Verden er i energikrise. Politisk og moralsk kollaps har kommet som følge av terror og overvåkning. Roger kjemper for å finne ut av hva det er som kontrollerer hans liv. Storebror ser deg. Slik er historien til den svenske animerte langfilmen Metropia.  Rushprint møter Tarik Saleh rett etter en Work in Progress-visning, der han har vist en promofilm. Publikum er imponert etter det de har sett. En mørk og samfunnskritisk, skandinavisk film er ikke hverdagskost. Og filmen har litt av en imponerende rollebesetning, som blant annet består av Juliette Lewis, Udo Kier og Vincent Gallo.

Saleh har stått bak en rekke dokumentarer. Sammen med Erik Gandini laget han den prisbelønnede dokumentaren Gitmo – The New Rules of War, som handler om de grusomme forholdene på fangeleiren Guantanamo Bay. Han har også laget flere korte animasjonsfilmer. Saleh legger ikke skjul på at han forsøker å være nyskapende. Det er dette som er selskapet Atmos profil, i tillegg til å kommentere samtiden. Metropia har et budsjett på over 34 millioner kroner. Meningen er at den skal se ut som en 150 millioners-film. Saleh mener det vanskeligste med produksjonen var finansieringen. Da han og produsenten Kristina Åberg presenterte prosjektet for flere år siden var voksenanimasjon fortsatt noe nytt og uvanlig. Da de presenterte prosjektet hadde ikke filmer som Slipp Jimmy fri og Vals med Bashir hatt kinopremiere.

– Vi hørte ofte at finansieringen var umulig og at det ikke ville gå. Men etter mye om og men ble filmen finansiert av 15 ulike kilder. Det var heller ikke lett å få med en svensk distributør.

– Det var fordi distributøren tror filmen bare kan tjene penger på det internasjonale markedet. De fleste animerte filmer har hatt problemer med mennesker, mener Saleh.

Tarik Saleh

– En film som Wall-E er god, men menneskene ser ut som gummimennesker. Derfor blir det vanskelig å relatere seg til dem. I Metropia har vi brukt mye tid på særlig ansiktene og øynene. Øynene har flere lag for at de skal se levende ut, sier han og legger vekt på at filmen ikke skal ha en datafølelse. Animasjonen skal minne om stop-motion.

Han forteller også at premisset for filmen har forandret seg.

– Andre har hele tiden ønsket en mer overnaturlig film. De har forsøkt å pushe filmen i en mer absurd og ekstrem retning. Det har aldri vært min ambisjon. Da forfatter Stig Larsson (ikke den avdøde krimforfatteren, journ. anm.) arbeidet med meg, sa han: ”Det er uinteressant med ting som ikke har regler, forkast det.” Det må være noe i filmen publikum kan relatere seg til og kjenne seg igjen i, selv om det er litt annerledes. Larsson har vært uunnværlig for filmen.

Saleh er svært kritisk til den såkalte FRA-loven, som gjør det mulig for svenske myndigheter å overvåke elektronisk kommunikasjon. Loven er et av flere eksempler på dagens overvåkingskultur. Han trekker selv frem en hendelse:

– Kjæresten min hadde glemt en almanakk hjemme hos meg. Jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle bla i den. Det gikk en time. Da bestemte jeg meg for å bla i den. Så viste det seg at det var to sider som var teipet, og man kan jo gjette seg til at det var noe hun ikke ønsket at skulle bli lest. I dag er hun ikke kjæresten min. Han er likevel ikke sikker på at overvåking bare er dårlig. Men han mener det verste med dagens overvåkingskultur er at det har blitt en del av populærkulturen.

– Det gjør at mennesker i større grad enn tidligere bruker tid på å spionere på andre enn å leve sine egne liv. Det blir også en klasseforskjell: Eliten som overvåker – de kasteløse som overvåkes. Vi sitter og morer oss over hvordan desperate mennesker i Big Brother bretter ut sine liv. Han synes det er få som lager samfunnskritiske filmer. 

– Det virker som om mange i dag er redde for å ha en slik hensikt. Jeg har problemer med slike politiske propagandafilmer som Michael Moore lager. Likevel har alle sanne filmer en politisk dimensjon. For eksempel Gudfaren. På et plan er det en mafiahistorie, på et annet plan en historie om en familie, men ikke minst er det en film om den amerikanske drømmen. 

Skal vi tro regissøren handler Metropia om tillit. Når den forsvinner oppstår en paranoia.

– Da stoler vi ikke lenger på hverandre. Vi slutter å ta ansvar for oss selv. Hovedkarakteren blir overvåket, men finner selv en mulighet til å overvåke andre. Det er et tilbud han ikke kan motstå.

NORDISK RÅDS FILMPRIS 2010

De nominerte filmene er:

Upperdog (N) Regi: Sara Johnsen

Metropia (S) Regi: Tarik Saleh

Submarino (DK) Regi: Thomas Vinterberg

The Good Heart (IS) Regi: Dagur Kári

Steam of Life (FI) Regi: Joonas Berghäll & Mika Hotakainen

Se filmene og møt filmskaperne på Nordisk Filmhelg.

Gimle kino 25.-26. september