Skuespilleren som medieidiot

Hvorfor aksepterer skuespillerne at de i media må undergrave sin rolle i kunst og samfunnsliv med privat dilldall, spør Øystein Stene.

Har du noen gang sett enda et magasincover med en ung vakker skuespillerinne, enda en hjemme-hos-reportasje hos en godt voksen skuespiller, lest enda et intervju med en skuespiller som bekjenner ting om fortid eller samliv eller hvem vet hva, og tenkt: Har de virkelig ikke mer å melde? Er dette hva skuespillere er opptatt av? Å ta seg godt ut og lufte privatlivet sitt? Dette er jo aktive kunstnere, de kunne snakket om yrket sitt, om kunsten, om politikk og samfunnsliv og hva vet jeg, men så ender de opp med å småprate om sommerferien og shoppingtips mens de viser journalisten rundt i leiligheten.

 

Vel, tenker du sikkert allerede, selvfølgelig er det Se og Hør, Henne, VG, Dagbladet, TV2, NRK osv osv som er opptatt av at skuespillerne skal ta seg godt ut og lufte privatlivet sitt. Fordi det finnes noen forestillinger i disse redaksjonene om at det er hva vi, leserne, interesserer oss for. Medias miste-felles-multiplum-stratergi synes i særlig grad å ramme skuespillere. Du kan spørre en hvilken som helst skuespiller som blir viet marginal eller middels eller stor medieoppmerksomhet hvorfor du snakket om de private greiene der, som endte i den stupide overskriften, til journalisten, og de vil alle svare: Men det var bare en liten detalj av samtalen, det var jo ikke det det handlet om!

 

Men, et utrolig interessant spørsmål dette avføder, iallfall for meg, er; hvorfor aksepterer skuespillere at det er sånn? Hvorfor får dette mediemaskineriet surre og gå uten motstand? Hvordan er det mulig å undergrave kunst, teater og film med privat dilldall som har lite og ingenting med disse aktørenes rolle i kunst og samfunnsliv?

 

Svaret på det spørsmålet er trolig ganske sammensatt. Mitt forslag: For det første stiller de færreste skuespillere til intervju uten å ha noe å markedsføre – en film, en teaterforestilling. I de fleste tilfeller er det også kontraktsfestet, de MÅ stille til intervjuer i anledning filmen. Journalistene som gjør intervjuet, har mange ganger ikke sett filmen eller forestillingen, og mange av dem er heller ikke kulturjournalister og kjenner kanskje ikke skuespillerens profesjonelle liv i særlig grad. De vet ikke hva de skal spørre om, annet enn det de har hørt andre journalister spørre skuespillere om.

 

For det andre er det sånn at profilerte ansikter, og da mener jeg bokstavelig talt ansikter, fortrinnsvis som vi kjenner fra TV, rykker oss nærmere og på en tilsynelatende mer ”privat” måte enn andre aktører i kulturlivet. Men det er selvsagt tilsynelatende, det er deres karakterer og roller vi ser. Dramatikere, regissører eller filmfotografer får privatlivet sitt i fred av norske journalister, med mindre de virkelig insisterer. Selv om de er like viktige som skuespilleren i utforming av verket.

 

For det tredje opplever jeg at mange skuespillere er relativt apatiske i forhold til problemet, de har liten erfaring av at det nytter å gjøre motstand. Så finner de seg i å gi litt informasjon om privatlivet, i en hestehandel mot promotering av filmen. De fleste skuespillere er også frilansere, avhengig av pressedekning for å øke sin markedsverdi, og dermed sannsynligheten for nye jobber. Det er ikke bare filmprodusenter som caster med tanke på skuespillerens markedsverdi, også teatre er i større og større grad opptatt av dette.

 

Vi har heller ikke tradisjon for en kritisk og intellektuell skuespillertype i Norge, på samme måte som for eksempel Tyskland. Hvis det skal skje noen endring, må det trolig komme fra skuespillerne selv. De må være tydeligere i forsøkene på å sette agenda, planlegge intervjusituasjonen, vite hva de vil ha fram.

 

Et eksempel i denne saken, hvor jeg tror skuespillerne kunne gjort en forskjell, med en klarere mediestratergi: Trekløveret Jon Øigarden, Mads Ousdal og Trond Espen Seim har oftest vist beundringsverdig motstandsdyktighet mot å gi media privat småsnakk. Når de tre i 2004 tok over den kunstneriske ledelsen på Torshovteatret, brukte Dagbladets Magasinet mange sider på et intervju med dem. Journalisten møtte dem åpenbart med en del ærefrykt, og noterte eller diktafonerte alt skuespillerne sa, og gjenga det minutiøst.

 

Dette kunne vært en helt unik sjanse i dekningen av norsk teaterhistorie, og en mulighet til å få mange nye publikummere. Men resultatet var at de tre fremsto som noen litt arrogante fyrer med lite og ingenting av tydelighet på hjertet. Jeg kan aldri tenke meg de hadde forberedt noe som helst, de stilte nok med sin sedvanlige og for så vidt godt begrunnet mistanke om at media likevel ikke foretar noen adekvat dekning. Istedenfor å innta en aktiv posisjon med en klar agenda.

 

Jeg tilhører nok dem som ikke har særlig tro på at en endring av måten den offentlige samtalen fungerer på, kan komme fra den klassiske medieverden. Mekanismene er for satt, redaktører og journalister for konservative i måten de dekker saker på. Men med nye media, som internett, blogging, leserinnlegg, aktive lesere og intervjuobjekter med et skjerpet forhold til mekanismene, kan vi gjøre noe fra eller til.

 

Det er ingen grunn til at skuespillere skal finne seg i å bli behandlet som idioter. Det er faktisk mulig å kuppe et intervju, hvis du vet hvor du vil og skjønner hvordan du skal komme dit. La dette være en innstendig oppfordring!

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

2 kommentarer til Skuespilleren som medieidiot

  1. Kan du generalisere litt mer?
    Du har hele internett tilgjengelig og henviser ikke til et eneste skuespillerintervju hvor scenarioet du beskriver utspiller seg.
    Og – ønsker du virkelig at skuespillere skal manipulere media og dets lesere? Det er forskjell på å forberede seg til et intervju og tenke over hva man sier (noe alle burde gjøre), og å bevisst søke å legge synsvinkel og sitater i hendene på journalisten. Gjør man det er man ikke bedre Se & Hør og VG.

  2. Heips Janne,

    å hente fram eksempler i denne sammenhengen er litt problematisk: Stofftilfanget er enormt, og utvelgelsen blir veldig subjektiv hvis man ikke begynner med en temmelig omfattende analyse- og sitatrunde. Jeg foreslår du søker på f.eks. ”Line Verndal” på de største avisene og ukebladene fra de siste fem årene og gjør deg opp din egen mening. Dessuten; du finner selvsagt også eksempler på det motsatte. Bare litt for sjelden, etter min mening. Synspunktet mitt stammer også fra samtaler med skuespillere, som svært ofte opplever et ubehag i møte med journalisters interesse for privatliv. Les for eksempel intervju med den samme Line Verndal i siste nummer av Rushprint.

    Jeg har ikke til hensikt å oppfordre noen til manipulasjon, men å være bevisst hvordan media fungerer, og å forholde seg til det. At det er mekanismer som er i sving som er svært kraftige, for eksempel redaktører og journalisters forestilling om hva leserne er interessert i. Jeg er av den naive oppfatning at lesere er interessert i langt mer enn hva journalister tror, og at de er smartere enn journalister ofte antar. Det å forholde seg til dette, å snakke om det, og å synliggjøre det, er slik jeg tenker om det, stikk motsatt av manipulasjon.

    Det er, etter min oppfatning, helt i orden å gi synsvinkler og sitater i hendene på journalisten. En lydhør journalist som selv mangler synsvinkel og inngang til intervjuet, vil trolig til og med være takknemlig. Det er også forståelig: I en travel mediehverdag har ikke en journalist tid til allverdens research og planlegging. Jeg oppfatter ikke det som manipulasjon, men som pragmatisk imøtekommenhet. Dessuten er det vanlig kutyme for en seriøs journalist å gi intervjuobjektet sitatsjekk og mulighet for korreksjon av egne utsagn, og det skulle i grunnen bare mangle.

    Ha en super dag!

Svar til Janne Bjørgan Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Skuespilleren som medieidiot

Hvorfor aksepterer skuespillerne at de i media må undergrave sin rolle i kunst og samfunnsliv med privat dilldall, spør Øystein Stene.

Har du noen gang sett enda et magasincover med en ung vakker skuespillerinne, enda en hjemme-hos-reportasje hos en godt voksen skuespiller, lest enda et intervju med en skuespiller som bekjenner ting om fortid eller samliv eller hvem vet hva, og tenkt: Har de virkelig ikke mer å melde? Er dette hva skuespillere er opptatt av? Å ta seg godt ut og lufte privatlivet sitt? Dette er jo aktive kunstnere, de kunne snakket om yrket sitt, om kunsten, om politikk og samfunnsliv og hva vet jeg, men så ender de opp med å småprate om sommerferien og shoppingtips mens de viser journalisten rundt i leiligheten.

 

Vel, tenker du sikkert allerede, selvfølgelig er det Se og Hør, Henne, VG, Dagbladet, TV2, NRK osv osv som er opptatt av at skuespillerne skal ta seg godt ut og lufte privatlivet sitt. Fordi det finnes noen forestillinger i disse redaksjonene om at det er hva vi, leserne, interesserer oss for. Medias miste-felles-multiplum-stratergi synes i særlig grad å ramme skuespillere. Du kan spørre en hvilken som helst skuespiller som blir viet marginal eller middels eller stor medieoppmerksomhet hvorfor du snakket om de private greiene der, som endte i den stupide overskriften, til journalisten, og de vil alle svare: Men det var bare en liten detalj av samtalen, det var jo ikke det det handlet om!

 

Men, et utrolig interessant spørsmål dette avføder, iallfall for meg, er; hvorfor aksepterer skuespillere at det er sånn? Hvorfor får dette mediemaskineriet surre og gå uten motstand? Hvordan er det mulig å undergrave kunst, teater og film med privat dilldall som har lite og ingenting med disse aktørenes rolle i kunst og samfunnsliv?

 

Svaret på det spørsmålet er trolig ganske sammensatt. Mitt forslag: For det første stiller de færreste skuespillere til intervju uten å ha noe å markedsføre – en film, en teaterforestilling. I de fleste tilfeller er det også kontraktsfestet, de MÅ stille til intervjuer i anledning filmen. Journalistene som gjør intervjuet, har mange ganger ikke sett filmen eller forestillingen, og mange av dem er heller ikke kulturjournalister og kjenner kanskje ikke skuespillerens profesjonelle liv i særlig grad. De vet ikke hva de skal spørre om, annet enn det de har hørt andre journalister spørre skuespillere om.

 

For det andre er det sånn at profilerte ansikter, og da mener jeg bokstavelig talt ansikter, fortrinnsvis som vi kjenner fra TV, rykker oss nærmere og på en tilsynelatende mer ”privat” måte enn andre aktører i kulturlivet. Men det er selvsagt tilsynelatende, det er deres karakterer og roller vi ser. Dramatikere, regissører eller filmfotografer får privatlivet sitt i fred av norske journalister, med mindre de virkelig insisterer. Selv om de er like viktige som skuespilleren i utforming av verket.

 

For det tredje opplever jeg at mange skuespillere er relativt apatiske i forhold til problemet, de har liten erfaring av at det nytter å gjøre motstand. Så finner de seg i å gi litt informasjon om privatlivet, i en hestehandel mot promotering av filmen. De fleste skuespillere er også frilansere, avhengig av pressedekning for å øke sin markedsverdi, og dermed sannsynligheten for nye jobber. Det er ikke bare filmprodusenter som caster med tanke på skuespillerens markedsverdi, også teatre er i større og større grad opptatt av dette.

 

Vi har heller ikke tradisjon for en kritisk og intellektuell skuespillertype i Norge, på samme måte som for eksempel Tyskland. Hvis det skal skje noen endring, må det trolig komme fra skuespillerne selv. De må være tydeligere i forsøkene på å sette agenda, planlegge intervjusituasjonen, vite hva de vil ha fram.

 

Et eksempel i denne saken, hvor jeg tror skuespillerne kunne gjort en forskjell, med en klarere mediestratergi: Trekløveret Jon Øigarden, Mads Ousdal og Trond Espen Seim har oftest vist beundringsverdig motstandsdyktighet mot å gi media privat småsnakk. Når de tre i 2004 tok over den kunstneriske ledelsen på Torshovteatret, brukte Dagbladets Magasinet mange sider på et intervju med dem. Journalisten møtte dem åpenbart med en del ærefrykt, og noterte eller diktafonerte alt skuespillerne sa, og gjenga det minutiøst.

 

Dette kunne vært en helt unik sjanse i dekningen av norsk teaterhistorie, og en mulighet til å få mange nye publikummere. Men resultatet var at de tre fremsto som noen litt arrogante fyrer med lite og ingenting av tydelighet på hjertet. Jeg kan aldri tenke meg de hadde forberedt noe som helst, de stilte nok med sin sedvanlige og for så vidt godt begrunnet mistanke om at media likevel ikke foretar noen adekvat dekning. Istedenfor å innta en aktiv posisjon med en klar agenda.

 

Jeg tilhører nok dem som ikke har særlig tro på at en endring av måten den offentlige samtalen fungerer på, kan komme fra den klassiske medieverden. Mekanismene er for satt, redaktører og journalister for konservative i måten de dekker saker på. Men med nye media, som internett, blogging, leserinnlegg, aktive lesere og intervjuobjekter med et skjerpet forhold til mekanismene, kan vi gjøre noe fra eller til.

 

Det er ingen grunn til at skuespillere skal finne seg i å bli behandlet som idioter. Det er faktisk mulig å kuppe et intervju, hvis du vet hvor du vil og skjønner hvordan du skal komme dit. La dette være en innstendig oppfordring!

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

2 Responses to Skuespilleren som medieidiot

  1. Kan du generalisere litt mer?
    Du har hele internett tilgjengelig og henviser ikke til et eneste skuespillerintervju hvor scenarioet du beskriver utspiller seg.
    Og – ønsker du virkelig at skuespillere skal manipulere media og dets lesere? Det er forskjell på å forberede seg til et intervju og tenke over hva man sier (noe alle burde gjøre), og å bevisst søke å legge synsvinkel og sitater i hendene på journalisten. Gjør man det er man ikke bedre Se & Hør og VG.

  2. Heips Janne,

    å hente fram eksempler i denne sammenhengen er litt problematisk: Stofftilfanget er enormt, og utvelgelsen blir veldig subjektiv hvis man ikke begynner med en temmelig omfattende analyse- og sitatrunde. Jeg foreslår du søker på f.eks. ”Line Verndal” på de største avisene og ukebladene fra de siste fem årene og gjør deg opp din egen mening. Dessuten; du finner selvsagt også eksempler på det motsatte. Bare litt for sjelden, etter min mening. Synspunktet mitt stammer også fra samtaler med skuespillere, som svært ofte opplever et ubehag i møte med journalisters interesse for privatliv. Les for eksempel intervju med den samme Line Verndal i siste nummer av Rushprint.

    Jeg har ikke til hensikt å oppfordre noen til manipulasjon, men å være bevisst hvordan media fungerer, og å forholde seg til det. At det er mekanismer som er i sving som er svært kraftige, for eksempel redaktører og journalisters forestilling om hva leserne er interessert i. Jeg er av den naive oppfatning at lesere er interessert i langt mer enn hva journalister tror, og at de er smartere enn journalister ofte antar. Det å forholde seg til dette, å snakke om det, og å synliggjøre det, er slik jeg tenker om det, stikk motsatt av manipulasjon.

    Det er, etter min oppfatning, helt i orden å gi synsvinkler og sitater i hendene på journalisten. En lydhør journalist som selv mangler synsvinkel og inngang til intervjuet, vil trolig til og med være takknemlig. Det er også forståelig: I en travel mediehverdag har ikke en journalist tid til allverdens research og planlegging. Jeg oppfatter ikke det som manipulasjon, men som pragmatisk imøtekommenhet. Dessuten er det vanlig kutyme for en seriøs journalist å gi intervjuobjektet sitatsjekk og mulighet for korreksjon av egne utsagn, og det skulle i grunnen bare mangle.

    Ha en super dag!

Leave a Reply to Janne Bjørgan Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY