Bransje i ubalanse

Bedre at filmer ikke lages, enn at de lages av menn, ifølge ny bransjerapport. Men andre virkemidler må til om vi ønsker resultater, i stedet for politisk korrekt retorikk, mener Eirik Ildahl.

Jer Mand han døde vel, men febren ham forlod. (Ludvig Holberg)

Bransjen har talt: Det er bedre at filmer ikke lages, enn at de lages av menn. I går la Bransjerådet lagt frem sitt forslag om hvordan kjønnsbalansen skal bli bedre i norsk spillefilmproduksjon. Produksjonsmidler skal kunne holdes tilbake inntil det melder seg kvalifiserte kvinner.

La meg fastslå det like godt først som sist – dette er et felt hvor det er mye følelser involvert. Men la oss allikevel forsøke å få til en prinsipiell diskusjon om hvorvidt – eventuelt hvordan – likhetsidealer og forskjellsbehandling kan balanseres mot hverandre.

Kjønnsubalansen på filmens område er mest påtrengende når det gjelder sentrale funksjoner i produksjon av spillefilm. Jeg klarer ikke å finne noen i dette landet som er uenig i at det er et mål at kvinner og menn er likest mulig representert i ansvarlige posisjoner når det gjelder produksjonen av spillefilm. Samtidig kan jeg heller ikke finne noen som mener at kjønnene på papiret ikke har samme rett og samme mulighet til å søke slike posisjoner.

Likevel er altså kvinner grovt underrepresentert blant de som lager spillefilmer.  Av en eller annen grunn ramler mange kvinner av lasset før de spillefilmdebuterer. Mange av de som vi har utdannet til å bli manusforfattere, mange av de som skulle bli regissører og mange av de som skulle bli produsenter. Mye talent og store investeringer går til spille.

Hvorfor det er slik, vet vi ikke så mye om (mye lidenskapelig synsing i mange rapporter til tross), men vi skjønner at vi må gjøre noe med det. Kvinners erfaringer er underrepresentert i filmkunsten. Bransjen ser problemet, skjønner at den må gjøre noe med det, og har tatt et imponerende og prisverdig initiativ med den rapporten som i går ble presentert for statsråd Anniken Huitfeldt.  I denne rapporten går bransjen inn for en offensiv ”positiv diskriminering” av kvinner for å oppnå bedre balanse.

Jeg bruker anførselstegn fordi jeg tror at vi aller først må ta innover oss at på individplan opplever ingen forskjellsbehandling som positiv. Ingen liker diskriminering når det går på bekostning av dem selv. Da er de fleste mer selvrettferdige enn rettferdige, hva enten årsaken er kjønn, alder eller distriktspolitikk.

Ikke minst gjelder dette filmbransjen. Filmbransjen består jo i utgangspunktet av misforståtte genier. Ikke minst miskjente regissører – hvilket naturligvis har sammenheng med at det er så mange om beinet. Det lages ca. 20 spillefilmer i året. Sammenslutningen av Norske Filmregissører har rundt 120 medlemmer. Skulle de som blir forsmådd tro at det skyldes egen talentløshet, liksom?

Å nei, skal selvbildet forbli intakt, må årsaken ligge et annet sted enn hos den enkelte. Dårlige manus, dumme konsulenter, teite produsenter, feil kjønn, feil bosted, feil etnisk bakgrunn eller rett og slett at noen syns du har en skikkelig håpløs frisyre. I tillegg til diabetes, dysleksi eller ADHD.

OK, jeg skal dempe sarkasmen, for det er faktisk ikke noen grunn til å legge noe nedlatende i denne observasjonen av ærlige regitalenter. En regissør må være en arbeidsleder, og er avhengig av et noenlunde selvbilde for å fungere på settet. Regissøren får sjelden kontinuitet i sitt kunstneriske virke, jobber alltid prosjektbasert og vil lett plages av dårlig selvtillit mellom jobber fordi han eller hun ikke er ettertraktet nok.

(Akkurat dette er lettere for oss manusforfattere. Vi behøver ikke være på settet for å være i jobb, vi kan sitte og skrive på evigvarende utviklingsprosjekter som ikke fører noen steder og allikevel si til oss selv at vi har ballkortet fullt.)

Men dette er altså bransjens arbeidsvilkår. Før lesere som representerer diskriminerte kjønn, regioner, raser, profesjoner, legninger og ymse andre handikap går helt i baklås, la meg prøve å illustrere det prinsipielle problemet:

Er det egentlig et godt prinsipp at yrkessammensetningen i alle yrkesgrupper skal reflektere sammensetningen i befolkningen? Og hvis ja, hvor langt skal vi gå i å forfordele noen individer i forhold til andre?

Jeg tror for eksempel at kvinner er sterkt underrepresentert blant mannskapene på fiskebåter. Og jeg har ved selvsyn sett at det er så godt som ingen kvinnelige søppeltømmere i Oslo. Skal vi redusere fisking og søppeltømming med 20 % inntil disse mannssjåvinistiske bransjene har bedret kjønnsbalansen sin? Eller stenge sykehjemmet til vi har minst 40 % mannlige pleiere?

Eller er kanskje fiskeri, eldreomsorg og renovasjon for viktig til at disse bransjene skal måtte ha kjønnsbalanse? Er det slik at kunsten i virkeligheten ikke betyr noe for folk, slik at det er trygt for oss å ri våre symbolpolitiske kjeppehester på dette feltet? Ingen vil vel egentlig savne noen spillefilmer, men hvis søppelbilen ikke kommer – – oh la la! Da blir det et helt annet rabalder!

Men det jeg vil frem til, er i grunnen ikke at kvoteringstanken hviler på et så-som-så velfundert prinsipp.  Selv om den gjør det. Nå kommer det egentlige poenget:

Kjønnsubalansen er i virkeligheten ikke kulturminister Anniken Huitfeldts bord i det hele tatt. Ikke engang likestillingsminister Audun Lysbakkens. Det er arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og finansminister Sigbjørn Johnsen som sitter med nøkkelen – i hvert fall om vi vil ha resultater, i stedet for politisk korrekt retorikk.

Det er nemlig en grunn til at det bare er 25 % kvinner i sentrale posisjoner i norsk spillefilmproduksjon. Ingen aktører vil egentlig vite av grunnen, for det er mye behageligere å forholde seg til symptomer enn årsaker. Men dessverre blir det jo lett til at man sminker over meslingene. Og når dét ikke virker, at man tar livet av pasienten for å bli kvitt det fæle utslettet en gang for alle.

Men det er jo ikke filmproduksjonen vi vil til livs? Vi i filmbransjen tror fremdeles at vi fyller en vital funksjon i samfunnet når vi lager spillefilm, gjør vi ikke? For folk, nasjon, kultur, språk og alt det der? Er det ikke Filmen – med stor F – som er viktigst av alt?

Jeg tar det som et ”ja”. Og så går jeg et steg videre:

Faktum er at filmbransjen er basert på frilansere – eller selvstendig næringsdrivende, som det heter nå. Så langt noen kan huske har bransjens sentrale posisjoner vært besatt av ca. 25 % kvinner og ca. 75 % menn. Dette er akkurat slik som det er i alle andre frilansdominerte bransjer. Faktum er, at i alle bransjer som er basert på selvstendige næringsdrivende, er kjønnsfordelingen ca. ¼ kvinner og ¾ menn – fra bønder og taxisjåfører til journalister, tannleger og forskere – og filmkunstnere.

I tillegg er det gjort omfattende arbeidslivsundersøkelser som tyder på at et gjennomsnitt av kvinner har mindre toleranse enn menn for å leve med økonomisk usikkerhet over tid. Kvinner er formodentlig mer ansvarlige og mer fornuftige på familiens vegne, og mindre forfengelige på sitt eget profesjonelle talents vegne. Men ingen ting tyder – vel å merke – på at kvinner har mindre talent enn menn.

Hvis vi vil at flere kvinner skal bli i filmbransjen, blir derfor kjernespørsmålet: Hva kan vi gjøre for at filmskapernes tilværelse skal bli mer forutsigbar, rent økonomisk? Da Anniken Huitfeldt var barne- og likestillingsminister, gjorde hun en fremragende innsats på dette feltet. Etter mitt skjønn gjorde det at hun sikret selvstendig næringsdrivende 100 % foreldrepenger mye mer for kjønnsbalansen i kulturlivet enn noe annet tiltak vi har sett fra den rødgrønne regjeringen. Men vi må videre!

Dette er et spørsmål om grunnleggende rammebetingelser for selvstendig næringsdrivende både i filmbransjen og i andre bransjer. Så ulike organisasjoner av selvstendige næringsdrivende som Norsk Journalistlag, Norges Lastebileierforbund og Norsk Bondelag har arbeidet i mange år for å bedre selvstendige næringsdrivendes kår, bl. a. når det gjelder trygderettigheter og pensjonsrettigheter. Og uten noen politisk fremgang å snakke om. Dette er med andre ord et omfattende politisk reformspørsmål – og ikke bare et lokalt kvinneproblem for ”filmbransjen”.

Tvert imot, faktisk. Men hvis du tror sosialdemokratiet har et bankende hjerte for disse diskriminerte enkeltmannsforetakene, tar du veldig feil. Arbeiderpartiet har tradisjonelt forbundet ”selvstendige næringsdrivende” med høyt honorerte advokater og tannleger på den ene siden, og med late bønder og drikkfeldige kunstnere på den andre. Alle sammen er grupper som i AP-tradisjonen snylter på ”ærlige arbeidsfolk”. Dette må vi bare se i øynene: Verkende, smittsomme kviser på samfunnets rompe – det er oss!

Utfordringen til den rødgrønne regjeringen er herved at den sørger for at selvstendig næringsdrivende får de samme sosiale rettigheter som andre yrkesaktive. Blant andre gode effekter av dette kan vi også få filmer på kinolerretet som i større grad reflekterer erfaringene til kvinner.

For dette er bare begynnelsen. Slike reformer har også å gjøre med all annen nyskaping i kongeriket. La meg minne om at Norge ligger på bunnen i OECD når det gjelder hvor stor andel av den yrkesaktive befolkningen som er selvstendige næringsdrivende – den typiske måten å organisere seg på for gründere. Er ikke en fremtidsrettet nyskaping viktigere enn å kjæle for gamle klassefordommer? Er det ikke viktig at også kvinner inviteres til å skape fremtidens næringsveier og fremtidens Norge?

 

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

 

Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut

14 kommentarer til Bransje i ubalanse

  1. Bra innlegg, Eirik. Når det gjelder forslaget om å fryse midler så er jo selve kjernen i det insentivkraften: Dvs. at vi håper å skape en fandenivoldsk drive som gjør at søknadene kommer og midler aldri må holdes tilbake i praksis. Støtet må settes inn på flere fronter enn den ene du omtaler.

  2. Bra inlegg. Jeg merker jeg blir ganske sint rett og slett. Jeg er for likestilling, men jeg begynner snart å få grundig nok av den tilsynelatende bunnløse kritikken som blir rettet mot mitt kjønn i denne saken. Jeg har problemer med å diskutere dette seriøst når det offisielle standpunktet tydligvis er at alle menn velger menn å jobbe med, vil lage mannefilmer fra et mannesynspunkt med mannlige hovedroller, og den eneste måten å bryte ned dette manneveldet er å tvinge kvinnen inn i bransjen og manus med regler og penger. Om dette hadde blitt realiteten i filmbransjen hadde jeg nok seriøst vurdert å brenne boxere utenfor stortinget.

  3. I forlengelse av frieriet om å oppjustere rammebetingelsene for selvstendig næringsdrivende, noe jeg synes er et svært godt poeng, vil jeg gjerne minne om tredeling av foreldrepermisjon som annet viktig område for å øke kjønnsbalanse i filmbransjen, eller egentlig alle bransjer.

    Du skriver at «av en eller annen grunn ramler mange kvinner av lasset før de spillefilmdebuterer». Ettersom de aller fleste kvinner tar ut hele foreldrepermisjonen selv, og far sine pappapermuker, er mor lengre borte fra yrkeslivet. Og fordi balansen i samlivet ofte blir forstyrret av småbarn, med f.ex. ulik andel foreldrepermisjon, er sjansen for at vi «mister kvinnene» før de rekker å spillefilmdebutere større. Mye tyder på at flere kvinner søker seg til fast stilling i offentlig sektor etter å ha fått småbarn, pga behovet for stabilitet og forutsigbarhet. hvis foreldrepermisjonen tredeles, tror jeg det kan bidra til å øke representasjonen av kvinner i yrkeslivet kjappere etter fødsel.

  4. Eirik sier at han inviterer til en prinsipiell diskusjon, men er tydeligvis i en slik harnisk over Bransjerådets rapport at han i stor grad må ty til retoriske grep, latterliggjøring og forsøk på vittigheter som jeg opplever at skygger for en saklig og prinsipiell diskusjon.
    Tallenes tale og vårt utgangspunkt er at dagens system systematisk diskriminerer kvinners posisjon i bransjen. Det gjelder de 4 fagfunksjonene som rapporten omtaler, men det gjelder i enda større grad kvinnelige fotografer og flere av de andre fagsjefområdene. Førstkommende mandag starter innspillingen av den første spillefilmen hvor en kvinnelig DOP får muligheten til å vise sine ferdigheter. Det er omlag 110 år etter at filmmediet «kom til verden» og etter at det er laget hundervis av spillefilmer i Norge.
    I dagens morgen-kulturnytt drøftet Erik Poppe og Nina Grünfeldt årsaker til at kjønnsfordelingen er så skjev og Erik kom med en meget god analyse etter min mening. Arbeidsforhold som fordrer at regissøren går inn i en lang «jobbeørken» som i liten grad gir rom til familieliv, venner og fritidssysler, kombinert med trange økonomiske kår, er en vesentlig årsak til den skjeve fordelingen mellom kjønnene, hevdet han. Erfaringene fra filmbransjen i en rekke europeiske land viser at dette er riktig. I TV-drama hvor arbeidsforholdene i mye større grad er forutsigbare og rimelig ryddige og hvor lønnen også er anstendig og forutsigbar er kvinnene mye bedre representert enn i spillefilmproduksjon.
    I en hver bransje som har prøvd å ta Arbeidsmiljølovens bestemmelser på alvor har det vært konservative krefter som har ropt at dette vil gjøre det helt umulig å få bransjen til å overleve. Erfaringene har dog vist at det i de aller fleste tilfellene har gått riktig så godt. Slik vil det nok også være i filmbransjen.
    Kjære Eirik! Det er helt sikkert mange virkemidler som skal til for at vi skal få en bredde i bransjen som styrker mangfoldet og som gir publikum filmer til glede og provokasjon. Det hadde vært spennende å oppleve din skarpe pen i kreativ dialog, analyse eller diseksjon av forskjellige av våre 26 forslag til tiltak. En artikkel hvor du slår et slag for «den stakkers mannen» som nå kan risikere å måtte konkurere med kompetente kvinner vil nok ikke vekke mye gehør blant et kompetent og tenkende publikum.
    Bransjerådet ønsker debatt om våre forslag. Vi mener at vi i rapporten reiser en rekke forslag som er verd å bli satset på. Vi tror dog ikke at vi har tenkt alle tanker som er verd og tenke og ser fram til mange gode og kreative forslag som sikrer likeverdige muligheter for menn og kvinner i bransjen og som sikrer at hele det norske kinopublikummet får historier og karakterer de kan elske, hate, le med, gråte med, bli inspirert av og bli provosert av.

  5. Hvis «Tomme tønner» er det mål som kvinner skal strekke seg etter så skjønner jeg hvorfor det er en lang vei for kvinner å gå. La jentene heller strekke seg etter «Fulle tønner» med sild og annet innhold som kan stimulere vettet. toreseverin

  6. Hei Sverre. Hvordan i all verden kan du forstå meg dithen at jeg «slår et slag for «den stakkers mannen» som nå kan risikere å måtte konkurere med kompetente kvinner»?? Det har jeg med all respekt verken ment eller skrevet noe sted. Jeg er heller ikke i harnisk over bransjerådets forslag, men fastslår bare (ganske nøkternt, syns jeg) at vi neppe får varige endringer i kjønnsbalansen uten å gjøre noe med de rammebetingelsene som favoriserer menn i bransjen. Og det er, så vidt jeg forstår deg, nøyaktig det samme poenget som du selv er inne på når du trekker frem arbeidsmiljøloven og behovet for økonomisk trygghet.

  7. Såvidt jeg vet forvalter ikke søppeltømmernæringen 300 millioner skattekroner for å ivareta den norske samtidsfortellingen for lerret for et norsk publikum. Du skriver fornuftig om noen aspekter av dette, og sier du deler Bransjerådets mål, men du taler jo med to tunger når du kommer denne våsete sammenligningen, og med åpningsutsagnet om at Bransjerådet heller vil la være å lage film enn å la menn gjøre det. Du vet bedre. Synd om du kommer i skade for å appellere til stusslige krefter i denne debatten.

  8. Ordet kvotering treffer mange i mageregioner, følelser spys opp som om demokratiets undergang er nærstående. I den sammenheng vil jeg gjerne minne om at Forsvaret har i disse dager sendt ut brev i fase 1 vedr. tvungen sesjon for kvinner. Målet, om noen år, er tvungen verneplikt også for kvinner. Politisk sett skal dette være et likestillingstema. Bak det står Forsvarsdepartements behov for flere kvinner på oppdrag i bl.a. Midt-Østen. Kvinnenes frivillige prosentandel i Forsvaret skal for tiden være 8%. Hva har dette med film å gjøre siden ingen mann er tvunget inn i filmbransjen? Logikken, gripe tak i drastiske virkemidler for å oppnå et mål, strekker seg nå inn i filmbransjen via kjønnskvotering. Den bakenforliggende grunnen er at kvinneandelen i nøkkelposisjoner blir ansett som kunstig lav. Korriger meg gjerne, men jeg mener at kvotering som tema dukket opp for ca. et tiår siden, i forlengningen av misnøyen til flere kvinnelige filmregissører, som opplevde at det var mer enn særdeles vanskelig å få produksjonsstøtte. Dette vil selvfølgelig også gjelde menn flest. Likevel har det vært påtakelig, opp gjennom mange år, hvordan kvinnelige regissørtalenter har ”forsvunnet”, til tross for at vi har sett dem lage viktige, anerkjente kortfilmer. Slik sett kan kvotering vise seg å være det som trengs for å rette opp denne skjevheten som har satt seg, og som det sikkert er mange og komplekse grunner til. På sikt vil selvfølgelig ingen kvotering gjøre filmbransjen enklere for enkeltpersoner. Det vil fortsatt være en frilansbransje hvor få slipper til, og morgendagen vil fortsatt være usikker for de fleste – slik det er i andre kunstneryrker.

  9. Jeg begynner å bli grundig lei denne evige debatten i Rusprint sine utgaver. Denne intellektualiseringen rundt kjønn og fordeling er kun interessant for herskeglade politikere og kulturbyrkrater/intellektuelle som gjennom dette rettferdiggjør sin egen eksistes. Debatten er typisk for et samfunn der filmproduksjonen er støtteavhengig og som ikke har økonomisk rygg til å stå på egne ben, og dermed ikke har den frihet til å produsere de filmer den selv vil.

    Ruhsprint bør nå se til å bli en premissleverasndør av mer konstruktive og interessante debatter om norsk film fremover. Det er ikke en menneskerett å lage film, men et privilegium og en kamp om penger.

    Jeg synes jeg ser debatten hvis det samme hadde vært tilfelle for forfattere; «Bedre at bøker ikke skrives, enn at de skrives av kvinner». Det er vel ikke til å komme bort ifra at Boklubbene tradisjonelt sett har vært veldig fokusert på sine kvinnelige lesere, og har favorisert en viss type forfattere, men det er en annen fasett av debatten.

    Det er vel et symtom på et samfunn som har kommet langt med hensyn til likestilling at slike saker i det hele tatt kommer på dagsordenen. Synes vi har viktigere kamper å utkjempe i vårt likestilte samfunn enn dette.

  10. At dette er galskap er det ingen tvil om. Når det er 4-5 ganger så mange gutter som jenter som søker regi på filmskolen, og sikkert enda skjevere fordelt på filmfoto, så sier det litt om hvor i befolkningen viljen til å lage film kommer fra. Helt enig at talentet er 50/50 distribuert mellom kjønnene, men selv da tilsier det at det finnes 4-5 ganger så mange, like talentfulle menn som det er kvinner. (som har lyst til å drive med film)

    Har selv aldri sett noen bli stoppet av den «usynlige» veggen, som de snakker om, men det er vel fordi jeg er mann. Bashir&Dalen, Tommy Wirkola eller Patrick Syversen ble ihvertfall ikke stoppet av den.

    Det eneste som hadde vært rettferdig for begge kjønn, hadde vært hvis midlene fra filmfondet ble fordelt etter hvor mange søknader som kom inn. Kom det 30% av søknadsmassen fra kvinner, ja så burde 30% av filmene med kvinner få støtte.

    Dette landet har problemer med å produsere én virkelig flink regissør, mann eller kvinne. Det har problemer med inspirasjonen, med idéene, hva vi skal fortelle, rett og slett. Med den nye ordningen risikerer vi at 50% av midlene går til de gode, gamle, «safe» mennene som alltid får penger, og resten til kvinner forbi sin tid, og kvinnelige debutanter. Mannlige debutanter blir det langt mellom, og er du gutt og går på filmskole nå, bør du vurdere å skifte yrke.

    S.

  11. Det er et interessant poeng Eirik Ildahl påpeker. Hvis det i andre frilansbransjer er helt vanlig med 25% kvinner og 75% menn, er det ikke da bare å friskmelde norsk film? Det er jo også helt åpenbart at sammenlignet med internasjonale trender er kvinnelige regissører veldig godt representert i Norge. Jeg kan lett nevne over 20 norske kvinnelige regissører som har laget spillefilm, mens fra utlandet holder det med én hånd for å telle de jeg kjenner til.

    Jeg er helt for å stimulere til økt kvinnelig aktivitet i bransjen, og synes det er kjempefint at det etableres workshops, stipender, mentorordninger osv, men produksjonsmidlene er hellige. De burde holdes langt unna kvotering. De beste spillefilmprosjektene bør få støtte uavhengig av kjønn, regional plassering og etnisk bakgrunn. Jeg er overbevist om at øremerking av produksjonsmidlene, på noen som helst måte, vil føre til at gode prosjekter blir nedprioritert til fordel for «korrekte» prosjekter av lavere kunstnerisk kvalitet. Og i et land som Norge hvor det er få nok gode filmer i utgangspunktet vil dette være en katastrofe.

  12. Erik snakker mye om andre selvstendige næringsdrivende yrkesgrupper. Men der er det kun filmbransjen som drives stortsett av statlige midler, og DET er grunnen man ønsker kvotering og grep for likestilling. Ellers ville jeg gjerne sett om noen fra den juridiske avdelingen i Likestillingsdepartementet, kunne svare om denne fordelingen som vi har idag er muligens brudd på likestillingsloven pga dette er statlige midler. Hvis den norske filmbransjen ville vært en selvstendig industri hvor ingen midler kom fra staten, synes jeg ikke det er noe spørsmålstegn om man skulle kvotert midler eller ei. Dette synespunktet savner jeg fra den diskusjonan, bortsett fra at det er ufattelig kjedelig å bli servert den samme klisjeen og kvinner og menn, igjen og igjen på kino. Men det er et annet tema.

  13. Alle institusjonsteaterene her til lands er også statlig støttet, Laura Jones!
    Og Operaen, og NRK- hvor selv kulturministeren er generalforsamlingen også! —men det er kun i filmbransjen at departement og minister går inn og styrer selve programmeringen, produksjonsfrekvensen, kjønnsfordelingen etc…. hvorfor det??? Filmfransjen må få lov til å korrigere seg selv over tid.
    Hva er det som gjør filmbransjen så spesiell at det offentlige (staten) kan tillate seg dette….? Kan man ikke bare akseptere at:
    It’s a man’s world – make the best of it!

    Totalbudsjettet for Natioanltheatret alene tilsvarer omtrent produksjonsmidlene for 1 års, norsk spillefilmproduksjon! Når var det noen fra et departement eller fagorgansisasjon la seg inni i repertoarvalg, kvoteringsspørsmpål,m.m. for et teater. Aldri!
    Kjønnskvotering er totalt skivebom for så personlige, baserte uttrykssformer som scenekunst, film og musikk…og så og si ingen av utøverne selv vil ta imot støtte hvis de visste at det gikk på bekostning av andre på bakgrunn av kjønnskvotering.
    Det er historiene som blir fortalt som burde være oppe til diskusjon, som du selv påpeker kort, at de er for lite origianale, for klisjefylte etc.
    Ved en anonym tildelsingsrunde for innsendte manus (og uten oppgitt produsenttilhørighet!) ville trolig gitt langt ærligere svar på «den gode historien» og muligens også løst «kjønnsbalansen» på et mye mer rettferdig vis enn det mange prøver på nå, i sine febrilske forsøk på å knekke koden for en best mulig mann-kvinne kvote i film.
    Kanskje alt hadde løst seg for alle bransjer hvis menn ble pålagt å ta ut 6 mnd barselpermisjon, som en 50/50 løsning for både kvinner og menn…

  14. Hva med å la spillefilmkonsulentene få være bare kvinner i en lengre periode – og ikke bare menn (sånn som det er i dag.)
    – Så får vi i det minste drept myten om den store mannekonspirasjonen..

    Jeg var en tur på NRK her for ikke så lenge siden. Der var det jo veldig mange kvinner. Hvorfor? Det er jo akkurat det samme der som ellers i filmbransjen; usikre jobber, tilfeldige lønnsutbetalinger og beinharde arbeidsforhold. Eller vent nå litt..

Svar til Linda Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Bransje i ubalanse

Bedre at filmer ikke lages, enn at de lages av menn, ifølge ny bransjerapport. Men andre virkemidler må til om vi ønsker resultater, i stedet for politisk korrekt retorikk, mener Eirik Ildahl.

Jer Mand han døde vel, men febren ham forlod. (Ludvig Holberg)

Bransjen har talt: Det er bedre at filmer ikke lages, enn at de lages av menn. I går la Bransjerådet lagt frem sitt forslag om hvordan kjønnsbalansen skal bli bedre i norsk spillefilmproduksjon. Produksjonsmidler skal kunne holdes tilbake inntil det melder seg kvalifiserte kvinner.

La meg fastslå det like godt først som sist – dette er et felt hvor det er mye følelser involvert. Men la oss allikevel forsøke å få til en prinsipiell diskusjon om hvorvidt – eventuelt hvordan – likhetsidealer og forskjellsbehandling kan balanseres mot hverandre.

Kjønnsubalansen på filmens område er mest påtrengende når det gjelder sentrale funksjoner i produksjon av spillefilm. Jeg klarer ikke å finne noen i dette landet som er uenig i at det er et mål at kvinner og menn er likest mulig representert i ansvarlige posisjoner når det gjelder produksjonen av spillefilm. Samtidig kan jeg heller ikke finne noen som mener at kjønnene på papiret ikke har samme rett og samme mulighet til å søke slike posisjoner.

Likevel er altså kvinner grovt underrepresentert blant de som lager spillefilmer.  Av en eller annen grunn ramler mange kvinner av lasset før de spillefilmdebuterer. Mange av de som vi har utdannet til å bli manusforfattere, mange av de som skulle bli regissører og mange av de som skulle bli produsenter. Mye talent og store investeringer går til spille.

Hvorfor det er slik, vet vi ikke så mye om (mye lidenskapelig synsing i mange rapporter til tross), men vi skjønner at vi må gjøre noe med det. Kvinners erfaringer er underrepresentert i filmkunsten. Bransjen ser problemet, skjønner at den må gjøre noe med det, og har tatt et imponerende og prisverdig initiativ med den rapporten som i går ble presentert for statsråd Anniken Huitfeldt.  I denne rapporten går bransjen inn for en offensiv ”positiv diskriminering” av kvinner for å oppnå bedre balanse.

Jeg bruker anførselstegn fordi jeg tror at vi aller først må ta innover oss at på individplan opplever ingen forskjellsbehandling som positiv. Ingen liker diskriminering når det går på bekostning av dem selv. Da er de fleste mer selvrettferdige enn rettferdige, hva enten årsaken er kjønn, alder eller distriktspolitikk.

Ikke minst gjelder dette filmbransjen. Filmbransjen består jo i utgangspunktet av misforståtte genier. Ikke minst miskjente regissører – hvilket naturligvis har sammenheng med at det er så mange om beinet. Det lages ca. 20 spillefilmer i året. Sammenslutningen av Norske Filmregissører har rundt 120 medlemmer. Skulle de som blir forsmådd tro at det skyldes egen talentløshet, liksom?

Å nei, skal selvbildet forbli intakt, må årsaken ligge et annet sted enn hos den enkelte. Dårlige manus, dumme konsulenter, teite produsenter, feil kjønn, feil bosted, feil etnisk bakgrunn eller rett og slett at noen syns du har en skikkelig håpløs frisyre. I tillegg til diabetes, dysleksi eller ADHD.

OK, jeg skal dempe sarkasmen, for det er faktisk ikke noen grunn til å legge noe nedlatende i denne observasjonen av ærlige regitalenter. En regissør må være en arbeidsleder, og er avhengig av et noenlunde selvbilde for å fungere på settet. Regissøren får sjelden kontinuitet i sitt kunstneriske virke, jobber alltid prosjektbasert og vil lett plages av dårlig selvtillit mellom jobber fordi han eller hun ikke er ettertraktet nok.

(Akkurat dette er lettere for oss manusforfattere. Vi behøver ikke være på settet for å være i jobb, vi kan sitte og skrive på evigvarende utviklingsprosjekter som ikke fører noen steder og allikevel si til oss selv at vi har ballkortet fullt.)

Men dette er altså bransjens arbeidsvilkår. Før lesere som representerer diskriminerte kjønn, regioner, raser, profesjoner, legninger og ymse andre handikap går helt i baklås, la meg prøve å illustrere det prinsipielle problemet:

Er det egentlig et godt prinsipp at yrkessammensetningen i alle yrkesgrupper skal reflektere sammensetningen i befolkningen? Og hvis ja, hvor langt skal vi gå i å forfordele noen individer i forhold til andre?

Jeg tror for eksempel at kvinner er sterkt underrepresentert blant mannskapene på fiskebåter. Og jeg har ved selvsyn sett at det er så godt som ingen kvinnelige søppeltømmere i Oslo. Skal vi redusere fisking og søppeltømming med 20 % inntil disse mannssjåvinistiske bransjene har bedret kjønnsbalansen sin? Eller stenge sykehjemmet til vi har minst 40 % mannlige pleiere?

Eller er kanskje fiskeri, eldreomsorg og renovasjon for viktig til at disse bransjene skal måtte ha kjønnsbalanse? Er det slik at kunsten i virkeligheten ikke betyr noe for folk, slik at det er trygt for oss å ri våre symbolpolitiske kjeppehester på dette feltet? Ingen vil vel egentlig savne noen spillefilmer, men hvis søppelbilen ikke kommer – – oh la la! Da blir det et helt annet rabalder!

Men det jeg vil frem til, er i grunnen ikke at kvoteringstanken hviler på et så-som-så velfundert prinsipp.  Selv om den gjør det. Nå kommer det egentlige poenget:

Kjønnsubalansen er i virkeligheten ikke kulturminister Anniken Huitfeldts bord i det hele tatt. Ikke engang likestillingsminister Audun Lysbakkens. Det er arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og finansminister Sigbjørn Johnsen som sitter med nøkkelen – i hvert fall om vi vil ha resultater, i stedet for politisk korrekt retorikk.

Det er nemlig en grunn til at det bare er 25 % kvinner i sentrale posisjoner i norsk spillefilmproduksjon. Ingen aktører vil egentlig vite av grunnen, for det er mye behageligere å forholde seg til symptomer enn årsaker. Men dessverre blir det jo lett til at man sminker over meslingene. Og når dét ikke virker, at man tar livet av pasienten for å bli kvitt det fæle utslettet en gang for alle.

Men det er jo ikke filmproduksjonen vi vil til livs? Vi i filmbransjen tror fremdeles at vi fyller en vital funksjon i samfunnet når vi lager spillefilm, gjør vi ikke? For folk, nasjon, kultur, språk og alt det der? Er det ikke Filmen – med stor F – som er viktigst av alt?

Jeg tar det som et ”ja”. Og så går jeg et steg videre:

Faktum er at filmbransjen er basert på frilansere – eller selvstendig næringsdrivende, som det heter nå. Så langt noen kan huske har bransjens sentrale posisjoner vært besatt av ca. 25 % kvinner og ca. 75 % menn. Dette er akkurat slik som det er i alle andre frilansdominerte bransjer. Faktum er, at i alle bransjer som er basert på selvstendige næringsdrivende, er kjønnsfordelingen ca. ¼ kvinner og ¾ menn – fra bønder og taxisjåfører til journalister, tannleger og forskere – og filmkunstnere.

I tillegg er det gjort omfattende arbeidslivsundersøkelser som tyder på at et gjennomsnitt av kvinner har mindre toleranse enn menn for å leve med økonomisk usikkerhet over tid. Kvinner er formodentlig mer ansvarlige og mer fornuftige på familiens vegne, og mindre forfengelige på sitt eget profesjonelle talents vegne. Men ingen ting tyder – vel å merke – på at kvinner har mindre talent enn menn.

Hvis vi vil at flere kvinner skal bli i filmbransjen, blir derfor kjernespørsmålet: Hva kan vi gjøre for at filmskapernes tilværelse skal bli mer forutsigbar, rent økonomisk? Da Anniken Huitfeldt var barne- og likestillingsminister, gjorde hun en fremragende innsats på dette feltet. Etter mitt skjønn gjorde det at hun sikret selvstendig næringsdrivende 100 % foreldrepenger mye mer for kjønnsbalansen i kulturlivet enn noe annet tiltak vi har sett fra den rødgrønne regjeringen. Men vi må videre!

Dette er et spørsmål om grunnleggende rammebetingelser for selvstendig næringsdrivende både i filmbransjen og i andre bransjer. Så ulike organisasjoner av selvstendige næringsdrivende som Norsk Journalistlag, Norges Lastebileierforbund og Norsk Bondelag har arbeidet i mange år for å bedre selvstendige næringsdrivendes kår, bl. a. når det gjelder trygderettigheter og pensjonsrettigheter. Og uten noen politisk fremgang å snakke om. Dette er med andre ord et omfattende politisk reformspørsmål – og ikke bare et lokalt kvinneproblem for ”filmbransjen”.

Tvert imot, faktisk. Men hvis du tror sosialdemokratiet har et bankende hjerte for disse diskriminerte enkeltmannsforetakene, tar du veldig feil. Arbeiderpartiet har tradisjonelt forbundet ”selvstendige næringsdrivende” med høyt honorerte advokater og tannleger på den ene siden, og med late bønder og drikkfeldige kunstnere på den andre. Alle sammen er grupper som i AP-tradisjonen snylter på ”ærlige arbeidsfolk”. Dette må vi bare se i øynene: Verkende, smittsomme kviser på samfunnets rompe – det er oss!

Utfordringen til den rødgrønne regjeringen er herved at den sørger for at selvstendig næringsdrivende får de samme sosiale rettigheter som andre yrkesaktive. Blant andre gode effekter av dette kan vi også få filmer på kinolerretet som i større grad reflekterer erfaringene til kvinner.

For dette er bare begynnelsen. Slike reformer har også å gjøre med all annen nyskaping i kongeriket. La meg minne om at Norge ligger på bunnen i OECD når det gjelder hvor stor andel av den yrkesaktive befolkningen som er selvstendige næringsdrivende – den typiske måten å organisere seg på for gründere. Er ikke en fremtidsrettet nyskaping viktigere enn å kjæle for gamle klassefordommer? Er det ikke viktig at også kvinner inviteres til å skape fremtidens næringsveier og fremtidens Norge?

 

Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:

 

Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut

14 Responses to Bransje i ubalanse

  1. Bra innlegg, Eirik. Når det gjelder forslaget om å fryse midler så er jo selve kjernen i det insentivkraften: Dvs. at vi håper å skape en fandenivoldsk drive som gjør at søknadene kommer og midler aldri må holdes tilbake i praksis. Støtet må settes inn på flere fronter enn den ene du omtaler.

  2. Bra inlegg. Jeg merker jeg blir ganske sint rett og slett. Jeg er for likestilling, men jeg begynner snart å få grundig nok av den tilsynelatende bunnløse kritikken som blir rettet mot mitt kjønn i denne saken. Jeg har problemer med å diskutere dette seriøst når det offisielle standpunktet tydligvis er at alle menn velger menn å jobbe med, vil lage mannefilmer fra et mannesynspunkt med mannlige hovedroller, og den eneste måten å bryte ned dette manneveldet er å tvinge kvinnen inn i bransjen og manus med regler og penger. Om dette hadde blitt realiteten i filmbransjen hadde jeg nok seriøst vurdert å brenne boxere utenfor stortinget.

  3. I forlengelse av frieriet om å oppjustere rammebetingelsene for selvstendig næringsdrivende, noe jeg synes er et svært godt poeng, vil jeg gjerne minne om tredeling av foreldrepermisjon som annet viktig område for å øke kjønnsbalanse i filmbransjen, eller egentlig alle bransjer.

    Du skriver at «av en eller annen grunn ramler mange kvinner av lasset før de spillefilmdebuterer». Ettersom de aller fleste kvinner tar ut hele foreldrepermisjonen selv, og far sine pappapermuker, er mor lengre borte fra yrkeslivet. Og fordi balansen i samlivet ofte blir forstyrret av småbarn, med f.ex. ulik andel foreldrepermisjon, er sjansen for at vi «mister kvinnene» før de rekker å spillefilmdebutere større. Mye tyder på at flere kvinner søker seg til fast stilling i offentlig sektor etter å ha fått småbarn, pga behovet for stabilitet og forutsigbarhet. hvis foreldrepermisjonen tredeles, tror jeg det kan bidra til å øke representasjonen av kvinner i yrkeslivet kjappere etter fødsel.

  4. Eirik sier at han inviterer til en prinsipiell diskusjon, men er tydeligvis i en slik harnisk over Bransjerådets rapport at han i stor grad må ty til retoriske grep, latterliggjøring og forsøk på vittigheter som jeg opplever at skygger for en saklig og prinsipiell diskusjon.
    Tallenes tale og vårt utgangspunkt er at dagens system systematisk diskriminerer kvinners posisjon i bransjen. Det gjelder de 4 fagfunksjonene som rapporten omtaler, men det gjelder i enda større grad kvinnelige fotografer og flere av de andre fagsjefområdene. Førstkommende mandag starter innspillingen av den første spillefilmen hvor en kvinnelig DOP får muligheten til å vise sine ferdigheter. Det er omlag 110 år etter at filmmediet «kom til verden» og etter at det er laget hundervis av spillefilmer i Norge.
    I dagens morgen-kulturnytt drøftet Erik Poppe og Nina Grünfeldt årsaker til at kjønnsfordelingen er så skjev og Erik kom med en meget god analyse etter min mening. Arbeidsforhold som fordrer at regissøren går inn i en lang «jobbeørken» som i liten grad gir rom til familieliv, venner og fritidssysler, kombinert med trange økonomiske kår, er en vesentlig årsak til den skjeve fordelingen mellom kjønnene, hevdet han. Erfaringene fra filmbransjen i en rekke europeiske land viser at dette er riktig. I TV-drama hvor arbeidsforholdene i mye større grad er forutsigbare og rimelig ryddige og hvor lønnen også er anstendig og forutsigbar er kvinnene mye bedre representert enn i spillefilmproduksjon.
    I en hver bransje som har prøvd å ta Arbeidsmiljølovens bestemmelser på alvor har det vært konservative krefter som har ropt at dette vil gjøre det helt umulig å få bransjen til å overleve. Erfaringene har dog vist at det i de aller fleste tilfellene har gått riktig så godt. Slik vil det nok også være i filmbransjen.
    Kjære Eirik! Det er helt sikkert mange virkemidler som skal til for at vi skal få en bredde i bransjen som styrker mangfoldet og som gir publikum filmer til glede og provokasjon. Det hadde vært spennende å oppleve din skarpe pen i kreativ dialog, analyse eller diseksjon av forskjellige av våre 26 forslag til tiltak. En artikkel hvor du slår et slag for «den stakkers mannen» som nå kan risikere å måtte konkurere med kompetente kvinner vil nok ikke vekke mye gehør blant et kompetent og tenkende publikum.
    Bransjerådet ønsker debatt om våre forslag. Vi mener at vi i rapporten reiser en rekke forslag som er verd å bli satset på. Vi tror dog ikke at vi har tenkt alle tanker som er verd og tenke og ser fram til mange gode og kreative forslag som sikrer likeverdige muligheter for menn og kvinner i bransjen og som sikrer at hele det norske kinopublikummet får historier og karakterer de kan elske, hate, le med, gråte med, bli inspirert av og bli provosert av.

  5. Hvis «Tomme tønner» er det mål som kvinner skal strekke seg etter så skjønner jeg hvorfor det er en lang vei for kvinner å gå. La jentene heller strekke seg etter «Fulle tønner» med sild og annet innhold som kan stimulere vettet. toreseverin

  6. Hei Sverre. Hvordan i all verden kan du forstå meg dithen at jeg «slår et slag for «den stakkers mannen» som nå kan risikere å måtte konkurere med kompetente kvinner»?? Det har jeg med all respekt verken ment eller skrevet noe sted. Jeg er heller ikke i harnisk over bransjerådets forslag, men fastslår bare (ganske nøkternt, syns jeg) at vi neppe får varige endringer i kjønnsbalansen uten å gjøre noe med de rammebetingelsene som favoriserer menn i bransjen. Og det er, så vidt jeg forstår deg, nøyaktig det samme poenget som du selv er inne på når du trekker frem arbeidsmiljøloven og behovet for økonomisk trygghet.

  7. Såvidt jeg vet forvalter ikke søppeltømmernæringen 300 millioner skattekroner for å ivareta den norske samtidsfortellingen for lerret for et norsk publikum. Du skriver fornuftig om noen aspekter av dette, og sier du deler Bransjerådets mål, men du taler jo med to tunger når du kommer denne våsete sammenligningen, og med åpningsutsagnet om at Bransjerådet heller vil la være å lage film enn å la menn gjøre det. Du vet bedre. Synd om du kommer i skade for å appellere til stusslige krefter i denne debatten.

  8. Ordet kvotering treffer mange i mageregioner, følelser spys opp som om demokratiets undergang er nærstående. I den sammenheng vil jeg gjerne minne om at Forsvaret har i disse dager sendt ut brev i fase 1 vedr. tvungen sesjon for kvinner. Målet, om noen år, er tvungen verneplikt også for kvinner. Politisk sett skal dette være et likestillingstema. Bak det står Forsvarsdepartements behov for flere kvinner på oppdrag i bl.a. Midt-Østen. Kvinnenes frivillige prosentandel i Forsvaret skal for tiden være 8%. Hva har dette med film å gjøre siden ingen mann er tvunget inn i filmbransjen? Logikken, gripe tak i drastiske virkemidler for å oppnå et mål, strekker seg nå inn i filmbransjen via kjønnskvotering. Den bakenforliggende grunnen er at kvinneandelen i nøkkelposisjoner blir ansett som kunstig lav. Korriger meg gjerne, men jeg mener at kvotering som tema dukket opp for ca. et tiår siden, i forlengningen av misnøyen til flere kvinnelige filmregissører, som opplevde at det var mer enn særdeles vanskelig å få produksjonsstøtte. Dette vil selvfølgelig også gjelde menn flest. Likevel har det vært påtakelig, opp gjennom mange år, hvordan kvinnelige regissørtalenter har ”forsvunnet”, til tross for at vi har sett dem lage viktige, anerkjente kortfilmer. Slik sett kan kvotering vise seg å være det som trengs for å rette opp denne skjevheten som har satt seg, og som det sikkert er mange og komplekse grunner til. På sikt vil selvfølgelig ingen kvotering gjøre filmbransjen enklere for enkeltpersoner. Det vil fortsatt være en frilansbransje hvor få slipper til, og morgendagen vil fortsatt være usikker for de fleste – slik det er i andre kunstneryrker.

  9. Jeg begynner å bli grundig lei denne evige debatten i Rusprint sine utgaver. Denne intellektualiseringen rundt kjønn og fordeling er kun interessant for herskeglade politikere og kulturbyrkrater/intellektuelle som gjennom dette rettferdiggjør sin egen eksistes. Debatten er typisk for et samfunn der filmproduksjonen er støtteavhengig og som ikke har økonomisk rygg til å stå på egne ben, og dermed ikke har den frihet til å produsere de filmer den selv vil.

    Ruhsprint bør nå se til å bli en premissleverasndør av mer konstruktive og interessante debatter om norsk film fremover. Det er ikke en menneskerett å lage film, men et privilegium og en kamp om penger.

    Jeg synes jeg ser debatten hvis det samme hadde vært tilfelle for forfattere; «Bedre at bøker ikke skrives, enn at de skrives av kvinner». Det er vel ikke til å komme bort ifra at Boklubbene tradisjonelt sett har vært veldig fokusert på sine kvinnelige lesere, og har favorisert en viss type forfattere, men det er en annen fasett av debatten.

    Det er vel et symtom på et samfunn som har kommet langt med hensyn til likestilling at slike saker i det hele tatt kommer på dagsordenen. Synes vi har viktigere kamper å utkjempe i vårt likestilte samfunn enn dette.

  10. At dette er galskap er det ingen tvil om. Når det er 4-5 ganger så mange gutter som jenter som søker regi på filmskolen, og sikkert enda skjevere fordelt på filmfoto, så sier det litt om hvor i befolkningen viljen til å lage film kommer fra. Helt enig at talentet er 50/50 distribuert mellom kjønnene, men selv da tilsier det at det finnes 4-5 ganger så mange, like talentfulle menn som det er kvinner. (som har lyst til å drive med film)

    Har selv aldri sett noen bli stoppet av den «usynlige» veggen, som de snakker om, men det er vel fordi jeg er mann. Bashir&Dalen, Tommy Wirkola eller Patrick Syversen ble ihvertfall ikke stoppet av den.

    Det eneste som hadde vært rettferdig for begge kjønn, hadde vært hvis midlene fra filmfondet ble fordelt etter hvor mange søknader som kom inn. Kom det 30% av søknadsmassen fra kvinner, ja så burde 30% av filmene med kvinner få støtte.

    Dette landet har problemer med å produsere én virkelig flink regissør, mann eller kvinne. Det har problemer med inspirasjonen, med idéene, hva vi skal fortelle, rett og slett. Med den nye ordningen risikerer vi at 50% av midlene går til de gode, gamle, «safe» mennene som alltid får penger, og resten til kvinner forbi sin tid, og kvinnelige debutanter. Mannlige debutanter blir det langt mellom, og er du gutt og går på filmskole nå, bør du vurdere å skifte yrke.

    S.

  11. Det er et interessant poeng Eirik Ildahl påpeker. Hvis det i andre frilansbransjer er helt vanlig med 25% kvinner og 75% menn, er det ikke da bare å friskmelde norsk film? Det er jo også helt åpenbart at sammenlignet med internasjonale trender er kvinnelige regissører veldig godt representert i Norge. Jeg kan lett nevne over 20 norske kvinnelige regissører som har laget spillefilm, mens fra utlandet holder det med én hånd for å telle de jeg kjenner til.

    Jeg er helt for å stimulere til økt kvinnelig aktivitet i bransjen, og synes det er kjempefint at det etableres workshops, stipender, mentorordninger osv, men produksjonsmidlene er hellige. De burde holdes langt unna kvotering. De beste spillefilmprosjektene bør få støtte uavhengig av kjønn, regional plassering og etnisk bakgrunn. Jeg er overbevist om at øremerking av produksjonsmidlene, på noen som helst måte, vil føre til at gode prosjekter blir nedprioritert til fordel for «korrekte» prosjekter av lavere kunstnerisk kvalitet. Og i et land som Norge hvor det er få nok gode filmer i utgangspunktet vil dette være en katastrofe.

  12. Erik snakker mye om andre selvstendige næringsdrivende yrkesgrupper. Men der er det kun filmbransjen som drives stortsett av statlige midler, og DET er grunnen man ønsker kvotering og grep for likestilling. Ellers ville jeg gjerne sett om noen fra den juridiske avdelingen i Likestillingsdepartementet, kunne svare om denne fordelingen som vi har idag er muligens brudd på likestillingsloven pga dette er statlige midler. Hvis den norske filmbransjen ville vært en selvstendig industri hvor ingen midler kom fra staten, synes jeg ikke det er noe spørsmålstegn om man skulle kvotert midler eller ei. Dette synespunktet savner jeg fra den diskusjonan, bortsett fra at det er ufattelig kjedelig å bli servert den samme klisjeen og kvinner og menn, igjen og igjen på kino. Men det er et annet tema.

  13. Alle institusjonsteaterene her til lands er også statlig støttet, Laura Jones!
    Og Operaen, og NRK- hvor selv kulturministeren er generalforsamlingen også! —men det er kun i filmbransjen at departement og minister går inn og styrer selve programmeringen, produksjonsfrekvensen, kjønnsfordelingen etc…. hvorfor det??? Filmfransjen må få lov til å korrigere seg selv over tid.
    Hva er det som gjør filmbransjen så spesiell at det offentlige (staten) kan tillate seg dette….? Kan man ikke bare akseptere at:
    It’s a man’s world – make the best of it!

    Totalbudsjettet for Natioanltheatret alene tilsvarer omtrent produksjonsmidlene for 1 års, norsk spillefilmproduksjon! Når var det noen fra et departement eller fagorgansisasjon la seg inni i repertoarvalg, kvoteringsspørsmpål,m.m. for et teater. Aldri!
    Kjønnskvotering er totalt skivebom for så personlige, baserte uttrykssformer som scenekunst, film og musikk…og så og si ingen av utøverne selv vil ta imot støtte hvis de visste at det gikk på bekostning av andre på bakgrunn av kjønnskvotering.
    Det er historiene som blir fortalt som burde være oppe til diskusjon, som du selv påpeker kort, at de er for lite origianale, for klisjefylte etc.
    Ved en anonym tildelsingsrunde for innsendte manus (og uten oppgitt produsenttilhørighet!) ville trolig gitt langt ærligere svar på «den gode historien» og muligens også løst «kjønnsbalansen» på et mye mer rettferdig vis enn det mange prøver på nå, i sine febrilske forsøk på å knekke koden for en best mulig mann-kvinne kvote i film.
    Kanskje alt hadde løst seg for alle bransjer hvis menn ble pålagt å ta ut 6 mnd barselpermisjon, som en 50/50 løsning for både kvinner og menn…

  14. Hva med å la spillefilmkonsulentene få være bare kvinner i en lengre periode – og ikke bare menn (sånn som det er i dag.)
    – Så får vi i det minste drept myten om den store mannekonspirasjonen..

    Jeg var en tur på NRK her for ikke så lenge siden. Der var det jo veldig mange kvinner. Hvorfor? Det er jo akkurat det samme der som ellers i filmbransjen; usikre jobber, tilfeldige lønnsutbetalinger og beinharde arbeidsforhold. Eller vent nå litt..

Leave a Reply to Linda Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY