Den norske filmens bølger

Som forsker med norsk filmhistorie som spesialfelt gikk jeg brått fra å ha vært in en kort stund til å bli out igjen, skriver Gunnar Iversen. Nå er norsk film in igjen, slik det kommer fram av boken Den norske filmbølgen.
 

Å skrive samtidshistorie er en risikosport. Alle vil ha en mening om de vurderinger og valg man tar, og kildene er fremdeles levende. Også de med mange og sterke meninger. Man må være innstilt på innvendinger fra alle hold. I forbindelse med utgivelsen av boken Den norske filmbølgen – fra Orions belte til Max Manus, som utgis av Universitetsforlaget 13. januar og som jeg har skrevet sammen med Ove Solum ved Universitetet i Oslo, har jeg reflektert mye over vanskelighetene med å skrive samtidsfilmhistorie.

 

Ettersom dette er starten på en mer eller mindre regelmessig blogg er det kanskje på sin plass med noen personlige refleksjoner først. En personlig inngang til arbeidet med den moderne filmhistorien i den nye boken. Det kan til og med ha relevans for boken og for refleksjonene over det å skrive filmhistorie.

 

Jeg har arbeidet med norsk film som skribent og forsker i snart 25 år nå, men når jeg virkelig begynte å skrive om norsk film var dette noe av det minst kule man kunne gjøre. Riktignok skjedde det interessante ting midt på 1980-tallet, men norsk film var og ble out. I Stockholm der jeg bodde og studerte, var det sjokkerende å gå på kinokomplekset Filmstaden å se en norsk film. Det trodde man ikke skulle skje. Plakaten for Orions belte i dette flerkinobygget var en påminnelse om at noe helt nytt var på gang. Jeg tror det var første norske film i Sverige siden Liten Ida, og når Veiviseren kom opp et par år senere var det på en av de største og mest fasjonable kinoene. Jeg så den i en stappfull sal, og alle reagerte som om det var en amerikansk storfilm. Det var en merkelig opplevelse.

 

Det medførte ikke at norsk film ble in, og et stuerent tema for diskusjon eller forskning. Ei heller i akademiske kretser, hvor man først og fremst var opptatt av filmteoretiske kjernespørsmål på denne tiden, ikke minst for å legitimere den rykende ferske vitenskapsgrenen. Det tok ytterligere noen år før det å studere norsk film og norsk filmhistorie, ble en virkelig legitim virksomhet. I noen år inn i 1990-tallet ble det for en kort periode en del av den medievitenskapelige forskningsfronten, i forbindelse med et prosjekt støttet av Forskningsrådet. Prosjektet ”Levende bilder i Norge” resulterte i coffee table-boken Kinoens mørke fjernsynets lys i 1996, som vel ingen var helt fornøyde med. Også dette var imidlertid et viktig steg fram mot en større forståelse av norsk film.
 

Så ble det stille igjen. Som den mest profilerte filmforskeren med norsk filmhistorie som spesialfelt gikk jeg brått fra å ha vært in en kort stund til å bli out igjen. Og på slutten av 1990-tallet var spådommene om norsk film igjen dystre. Noen lyspunkter fantes, men om jeg hadde sagt til mine studenter eller kollegaer i 1998 eller 1999 (eller naboer og folk på bussen for den sakens skyld) at norsk film skulle bli noe attraktivt og kult, en snakkis på en positiv måte, med gode besøkstall og en økende prestisje og anseelse,  ja da hadde jeg trolig blitt ledd ut. Selv om det klages mye på nivået i norsk film for tiden er noe forandret. Norsk film er blitt en snakkis, noe som er positivt i utgangspunktet, og som har mye kult ved seg. Dette er noe nytt, og det gjør at man kan snakke om en slags ”bølge” i norsk film.

 

Dette er en del av bakgrunnen for arbeidet med Den norske filmbølgen. I motsetning til alt annet jeg har skrevet om norsk filmhistorie, er dette en del av min egen historie. Det er positivt. Jeg har førstehåndsinntrykk, og kjenner både mennesker, filmer og skriftlige kilder godt. Det er imidlertid også noe negativt. Fordi det er vanskeligere å skape avstand, gjøre de nødvendige valg og vurderinger. Når jeg har skrevet om norsk films tidligste stumfilmår har jeg verket etter førstehåndsinntrykk og forbannet de motstridende eller mangelfulle kildene. Hvordan var det regentlig med Et drama på havet, eksisterte det noensinne en slik film? Hvordan ble Peter Lykke-Seests filmer mottatt på kinoene i Christiania? Når tok politiet fram sine sakser og klippet i Dæmonen, før eller etter premieren? Med filmene fra Orions belte til i dag er situasjonen annerledes. Jeg var til stede på mange premierer, har truffet mange filmarbeidere og diskutert filmene med kolleger og venner. De er en del av meg, og personlige erfaringer er med på å forme opplevelser, sansninger, vurderinger og tolkninger. For første gang har jeg ønsket mer distanse i arbeidet mitt.

 

Mest av alt er selvsagt nærhet et gode. Når jeg i åpningskapitlet i Den norske filmbølgen forsøker å summere opp de store linjene i perioden fra inngangen til 1980-tallet og til i dag, kan jeg gjøre det på en annen måte enn jeg har gjort med tidligere epoker. Med en annen type tyngde, fordi det er min historie også. Jeg er både tidsvitne og historiker, og forsøker å benytte det beste både i distansen og i nærheten for å komme nære filmer og trekke opp noen linjer.

 Arbeidet med boken har imidlertid for min egen del medført noen overraskelser. I prosessen med å velge ut eksempelfilmer som skulle analyseres mer i dybden forsøkte Ove og jeg å unngå at det ble en perlesnor av personlige favoritter. Vi fordelte arbeidet broderlig, og tenkte på boken som helhet og temaene når vi valgte filmer. For min del fikk jeg bl.a. Marius Holsts Ti kniver i hjertet. Den overrasket meg. Når jeg så den i Trondheim rett etter premieren var det med opplevelsen av Besøkstid, Holsts eksamensfilm, ferskt i minnet. De var den eneste norske kortfilmen på Kortfilmfestivalen noensinne som hadde rørt en full sal, og alle gikk ut av kinoen med nedslått blikk for ikke å vise hvor nære tårene man hadde vært. I 2009 var Ti kniver i hjertet en bedre film for meg enn den hadde vært i 1994. Den hadde ikke blitt kun historie, den hadde snarere vokst, blitt mer gripende, virket mer moden enn mye annet fra samme tid og senere. Valget å inkludere den i boken ble gjort før gjensynet, men arbeidet med filmen styrket valget. Ikke minst hadde den fremdeles noe å si.
  

Andre filmer var som forventet. Ingen store overraskelser, men heller ingen skuffelser. Å bruke nærheten analytisk gikk bra, men først og fremst som en del av forarbeidet, og ikke i selve teksten. Det kan være vanskelig å gi uttrykk for noen av de følelser og opplevelser filmene hadde skapt, og gjenskapte eller omskapte i dag mange år senere, men det å ha sett dem tidligere, for mange år siden, gjorde noe med det analytiske arbeidet. Knut Erik Jensens Stella Polaris er fremdeles en fabelaktig film, men jeg klarte ikke innenfor bokens ramme å gi uttrykk for hvilken kraft den hadde i 1993. I dag er kraften en annen, fordi den ses etter at norsk film har funnet en annen identitet. Kanskje er det også noe positivt i dette, men av og til føles det som et savn.
    

Arbeidet med Den norske filmbølgen var en merkelig opplevelse. En kontinuerlig revurdering av egne opplevelser, i møtene med skriftlige kilder og timer foran DVD-spilleren og fjernsynsapparatet. For en gangs skyld har jeg selv tenkt den kommentar jeg tidligere har opplevd å få fra folk jeg har snakket med om deres filmtid, lengre tilbake i fortiden. Det var sånn det var, har jeg tenkt, og sånn ser jeg på det nå. Dette har formet noen av valgene og vurderingene. Norsk films historie fra septembermordet i 1980, eller Orions belte i 1985 til i dag, er en dramatisk ferd med berg-og-dal-bane, kanskje mer dramatisk i sine opp- og nedturer enn tidligere perioder har vært. Det er vanskelig for unge mennesker i dag virkelig å forstå hvor langt nede norsk film var i 1980, og hvor høyt opp man kom i 1985. Og hvor høyt oppe man er i dag, til tross for at mange norske filmer skuffer. Åpningsanekdoten av Aage Aaberge var for god til ikke å brukes, og er brukt for å summere dette opp helt innledningsvis. Det er en utrolig historie, men når Aage fortalte den til meg, på Kosmorama for et par år tilbake, var det noe i det litt innadvendte blikket han fikk når han fortalte det, som var et tydelig tegn på at dette virkelig var sant.

For stor nærhet, for mange kilder, egne inntrykk, alt dette preger samtidshistorien. Man er en del av den historie man forsøker å beskrive, vurdere og analysere på avstand. Man er ikke bare på utsiden, men også på innsiden. Det er farlig. Samtidig gir det noen helt nye muligheter som man ellers ikke har som historiker. Og alltid må man balansere kilder, snu og vri og vende på filmer, inntrykk og lesefrukter. Håndverket er det samme, men perspektivet noe annerledes. Kanskje gjør det det litt lettere å være ydmyk. Det er ikke lett å lage god film, men gode filmer er blitt laget i disse årene. Alt for mye som skrives om norsk film i dag er dumt, sleivete og perspektivløst, og det må være et mål å gjøre noe annet enn det kritikerne gjør.
     

Vi hadde to enkle utgangspunkter når vi startet arbeidet med boken: Hvordan hadde norsk film kommet dit hen den var i dag? Og: hvilke var de viktigste linjene, trendene, utviklingstrekkene og kvalitetene ved nyere norsk film. Vi mener det er viktig å lage kart, oversikter over terrenget, for at man skal se hvor man er, og vi kunne ikke få med alt. Så vi forenklet og komprimerte så godt vi kunne.
     

Ikke alle filmer består tidens test, men de som gjør det kan fremdeles lære oss noe. De kan lære oss å se. Ordet historie har en etymologisk bakgrunn i det greske istorie, som betyr å se. En istor var noen som kunne se; et vitne. Ordet istorein kan bety noen som forsøker å finne svar, eller noen som spør. Også samtidshistorikeren forsøker å se, stille spørsmål og finne svar. Historikeren forsøker også å få andre til å se, og vise hvordan historie kan gi et nytt blikk og et nytt perspektiv.
   

Med Den norske filmbølgen gir vi vårt bidrag til risikosporten samtidshistorie. Med håp om at det vi har sett kan bidra til at andre også ser. Kanskje noe nytt, kanskje noe klarere? Eller noe annet enn før, kanskje til og med noe annet enn det vi har sett.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skal skrive jevnlig for Rushprint.no i tiden fremover.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den norske filmens bølger

Som forsker med norsk filmhistorie som spesialfelt gikk jeg brått fra å ha vært in en kort stund til å bli out igjen, skriver Gunnar Iversen. Nå er norsk film in igjen, slik det kommer fram av boken Den norske filmbølgen.
 

Å skrive samtidshistorie er en risikosport. Alle vil ha en mening om de vurderinger og valg man tar, og kildene er fremdeles levende. Også de med mange og sterke meninger. Man må være innstilt på innvendinger fra alle hold. I forbindelse med utgivelsen av boken Den norske filmbølgen – fra Orions belte til Max Manus, som utgis av Universitetsforlaget 13. januar og som jeg har skrevet sammen med Ove Solum ved Universitetet i Oslo, har jeg reflektert mye over vanskelighetene med å skrive samtidsfilmhistorie.

 

Ettersom dette er starten på en mer eller mindre regelmessig blogg er det kanskje på sin plass med noen personlige refleksjoner først. En personlig inngang til arbeidet med den moderne filmhistorien i den nye boken. Det kan til og med ha relevans for boken og for refleksjonene over det å skrive filmhistorie.

 

Jeg har arbeidet med norsk film som skribent og forsker i snart 25 år nå, men når jeg virkelig begynte å skrive om norsk film var dette noe av det minst kule man kunne gjøre. Riktignok skjedde det interessante ting midt på 1980-tallet, men norsk film var og ble out. I Stockholm der jeg bodde og studerte, var det sjokkerende å gå på kinokomplekset Filmstaden å se en norsk film. Det trodde man ikke skulle skje. Plakaten for Orions belte i dette flerkinobygget var en påminnelse om at noe helt nytt var på gang. Jeg tror det var første norske film i Sverige siden Liten Ida, og når Veiviseren kom opp et par år senere var det på en av de største og mest fasjonable kinoene. Jeg så den i en stappfull sal, og alle reagerte som om det var en amerikansk storfilm. Det var en merkelig opplevelse.

 

Det medførte ikke at norsk film ble in, og et stuerent tema for diskusjon eller forskning. Ei heller i akademiske kretser, hvor man først og fremst var opptatt av filmteoretiske kjernespørsmål på denne tiden, ikke minst for å legitimere den rykende ferske vitenskapsgrenen. Det tok ytterligere noen år før det å studere norsk film og norsk filmhistorie, ble en virkelig legitim virksomhet. I noen år inn i 1990-tallet ble det for en kort periode en del av den medievitenskapelige forskningsfronten, i forbindelse med et prosjekt støttet av Forskningsrådet. Prosjektet ”Levende bilder i Norge” resulterte i coffee table-boken Kinoens mørke fjernsynets lys i 1996, som vel ingen var helt fornøyde med. Også dette var imidlertid et viktig steg fram mot en større forståelse av norsk film.
 

Så ble det stille igjen. Som den mest profilerte filmforskeren med norsk filmhistorie som spesialfelt gikk jeg brått fra å ha vært in en kort stund til å bli out igjen. Og på slutten av 1990-tallet var spådommene om norsk film igjen dystre. Noen lyspunkter fantes, men om jeg hadde sagt til mine studenter eller kollegaer i 1998 eller 1999 (eller naboer og folk på bussen for den sakens skyld) at norsk film skulle bli noe attraktivt og kult, en snakkis på en positiv måte, med gode besøkstall og en økende prestisje og anseelse,  ja da hadde jeg trolig blitt ledd ut. Selv om det klages mye på nivået i norsk film for tiden er noe forandret. Norsk film er blitt en snakkis, noe som er positivt i utgangspunktet, og som har mye kult ved seg. Dette er noe nytt, og det gjør at man kan snakke om en slags ”bølge” i norsk film.

 

Dette er en del av bakgrunnen for arbeidet med Den norske filmbølgen. I motsetning til alt annet jeg har skrevet om norsk filmhistorie, er dette en del av min egen historie. Det er positivt. Jeg har førstehåndsinntrykk, og kjenner både mennesker, filmer og skriftlige kilder godt. Det er imidlertid også noe negativt. Fordi det er vanskeligere å skape avstand, gjøre de nødvendige valg og vurderinger. Når jeg har skrevet om norsk films tidligste stumfilmår har jeg verket etter førstehåndsinntrykk og forbannet de motstridende eller mangelfulle kildene. Hvordan var det regentlig med Et drama på havet, eksisterte det noensinne en slik film? Hvordan ble Peter Lykke-Seests filmer mottatt på kinoene i Christiania? Når tok politiet fram sine sakser og klippet i Dæmonen, før eller etter premieren? Med filmene fra Orions belte til i dag er situasjonen annerledes. Jeg var til stede på mange premierer, har truffet mange filmarbeidere og diskutert filmene med kolleger og venner. De er en del av meg, og personlige erfaringer er med på å forme opplevelser, sansninger, vurderinger og tolkninger. For første gang har jeg ønsket mer distanse i arbeidet mitt.

 

Mest av alt er selvsagt nærhet et gode. Når jeg i åpningskapitlet i Den norske filmbølgen forsøker å summere opp de store linjene i perioden fra inngangen til 1980-tallet og til i dag, kan jeg gjøre det på en annen måte enn jeg har gjort med tidligere epoker. Med en annen type tyngde, fordi det er min historie også. Jeg er både tidsvitne og historiker, og forsøker å benytte det beste både i distansen og i nærheten for å komme nære filmer og trekke opp noen linjer.

 Arbeidet med boken har imidlertid for min egen del medført noen overraskelser. I prosessen med å velge ut eksempelfilmer som skulle analyseres mer i dybden forsøkte Ove og jeg å unngå at det ble en perlesnor av personlige favoritter. Vi fordelte arbeidet broderlig, og tenkte på boken som helhet og temaene når vi valgte filmer. For min del fikk jeg bl.a. Marius Holsts Ti kniver i hjertet. Den overrasket meg. Når jeg så den i Trondheim rett etter premieren var det med opplevelsen av Besøkstid, Holsts eksamensfilm, ferskt i minnet. De var den eneste norske kortfilmen på Kortfilmfestivalen noensinne som hadde rørt en full sal, og alle gikk ut av kinoen med nedslått blikk for ikke å vise hvor nære tårene man hadde vært. I 2009 var Ti kniver i hjertet en bedre film for meg enn den hadde vært i 1994. Den hadde ikke blitt kun historie, den hadde snarere vokst, blitt mer gripende, virket mer moden enn mye annet fra samme tid og senere. Valget å inkludere den i boken ble gjort før gjensynet, men arbeidet med filmen styrket valget. Ikke minst hadde den fremdeles noe å si.
  

Andre filmer var som forventet. Ingen store overraskelser, men heller ingen skuffelser. Å bruke nærheten analytisk gikk bra, men først og fremst som en del av forarbeidet, og ikke i selve teksten. Det kan være vanskelig å gi uttrykk for noen av de følelser og opplevelser filmene hadde skapt, og gjenskapte eller omskapte i dag mange år senere, men det å ha sett dem tidligere, for mange år siden, gjorde noe med det analytiske arbeidet. Knut Erik Jensens Stella Polaris er fremdeles en fabelaktig film, men jeg klarte ikke innenfor bokens ramme å gi uttrykk for hvilken kraft den hadde i 1993. I dag er kraften en annen, fordi den ses etter at norsk film har funnet en annen identitet. Kanskje er det også noe positivt i dette, men av og til føles det som et savn.
    

Arbeidet med Den norske filmbølgen var en merkelig opplevelse. En kontinuerlig revurdering av egne opplevelser, i møtene med skriftlige kilder og timer foran DVD-spilleren og fjernsynsapparatet. For en gangs skyld har jeg selv tenkt den kommentar jeg tidligere har opplevd å få fra folk jeg har snakket med om deres filmtid, lengre tilbake i fortiden. Det var sånn det var, har jeg tenkt, og sånn ser jeg på det nå. Dette har formet noen av valgene og vurderingene. Norsk films historie fra septembermordet i 1980, eller Orions belte i 1985 til i dag, er en dramatisk ferd med berg-og-dal-bane, kanskje mer dramatisk i sine opp- og nedturer enn tidligere perioder har vært. Det er vanskelig for unge mennesker i dag virkelig å forstå hvor langt nede norsk film var i 1980, og hvor høyt opp man kom i 1985. Og hvor høyt oppe man er i dag, til tross for at mange norske filmer skuffer. Åpningsanekdoten av Aage Aaberge var for god til ikke å brukes, og er brukt for å summere dette opp helt innledningsvis. Det er en utrolig historie, men når Aage fortalte den til meg, på Kosmorama for et par år tilbake, var det noe i det litt innadvendte blikket han fikk når han fortalte det, som var et tydelig tegn på at dette virkelig var sant.

For stor nærhet, for mange kilder, egne inntrykk, alt dette preger samtidshistorien. Man er en del av den historie man forsøker å beskrive, vurdere og analysere på avstand. Man er ikke bare på utsiden, men også på innsiden. Det er farlig. Samtidig gir det noen helt nye muligheter som man ellers ikke har som historiker. Og alltid må man balansere kilder, snu og vri og vende på filmer, inntrykk og lesefrukter. Håndverket er det samme, men perspektivet noe annerledes. Kanskje gjør det det litt lettere å være ydmyk. Det er ikke lett å lage god film, men gode filmer er blitt laget i disse årene. Alt for mye som skrives om norsk film i dag er dumt, sleivete og perspektivløst, og det må være et mål å gjøre noe annet enn det kritikerne gjør.
     

Vi hadde to enkle utgangspunkter når vi startet arbeidet med boken: Hvordan hadde norsk film kommet dit hen den var i dag? Og: hvilke var de viktigste linjene, trendene, utviklingstrekkene og kvalitetene ved nyere norsk film. Vi mener det er viktig å lage kart, oversikter over terrenget, for at man skal se hvor man er, og vi kunne ikke få med alt. Så vi forenklet og komprimerte så godt vi kunne.
     

Ikke alle filmer består tidens test, men de som gjør det kan fremdeles lære oss noe. De kan lære oss å se. Ordet historie har en etymologisk bakgrunn i det greske istorie, som betyr å se. En istor var noen som kunne se; et vitne. Ordet istorein kan bety noen som forsøker å finne svar, eller noen som spør. Også samtidshistorikeren forsøker å se, stille spørsmål og finne svar. Historikeren forsøker også å få andre til å se, og vise hvordan historie kan gi et nytt blikk og et nytt perspektiv.
   

Med Den norske filmbølgen gir vi vårt bidrag til risikosporten samtidshistorie. Med håp om at det vi har sett kan bidra til at andre også ser. Kanskje noe nytt, kanskje noe klarere? Eller noe annet enn før, kanskje til og med noe annet enn det vi har sett.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skal skrive jevnlig for Rushprint.no i tiden fremover.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY