I seks år har vi drøftet og ønsket en ordning for å stimulere utenlandske filmproduksjoner i Norge. Det har mange andre land etablert for å trekke til seg kapital, kompetanse og bidra til å profilere landet som reisemål og landets filmindustri internasjonalt. Dette er primært en næringspolitisk målsetning, men også med kulturpolitiske ringvirkninger og mulighet for kompetanseoppbygging.

Trond Giske ønsket en slik ordning velkommen da han ble Kulturminister, men en skatterefusjonsordning slik vi kjenner den fra mange andre land er blitt avvist av Finansdepartementet, da den ville innebære en usikkerhet i forhold til budsjettet. Kulturdepartementet måtte derfor selv finne rom for en slik ordning innen sine egne budsjetter. Derfor gikk forslaget fra Kulturdepartementet over fra å skulle være en refusjonsordning til å bli en ren tilskuddsordning som skulle være en del av Norsk Filminstitutts samlete virkemidler.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2009 fikk Norsk Filminstitutt en budsjettøkning som blant annet også var ment å skulle bidra til å etablere en slik ordning. Anslagsvis fem millioner kroner var ment til dette. Det har vist seg å være problematisk å etablere et gyldig sett med forskrifter for en slik ordning. Det er vel også sant å si at det ikke har vært førsteprioritet i Filminstituttet eller i bransjen. Dessuten står en tilskuddsordning innenfor fondsmidlene til Filminstituttet hele tiden i budsjettmessig konkurranse med tilskudd til norske produksjoner.

Produsentforeningen har ønsket en refusjonsordning velkommen og støtter de næringspolitiske målsetningene med etablering av en ordning for å stimulere utenlandske produsenter til å legge sine opptak i Norge. Men vi kan ikke sette dette direkte opp mot støtten til norske produksjoner. Det vil alltid være vår primære prioritering. Det er tross alt kun den norske stat som støtter norsk filmproduksjon i verden.

Vi opplever dessverre at bransjen er irritert og splittet fordi det ikke har skjedd noe med ordningen de siste årene. Det skapes motsetninger mellom regionale og sentrale interesser, og mellom kulturpolitiske og næringspolitiske. Vi mener den schizofreni og støy som er i dag kan unngås.

Hele ordningen og ansvaret bør flyttes over til Næringsdepartementet, gjerne innenfor rammene av Innovasjon Norge, eller i samarbeid med dem, og i tett og forpliktende samarbeid med de regionale filmfond og sentre. Dette kunne bli en del av en reell nærings- og regional politisk satsning. Med på flyttelasset må vi som har primært fokus på norske filmer akseptere at det blir med fem millioner kroner fra budsjettet til Norsk Filminstitutt.

Dersom vi klarer å flytte ordningen og ansvaret må det på ingen måte ses på som nederlag for Kulturdepartementet og Norsk Filminstitutt, men som en klargjøring av hvilke målsetninger som skal prioriteres hvor, og det vil kunne bidra til å skape større interesse og forståelse innenfor Næringsdepartementet om film- og tv-bransjens næringspotensiale. Det kan bli et godt eksempel på godt samarbeid om kultur som næring.

Vi tror at Produsentforeningen, øvrige bransjeorganisasjoner, de regionale aktørene i FilmReg, Filmkommisjonen og Norsk Filminstitutt vil det samme. Dagens alternativ som innebærer en mangel på avklaring vil skape mer støy, uro og kritikk enn noe annet.

Av Leif Holst Jensen, generalsekretær,
Norske Film & TV Produsenters Forening