Frigjørende metode

I løpet av én uke har regissør Anita Killi vunnet pris i Grimstad og blitt Amandanominert for tegnefilmen Sinna Mann. – Jeg vil helst ikke si noe mer enn hva som kan sies med bilder, forteller hun.







Under Kortfilmfestivalen i Grimstad i forrige uke fikk regissør og animatør Anita Killi Norsk kortfilmjurys spesialpris for filmen Sinna mann. I går ble det kjent at hun også er Amandanominert for samme film i kategorien for Beste kortfilm.

 

Til daglig driver hun produksjonsselskapet Trollfilm på Dovre. Her har hun siden 1995 spesialisert seg på multiplanteknikk. Før Sinna mann laget Anita Killi animasjonsfilmen Tornehekken, om krig i Bosnia. Også den er laget med multiplan.

 

Hun er i dag en av få i Norge som aktivt bruker den mer gammeldagse og manuelle animasjonsmetoden. Metoden benyttes mest i Estland og Øst-Europa forøvrig. Her er data helt fraværende, og man har kun håndarbeidet til råde. Resultatet blir et mer organisk uttrykk.

 

Ved hjelp av en to meter lang stand, med opptil 10 glassplater på hyller over hverandre, kan man ta i bruk ulike bakgrunner, forgrunner, cutoutfigurer, tegneanimasjon, lys, og diverse andre objekter. Dette danner bildet som blir filmet av et filmkamera hengende i taket.

 

Multiplanstand brukt på Sinna mann. Foto: Anita Killi

 

Disney var det første selskapet som brukte teknikken. Pinnochio fra 1940 var en av de første filmene der Disney gjorde en utstrakt bruk av den selvutviklede multiplanteknikken.

 

For Anita Killi startet interessen da hun hadde praksis i Sverige.

 

– Jeg møtte mitt store forbilde innen multiplanteknikk da jeg hadde praksis hos Filmtecnarna i Stockholm: Den russiske animasjonsfilmskaperen Juri Norstein. Da fant jeg ut at dette var det store. 

 

Standen hun brukte til Sinna mann bygget hun sammen med en smed på Nesodden.

 

– Min stand er to meter høy og utstyrt med ti riller. Jeg bygde den sammen med smeden Frank på Franks Skipssmie på Nesodden i 1994, før jeg tok hovedfag i animasjon på Kunst og Håndverkskolen i Oslo. Siden har jeg brukt den. Jeg tror det er den mest kompliserte multiplanstanden i Norge.

 

Stills fra filmen Sinna mann

 

I en tid der 3d-animasjon og data er høyst dominerende, står 2d-film og multiplan igjen som en dyrere måte å lage animasjon på. Sinna mann hadde et budsjett på 1,7 millioner og endte opp på rundt 2.7. Den er finansiert av Norsk Filminstitutt ved konsulent Sirin Eide, stiftelsen Helse- og Rehabilitering og Østnorsk filmsenter.

 

Killi syntes det er trist at man kun skal ta i bruk digitale arbeidsmetoder innenfor film og spesielt animasjon. Hun frykter kostnadene vil sette en stopper for bruken av ”gamle” metoder.

 

– Jeg jobbet med 35 mm kamera på Sinna mann, men jeg vet ikke om jeg får det til neste gang. Jeg syntes det er forferdelig trist om jeg ikke skal få bruke det igjen. Jeg savner mer animasjon laget på denne måten. 3D-animasjon blir ofte så glatt, sier Killi.

 

Fra Sinna mann

 

Sinna mann handler om vold i hjemmet. Den visuelt utforskende filmen står sterkt i kontrast til temaet. Hovedpersonen er den lille gutten Boj. Han bor i et hus sammen med mammaen og pappen sin, og frykter sin egen far. Faren er sint og voldelig, og Boj stiller spørsmål om hvorfor han er så sint. En dag skriver han et brev til kongen.

 

– Håpet mitt var at filmen skulle være til bruk for pedagoger og til bruk i helsevesenet. Men at den og skal stå på egne ben som en kunstnerisk film. Jeg vil gjerne nå folk som ikke forventes å bli nådd, men målgruppen er barn.  Jeg vil gjerne nå ut til pappaen også. At han skal kjenne seg igjen. Det er mange grunner til at folk er voldelige, og barnet i filmen, Boj, spør seg selv hvorfor han er så sint. Det vet ikke barn, eller ingen egentlig. Så budskapet i filmen er "si fra".

 

Multiplanteknikken er svært tidskrevende. Derfor brukte Killi lang tid på å finne et tema og en historie som hun ble grepet av.

 

Fra filmen Sinna mann. Fuglene er tegnet av barn.

 

– Jeg ble tipset om boken Sinna mann, som på det tidspunktet forelå som et bokmanus. Forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus mente selv at den var altfor mørk til å lage film av. Men jeg falt helt for manuset, og begynte å jobbe med filmen nesten før boken kom ut, forteller Killi.

 

Med det alvorlige temaet i bunn, kunne ikke Killi ha laget filmen i live action forteller hun.

 

– Det var viktig å få lov til å ha frie tøyler. Animasjon gir en frihet til å gjøre hva du vil med karakterene. Helst ville jeg lage en film uten dialog. Jeg vil ikke si noe særlig mer enn hva som kan sies med bilder.

Hittil kan Killi skilte med flere prisbelønte kortfilmer. Men hun lager gjerne langfilm i fremtiden.

– Akkurat nå prøver jeg å holde hodet over vannet. Jeg vil gjerne lage langfilm, fordi jeg vil prøve å leve av å lage film. Jeg har planer om å lage en episk julefilm.

 

 

3 kommentarer til Frigjørende metode

  1. Pjotr Sapegin jobber på samme måte. Multiplan. Han bruker bare plastelina istedenfor dukker av papir.

  2. Heisan, jeg har ikke vært riktig så alene som jeg kan ha uttrykt 🙂 Jeg vil gjerne trekke fram både klipper Simen Gengenbach (Drømmesuiten), musiker og komponist Hege Rimestad, lyddesigner Håkon Lammetun (Lydhodene), dyktige skuespillere som har gitt stemmer med sjel til karakterene , og ikke minst takke forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus for at de generøst har gitt meg frie tøyler til å boltre meg i både tekst og bilder fra deres flotte bok Sinna Mann. Flere av figurene er også hentet fra andre bøker illustrert av Svein Nyhus.
    Jeg var utplassert hos Filmtecnarna i Stocholm, da jeg fikk være med på seminar med den russiske animasjonsfilmskaperen Juri Norstein. En virkelig mester innen multiplanteknikk.
    Ps: Ikke alle 3d filmer er glatte !!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Frigjørende metode

I løpet av én uke har regissør Anita Killi vunnet pris i Grimstad og blitt Amandanominert for tegnefilmen Sinna Mann. – Jeg vil helst ikke si noe mer enn hva som kan sies med bilder, forteller hun.







Under Kortfilmfestivalen i Grimstad i forrige uke fikk regissør og animatør Anita Killi Norsk kortfilmjurys spesialpris for filmen Sinna mann. I går ble det kjent at hun også er Amandanominert for samme film i kategorien for Beste kortfilm.

 

Til daglig driver hun produksjonsselskapet Trollfilm på Dovre. Her har hun siden 1995 spesialisert seg på multiplanteknikk. Før Sinna mann laget Anita Killi animasjonsfilmen Tornehekken, om krig i Bosnia. Også den er laget med multiplan.

 

Hun er i dag en av få i Norge som aktivt bruker den mer gammeldagse og manuelle animasjonsmetoden. Metoden benyttes mest i Estland og Øst-Europa forøvrig. Her er data helt fraværende, og man har kun håndarbeidet til råde. Resultatet blir et mer organisk uttrykk.

 

Ved hjelp av en to meter lang stand, med opptil 10 glassplater på hyller over hverandre, kan man ta i bruk ulike bakgrunner, forgrunner, cutoutfigurer, tegneanimasjon, lys, og diverse andre objekter. Dette danner bildet som blir filmet av et filmkamera hengende i taket.

 

Multiplanstand brukt på Sinna mann. Foto: Anita Killi

 

Disney var det første selskapet som brukte teknikken. Pinnochio fra 1940 var en av de første filmene der Disney gjorde en utstrakt bruk av den selvutviklede multiplanteknikken.

 

For Anita Killi startet interessen da hun hadde praksis i Sverige.

 

– Jeg møtte mitt store forbilde innen multiplanteknikk da jeg hadde praksis hos Filmtecnarna i Stockholm: Den russiske animasjonsfilmskaperen Juri Norstein. Da fant jeg ut at dette var det store. 

 

Standen hun brukte til Sinna mann bygget hun sammen med en smed på Nesodden.

 

– Min stand er to meter høy og utstyrt med ti riller. Jeg bygde den sammen med smeden Frank på Franks Skipssmie på Nesodden i 1994, før jeg tok hovedfag i animasjon på Kunst og Håndverkskolen i Oslo. Siden har jeg brukt den. Jeg tror det er den mest kompliserte multiplanstanden i Norge.

 

Stills fra filmen Sinna mann

 

I en tid der 3d-animasjon og data er høyst dominerende, står 2d-film og multiplan igjen som en dyrere måte å lage animasjon på. Sinna mann hadde et budsjett på 1,7 millioner og endte opp på rundt 2.7. Den er finansiert av Norsk Filminstitutt ved konsulent Sirin Eide, stiftelsen Helse- og Rehabilitering og Østnorsk filmsenter.

 

Killi syntes det er trist at man kun skal ta i bruk digitale arbeidsmetoder innenfor film og spesielt animasjon. Hun frykter kostnadene vil sette en stopper for bruken av ”gamle” metoder.

 

– Jeg jobbet med 35 mm kamera på Sinna mann, men jeg vet ikke om jeg får det til neste gang. Jeg syntes det er forferdelig trist om jeg ikke skal få bruke det igjen. Jeg savner mer animasjon laget på denne måten. 3D-animasjon blir ofte så glatt, sier Killi.

 

Fra Sinna mann

 

Sinna mann handler om vold i hjemmet. Den visuelt utforskende filmen står sterkt i kontrast til temaet. Hovedpersonen er den lille gutten Boj. Han bor i et hus sammen med mammaen og pappen sin, og frykter sin egen far. Faren er sint og voldelig, og Boj stiller spørsmål om hvorfor han er så sint. En dag skriver han et brev til kongen.

 

– Håpet mitt var at filmen skulle være til bruk for pedagoger og til bruk i helsevesenet. Men at den og skal stå på egne ben som en kunstnerisk film. Jeg vil gjerne nå folk som ikke forventes å bli nådd, men målgruppen er barn.  Jeg vil gjerne nå ut til pappaen også. At han skal kjenne seg igjen. Det er mange grunner til at folk er voldelige, og barnet i filmen, Boj, spør seg selv hvorfor han er så sint. Det vet ikke barn, eller ingen egentlig. Så budskapet i filmen er "si fra".

 

Multiplanteknikken er svært tidskrevende. Derfor brukte Killi lang tid på å finne et tema og en historie som hun ble grepet av.

 

Fra filmen Sinna mann. Fuglene er tegnet av barn.

 

– Jeg ble tipset om boken Sinna mann, som på det tidspunktet forelå som et bokmanus. Forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus mente selv at den var altfor mørk til å lage film av. Men jeg falt helt for manuset, og begynte å jobbe med filmen nesten før boken kom ut, forteller Killi.

 

Med det alvorlige temaet i bunn, kunne ikke Killi ha laget filmen i live action forteller hun.

 

– Det var viktig å få lov til å ha frie tøyler. Animasjon gir en frihet til å gjøre hva du vil med karakterene. Helst ville jeg lage en film uten dialog. Jeg vil ikke si noe særlig mer enn hva som kan sies med bilder.

Hittil kan Killi skilte med flere prisbelønte kortfilmer. Men hun lager gjerne langfilm i fremtiden.

– Akkurat nå prøver jeg å holde hodet over vannet. Jeg vil gjerne lage langfilm, fordi jeg vil prøve å leve av å lage film. Jeg har planer om å lage en episk julefilm.

 

 

3 Responses to Frigjørende metode

  1. Pjotr Sapegin jobber på samme måte. Multiplan. Han bruker bare plastelina istedenfor dukker av papir.

  2. Heisan, jeg har ikke vært riktig så alene som jeg kan ha uttrykt 🙂 Jeg vil gjerne trekke fram både klipper Simen Gengenbach (Drømmesuiten), musiker og komponist Hege Rimestad, lyddesigner Håkon Lammetun (Lydhodene), dyktige skuespillere som har gitt stemmer med sjel til karakterene , og ikke minst takke forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus for at de generøst har gitt meg frie tøyler til å boltre meg i både tekst og bilder fra deres flotte bok Sinna Mann. Flere av figurene er også hentet fra andre bøker illustrert av Svein Nyhus.
    Jeg var utplassert hos Filmtecnarna i Stocholm, da jeg fikk være med på seminar med den russiske animasjonsfilmskaperen Juri Norstein. En virkelig mester innen multiplanteknikk.
    Ps: Ikke alle 3d filmer er glatte !!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY