Idéen min var egentlig at vi trengte noe eksotisk i vinterkulda. Dermed satt jeg og filte på en finurlig epistel om skapdrama da monarkibomba detonerte i alle kanaler.  Som den gamle sporhund jeg er, heiv jeg arkene i skuffen – unnskyld, skapet – skiftet tema, og satte av gårde etter lukta av blod. Med andre ord gjorde jeg som kollega Jonas Cornell.

Å skrive drama basert på eksisterende materiale – det være seg virkelighet eller prosa – innebærer nemlig å te seg som en blodhund: Snus skamløst etter sårflatene, trykk på blåmerkene, grafs etter smerten; kort sagt, let frem enhver form for trøbbel, særlig av den sjofle, eksistensielle typen som vokser og forverres over tid. Lukk deretter ørene for ethvert hyl fra puristene, dikt videre, finn formgrepet og la det stå til. Cornell været en mann i konflikt mellom to kvinner, fikk ferten av et trekantdrama, og gjøv løs på sujettet. Allmenkringkasteren, på sin side, lanserte et ambisiøst, historisk drama om Norges fødsel og landets første konge. Og for riktig å pirre folkedypets kunnskapstørst fristet hallodama med en dramaserie om kva som gjekk føre seg den gong prins Carl vart konge av Noreg. Snart var helvete løs.

Bare så det er sagt: Glammet fra debattantene er lykketoner i en ensom manusforskers ører. Sprett champagneflaskene, venner! At busta fyker rundt et nytt, dramatisk verk burde henrykke alle som beskjeftiger seg med sjangren. Og hva er det som står i sentrum for kontroversene etter NRKs årlige julegave til det norske folk? Manuskriptet, såklart! Innholdet, må vite! Alle er nemlig enige om at regi og skuespillerarbeid i serien har høy kvalitet. Selv de forherdede blant oss, som får kløe på netthinnen etter lengre samvær med svale, estetiske gråtoner, må innrømme at seriens visualitet er elegant og konsekvent. Harry & Charles er et vakkert og vellaget verk. Det er innholdet – dvs. Cornells omgang med sannhet og virkelighet – som provoserer.

Nå følger en velkjent debatt: Hvor går grensen mellom dikterisk frihet og dustete frekkhet? Hvordan ligger det an med estetikkens etikk? Fra bransjehold forsvarer man seg hissig og til tider usaklig. Man refererer til berømte eksempler på fri diktning innenfor biopic-sjangren, umuligheten av å vite hva som ble sagt og tenkt i de innerste rom, ja, umuligheten av sannhet overhodet. Og er ikke virkeligheten egentlig litt kjedelig helt alene? Selv sitter jeg i glasshus etter å ha skrevet drama om unge Ibsen for samme kanal for få år siden. Selvfølgelig måtte jeg også søke, snuse og dikte. Men blodsporene  var ekte nok, blant annet fant jeg dem i familierelasjonene, fremfor alt i det dramatiske faktum at Henrik aldri så sine foreldre igjen etter at han forlot fødebyen Skien som 21-åring. Det biografiske dramaet skulle vise seg å være et minefelt, skrev jeg den gangen. Virkelighetens merkesteiner må med, men virkeligheten er kaotisk, ugjennomtrengelig og bred. Dramaet må oppfylle strukturelle krav for å holde publikum fanget. Samtidig må det skue gjennom livets overflate inn til en følelsesmessig sannhet.…Langsomt skapte jeg min egen, dikteriske sannhet, basert på det jeg etter adskillig graving i både diktverk og biografisk materiale endte med å tro. Å vite var umulig. Mitt credo ble å holde diktningen innenfor rammene av hva som faktisk kunne ha funnet sted. De historiske fakta fikk danne grunnmuren; resten av byggverket måtte bli mitt eget. Husets form og farger, innholdet i rommene – alt dette tillot jeg meg å dikte videre på. Friheten kjentes herlig, ansvaret overveldende.

Å dikte eller ikke dikte er neppe lenger spørsmålet, slik de ivrigste forsvarerne av total frihet ser ut til å mene. Å tviholde på denne motsetningen er et skalkeskjul.  Det samme er forsøkene på å sette leksikal kunnskap og kunstnerisk frihet opp mot hverandre. Godt skrevet verdenshistorie kan være like spennende som fiksjon. Ingen har vel benektet at drama krever diktning, men refererer ordet til en entydig størrelse? Kan vi gå et skritt videre nå, droppe kjeklingen, og begynne å diskutere hvordan og hvor godt det er diktet? Er det for eksempel en kvalitativ forskjell på å dikte om og å dikte videre på noe vi vet har skjedd? Hvis det er slik biograf Tor Bomann Larsen skriver, ser det ut til at Cornell i ganske stor grad har valgt det første. Manuset består, ifølge ham selv, av 90% fiksjon og 10 % fakta. For å ta det mest åpenbare eksemplet: Både historikere, biograf og tidsvitner har ført hardcore argumenter for at trekanten som tente forfatterens fantasi og ble en bærebjelke i Harry & Charles faktisk aldri eksisterte. Store deler av grunnmuren i serien – selve kjernen i dens emosjonelle drama – er altså fiksjon. Ut fra dette kan man spørre når salgbar virkelighet blir en ren markedsføringsgimmick, eller, viktigere: Hva vi ønsker å bruke sjangren historisk drama eller biopic til.

Til god underholdning, ropes det fra bransjehold, akk så frimodig og moderne. The proof of that pudding is in the eating. Til tross for fete seertall ( det var ikke så mye annet å spise på skjermen den kvelden, at nordmenn hungrer etter norsk drama vet vi fra før; så seertall er ikke fasit alene ) må det være lov å spørre hvor godt underholdningen fra Norgeshistorien fungerer. Var omdiktningen verdt det? Ble vi berørt av det oppdiktede trekantdramaet mellom Charles, Harry og Tulle? Var det fyrrig, originalt og komplekst? For meg forble det faktisk noe jeg beskuet og beundret på avstand; like fjernt, blekt og estetisk som seriens fargeskala. En klassisk trekant er avhengig av en sterk, erotisk troverdighet. Her slet jeg fælt; for hva hadde denne milde bondetuppa av en hoffdame som Maria Bonnevies åpenbaring av en dronning, spilt med følelsesdybde, sensualitet og intelligens, ikke kunne gi tafatte Charles? ( Riktignok er Maud tillagt vemmelige Hedda Gablerske luner, men vet ikke alle at vanskelige damer har en magisk tiltrekningskraft på menn? )

Kunst handler om å kunne, ynder en klok kollega å si. Sjelden våger noen – selv i filmens bløffable verden – å motsi hennes utsagn. Kollegaen vet godt hva hun gjør når hun tar en kunstpause, smiler uskyldig og legger til: Hadde kunst handlet om å ville, hadde det hett vilst! Det er mange som kan i Harry & Charles. Men mon ikke denne vilsten har nokså mye for seg likevel?  Etter serien sitter jeg nemlig atter en gang og tygger på det gamle spørsmålet om hva slags historie dette var og hva de egentlig ville meg med den. Og hvem var det som ville noe? Bare Jonas Cornell? Produsenten? Regissøren? Etter tre vakre og velspilte episoder og et stort antall finstemte scener, er jeg fortsatt usikker.

Blodhundyrket er et håndverk. Unghundene kurses, sporene legges og blodlukta fører dem til målet. Det eneste de vil med det, bikkjene, er å ta evnene sine i bruk og tilfredstille sjefen. Den dramatiske sporhunden må selvsagt finne en annen slags  drivkraft, også om den er sendt ut av produsent (og kanskje særlig når utsenderen er en ikke-kommersiell TV-kanal og Norges eneste produsent med egne penger i lomma). Om denne etterspurte kraften – selve kilden til diktverket – har kollega Ståle Stein Berg skrevet lysende i doktorarbeidet sitt innen manuskriptfaget. Opphavleg stimulus, kaller han det, og refererer til det aller første kornet av et inntrykk som etter mye blod, svette og kunnskapsanvendelse førte til et ferdig verk. Det kan være et bilde, en flyktig stemning, en situasjon. Ut fra opphavsimpulsen vokser verket. I den ligger et prosjekts vilst – dets raîson d´être – begravet. Teaterhøgskolens mangeårige dronning, Irina Malotsjevska, yndet å kalle den forfatterens smerte. Hun lenket begrepet nettopp til dramaets opphavsimpuls; den uroen og det formidlingsbehovet som var grunnen til at det en gang ble unnfanget og skrevet.

Hvor ligger vilsten i Harry & Charles? Hva var seriens opprinnelige impuls og hvorfor er den blitt så usynlig? Været man dramaet om en Hamlet – dvs. en tragisk, ubesluttsom prins? Eller det bemerkelsesverdige i at en litt kjedelig fyr som snakket dansk endte med å bli en elsket, norsk konge (merk at hele premisset her er avhengig av den historiske virkeligheten det nå gjelder å fornekte viktigheten av)? En nasjons frigjøring (ditto)? En politisk kamp mellom monarkister og republikanere? En avvergelse av en blodig krig? Vilsten kan da ikke ha ligget i det sarte trekantdramaet alene? (Og for å skape hett trekantdrama trenger man strengt tatt ikke sverte dyden til døde monarker. ) Min egen indre blodhund kan selvsagt ikke dy seg og får stand på annet hold i dette stoffet. Neseborene dirrer for eksempel i nærværet av det aldrende og dypt frustrerte kronprinsparet på Amalienborg, Prins Charles foreldre. Faren, den evige kronprins, som må leve med at den forsagte sønnen får en kongekrone slengt etter seg, mens han selv vakler ukronet omkring på gravens rand. Her lukter det blod fra ferske sår! Scenene på og omkring Amalienborg var blant de beste i serien, tettpakket med uuttalt spenning og særpregede karakterer. Men de ble aldri mer enn en skissert bakgrunn for kjernedramaet i prinsehuset.

Uten vilsten er faktisk all verdens kunst og kunnen, med eller uten frihet, bare en demonstrasjon av nettopp det. Med Harry & Charles har NRK virkelig vist at de kan. Bravo for dem! Med neste storsatsing må det være lov å håpe på at både produsent og team vil – ikke bare noe, men ganske mye mer.

Siri Senje er dramatiker og fast spaltist på Rushprint.no. Hun har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. 

TIDLIGERE INNLEGG AV SIRI SENJE:

FRA KONSEPTENE

”Tennessee Williams is the great defender of the lonely, aching human heart”, prøvde jeg meg. Smakte det ikke i hvertfall litt konseptuelt av dette? “Isn´t everyone?” smalt det fra Marlon.

Les mer

VIN OG ROSER

Ordet forfatter kommer fra "vervaten" – å legge på fat. Tittelen manusforfatter har ingen slik romantisk aura.

Les mer

HANNKJØNN I BEVEGELSE

Gutta kjeder seg i mattetimen, men jenter og damer begynner å kjede seg i kinosalene, der vår samtids historieskatt forvaltes og formidles.

Les mer

KJØNN I BEVEGELSE?

I tre år har vi hatt strutsehodene våre dypt nede i en sandhaug som må kalles kosmetikk. Nå nærmer det seg deadline,  hodene må opp, og det verker i strutsehalsene.

Les mer

DARWIN GÅR TIL FILMEN

De beste filmene appellerer til primale emosjonelle behov, ifølge ny filmteori. Har Darwin knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess?

Les mer

KOKEKUNST
Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift.
Les mer

KAN "FINAL DRAFT" BETY "FINAL DEATH"?
Finnes det noen andre “dikteriske sjangre” enn filmdiktningen der  kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til  å gjøre dem mer og mer like?
Les mer

RETHINKING SCREENWRITING

Erklæringen er oppkalt etter en trivelig, vestnorsk by og bryter så vidt jeg kan se med både Bernkonvensjonen og åndsverksloven, men skitt au, den frontes på sidene til selveste Filmforbundet.

Les mer