Den norske filmens mirakler

Det er en rekke aspekter ved norsk filmkultur i dag som bransjen tar alvorlig, og ikke like alvorlig. Disse er helt avgjørende for at norsk film skal beholde sin nye, ”mirakuløse” posisjon, mener professor i filmvitenskap Gunnar Iversen.







Dette er en gjengivelse av foredraget Gunnar Iversen holdt denne uken under Norsk Filmseminar på Høgskolen i Lillehammer.

 

Under filmfestivalen Kosmorama i Trondheim i mars i år, ble det arrangert et såkalt Mirakelseminar. Dette var et bransjeseminar, som hadde ambisjonen å diskutere og finne ut hvor norsk film skulle gå for å utrette mirakler. Og mirakler i denne sammenhengen var internasjonal anerkjennelse og popularitet; internasjonal distribusjon av norske filmer og gjeve priser som gullpalmer, gullbjørner og Oscars. Representanter fra ulike deler av bransjen, både fra Norsk Filminstitutt og regissører, produsenter og skuespillere, møttes for å løse de problemer man i Hollywood gjerne avfeier med svaret: ”Nobody knows anything!”

 

 Jeg var med på seminarets første dag, som panelleder, og jeg hadde også blitt spurt om å gi et perspektiv på bransjens utfordringer i framtiden helt innledningsvis på seminaret, og dette summerte jeg opp i fem punkter på de fem minuttene jeg var blitt tildelt. Jeg må innrømme en viss nervøsitet overfor oppgaven å peke på bransjens problemer overfor bransjen selv, og det på et seminar som skulle utføre mirakler, og jeg fikk da også litt kritikk fordi jeg var for negativ. Det er kanskje naturlig, og det hadde jeg ikke noen problemer med, men at den delen av filmbransjen som kommenterte mine punkter avfeide de fleste som overflødige og irrelevante, overrasket meg, og det er verd å ta med seg og diskutere videre.

 

For ikke å starte altfor negativt hadde jeg innledningsvis i mitt lille innlegg pekt på at mirakelet allerede hadde inntruffet i norsk film. Og dette er et viktig poeng. Norsk film har vunnet tilbake publikums tillit. Norsk film har også vunnet tilbake medias tillit. Det er ikke så lenge siden norsk film var avfeid av så vel publikum, kritikere og mange andre som et håpløst prosjekt, og om noen hadde sagt til meg for drøyt 10 år siden at norsk film kommer til å bli kult, kommer til å få tilbake ungdommens gunst, og erobre over 20 % av hjemmemarkedet, hadde jeg nok svart: fortsett å drømme! Så et mirakel har skjedd i norsk film. Norsk filmbransje står likevel overfor store utfordringer i årene som kommer. Det er en rekke aspekter ved norsk filmkultur i dag som bransjen tar alvorlig, og noen man ikke tar like alvorlig, og disse er etter min mening helt avgjørende for at norsk film skal beholde sin nye, mirakuløse posisjon.

 

For det første er kvinnerepresentasjonen både foran og bak kamera for dårlig i dag. Norsk spillefilm lages i dag i hovedsak av, for og om norske menn, og dette er en veldig problematisk situasjon. I fjor var kun 10 % av regissørene innen norsk spillefilm kvinner. Norsk Filminstitutts mål er heve dette til 40 % innen 2010, altså neste år, men etter at man la ned kvinnesatsningen Signatur K, uten å følge det opp med annet enn å si at dette skulle man ha i bakhodet når man tildelte prosjektmidler og støtte, har ikke situasjonen blitt mye bedre.

 

Så langt i år er Eva Dahr og Katja Eyde Jacobsen eneste kvinner ut med Appelsinpiken og Yatzy. Filmer med unge gutter i hovedrollene, og filmer som ikke kan sies å formulere, beskrive og bearbeide kvinnelige erfaringer og opplevelser i noen spesiell grad. Flere kvinner kommer i år, jeg vet det, men hvor mange prosent vil det bli tilslutt? Neppe langt over 20 %, og det er selvsagt for lite. Spaltist Monica Boracco Borring skrev i Rush Print i vinter om nedleggelsen av Signatur K, og det faktum at Norsk Filminstitutt vil ha kvinner i bakhodet: ”I bakhodet? Hvem ville stemt på Obama dersom han ville ha i bakhodet at han ville ha forandring! Change, kjære beslutningstagere, er noe man gjør! Ikke noe man har i bakhodet.” Og dette har hun nok dessverre helt rett i. På mirakelseminaret ble en slik problemstilling av bransjen selv oppfattet som gammeldags. Dette tror jeg kan bli et problem i framtiden.

 

For det andre er regissørenes rolle forandret i norsk film i dag, og mindre vekt legges på regissørens kunstneriske visjon i alle ledd av en films tilkomstprosess så vel som i medias behandling av en film etter premieren. Dette var en av bransjens store diskusjonstemaer i fjor, som for alvor startet da Jens Lien fortalte om hvordan ingen egentlig ville høre på det han hadde å fortelle om sin regivisjon, og det visuelle og auditive, i forbindelse med Den brysomme mannen. Manus var alt, og produsenten viktigere for konsulentene enn regissøren. Produsentrollen er blitt oppvurdert i senere år, noe som trolig er positivt, men regissørene har gitt uttrykk for en økende avmaktsfølelse, som neppe vil gi oss bedre filmer.

 

Norske Filmregissører arrangerte et stort seminar i fjor høst der mange ga uttrykk for samme erfaringer, og dette er et problem som alle ledd av bransjen må ta på alvor. Like problematisk er kanskje at heller ikke media er særlig opptatt av regivisjon og filmenes kunstneriske kvaliteter. Av og til skulle man tro Aksel Hennie hadde regissert Max Manus, og på hvilken måte tematiseres filmen som en kunstart i norsk presse?

 

Dette bringer meg over til mitt tredje punkt. Vi har i dag fått en upersonlig filmkultur i Norge, og dette er også en utfordring for framtiden. Ikke bare synes filmenes regissører å bety mindre i dag enn tidligere i filmenes tilkomstprosess, men når filmen har hatt premiere er det få kritikere, spaltister eller artikkelforfattere som behandler filmen som et personlig uttrykk eller en kunstart. En film er en film, og den står nesten alltid alene. Den måles og veies i og for øyeblikket. Den henger sjelden sammen med noe annet – kunstneriske, sosiale eller samfunnsmessige spørsmål – og de aller fleste anmeldelser og artikler om norske filmer synes blottet for større perspektiver som filmene kan utløse.

 

La meg illustrere dette med en av de få virkelig personlige filmene som kom i fjor; Iskyss av Knut Erik Jensen. Dette er en film som fikk veldig variert mottakelse, men stort sett var kritikerne – og publikum – negative. Det er kanskje ikke så merkelig når man tenker etter. Iskyss er en film som det er vanskelig å elske; fordi den verken gir oss noen spennende spionhistorie eller noen inntrengende og inderlige psykologiske skildringer av de to elskende i filmen. Knut Erik Jensen gir oss intet av det vi er vant til å få, og det de fleste vil ha. Den er virkelig et iskyss, altfor kjølig i en filmkultur som krever varme, kos og handling. Det problematiske er ikke nødvendigvis filmen i seg, men at så å si ingen av kritikerne virkelig diskuterte det de så. De tok ikke fatt i Jensens øvrige produksjon, for å se mønstre, holdninger, kunstneriske strategier og grep, og de problematiserte heller ikke vår alles drift etter ett bestemt uttrykk, som Iskyss vegrer seg mot og unnlater å gi oss.

 

Istedenfor å bli vurdert på sine egne premisser, som et alternativ til en bestemt form, ble filmen avfeid som mislykket, som om filmen hadde forsøkt å skape en spennende spionhistorie eller et inderlig karakterportrett og mislyktes i dette. I dobbelt forstand synes dermed vår filmkultur å bevege seg mot det upersonlige. Vi toner ned regissørens kreative rolle i produksjonen av en film, og vi anerkjenner heller ikke denne delen i kulturoffentligheten. Også her er man mer opptatt av publikumstall enn hva en film forsøker å fortelle og si. Vi er vant til i filmsammenheng å si at kampen om auteuren er vunnet, men i norsk filmoffentlighet er auteuren på vei ut. Dette har noen konsekvenser, som må diskuteres. Ingen vil tilbake til 1970-tallet, men en altfor upersonlig filmkultur vil ikke være vital nok for å beholde publikums gunst.

 

Les Iversens fjerde og femte punkt:

 

Genrefilmens fornyelse

 Den manglende evnen til å sette dagsorden

 

4 kommentarer til Den norske filmens mirakler

  1. Hvorfor snakkes det ikke mer om dokumentar når man tar opp debatten rundt kvinner i norsk film? Dokumentarfilmkonsulentene mottar cirka like mange søknader fra kvinner som menn hver eneste runde og det uten at man driver med noen form for kvotering.

    Hadde det vært en tanke å flytte kapital dit kvinnene faktisk er?

    Norsk dokumentar har de siste årene vært langt mer variabel enn fiksjonsfilmen og det later til at miljøet både leker og eksperimenterer med både språk, innhold og form.

    Man skal jommen ikke se bort fra at kvinner er så smarte at de ikke finner videre stimuli av å drive med norsk fiksjonsfilm og i så måte velger de dokumentaren. Kan man virkelig klandre dem for det?

  2. Nei, en bør klandre de som driver med all denne statistikken. Skal en først lage statistikk, så bør en vel ta med alle genre.

  3. Man bør finne ut hvor kvinnene ønsker å utrykke seg og som nevnt over, putte kapitalen der. For tiden sitter dokumentarfilm konsulentene å leser prosjektbeskrivelser så busta fyker etter at det landet over 100 søknader på bordet deres den 27 April.

    Hvis rundt halvparten av disse søknadene er levert av kvinner så er det liten tvil om hva man burde gjøre.

    Er det ikke verdig å lage dokumentar? Er det ansett som filmens kjøkken hvor husmoren kan røre litt i suppegryten mens hun drømmer om en kontorjobb? Eller vokser dokumentaren fordi kvinner ønsker å faktisk fortelle noe fremfor å lage innholdløse fiksjonsfilmer som ser pene ut?

    Hvis man ser på film og tv bransjen som en helhet så er det veldig mange kvinner der, men de er lite representert i registolen på spillefilmsfronten. Hvis det virkelig er slik at de har blitt refusert fordi de er kvinner så er det selvsagt noe galt, men hvis det er slik at majoriteten av kvinner i film velger noe annet så kan man da ikke tvinge dem inn i registolen heller.

    Historisk sett har det alltid vært flere menn som har drevet med film og går man tilbake til mannens alder så skyldes selvsagt mangelen på kvinner kjønn og lite annet. I dag har man et litt annet syn på dette. Statistikk er ingen god løsning på problemet og i verste fall tryner det på sin egen urimelighet.

    Et sentralt spørsmål er hvorfor alle norske spillefilmer er så like. Som regel bruker de samme filmspråket, de samme skuespillerne, den samme fotografen og tematisk er de også ganske identiske. Regissørene prater ofte samme språk og jeg vil nesten kalle den norske spillefilmsregissøren en ”arketype” fremfor det som burde prege dem, nemlig mangfold…

    Dokumentaren er nemlig ganske mangfoldig og man finner de fleste typer og typinner der. Trolig kan det ha å gjøre med at fordelingen blir ganske lik uten at man må ty til midler for å korrigere det.

    Fornuften min sier at spillefilmskonsulentene burde få forbud mot å lese Syd Field og Robert McKee. Selv om disse karene påstår at de har nøkkelen til et hvert drama så finnes det litt for mange eksempler på det motsatte. Hvis ikke den norske filmen får et bredere perspektiv så kommer gullalderen til å støve bort og igjen vil det være kult å hate norsk film.

  4. Det finnes bare en måte å få flere kvinner i filmen på, og det er ikke ved å kvotere inn dårlige kvinner eller bevilge egne penger til sjangre som kvinner liker. Man må begynne med ungdommer, og prøve å få unge jenter interessert i film. Sett pengene inn på ungdomsarbeid, og legg spesielt vekt på jenter. Da vil neste generasjon få nok av kvinner som kan faget sitt.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den norske filmens mirakler

Det er en rekke aspekter ved norsk filmkultur i dag som bransjen tar alvorlig, og ikke like alvorlig. Disse er helt avgjørende for at norsk film skal beholde sin nye, ”mirakuløse” posisjon, mener professor i filmvitenskap Gunnar Iversen.







Dette er en gjengivelse av foredraget Gunnar Iversen holdt denne uken under Norsk Filmseminar på Høgskolen i Lillehammer.

 

Under filmfestivalen Kosmorama i Trondheim i mars i år, ble det arrangert et såkalt Mirakelseminar. Dette var et bransjeseminar, som hadde ambisjonen å diskutere og finne ut hvor norsk film skulle gå for å utrette mirakler. Og mirakler i denne sammenhengen var internasjonal anerkjennelse og popularitet; internasjonal distribusjon av norske filmer og gjeve priser som gullpalmer, gullbjørner og Oscars. Representanter fra ulike deler av bransjen, både fra Norsk Filminstitutt og regissører, produsenter og skuespillere, møttes for å løse de problemer man i Hollywood gjerne avfeier med svaret: ”Nobody knows anything!”

 

 Jeg var med på seminarets første dag, som panelleder, og jeg hadde også blitt spurt om å gi et perspektiv på bransjens utfordringer i framtiden helt innledningsvis på seminaret, og dette summerte jeg opp i fem punkter på de fem minuttene jeg var blitt tildelt. Jeg må innrømme en viss nervøsitet overfor oppgaven å peke på bransjens problemer overfor bransjen selv, og det på et seminar som skulle utføre mirakler, og jeg fikk da også litt kritikk fordi jeg var for negativ. Det er kanskje naturlig, og det hadde jeg ikke noen problemer med, men at den delen av filmbransjen som kommenterte mine punkter avfeide de fleste som overflødige og irrelevante, overrasket meg, og det er verd å ta med seg og diskutere videre.

 

For ikke å starte altfor negativt hadde jeg innledningsvis i mitt lille innlegg pekt på at mirakelet allerede hadde inntruffet i norsk film. Og dette er et viktig poeng. Norsk film har vunnet tilbake publikums tillit. Norsk film har også vunnet tilbake medias tillit. Det er ikke så lenge siden norsk film var avfeid av så vel publikum, kritikere og mange andre som et håpløst prosjekt, og om noen hadde sagt til meg for drøyt 10 år siden at norsk film kommer til å bli kult, kommer til å få tilbake ungdommens gunst, og erobre over 20 % av hjemmemarkedet, hadde jeg nok svart: fortsett å drømme! Så et mirakel har skjedd i norsk film. Norsk filmbransje står likevel overfor store utfordringer i årene som kommer. Det er en rekke aspekter ved norsk filmkultur i dag som bransjen tar alvorlig, og noen man ikke tar like alvorlig, og disse er etter min mening helt avgjørende for at norsk film skal beholde sin nye, mirakuløse posisjon.

 

For det første er kvinnerepresentasjonen både foran og bak kamera for dårlig i dag. Norsk spillefilm lages i dag i hovedsak av, for og om norske menn, og dette er en veldig problematisk situasjon. I fjor var kun 10 % av regissørene innen norsk spillefilm kvinner. Norsk Filminstitutts mål er heve dette til 40 % innen 2010, altså neste år, men etter at man la ned kvinnesatsningen Signatur K, uten å følge det opp med annet enn å si at dette skulle man ha i bakhodet når man tildelte prosjektmidler og støtte, har ikke situasjonen blitt mye bedre.

 

Så langt i år er Eva Dahr og Katja Eyde Jacobsen eneste kvinner ut med Appelsinpiken og Yatzy. Filmer med unge gutter i hovedrollene, og filmer som ikke kan sies å formulere, beskrive og bearbeide kvinnelige erfaringer og opplevelser i noen spesiell grad. Flere kvinner kommer i år, jeg vet det, men hvor mange prosent vil det bli tilslutt? Neppe langt over 20 %, og det er selvsagt for lite. Spaltist Monica Boracco Borring skrev i Rush Print i vinter om nedleggelsen av Signatur K, og det faktum at Norsk Filminstitutt vil ha kvinner i bakhodet: ”I bakhodet? Hvem ville stemt på Obama dersom han ville ha i bakhodet at han ville ha forandring! Change, kjære beslutningstagere, er noe man gjør! Ikke noe man har i bakhodet.” Og dette har hun nok dessverre helt rett i. På mirakelseminaret ble en slik problemstilling av bransjen selv oppfattet som gammeldags. Dette tror jeg kan bli et problem i framtiden.

 

For det andre er regissørenes rolle forandret i norsk film i dag, og mindre vekt legges på regissørens kunstneriske visjon i alle ledd av en films tilkomstprosess så vel som i medias behandling av en film etter premieren. Dette var en av bransjens store diskusjonstemaer i fjor, som for alvor startet da Jens Lien fortalte om hvordan ingen egentlig ville høre på det han hadde å fortelle om sin regivisjon, og det visuelle og auditive, i forbindelse med Den brysomme mannen. Manus var alt, og produsenten viktigere for konsulentene enn regissøren. Produsentrollen er blitt oppvurdert i senere år, noe som trolig er positivt, men regissørene har gitt uttrykk for en økende avmaktsfølelse, som neppe vil gi oss bedre filmer.

 

Norske Filmregissører arrangerte et stort seminar i fjor høst der mange ga uttrykk for samme erfaringer, og dette er et problem som alle ledd av bransjen må ta på alvor. Like problematisk er kanskje at heller ikke media er særlig opptatt av regivisjon og filmenes kunstneriske kvaliteter. Av og til skulle man tro Aksel Hennie hadde regissert Max Manus, og på hvilken måte tematiseres filmen som en kunstart i norsk presse?

 

Dette bringer meg over til mitt tredje punkt. Vi har i dag fått en upersonlig filmkultur i Norge, og dette er også en utfordring for framtiden. Ikke bare synes filmenes regissører å bety mindre i dag enn tidligere i filmenes tilkomstprosess, men når filmen har hatt premiere er det få kritikere, spaltister eller artikkelforfattere som behandler filmen som et personlig uttrykk eller en kunstart. En film er en film, og den står nesten alltid alene. Den måles og veies i og for øyeblikket. Den henger sjelden sammen med noe annet – kunstneriske, sosiale eller samfunnsmessige spørsmål – og de aller fleste anmeldelser og artikler om norske filmer synes blottet for større perspektiver som filmene kan utløse.

 

La meg illustrere dette med en av de få virkelig personlige filmene som kom i fjor; Iskyss av Knut Erik Jensen. Dette er en film som fikk veldig variert mottakelse, men stort sett var kritikerne – og publikum – negative. Det er kanskje ikke så merkelig når man tenker etter. Iskyss er en film som det er vanskelig å elske; fordi den verken gir oss noen spennende spionhistorie eller noen inntrengende og inderlige psykologiske skildringer av de to elskende i filmen. Knut Erik Jensen gir oss intet av det vi er vant til å få, og det de fleste vil ha. Den er virkelig et iskyss, altfor kjølig i en filmkultur som krever varme, kos og handling. Det problematiske er ikke nødvendigvis filmen i seg, men at så å si ingen av kritikerne virkelig diskuterte det de så. De tok ikke fatt i Jensens øvrige produksjon, for å se mønstre, holdninger, kunstneriske strategier og grep, og de problematiserte heller ikke vår alles drift etter ett bestemt uttrykk, som Iskyss vegrer seg mot og unnlater å gi oss.

 

Istedenfor å bli vurdert på sine egne premisser, som et alternativ til en bestemt form, ble filmen avfeid som mislykket, som om filmen hadde forsøkt å skape en spennende spionhistorie eller et inderlig karakterportrett og mislyktes i dette. I dobbelt forstand synes dermed vår filmkultur å bevege seg mot det upersonlige. Vi toner ned regissørens kreative rolle i produksjonen av en film, og vi anerkjenner heller ikke denne delen i kulturoffentligheten. Også her er man mer opptatt av publikumstall enn hva en film forsøker å fortelle og si. Vi er vant til i filmsammenheng å si at kampen om auteuren er vunnet, men i norsk filmoffentlighet er auteuren på vei ut. Dette har noen konsekvenser, som må diskuteres. Ingen vil tilbake til 1970-tallet, men en altfor upersonlig filmkultur vil ikke være vital nok for å beholde publikums gunst.

 

Les Iversens fjerde og femte punkt:

 

Genrefilmens fornyelse

 Den manglende evnen til å sette dagsorden

 

4 Responses to Den norske filmens mirakler

  1. Hvorfor snakkes det ikke mer om dokumentar når man tar opp debatten rundt kvinner i norsk film? Dokumentarfilmkonsulentene mottar cirka like mange søknader fra kvinner som menn hver eneste runde og det uten at man driver med noen form for kvotering.

    Hadde det vært en tanke å flytte kapital dit kvinnene faktisk er?

    Norsk dokumentar har de siste årene vært langt mer variabel enn fiksjonsfilmen og det later til at miljøet både leker og eksperimenterer med både språk, innhold og form.

    Man skal jommen ikke se bort fra at kvinner er så smarte at de ikke finner videre stimuli av å drive med norsk fiksjonsfilm og i så måte velger de dokumentaren. Kan man virkelig klandre dem for det?

  2. Nei, en bør klandre de som driver med all denne statistikken. Skal en først lage statistikk, så bør en vel ta med alle genre.

  3. Man bør finne ut hvor kvinnene ønsker å utrykke seg og som nevnt over, putte kapitalen der. For tiden sitter dokumentarfilm konsulentene å leser prosjektbeskrivelser så busta fyker etter at det landet over 100 søknader på bordet deres den 27 April.

    Hvis rundt halvparten av disse søknadene er levert av kvinner så er det liten tvil om hva man burde gjøre.

    Er det ikke verdig å lage dokumentar? Er det ansett som filmens kjøkken hvor husmoren kan røre litt i suppegryten mens hun drømmer om en kontorjobb? Eller vokser dokumentaren fordi kvinner ønsker å faktisk fortelle noe fremfor å lage innholdløse fiksjonsfilmer som ser pene ut?

    Hvis man ser på film og tv bransjen som en helhet så er det veldig mange kvinner der, men de er lite representert i registolen på spillefilmsfronten. Hvis det virkelig er slik at de har blitt refusert fordi de er kvinner så er det selvsagt noe galt, men hvis det er slik at majoriteten av kvinner i film velger noe annet så kan man da ikke tvinge dem inn i registolen heller.

    Historisk sett har det alltid vært flere menn som har drevet med film og går man tilbake til mannens alder så skyldes selvsagt mangelen på kvinner kjønn og lite annet. I dag har man et litt annet syn på dette. Statistikk er ingen god løsning på problemet og i verste fall tryner det på sin egen urimelighet.

    Et sentralt spørsmål er hvorfor alle norske spillefilmer er så like. Som regel bruker de samme filmspråket, de samme skuespillerne, den samme fotografen og tematisk er de også ganske identiske. Regissørene prater ofte samme språk og jeg vil nesten kalle den norske spillefilmsregissøren en ”arketype” fremfor det som burde prege dem, nemlig mangfold…

    Dokumentaren er nemlig ganske mangfoldig og man finner de fleste typer og typinner der. Trolig kan det ha å gjøre med at fordelingen blir ganske lik uten at man må ty til midler for å korrigere det.

    Fornuften min sier at spillefilmskonsulentene burde få forbud mot å lese Syd Field og Robert McKee. Selv om disse karene påstår at de har nøkkelen til et hvert drama så finnes det litt for mange eksempler på det motsatte. Hvis ikke den norske filmen får et bredere perspektiv så kommer gullalderen til å støve bort og igjen vil det være kult å hate norsk film.

  4. Det finnes bare en måte å få flere kvinner i filmen på, og det er ikke ved å kvotere inn dårlige kvinner eller bevilge egne penger til sjangre som kvinner liker. Man må begynne med ungdommer, og prøve å få unge jenter interessert i film. Sett pengene inn på ungdomsarbeid, og legg spesielt vekt på jenter. Da vil neste generasjon få nok av kvinner som kan faget sitt.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY