Werner Herzog står foran oss. En grim, nådeløs mann med en urovekkende lang pekefinger som dirrer når han spytter ut ordene i nærmest forakt, for å understreke hvor sterkt han misliker kvasi-intellektuelle og akademikere som tror de forstår hva film handler om.  ”Film is the language for the people who don`t know the alphabet,” sier han indignert, stadig med pekefingeren rettet mot salen.

Vi er i New Jersey tidlig en lørdag formiddag på forsommeren i år. 60 filmskapere  har reist fra Europa, Australia, USA, Mexico og Sør-Afrika for å delta på Werner Herzogs Rogue Film School. Norden er representert med en håndfull regissører fra Sverige, Danmark, Finland og Norge. Alle i rommet har store forventninger til Herzogs undervisning – en nærmest levende legende som har rukket å bli 68 år, og som har regissert og produsert over 50 filmer, både spillefilmer og dokumentarer. Filmer som er kjente for sitt særegne og kompromissløse uttrykk, av en kontroversiell regissør som fremdeles har beholdt gløden og opprøret i seg.

Vi aner at disse dagene kommer til å bli noe helt spesielt, når Herzog starter forelesningen med å gi oss et utførlig kurs i hvordan dirke opp låser og bryte seg inn i hus. ”You should never have a problem to forge a document or break into a house”, sier han med sin karakteristiske tyske aksent. Og med en entusiastisk innlevelse og presisjon viser han oss utførlig hvordan vi med to enkle redskap kan dirke opp enhver type lås når det skulle være nødvendig. Basiskunnskap i Herzogs gerilja-skole for filmskapere.  

Den enkle filosofien i Rogue Film School er at alle hindringer må forseres hvis du har ambisjoner om å lage film. Du kan ikke la deg stoppe av noe. Har du bestemt deg for at en scene i filmen er et dampfartøy som slepes gjennom jungelen og over et fjell, så får du det til – uansett… ”You should be prepared to do the film alone,” sier Herzog engasjert.  ”I love these people that have this incredible courage to follow their vision,” fortsetter han. Werner Herzog bruker hele kroppen når han snakker, han har blikk-kontakt med hver og en av oss i flere minutter av gangen, og lar deg ikke slippe unna når han vil nå inn med sitt budskap. Innimellom, i en liten kunstpause midt i et resonnement, kan man ane en liten tretthet, da faller han liksom sammen, før han henter seg inn og går på med ny kraft.

PARDANS MED LYNCH
Herzog har selv ingen formell filmutdanning, men har jobbet som stålarbeider i sin ungdom for å spare penger til sin første film. Han har også spilt fotball i mange år, og liker å sammenligne filmarbeideren med sportsutøveren; det å være fysisk og håndtere kamera, skuespillere og situasjoner, er nært opptil en fotballspiller som beveger seg og plasserer seg riktig i forhold til spillet. Herzog mener veldig sterkt at du må kunne bevege deg i et rom, og ha en naturlig evne til timing for å kunne bli en god regissør: ”The rhythm of the film – the inner flow of your story – has to be established in shooting, not in the editing”. Når han videre skildrer samarbeidet med sin gode venn og regissørkollega, David Lynch, så beskriver han samarbeidet på en fysisk måte: ”Våre filmer danser med hverandre”, sier Herzog.

Herzog dro hjemmefra allerede som 14-åring, og visste tidlig at han skulle lage film. Han samlet på erfaringer og inntrykk ved å reise rundt om i verden til fots. Kilometer etter kilometer uten annen bagasje enn det han kunne bære; uten kamera, men med blyant og notatblokk, samlet han inntrykk, lagret bilder i hukommelsen, skrev ned setninger og gode dialoger han hørte på sin veg.  Alt for senere å kunne bruke dette i filmmanus og gestalte det i filmer.

”Teach yourself to read landscape”, råder han oss.  Selv har han hentet inspirasjon ved å se på kunstverk. Finstudert hvordan Da Vinci gjengir landskapene i sine malerier. ”Go for the pictures you haven’t seen before, the stories we still haven’t heard,” insisterer den erfarnefilmkunstneren. ”You have to do it even if only five people will see it”, fortsetter han ivrig.

Men Herzogs viktigste råd er imidlertid å lese bøker. Han ber oss innstendig om å lese, lese, lese….Dette fordi du må kunne berede grunnen for å få tilgang til menneskenes sjel, og det gjør du gjennom å lese. Dikt, romaner, historiske verk. Den kollektive historien som vi alle sitter på, og som skaper en gjenkjennelse ved det å være menneske.

ENORM INTENSITET
Herzog er sjenerøs og deler sine tanker og erfaringer med oss alle. Han er mild når han gir tilbakemelding på filmklipp deltakerne viser fra sine egne filmer. Roser de gode valgene, og støtter opp under filmskapernes mot og vilje til å fortelle de uvanlige og originale historiene. Han oppfordrer oss til å følge poesien framfor det faktuelle. Tilsynelatende har han ingen hemmeligheter, men er samtidig nådeløs hvis noen tråkker ham for nær og ønsker å analysere hvordan han får sine ideer og gale innfall. Da hugger han til, og er tydelig ukomfortabel med å snakke om seg selv på den måten. Han avslører at han ikke er interessert i å grave i sitt eget sinn, og at andre skal komme med psykologiske motiv og årsaker til den maniske kreativiteten han utviser. Det er noe besettende over Herzog når han foran forsamlingen beskriver sine mange ville filmprosjekt og iscenesettelser. For meg oppleves det som om han ønsker å bevare dette instinktet, denne irrasjonelle kraften og ikke la intellektet stenge for den skapende prosessen. Han jobber eksempelvis ekstremt raskt, uten å se seg tilbake, bare driver på og bruker aldri mer enn 14 dager på å skrive et manus. Det er heller ikke uvanlig at han skriver et filmmanus på èn uke. Dette er kanskje noe av det som overrasker meg mest under kurset. Er det mulig å være så kompromissløs og gjennomreflektert og samtidig ikke bearbeide manusene mer?

Det er svært interessant å få innsikt i en kunstnerisk arbeidsmetode som tydelig virker i film etter film. Det presset Herzog legger på seg selv gjennom å avgrense tiden (dette gjelder også i opptaksprosessen og klippingen) skaper en enorm intensitet når han jobber, og som gjenspeiles i det ferdige resultatet. De aller fleste filmene signert Herzog har en tydelig stemme og særegenhet. En kraft, et nærvær. Som er en prestasjon i seg selv når man tenker på den store produksjonen han har.

I salen sitter mange filmarbeidere med ulik bakgrunn og historie. Èn kvinne har jobbet med Martin Scorsese på hans musikkdokumentarer om Bob Dylan og Mick Jagger, en annen er nettopp utdannet fra filmskole i Los Angeles og har laget en oppsiktsvekkende kortfilm om unge gutter i drift ved grensen i Mexico, en regissør fra Finland er midt i opptakene av en film om et ungt par som flytter ut i et indianertelt i skogen der kvinnen er høygravid og snart skal føde. Felles for alle er at hver og en har søkt på kurset gjennom å vise en personlig motivasjon og et kunstnerisk talent ved å legge ved et filmklipp og en tekst som beskriver ens personlige tilnærming til det å lage film.

”STINKENDE ELEFANTER»
Werner Herzog er kjent som en svært spesiell regissør som ser verden på sin egen måte.  I 1982 vant han regiprisen i Cannes for Fitzcarraldo med eksentriske Klaus Kinski i hovedrollen. Når han forteller oss om sine arbeidsmetoder så kommer det fram at han liker å gi presis regi til skuespillerne, men ofte uten å øve inn scenene på forhånd. Dette for å unngå at scenene tappes for energi, og for å sikre at skuespillerne framstår mest mulig rå og ubearbeidet. Også i Herzogs dokumentarfilmer er karakterene tydelige og alt annet enn alminnelige. Men her er han overraskende nok ikke fremmed for å spille inn den samme scenen 6, 7 eller helt opp til 10 ganger.  En metode han ofte bruker er å tilbringe hele dagen sammen med personen, observere ham eller henne, deretter iscenesetter han de gode observasjonene. ”Make your observations, and then stage the scene”, sier han til dokumentaristene i salen.

Han er oppgitt over mye av den puritanismen som mange dokumentarfilmskapere utviser i måten å jobbe på, og er skeptisk til den ukritiske omfavnelsen av blant annet cinema direct. For noen år siden satt Herzog i et diskusjonspanel sammen med flere filmskapere da en kvinne spontant utbrøt: ”We should be invisible like flies on the wall.” Herzog repliserte høylytt tilbake: ”No, we should be like stinking elephants in the room.”

Når Herzog blir spurt om hvorfor han arrangerer Rogue Film School, forteller han om presset han føler utenfra for å gi noe til dem som hungrer. De siste årene har han hatt en strøm av unge filmskapere som ønsker å jobbe for ham, for å lære noe annet enn denne, ifølge ham selv, hjernedøde tre-akts Hollywood-måten å lage film på. Dette kurset er for de som allerede har skapt noe, som vil videre. ”I like the moments when you take your faith in your hands”, sier han opprømt. Vi er kommet til den siste dagen på kurset, og Herzog betror seg om den vanskelige tiden da han var nær ved å gi opp alt som hadde med film å gjøre. Dette som en konsekvens av at han lagde filmer i ti år uten et publikum.  Heldigvis hadde han en personlig mentor i den fransk/tyske filmkritikeren Lotte Eisner. Hun likte filmene hans og støttet ham, noe som fikk ham til å fortsette.

      ”You may stay unsuccessful your whole life, which I hope not, but you can find meaning in your life if you stick to your vision”. Werner Herzog, juni 2010.

Skrevet av Aslaug Holm, New Jersey, 11. Juni 2010