Rått og nakent

-Vi måtte finne skuespillere som hadde rock’n roll i blodet, forteller Andreas Dresen om sin kritikerroste film, Den niende himmel, som har skapt overskrifter for sin nakne skildring av eldre mennesker.

Den niende himmel ankommer norske kinoer etter langvarig hype på internasjonale filmfestivaler. Filmen var en av de store positive overraskelsene under fjorårets filmfestival i Cannes, der undertegnede kunne rapportere om en film der den pensjonerte hovedpersonen ”finner ut at hun har et uutforsket potensiale i forhold til sitt seksualliv. Hennes eskapader skildres med mye humor, og utroskapet mot ektemannen oppleves som trist, men nesten livsnødvendig”. Det som har skapt overskriftene er filmens uforfalskede skildring av sex, som tabloidene allerede har kokt ned til et spørsmål om vi våger å titte inn i våre besteforeldres soverom. Andreas Dresen er blitt vant til medienes fokus på det faktum at filmen viser 70-åringer som har sex. Men for ham er det bare en nødvendig ingrediens i et nakent drama som går på tvers av alle de klisjefylte bildene vi får av eldre mennesker gjennom mainstreamfilmer. Verken hovedpersonen Inge, ektemannen eller elskeren framstår som de vise og stillferdige menneskene eldre gjerne portretteres som. Inges forelskelse er ikke så annerledes enn en tenårings forelskelse, og kanskje er den enda mer hektisk, siden tidsuret hennes teller fortere ned, forteller Dresen.
 

– Da jeg var yngre kunne jeg ikke forestille meg at mine foreldre hadde et sex-liv. Jeg var full av alle disse klisjeene vi har om eldre mennesker. Men på midten av 1990-tallet så jeg en 20 minutter lang dokumentar, The Men of my grandmother, som var laget av en belgisk venn av meg. I filmen møtte vi en 78 år gammel kvinne som ikke bare snakket om mennene i sitt liv, men også om sitt sex-liv. Det som overrasket meg den gangen var at hun til og med snakket om sex-livet hun praktiserte. Jeg hadde for eksempel aldri trodd at kvinner på 78 masturberte! Det var da jeg for alvor innså at eldre mennesker ikke bare tar seg av barnebarn og drar på båtturer. Vi slutter ikke å leve før vi ligger under torva.
– Også så jeg en film som het Elsa and Fred, som provoserte meg. Igjen møtte vi noen søte eldre mennesker som bare er snille og kysser hverandre forsiktig på kinnene.  Jeg spurte meg selv: Hvorfor kan vi ikke skildre eldre mennesker på en troverdig måte? Det var dette som trigget meg til å lage filmen. Jeg oppsøkte min produsent og sa jeg ville lage en helt annerledes kjærlighetshistorie mellom eldre mennesker, der de er lidenskapelige, har sex og fortsatt utforsker livet. En film der de ikke nødvendigvis er blitt så mye klokere bare fordi de er blitt eldre.

 

Ursula Werner i hovedrollen spiller rått og pulserende, en innsats hun vant Den tyske filmprisen for og ble nominert til den europeiske for. Var det vanskelig å overtale henne, eller noen av de andre skuespillerne, til å ta disse uortodokse rollene?

-Både jeg og produsenten var klar over at vi var helt avhengige av å finne den rette til hovedrollen. Vi måtte finne noen til alle de sentrale rollene som hadde rock’n roll i blodet. Jeg spurte tre skuespillere jeg kjente fra før, som alle er teaterskuespillere, og de takket ja til å spille de sentrale rollene.
– Ursula Werner har spilt på det samme teatret i Berlin i 30 år, og da jeg oppsøkte henne der og presenterte prosjektet, kunne jeg se at det vekket en glød i henne. Hun var med på notene fra dag én, og sa hun kjente seg igjen i rollefigurens dilemmaer, ikke minst som skuespiller. I likhet med så mange kvinnelige skuespillere over 60 får hun ikke lenger utfordrende roller fordi man av en eller annen grunn ikke tror at noen vil interessere seg for eldre mennesker på film.

 

Skuespillerne har deltatt aktivt i utformingen av rollene sine i Den niende himmel. Kan du si litt om hvordan dere jobbet sammen med å utvikle rollefigurene og historien?

– Skuespillerne bragte meg seg sine egne erfaringer og ideer til filmen. Det var Ursula som kom med ideen om å la rollefiguren hennes synge i et kor, noe en venninne av henne gjorde. Det var viktig å vise at hun holdt på med noe som betydde noe for henne, noe dagligdags, selv om hun var blitt pensjonist, noe som kunne bidra til å bygge en struktur i filmen.
– Ideen med å gjøre Ursulas ektemann til en slags ”trainspotter” kom fra Horst Rehberg som spiller den rollen. Horst elsker å kjøre tog, han kan ikke fordra å fly. Så alle skuespillerne tok med små biter fra sitt eget liv inn i filmen. Vi hadde ikke skrevet ned noe dialog, alle scenene er improvisert fram. Det var noen ganger som å gå inn i et mørkt rom og ikke vite hvordan du skulle komme deg ut. Noen ganger finner du en dør som leder til et nytt og spennende rom, andre ganger går du deg vill. Det krever mye mot fra skuespillerne, og for så vidt regissøren, å jobbe på den måten, fordi du kaster deg ut i mange potensielt pinlige situasjoner. Men du må være åpen og ha en solid porsjon humoristisk sans.

 

En film med ukjente skuespillere, uten musikk og happy ending, om eldre mennesker som har sex, vil aldri bli noen blockbuster. Man skulle i utgangspunktet tro at en slik historie ville møte mye motstand fra finansiører og distributører?

–  Jeg har hele tiden hatt stor tro på filmen, men ikke nødvendigvis som et kommersiell produkt. Derfor forventet jeg at finansieringen av filmen ville bli en tøff prosess. Men så viste filmen seg å bli den enkleste i verden å finansiere! Det hadde kanskje sammenheng med at vi hadde laget en tilsvarende improvisert film noen år i forveien, Halbe Treppe (2002), som ble en suksess. Så vi hadde allerede vist at arbeidsmetodikken kunne resultere i en vellykket film med et visst publikumspotensiale. Dessuten var ikke risikoen høy med et budsjett på knappe 1 million Euro, og jeg merket meg tidlig at temaet i filmen fenget mange. Vi våget ikke å håpe på mer enn 150 000 besøk på tyske kinoer, men per i dag har en halv million tyskere sett filmen på kino. Ingen hadde forventet det. Og det er artig å se at den går veldig bra i land med en helt annen kultur, som i Argentina.

Noen av dine tidligere filmer, som Summer in Berlin, er relasjonsdramaer som er fortalt på en langt mer forsiktig måte. Den niende himmel er mye råere, med håndholdt kamera. Er dette en stil du har lyst til å utforske mer?

– Stilen følger alltid med historien jeg vil fortelle. Jeg har utforsket mange ulike stiler, helt siden jeg gikk ut av filmskolen. Jeg kan skyte film håndholdt med få skuespillere, men jeg liker også å jobbe med et større filmteam, slik jeg gjør i min siste film, Whisky mit Wodka, som nylig ble vist på filmfestivalen i Karlovy Vary. Her hadde vi skrevet et ferdig manus og valgte en helt annen stil.
– Niende Himmel var hele tiden tenkt som et nakent og rått drama. Jeg ville skjære vekk alt som ikke bidro til å fortelle historien, vi ville unngå å bruke for overveldende musikk i sterke scener, slik publikum er blitt så vant til. Jeg ville at filmen skulle bevege seg ren og klar som en fjellbekk.

Skuespillerne har liten eller ingen erfaring fra film, men spiller foran kamera som de ikke skulle gjort annet. Var det vanskelig å få dem til å gli så naturlig inn i denne ”klare fjellbekken”?

– Vi gjorde noen øvelser før opptak for at overgangen til filmen skulle gå enklere. Men det var også for min egen del, slik at jeg fikk testet ut ulike ting. Jeg ville de skulle finne den rette tonen for hver sin rolle. Vi gjorde intervjuer med dem, foretok noen dagligdagse sysler sammen, med det formålet å hindre at skuespillerne skulle spille for mye foran kamera. Jeg ville beskytte dem fra skuespillet! (latter).

Slutten kommer uventet. Var du noensinne redd for at filmen skulle tippe over i melodrama med denne dramatiske utgangen?

– Nei, slutten var vi ganske sikre på. Den er en naturlig del av den sannheten vi ønsket å få fram: Man kan forelske seg like hodestups når man er 60 eller 70, som når man er 20 eller 30. Sommerfuglene i magen er de samme. Men samtidig blir det ekstra sterkt å forlate noen etter 30 års ekteskap – noen som kanskje er blitt avhengig av deg. Og livet man har framfor seg er mye kortere. Klokka tikker litt raskere. Det skaper ekstra press på rollefigurene i filmen, mye står på spill, og det var viktig å få fram.

Den niende himmel har norsk kinopremiere fredag 7. August.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Rått og nakent

-Vi måtte finne skuespillere som hadde rock’n roll i blodet, forteller Andreas Dresen om sin kritikerroste film, Den niende himmel, som har skapt overskrifter for sin nakne skildring av eldre mennesker.

Den niende himmel ankommer norske kinoer etter langvarig hype på internasjonale filmfestivaler. Filmen var en av de store positive overraskelsene under fjorårets filmfestival i Cannes, der undertegnede kunne rapportere om en film der den pensjonerte hovedpersonen ”finner ut at hun har et uutforsket potensiale i forhold til sitt seksualliv. Hennes eskapader skildres med mye humor, og utroskapet mot ektemannen oppleves som trist, men nesten livsnødvendig”. Det som har skapt overskriftene er filmens uforfalskede skildring av sex, som tabloidene allerede har kokt ned til et spørsmål om vi våger å titte inn i våre besteforeldres soverom. Andreas Dresen er blitt vant til medienes fokus på det faktum at filmen viser 70-åringer som har sex. Men for ham er det bare en nødvendig ingrediens i et nakent drama som går på tvers av alle de klisjefylte bildene vi får av eldre mennesker gjennom mainstreamfilmer. Verken hovedpersonen Inge, ektemannen eller elskeren framstår som de vise og stillferdige menneskene eldre gjerne portretteres som. Inges forelskelse er ikke så annerledes enn en tenårings forelskelse, og kanskje er den enda mer hektisk, siden tidsuret hennes teller fortere ned, forteller Dresen.
 

– Da jeg var yngre kunne jeg ikke forestille meg at mine foreldre hadde et sex-liv. Jeg var full av alle disse klisjeene vi har om eldre mennesker. Men på midten av 1990-tallet så jeg en 20 minutter lang dokumentar, The Men of my grandmother, som var laget av en belgisk venn av meg. I filmen møtte vi en 78 år gammel kvinne som ikke bare snakket om mennene i sitt liv, men også om sitt sex-liv. Det som overrasket meg den gangen var at hun til og med snakket om sex-livet hun praktiserte. Jeg hadde for eksempel aldri trodd at kvinner på 78 masturberte! Det var da jeg for alvor innså at eldre mennesker ikke bare tar seg av barnebarn og drar på båtturer. Vi slutter ikke å leve før vi ligger under torva.
– Også så jeg en film som het Elsa and Fred, som provoserte meg. Igjen møtte vi noen søte eldre mennesker som bare er snille og kysser hverandre forsiktig på kinnene.  Jeg spurte meg selv: Hvorfor kan vi ikke skildre eldre mennesker på en troverdig måte? Det var dette som trigget meg til å lage filmen. Jeg oppsøkte min produsent og sa jeg ville lage en helt annerledes kjærlighetshistorie mellom eldre mennesker, der de er lidenskapelige, har sex og fortsatt utforsker livet. En film der de ikke nødvendigvis er blitt så mye klokere bare fordi de er blitt eldre.

 

Ursula Werner i hovedrollen spiller rått og pulserende, en innsats hun vant Den tyske filmprisen for og ble nominert til den europeiske for. Var det vanskelig å overtale henne, eller noen av de andre skuespillerne, til å ta disse uortodokse rollene?

-Både jeg og produsenten var klar over at vi var helt avhengige av å finne den rette til hovedrollen. Vi måtte finne noen til alle de sentrale rollene som hadde rock’n roll i blodet. Jeg spurte tre skuespillere jeg kjente fra før, som alle er teaterskuespillere, og de takket ja til å spille de sentrale rollene.
– Ursula Werner har spilt på det samme teatret i Berlin i 30 år, og da jeg oppsøkte henne der og presenterte prosjektet, kunne jeg se at det vekket en glød i henne. Hun var med på notene fra dag én, og sa hun kjente seg igjen i rollefigurens dilemmaer, ikke minst som skuespiller. I likhet med så mange kvinnelige skuespillere over 60 får hun ikke lenger utfordrende roller fordi man av en eller annen grunn ikke tror at noen vil interessere seg for eldre mennesker på film.

 

Skuespillerne har deltatt aktivt i utformingen av rollene sine i Den niende himmel. Kan du si litt om hvordan dere jobbet sammen med å utvikle rollefigurene og historien?

– Skuespillerne bragte meg seg sine egne erfaringer og ideer til filmen. Det var Ursula som kom med ideen om å la rollefiguren hennes synge i et kor, noe en venninne av henne gjorde. Det var viktig å vise at hun holdt på med noe som betydde noe for henne, noe dagligdags, selv om hun var blitt pensjonist, noe som kunne bidra til å bygge en struktur i filmen.
– Ideen med å gjøre Ursulas ektemann til en slags ”trainspotter” kom fra Horst Rehberg som spiller den rollen. Horst elsker å kjøre tog, han kan ikke fordra å fly. Så alle skuespillerne tok med små biter fra sitt eget liv inn i filmen. Vi hadde ikke skrevet ned noe dialog, alle scenene er improvisert fram. Det var noen ganger som å gå inn i et mørkt rom og ikke vite hvordan du skulle komme deg ut. Noen ganger finner du en dør som leder til et nytt og spennende rom, andre ganger går du deg vill. Det krever mye mot fra skuespillerne, og for så vidt regissøren, å jobbe på den måten, fordi du kaster deg ut i mange potensielt pinlige situasjoner. Men du må være åpen og ha en solid porsjon humoristisk sans.

 

En film med ukjente skuespillere, uten musikk og happy ending, om eldre mennesker som har sex, vil aldri bli noen blockbuster. Man skulle i utgangspunktet tro at en slik historie ville møte mye motstand fra finansiører og distributører?

–  Jeg har hele tiden hatt stor tro på filmen, men ikke nødvendigvis som et kommersiell produkt. Derfor forventet jeg at finansieringen av filmen ville bli en tøff prosess. Men så viste filmen seg å bli den enkleste i verden å finansiere! Det hadde kanskje sammenheng med at vi hadde laget en tilsvarende improvisert film noen år i forveien, Halbe Treppe (2002), som ble en suksess. Så vi hadde allerede vist at arbeidsmetodikken kunne resultere i en vellykket film med et visst publikumspotensiale. Dessuten var ikke risikoen høy med et budsjett på knappe 1 million Euro, og jeg merket meg tidlig at temaet i filmen fenget mange. Vi våget ikke å håpe på mer enn 150 000 besøk på tyske kinoer, men per i dag har en halv million tyskere sett filmen på kino. Ingen hadde forventet det. Og det er artig å se at den går veldig bra i land med en helt annen kultur, som i Argentina.

Noen av dine tidligere filmer, som Summer in Berlin, er relasjonsdramaer som er fortalt på en langt mer forsiktig måte. Den niende himmel er mye råere, med håndholdt kamera. Er dette en stil du har lyst til å utforske mer?

– Stilen følger alltid med historien jeg vil fortelle. Jeg har utforsket mange ulike stiler, helt siden jeg gikk ut av filmskolen. Jeg kan skyte film håndholdt med få skuespillere, men jeg liker også å jobbe med et større filmteam, slik jeg gjør i min siste film, Whisky mit Wodka, som nylig ble vist på filmfestivalen i Karlovy Vary. Her hadde vi skrevet et ferdig manus og valgte en helt annen stil.
– Niende Himmel var hele tiden tenkt som et nakent og rått drama. Jeg ville skjære vekk alt som ikke bidro til å fortelle historien, vi ville unngå å bruke for overveldende musikk i sterke scener, slik publikum er blitt så vant til. Jeg ville at filmen skulle bevege seg ren og klar som en fjellbekk.

Skuespillerne har liten eller ingen erfaring fra film, men spiller foran kamera som de ikke skulle gjort annet. Var det vanskelig å få dem til å gli så naturlig inn i denne ”klare fjellbekken”?

– Vi gjorde noen øvelser før opptak for at overgangen til filmen skulle gå enklere. Men det var også for min egen del, slik at jeg fikk testet ut ulike ting. Jeg ville de skulle finne den rette tonen for hver sin rolle. Vi gjorde intervjuer med dem, foretok noen dagligdagse sysler sammen, med det formålet å hindre at skuespillerne skulle spille for mye foran kamera. Jeg ville beskytte dem fra skuespillet! (latter).

Slutten kommer uventet. Var du noensinne redd for at filmen skulle tippe over i melodrama med denne dramatiske utgangen?

– Nei, slutten var vi ganske sikre på. Den er en naturlig del av den sannheten vi ønsket å få fram: Man kan forelske seg like hodestups når man er 60 eller 70, som når man er 20 eller 30. Sommerfuglene i magen er de samme. Men samtidig blir det ekstra sterkt å forlate noen etter 30 års ekteskap – noen som kanskje er blitt avhengig av deg. Og livet man har framfor seg er mye kortere. Klokka tikker litt raskere. Det skaper ekstra press på rollefigurene i filmen, mye står på spill, og det var viktig å få fram.

Den niende himmel har norsk kinopremiere fredag 7. August.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY