruk som en form for utvidet reportasje.

Gjengi verden ”slik den er”

Denne vridningen av det vi kan kalle dokumentarfilmens institusjonelle praksis i retning av journalistikk har også ført til en forandring i krav og forventninger til formen importert fra den ord-baserte (presse eller radio) journalistiske tradisjonen. John Corner peker på at ett av de første nye kravene som dokumentarfilmen stilles overfor, er kravet om at dokumentarfilmens lyd- og bildeside også skal kunne fungere som bevis for sannhetsinnholdet i filmens argument.

 

Med utgangspunkt i John Griersons klassiske definisjon av dokumentarfilmen som en måte å bearbeide virkelighetsmateriale og Bill Nichols´ karakteristikk av dokumentarfilmen som argumentativ fortelling skulle det være klart at dette ligger utenfor dokumentarfilmens "kompetanseområde".  Det kan hevdes at  de forventningene om vitenskapelig bevisførsel som dokumentarfilmerne nå blir stilt overfor, er et resultat av den observasjonelle filmens naive tro på at dokumentarfilmen virkelig var i stand til å "vise verden slik den virkelig er."

     Det paradoksale i dette er at denne utviklingen har forgått parallelt med den nevnte oppgraderingen av fortellingens status i forhold til argumentet. Kravet om at fjernsynsdokumentaren skal være underholdende har ført til en stadig sterkere bruk av fortellende teknikker i dokumentaren, samtidig som de journalistiske kravene overfor dokumentarfilmen er blitt skjerpet.
    
Tilfellet Fjellfinnhua
Denne problemstillingen har fått ny aktualitet i Norge i og med kontroversen som omgir Guro Saniola Bjerks dokumentarfilm Fjellfinnhua. Som tidligere meldt i Rushprint hadde NRK kjøpt inn denne filmen med tanke på visning, men visningstidspunktet har stadig blitt utsatt. Ti måneder etter at filmen var innkjøpt og etter at regissøren av NRK ble tvunget til å gjøre endringer i den, var visningsdato satt til 4. november. Rushprint kan den 8. november melde at visningen av filmen igjen er blitt utsatt på ubestemt tid og denne gangen med en, etter min mening, temmelig bisarr grunngivelse fra Eksternsjef i NRK Petter Wallace:

 

Guro rammes av NRKs overordnede politikk når det gjelder dokumentarfilm og det er trist. Vi har stort sett holdt oss til å sende objektive dokumentarer som vi lager selv, der vi gir tilsvar til de som angripes. Dette er en mer personlig film hvor regissørens synspunkter får stå alene, og det må vi behandle annerledes enn de tradisjonelle dokumentarfilmene, sier Wallace.

      Her finner vi altså at en person som innehar et vesentlig ansvar for visning av dokumentarfilm i NRK uten å blunke påberoper seg  at NRKs praksis er ”å sende objektive dokumentarer som vi lager selv” og hevder at Guro Saniola Bjerks ”personlige film” avviker fra ”tradisjonell dokumentarfilm”.  Ut fra mitt innledende resonnement om dokumentarfilmens essayistiske opphav og  fjernsynsjournalistikkens reportasjekarakter kan man trygt si at denne argumentasjonen er å sette det hele på hodet.

Håpløs forveksling
Fjellfinnhua er en film som går inn i en tradisjon av samfunnsgranskende dokumentarfilm som i løpet av de siste årene har blitt, for å bruke Wallaces egen karakteristikk, tradisjonell.  Formen,  der filmens regissør opptrer som hovedperson og katalysator for de samfunnsforhold han eller hun ønsker å belyse, fant sin mest populariserte form i Michael Moores Roger and Me for over 30 år siden, og har siden blitt en gjenkjennbar manifestasjon av dokumentarformen. Den type kritikk som har blitt reist mot filmen av Wallace og andre, er den samme typen kritikk som Michael Moore i sin tid og i sine senere filmer er blitt møtt med: Filmen er ikke en dokumentarfilm fordi den ikke viser alle sider av en sak, den er et partsinnlegg, den er ”usaklig”, ikke objektiv også videre.

      Som en som har arbeidet med dokumentarfilm i mange år, blir jeg litt oppgitt over denne evinnelige forvekslingen mellom dokumentar og dokumentasjon som Wallace og andre gjør seg til talsmann for, ikke minst med tanke på at i kraft av sin posisjon ikke har så rent lite innflytelse på hvilke dokumentarfilmer og hvilke dokumentarfilmskapere som slipper til i NRK. Med det synet han forfekter skulle det ikke bli mye plass for den nye, spennende, både ”tradisjonelle” og nyskapende dokumentarfilmen som produseres i Norge i dag.  ”Den objektive dokumentaren” er da heldigvis heller ikke i iøynefallende grad til stede i de dokumentarfilmer som vises på norske fjernsynskanaler. (Det skulle forresten vært morsomt å vite hvilke NRK-produserte dokumentartitler som eventuelt ville blitt beæret med merkelappen ”objektiv dokumentar”).

Filmens innhold
Dette er ikke ensbetydende med at enhver dokumentarfilm laget over den lesten Saniola Bjerk har valgt nødvendigvis er en vellykket dokumentarfilm. Fjellfinnhua er en film med klare mangler, der den største er dens innforståtthet med problematikken den tar opp: motsetninger mellom samer og andre grupper i Finnmark. Utgangspunktet er godt og spennende: et tungeglipp i en NRK-reportasje, der hun kom til å bruke begrepet fjellfinnhue om hodeplagget til noen samiske barn, innbrakte rasende kommentarer om rasisme, og Saniola Bjerk legger ut på en ferd på kryss og tvers gjennom Finnmark for å undersøke forholdet mellom folkegruppene der.

      Sentralt i denne filmen står diskusjonen omkring Finnmarksloven, en lov det er stor usikkerhet om hva egentlig innebærer når det gjelder adgang til Finnmarks naturressurser. De fleste nordmenn hun snakker med virker overbeviste om at loven tilgodeser det samiske samfunnet, samene hun snakker med er mer opptatt av å vise til gammel urettferdighet i det norske storsamfunnets behandling av urbefolkningen i Finnmark og filmen avslører, vel som forventet, at det er store motsetninger og spenning mellom folkegruppene som utgjør de noen og søtti tusen innbyggerne i vårt nordligste fylke.

Det personlige tydeliggjør
Filmen kunne ha tjent på å la en offisiell person forsøke å forklare hva  Finnmarksloven egentlig går ut på. I følge mine hjemmelsmenn er det stor uenighet, også blant juridiske eksperter, om konsekvensen av denne loven og om tolkningene av den.  Nå blir vi stakkars søringer sittende som utenforstående vitner til en engasjert konfrontasjon mellom personer om et problem som bare tidvis kommer til overflaten. Har utviklingen nå slått over i sin motsats? Er de undertrykte i ferd med å bli undertrykkere? Og enkelte steder i filmen synes det som holdninger fra gamle dagers herrefolksmentalitet når det gjelder samene har overvintret og bobler til overflaten…

      Det er kort sagt en film som med en personlig vinkling tydeliggjør  motsetningsfulle forhold i samfunnet og som er preget av personen og stemmen til opphavskvinnen – med andre ord en meget ”tradisjonell” dokumentarfilm og ingen ting å være redd for, NRK!

      Da er jeg langt mer redd for en institusjon hvis talsmann forkynner evangeliet om den ”objektive dokumentarfilmen”.
      
      Bjørn Sørenssen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim.

3 Responses to Myten om det objektive blikket

  1. Interessant og god artikkel.
    Litt pirk likevel: «Roger & Me» hadde premiere i 1989, så den kan knapt sies å ha popularisert en form «for over 30 år siden».

  2. Jeg klippet denne dokumentaren. Jeg klippet også Beate Arnestads dokumentar «Min Datter Terroristen» som vant Gullruten i 2009, da var jeg også produsent for filmen. Den var originalt tilknyttet NRK, og eksternavdelingen var begeistret for filmen. Det som gang på gang skjedde var at en avgjørelse om NRKs deltakelse i denne filmen ble utsatt på grunnlag av innsigelser fra nyhetsavdelingen, nettopp på grunn av «det partiske» – vi snakket med de tamilske tigrene, men ikke med regjeringen. Vi gikk dypt inn i en underkommunisert del av  en konflikt, men gav ikke «tilsvarsrett.» Til slutt forbarmet Odd Isungset seg over filmen, og den endte på TV2.

    En tilsvarende dokumentar er Burma VJ, hvor man på samme måte må forholde seg til et regime som aktivt motarbeider fri journalistikk. Den har NRK ikke problemer med å sende – den dokumentaren utfordrer ikke norsk konsensus om at regimet i Burma ikke er en demokratisk høyborg.

    Med Min datter terroristen har vi blitt personas non grata i Sri Lanka – vi fortalte ikke at vi skulle lage dokumentar om «statsfienden,» siden ytringsfriheten i det landet ikke står høyt i kurs. Ifølge NRKs nyhetsavdeling burde vi bruke like mye tid på «krigsherrene» i regjeringen, selv om de hadde åpen mikrofon i alle verdensmedier, og det hittil var kun deres syn som ble formidlet. Dokumentaren ble laget mens Norge forsøkte å megle fred i landet, og dermed var ikke norsk UD spesielt begeistret for at vi laget filmen heller. Kanskje var også det en medvirkende faktor?

    NRK sender stadig «partiske» dokumentarer som er laget i utlandet, eller inhouse – som tilfellet er med de to siste dokumentarene om same-temaet (om sjøsamene og Alta-aksjonen), som nærmest ukritisk formidler den ene partens syn på sakene. Det virker som om det er når dokumentarene utfordrer konsensus NRK får problemer.

    Morten Daae
    Dokumentarist

Leave a Reply to Jan Dalchow Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY