– Å skrive for film er ofte å oppleve en kollisjon mellom poesi og penger, sier Lars Saabye Christensen. Sammen med Petter Næss snakker han om Maskeblomstfamilien på Blått Lerret Web-TV.
– Å skrive for film er ofte å oppleve en kollisjon mellom poesi og penger, sier Lars Saabye Christensen. Sammen med Petter Næss snakker han om Maskeblomstfamilien på Blått Lerret Web-TV.
Regissør Petter Næss og manusforfatter Lars Saabye Christensen forteller på Blått Lerret Web-TV om arbeidet med filmen Maskeblomstfamilien.
– Jeg tror enhver regissør leter etter en historie eller en karakter en kan fortelle seg selv gjennom. Noe man identifiserer seg med. Man leter etter noen tangeringspunkter i livet, som man mener er viktig å formidle og man formidler det kanskje best når mye av det oppleves personlig. For meg var det opplagt da jeg leste den boken at jeg hadde lyst til å gjøre film av den, sier Næss.
Maskeblomstfamilien var den første romanen Saabye Christensen ga ut etter suksessen med Halvbroren. Den er en av Saabye Christensens mest kritikerroste romaner, men overrasket også kritikerne med å være dystrere enn hans tidligere bøker.
– Det som alltid er interessant for en forfatter og som kanskje er de lykkeligste øyeblikkene, er når en roman åpner rommet til en annen roman. Når man har skrevet en roman og det ikke er sånn at man har en roman mindre, men du har fått en roman mer. Sånn var det med Maskeblomstfamilien. Halvbroren er en fortelling om forsoning, Maskeblomstfamilien er kontrært til det en fortelling om konflikt, forteller Saabye Christensen.
Næss mener Maskeblomstfamilien på mange måter er en coming of age-historie om en gutt, Adrian, som leter etter sin egen identitet.
– Han er født med et kjønnslig handicap, som foreldrene har valgt å ta avstand fra. Når han oppdager at han har vært en skamplett på deres rulleblad så velger han å gå skamløst til verks i forhold til verden.
Saabye Christensen forteller at nettopp det at Adrian nekter å være et offer var noe han fikk positiv respons på, spesielt fra unge lesere.
– Han vil være et subjekt som går til krig mot omgivelsene og verden for å styre den. Det er på en måte raseriets og fortvilelsens strategi at du enten kan legge deg flat eller så nekter du å være et offer. Det var det mange unge lesere jeg snakket med som kjente seg veldig igjen i.
Næss forteller at han hadde lyst til å lage en film uten en veldig sympatisk hovedperson.
– Vi er jo så ekstremt opptatt av at hovedpersonene skal være så fordømt sympatiske, kanskje særlig jeg i mine tidligere filmer, men jeg er ferdig med det nå.
Maskeblomstfamilien er ikke i utgangspunktet den mest åpenbart filmatiske romanen Saabye Christensen har skrevet.
– Det første en forfatter må gjøre når han skriver en roman det er å ikke tenke på at dette skal bli film. Snarere tvert imot, man må skrive slik at dette ikke kan bli film, sier Saabye Christensen.
Saabye Christensen har en dobbel rolle i produksjonen gjennom at han både har skrevet romanen og filmmanuset.
– Enkelt sagt er det to forskjellige måter å fortelle den samme historien på. Det jeg synes er det viktigste når man løfter en karakter ut av språket og plasserer den i det visuelle er at man ser på hvordan den karakteren da fungerer. Det er mulig den karakteren da må gjøre andre ting enn i språket. Når man skriver en adapsjon er det veldig viktig å være oppmerksom på at det språklige landskapet karakterene befinner seg i er så viktig, så man må finne et visuelt landskap som kanskje kan si noe av det samme.
Filmen har ungdommer i sentrale roller, Næss har tidligere jobbet med unge skuespillere i ungdomsfilmen Bare Bea og synes det er mange fordeler med å jobbe med unge amatør-skuespillere.
– Som regissør handler det om å vite hva du vil ha og klare å formidle det. Hvis man ikke har klart å formidle det får man spørsmål, så må man forsøke å formidle det igjen. Det gjelder både voksne og barn. Men det er klart at disse barna har ikke et fag, de har ikke en terminologi og teknikker som de kan benytte seg av. Det er ofte veldig bra fordi de kommer med den rene naturen og de evnene de har. Det skal man forsøke å ikke tukle så mye med. Det er dessverre ofte slik med profesjonelle skuespillere at det øyeblikket de går opp på en scene, så slutter de å være mennesker. De glemmer seg selv og skal oppfylle en eller annen ide om en rolle.
Saabye Christensen har tidligere uttalt at det øyeblikket bunken med urealiserte manus overstiger bunken med realiserte kommer han til å gi seg som manusforfatter. Han mener det å skrive for film alltid er et møte med kompromisser.
– Å skrive for film er ofte å oppleve en kollisjon mellom poesi og penger. Det kan det også komme noe godt ut av fordi man må skjerpe seg og gjøre ting tydeligere og enklere. Men å skrive en roman er noe man gjør helt alene. Jeg kan sende menn til månen og det koster ingenting. Film er et kunstuttrykk og et populært uttrykk som krever en hel arme av mennesker og det er jo det jeg liker med film. Det er jo det jeg liker med film, at det summerer opp alle fagene man har i kunstneriske uttrykk, men det er jævla slitsomt.
Se intervjuet på Blått Lerret Web-TV:
– Å skrive for film er ofte å oppleve en kollisjon mellom poesi og penger, sier Lars Saabye Christensen. Sammen med Petter Næss snakker han om Maskeblomstfamilien på Blått Lerret Web-TV.
Regissør Petter Næss og manusforfatter Lars Saabye Christensen forteller på Blått Lerret Web-TV om arbeidet med filmen Maskeblomstfamilien.
– Jeg tror enhver regissør leter etter en historie eller en karakter en kan fortelle seg selv gjennom. Noe man identifiserer seg med. Man leter etter noen tangeringspunkter i livet, som man mener er viktig å formidle og man formidler det kanskje best når mye av det oppleves personlig. For meg var det opplagt da jeg leste den boken at jeg hadde lyst til å gjøre film av den, sier Næss.
Maskeblomstfamilien var den første romanen Saabye Christensen ga ut etter suksessen med Halvbroren. Den er en av Saabye Christensens mest kritikerroste romaner, men overrasket også kritikerne med å være dystrere enn hans tidligere bøker.
– Det som alltid er interessant for en forfatter og som kanskje er de lykkeligste øyeblikkene, er når en roman åpner rommet til en annen roman. Når man har skrevet en roman og det ikke er sånn at man har en roman mindre, men du har fått en roman mer. Sånn var det med Maskeblomstfamilien. Halvbroren er en fortelling om forsoning, Maskeblomstfamilien er kontrært til det en fortelling om konflikt, forteller Saabye Christensen.
Næss mener Maskeblomstfamilien på mange måter er en coming of age-historie om en gutt, Adrian, som leter etter sin egen identitet.
– Han er født med et kjønnslig handicap, som foreldrene har valgt å ta avstand fra. Når han oppdager at han har vært en skamplett på deres rulleblad så velger han å gå skamløst til verks i forhold til verden.
Saabye Christensen forteller at nettopp det at Adrian nekter å være et offer var noe han fikk positiv respons på, spesielt fra unge lesere.
– Han vil være et subjekt som går til krig mot omgivelsene og verden for å styre den. Det er på en måte raseriets og fortvilelsens strategi at du enten kan legge deg flat eller så nekter du å være et offer. Det var det mange unge lesere jeg snakket med som kjente seg veldig igjen i.
Næss forteller at han hadde lyst til å lage en film uten en veldig sympatisk hovedperson.
– Vi er jo så ekstremt opptatt av at hovedpersonene skal være så fordømt sympatiske, kanskje særlig jeg i mine tidligere filmer, men jeg er ferdig med det nå.
Maskeblomstfamilien er ikke i utgangspunktet den mest åpenbart filmatiske romanen Saabye Christensen har skrevet.
– Det første en forfatter må gjøre når han skriver en roman det er å ikke tenke på at dette skal bli film. Snarere tvert imot, man må skrive slik at dette ikke kan bli film, sier Saabye Christensen.
Saabye Christensen har en dobbel rolle i produksjonen gjennom at han både har skrevet romanen og filmmanuset.
– Enkelt sagt er det to forskjellige måter å fortelle den samme historien på. Det jeg synes er det viktigste når man løfter en karakter ut av språket og plasserer den i det visuelle er at man ser på hvordan den karakteren da fungerer. Det er mulig den karakteren da må gjøre andre ting enn i språket. Når man skriver en adapsjon er det veldig viktig å være oppmerksom på at det språklige landskapet karakterene befinner seg i er så viktig, så man må finne et visuelt landskap som kanskje kan si noe av det samme.
Filmen har ungdommer i sentrale roller, Næss har tidligere jobbet med unge skuespillere i ungdomsfilmen Bare Bea og synes det er mange fordeler med å jobbe med unge amatør-skuespillere.
– Som regissør handler det om å vite hva du vil ha og klare å formidle det. Hvis man ikke har klart å formidle det får man spørsmål, så må man forsøke å formidle det igjen. Det gjelder både voksne og barn. Men det er klart at disse barna har ikke et fag, de har ikke en terminologi og teknikker som de kan benytte seg av. Det er ofte veldig bra fordi de kommer med den rene naturen og de evnene de har. Det skal man forsøke å ikke tukle så mye med. Det er dessverre ofte slik med profesjonelle skuespillere at det øyeblikket de går opp på en scene, så slutter de å være mennesker. De glemmer seg selv og skal oppfylle en eller annen ide om en rolle.
Saabye Christensen har tidligere uttalt at det øyeblikket bunken med urealiserte manus overstiger bunken med realiserte kommer han til å gi seg som manusforfatter. Han mener det å skrive for film alltid er et møte med kompromisser.
– Å skrive for film er ofte å oppleve en kollisjon mellom poesi og penger. Det kan det også komme noe godt ut av fordi man må skjerpe seg og gjøre ting tydeligere og enklere. Men å skrive en roman er noe man gjør helt alene. Jeg kan sende menn til månen og det koster ingenting. Film er et kunstuttrykk og et populært uttrykk som krever en hel arme av mennesker og det er jo det jeg liker med film. Det er jo det jeg liker med film, at det summerer opp alle fagene man har i kunstneriske uttrykk, men det er jævla slitsomt.
Se intervjuet på Blått Lerret Web-TV:
Legg igjen en kommentar