Når ekstern produksjon blir for lik NRK dramas egen produksjon, blir dramaavdelingen utsatt når kostnader skal kuttes, skriver Ivar Køhn. NRK må definere hva kanalen vil satse på.
– NRK må spisse dramaprofilen
Det har vært interessant å følge med på de siste ukers diskusjon i Rushprint om tv-drama. Det ble en ekstra omdreining da NRK meldte at kanalens egen dramaavdeling var satt i spill i en ny rapport, og det er både bra og naturlig at det kommer synspunkter på hva slags ansvar NRK har for norsk tv-drama.
For de aller fleste i Norge er tv-dramatikken den eneste kontakt man har med norsk dramatikk, og det er gjennom tv at den norske dramatikken har sitt desidert største publikum. Norske seere ønsker kvalitetsdrama som undersøker og utvikler våre egne verdier gjennom historier på vårt eget språk. Via fjernsynet – og nå mer og mer via strømming på nett – blir norsk dramatikk slik tilgjengelig for alle, uansett alder, kjønn eller bosted.
Den danske regissøren og tidligere dramasjef Rumle Hammerich påstår i sitt innlegg at de som arbeider med tv-drama har en ”nidkære kærlighed til dette skønne seriemedie”, i motsetning til spillefilmprodusentene som ”ikke har hjertet med i sagen”.
Det er nok en noe forenklet framstilling, men det er klart det finnes noen grunnleggende forskjeller mellom produksjon av kinofilm og tv-drama som kan påvirke produsentenes motivasjon. Som produsent av tv-drama mister man mye av sin makt til å satse på det man tror på. Tv-kanalene forbeholder seg retten til å bestemme hva slags repetoar de skal ha, hvilke sendeflater som skal fylles med hva, og kostnadsnivået på programmer på de enkelte sendeflater/programmer.
Det betyr at prosjekter må utvikles i samarbeid med tv-kanalene, og at det er tv-kanalene som setter de grunnleggende premissene for prosjektet. Produsentene av tv-drama tjener penger på å produsere og på administrasjon, mens med kinofilm tjener produsenten penger på å nå sitt publikum og selge billetter. Det er svært lite penger å tjene på salg av tv-serier, og man får som regel ingen bonus om produksjonen vinner priser eller setter seer-rekorder. Man må, som Hammerich skriver; først og fremst føle verdien av å ”se vore ambitioner rulle ud til befolkningen uge efter uge”.
Da Norsk filmfond/NFI i 2003 bestemte seg for å gi tilskudd til tv-drama var dette nyskapende i Norden. TV-dramaet kunne få mer fokus i det norske produksjonsmiljøet og var en umiddelbar motivasjon for både NRK og TV2 om å legge ut mer dramaproduksjon til det eksterne produksjonsmiljøet. Etter hvert har også TvNorge og TV3 satt i gang produksjon av norsk drama.
Stort sett vil jeg hevde at NFIs midler har fungert positivt for det norske film- og tv-miljøet. Midlene har uten tvil hatt en positiv effekt på filmmiljøets holdning til tv-produksjon, og det har styrket kontakten både mellom filmmiljøene og tv-selskapene, og tv-selskapene seg i mellom. Det er en tydelig tendens at vi nå har en større bevegelse av arbeidskraft mellom det tradisjonelle filmmiljøet og det tradisjonelle tv-miljøet. Flere og flere produsenter ønsker å produsere for både film og tv, og det gir oss en sunnere industri hvor miljøene inspirerer og utvikler hverandre. Vi ser det i en økende søknadsbunke av gode prosjekter. Tv-drama er en naturlig del av norsk audiovisuell produksjon. Dette samarbeidet er viktig i et lite film- og tv-land som Norge. NFIs midler i tv-drama har også bidratt til at de kommersielle tv-kanalene har satset på nasjonalt drama. Spesielt bidro ”Emmy 2007” til et styrket samarbeid og økt forståelse for et videre samarbeid.
På den annen side; vi har ikke kommet helt i mål i forhold til ambisjonene om at norsk tv-drama skal ha en internasjonal kvalitet. Jeg er enig med Andreas Iversen som mener at det ikke står dårlig til med norske dramaserier, men at det virker som om vi mangler det lille ekstra i forhold internasjonalt gjennombrudd. Vi har hatt serier med stort nasjonalt gjennomslag, og vi har serier som forsøker å bryte konvensjonens grenser. Men norske serier har ennå ikke samme status i Danmark og Sverige som danske og svenske serier har i Norge.
Det går ikke an å organisere fram suksesser. Fra første dag i Emmy 2007-satsningen var alle bevisst at det ikke fantes noen oppskrift på hvilke ingredienser som måtte mikses sammen for å få en internasjonal tv-vinner. Selv om Emmy-målet synliggjorde en ambisjon om å lage bra tv-drama, var det aldri noen som forsøkte å tilpasse sitt prosjekt etter en mal.
Selve forutsetningen for godt tv-drama er at det ikke er en kopi av noe vi har sett før. Det går derimot an å lære av egen og andres erfaring, og det går an å lære seg en del grep på hvordan man kommuniserer gjennom tv-mediet. Langsiktighet og kontinuitet er viktig også innen tv-drama. Og her ligger det et ansvar hos tv-kanalene. Ønsker de å ha kvalitativt sterkt tv-drama, så må de også sørge for at miljøet får mulighet til å utvikle seg; gjennom kontinuitet for de som lager tv drama og gjennom å muliggjøre overføring av kunnskap og kompetanse fra en fagperson til en annen. Hvis alle må starte på nytt hele tiden, så kommer vi ikke videre.
Når NRK vurderer å legge ut all dramaproduksjon er det derfor naturlig at dette diskuteres eksternt. Tv-selskapet må selvfølgelig definere sine behov selv, men man bør likevel være åpen for en reell diskusjon om hva man kan forvente av det eksterne produksjonsmiljøet, på hvilken måte det eksterne produksjonsmiljøet best kan utnyttes i forhold til tv-selskapenes behov og hva det eksterne produksjonsmiljøet har økonomi til.
I Danmark har man valgt å beholde langserien i DR, og legge ut mesteparten av annen produksjon til eksterne miljøer. I Sverige er dramaavdelingene allerede avviklet som produserende enheter, og det aller meste produseres eksternt eller i samarbeid med eksterne produsenter. I Norge har dramaavdelingen produsert både kort og langt. Det er vanskelig å få øye på hva avdelingen vil definere som sitt spesielle ansvar, sin kompetanse som produksjonsenhet, i relasjon til ekstern produksjon. Ekstern produksjon oppleves ikke som komplimenterende til NRK dramas egen produksjon, men heller som mer av det samme. Og da blir det som Hammerich skriver, ikke umulig for ledelsen å ta bort dramaavdelingen når kostnader skal kuttes.
Jeg mener at det hadde vært en fordel om NRK Drama hadde konsentrert sin produksjon til å fokusere på de største produksjonene etter modell fra Danmark, det vil si at man la større ressurser ned i få titler. I nasjonal sammenheng mener jeg at dette vil gitt gode forutsetninger for å bygge opp en stabil kompetanse innen tv-drama, og skape signal-produksjoner for et større marked. Samtidig ville det eksterne miljøet fått et tydelig oppdrag i å dekke behovet for miniserier og enkelt produksjoner – noe jeg tror den eksterne bransjen har bedre kapasitet til å klare.
Jeg har imidlertid forståelse for at NRK ønsker å redusere på faste kostnader, og jeg vet at det finnes folk utenfor NRK som godt kan ivareta utvikling og produksjon av de programmer NRK ønsker å prioritere. Det er like fullt viktig at NRK i sine organisatoriske beslutninger tar et ansvar for å sikre mulighetene for bransjens kompetanseutvikling og kontinuitet. NRK må våge å satse på at noen miljøer får langsiktige og tydelig definerte oppdrag. Dette er av stor betydning for norsk tv-dramas egen utvikling – uavhengig av om miljøet er i egen dramaavdeling eller er lokalisert i eksternt selskap.
Ivar Køhn er avdelingsdirektør i Norsk filminstitutts Utviklings- og produksjonsavdeling (UPA).
Les de andre innleggene i debatten:
– NRK må spisse dramaprofilen
Når ekstern produksjon blir for lik NRK dramas egen produksjon, blir dramaavdelingen utsatt når kostnader skal kuttes, skriver Ivar Køhn. NRK må definere hva kanalen vil satse på.
Det har vært interessant å følge med på de siste ukers diskusjon i Rushprint om tv-drama. Det ble en ekstra omdreining da NRK meldte at kanalens egen dramaavdeling var satt i spill i en ny rapport, og det er både bra og naturlig at det kommer synspunkter på hva slags ansvar NRK har for norsk tv-drama.
For de aller fleste i Norge er tv-dramatikken den eneste kontakt man har med norsk dramatikk, og det er gjennom tv at den norske dramatikken har sitt desidert største publikum. Norske seere ønsker kvalitetsdrama som undersøker og utvikler våre egne verdier gjennom historier på vårt eget språk. Via fjernsynet – og nå mer og mer via strømming på nett – blir norsk dramatikk slik tilgjengelig for alle, uansett alder, kjønn eller bosted.
Den danske regissøren og tidligere dramasjef Rumle Hammerich påstår i sitt innlegg at de som arbeider med tv-drama har en ”nidkære kærlighed til dette skønne seriemedie”, i motsetning til spillefilmprodusentene som ”ikke har hjertet med i sagen”.
Det er nok en noe forenklet framstilling, men det er klart det finnes noen grunnleggende forskjeller mellom produksjon av kinofilm og tv-drama som kan påvirke produsentenes motivasjon. Som produsent av tv-drama mister man mye av sin makt til å satse på det man tror på. Tv-kanalene forbeholder seg retten til å bestemme hva slags repetoar de skal ha, hvilke sendeflater som skal fylles med hva, og kostnadsnivået på programmer på de enkelte sendeflater/programmer.
Det betyr at prosjekter må utvikles i samarbeid med tv-kanalene, og at det er tv-kanalene som setter de grunnleggende premissene for prosjektet. Produsentene av tv-drama tjener penger på å produsere og på administrasjon, mens med kinofilm tjener produsenten penger på å nå sitt publikum og selge billetter. Det er svært lite penger å tjene på salg av tv-serier, og man får som regel ingen bonus om produksjonen vinner priser eller setter seer-rekorder. Man må, som Hammerich skriver; først og fremst føle verdien av å ”se vore ambitioner rulle ud til befolkningen uge efter uge”.
Da Norsk filmfond/NFI i 2003 bestemte seg for å gi tilskudd til tv-drama var dette nyskapende i Norden. TV-dramaet kunne få mer fokus i det norske produksjonsmiljøet og var en umiddelbar motivasjon for både NRK og TV2 om å legge ut mer dramaproduksjon til det eksterne produksjonsmiljøet. Etter hvert har også TvNorge og TV3 satt i gang produksjon av norsk drama.
Stort sett vil jeg hevde at NFIs midler har fungert positivt for det norske film- og tv-miljøet. Midlene har uten tvil hatt en positiv effekt på filmmiljøets holdning til tv-produksjon, og det har styrket kontakten både mellom filmmiljøene og tv-selskapene, og tv-selskapene seg i mellom. Det er en tydelig tendens at vi nå har en større bevegelse av arbeidskraft mellom det tradisjonelle filmmiljøet og det tradisjonelle tv-miljøet. Flere og flere produsenter ønsker å produsere for både film og tv, og det gir oss en sunnere industri hvor miljøene inspirerer og utvikler hverandre. Vi ser det i en økende søknadsbunke av gode prosjekter. Tv-drama er en naturlig del av norsk audiovisuell produksjon. Dette samarbeidet er viktig i et lite film- og tv-land som Norge. NFIs midler i tv-drama har også bidratt til at de kommersielle tv-kanalene har satset på nasjonalt drama. Spesielt bidro ”Emmy 2007” til et styrket samarbeid og økt forståelse for et videre samarbeid.
På den annen side; vi har ikke kommet helt i mål i forhold til ambisjonene om at norsk tv-drama skal ha en internasjonal kvalitet. Jeg er enig med Andreas Iversen som mener at det ikke står dårlig til med norske dramaserier, men at det virker som om vi mangler det lille ekstra i forhold internasjonalt gjennombrudd. Vi har hatt serier med stort nasjonalt gjennomslag, og vi har serier som forsøker å bryte konvensjonens grenser. Men norske serier har ennå ikke samme status i Danmark og Sverige som danske og svenske serier har i Norge.
Det går ikke an å organisere fram suksesser. Fra første dag i Emmy 2007-satsningen var alle bevisst at det ikke fantes noen oppskrift på hvilke ingredienser som måtte mikses sammen for å få en internasjonal tv-vinner. Selv om Emmy-målet synliggjorde en ambisjon om å lage bra tv-drama, var det aldri noen som forsøkte å tilpasse sitt prosjekt etter en mal.
Selve forutsetningen for godt tv-drama er at det ikke er en kopi av noe vi har sett før. Det går derimot an å lære av egen og andres erfaring, og det går an å lære seg en del grep på hvordan man kommuniserer gjennom tv-mediet. Langsiktighet og kontinuitet er viktig også innen tv-drama. Og her ligger det et ansvar hos tv-kanalene. Ønsker de å ha kvalitativt sterkt tv-drama, så må de også sørge for at miljøet får mulighet til å utvikle seg; gjennom kontinuitet for de som lager tv drama og gjennom å muliggjøre overføring av kunnskap og kompetanse fra en fagperson til en annen. Hvis alle må starte på nytt hele tiden, så kommer vi ikke videre.
Når NRK vurderer å legge ut all dramaproduksjon er det derfor naturlig at dette diskuteres eksternt. Tv-selskapet må selvfølgelig definere sine behov selv, men man bør likevel være åpen for en reell diskusjon om hva man kan forvente av det eksterne produksjonsmiljøet, på hvilken måte det eksterne produksjonsmiljøet best kan utnyttes i forhold til tv-selskapenes behov og hva det eksterne produksjonsmiljøet har økonomi til.
I Danmark har man valgt å beholde langserien i DR, og legge ut mesteparten av annen produksjon til eksterne miljøer. I Sverige er dramaavdelingene allerede avviklet som produserende enheter, og det aller meste produseres eksternt eller i samarbeid med eksterne produsenter. I Norge har dramaavdelingen produsert både kort og langt. Det er vanskelig å få øye på hva avdelingen vil definere som sitt spesielle ansvar, sin kompetanse som produksjonsenhet, i relasjon til ekstern produksjon. Ekstern produksjon oppleves ikke som komplimenterende til NRK dramas egen produksjon, men heller som mer av det samme. Og da blir det som Hammerich skriver, ikke umulig for ledelsen å ta bort dramaavdelingen når kostnader skal kuttes.
Jeg mener at det hadde vært en fordel om NRK Drama hadde konsentrert sin produksjon til å fokusere på de største produksjonene etter modell fra Danmark, det vil si at man la større ressurser ned i få titler. I nasjonal sammenheng mener jeg at dette vil gitt gode forutsetninger for å bygge opp en stabil kompetanse innen tv-drama, og skape signal-produksjoner for et større marked. Samtidig ville det eksterne miljøet fått et tydelig oppdrag i å dekke behovet for miniserier og enkelt produksjoner – noe jeg tror den eksterne bransjen har bedre kapasitet til å klare.
Jeg har imidlertid forståelse for at NRK ønsker å redusere på faste kostnader, og jeg vet at det finnes folk utenfor NRK som godt kan ivareta utvikling og produksjon av de programmer NRK ønsker å prioritere. Det er like fullt viktig at NRK i sine organisatoriske beslutninger tar et ansvar for å sikre mulighetene for bransjens kompetanseutvikling og kontinuitet. NRK må våge å satse på at noen miljøer får langsiktige og tydelig definerte oppdrag. Dette er av stor betydning for norsk tv-dramas egen utvikling – uavhengig av om miljøet er i egen dramaavdeling eller er lokalisert i eksternt selskap.
Ivar Køhn er avdelingsdirektør i Norsk filminstitutts Utviklings- og produksjonsavdeling (UPA).
Les de andre innleggene i debatten:
Les også
- God åpning for «Armand» på kino.
- Skuffelse over statsbudsjettet.
- Nordisk toppfinansiering til Triers nye film.
- – Man skal ikke stille seg likegyldig til filmene.
- Mirage åpningsseminar: Hva vil vi med Oslo som filmby?
- «Skal hilse fra naturen» sanker priser internasjonalt.
- Kino- og strømmetips: Mirage-festivalen, Drømmer, Nick Cave, UXA, Joker – Folie à deux, Den siste reisen, Ikke lov å le på hytta, Forræder, Charterfeber og Wise Guy.
- Fritt Ord med nye tildelinger.
- Konvent for filmformidling 2024.
- – Vi skulle makse i alle ledd. (+)
Legg igjen en kommentar