– Den norske filmbransjen har, etter en strevsom barndom og opprørsk ungdomsfase, endelig funnet stabiliteten som fullvoksen, var juryleder Martin Gants konklusjon på seminaret "The Narrative Power of Visual Effects". Men hvor var de norske regissørene og produsentene?
– Den norske filmbransjen har, etter en strevsom barndom og opprørsk ungdomsfase, endelig funnet stabiliteten som fullvoksen, var juryleder Martin Gants konklusjon på seminaret "The Narrative Power of Visual Effects". Men hvor var de norske regissørene og produsentene?
– Det ser ut til å være en konflikt mellom bruk av spesialeffekter, og regissører som først og fremst ønsker å fortelle en god historie. Fra mitt ståsted er denne konflikten fullstendig grunnløs, samtidig som den understreker en manglende forståelse for hva effekter egentlig er. Brukt på riktig måte er SFX atskillig mer enn bare et nødvendig onde eller et virkemiddel for å selge enda flere kinobilletter. Det kan være det viktigste virkemiddelet man har.
Australske Shilo T. McClean åpnet tredje utgave av Norsk filminstitutts årlige seminar om bruken av – og arbeidet med – spesialeffekter på film: "Digital storytelling – The Narrative Power of Visual Effects". Hun har skrevet boka med samme tittel, og konfronterte like godt salen med fordommene i sitatet over. Hennes bidrag var en historisk og sjangermessig gjennomgang av sågar dokumentar som fiksjon, med det formål å vise hvordan effekter kan underbygge karakterer, konflikter og de andre sentrale byggesteinene i et stykke filmarbeid. Med det satte hun tonen for et seminar som var dedikert til historiefortelling med effekter.
ETTER SOFIES VERDEN
I løpet av tre seminarer har NFU (nå NFI) ved programkomiteen hentet inn en imponerende liste av foredragsholdere fra hele verden, og årets utgave var intet unntak. Spennet var omfattende fra arbeidet med å skape tre CGI-animerte ulver for Kautokeino-opprøret, til å lage en hel fantasiverden i The Golden Compass eller Pirates of the Carribean-trilogien. Vel fremstår vår hjemlige bransje som noe bondsk i forhold til de store aktørene i Hollywood, men som vi etter hvert skulle få både se og høre – Norge har faktisk etablert seg som en aldri så liten aktør på effektmarkedet, noe vi har all mulig grunn til å være stolte av. Men det har ikke alltid vært slik. I år ble det etablert en egen pris for beste effekter, og kåringen fant sted første seminarkveld. I sin introduksjon av de nominerte tillot jurymedlem Martin Gant seg et tilbakeblikk til en bransje som så seg ferdig med effektarbeid i etterdønningene av floppen Sofies Verden, men som nå endelig later til å ha funnet veien tilbake.
Etableringen av en pris for beste effekter er også da et tydelig signal om at noe har skjedd, trass i at juryen måtte kansellere to av kategoriene – beste effekter til musikkvideo og tv – etter at ingen bidrag ble sendt inn. Da gjenstod reklame og spillefilm, hvor vinnerne ble The Chimney Pot for arbeidet på en reklame for Mesta og Storm Studios for barnefilmen Radiopiratene. Hvordan programkomiteen skal jobbe for å gi denne prisen prestisje og tyngde, sørge for at den får medieomtale og i det hele tatt underbygge slik at den får en faktisk verdi utover heder internt i effektbransjen, ble det sagt lite om. Det kunne kanskje vært en idé å legge den innunder en annen større prisutdeling?
HVOR VAR DE NORSKE PRODUSENTENE?
Årets seminar skulle altså i utgangspunktet handle om bruk av effekter i historiefortelling, men selv om foredragsholderne greide å holde seg noenlunde innenfor tematikken, ble det vel så mye en showcase for det tekniske arbeidet som ligger bak. Det gjør selvsagt ingenting når storheter som Brian Connor fra Industrial Light & Magic har med seg materiale fra sågar Pirates, som Transformers og Poseidon. Han ga oss et helt unikt innblikk i arbeidsprosessen med storfilmene, og spesielt med førstnevnte trilogi. Aldri vil noen norsk film få et budsjett i nærheten av det ILM hadde, men lærdommen og erfaringen han har gjort seg opp gjennom årene er uansett gyldig- en god preproduksjon kan spare produsenter for store pengesummer, regissører for unødvendig hodebry og ikke minst legge til rette for at effektmakerne kan bruke sin ofte altfor korte etterarbeidsperiode på best mulig måte.
Og kanskje er det synd at det ikke var flere produsenter og regissører i salen på dette seminaret. For er det noe bransjen vår fortsatt sliter med, er det vel nettopp å innse verdien av god preproduksjon. Kanskje med unntak av produsent Espen Horn på Lange Flate Ballær 2. Etter at den første Lange Flate-filmens etterarbeid ble et realt helvete av nettopp denne årsak, var det en atskillig mer robust Horn som presenterte arbeidet på oppfølgeren. Med høyteknologiske hjelpemidler som previz-animasjon kunne de allerede på et tidlig stadium finne ut nøyaktig hva de trengte, og ikke minst hva de ikke trengte av effektarbeid.
Kanskje burde han holde et oppfølgingskurs for resten av produsentstanden?
PRE-VISUALISERINGENS TID
Previz ble for øvrig et nøkkelbegrep for hele seminaret. Dette nye verktøyet handler i all enkelhet om at man i preproduksjonen lager en animert utgave av filmen, komplett med korrekte linseinnstillinger, vinkler og lignende. Med dette kan regissører allerede der godkjenne effektarbeid, produsenten kan gjøre nøyaktige budsjettkalkuleringer og ikke minst øker det forståelsen av prosjektet hos resten av staben. Riktignok er previz fortsatt et dyrt hjelpemiddel, men som både Lange Flate Ballær og The Golden Compass viste – brukt riktig kan det virkelig være med på å kutte budsjettkostnader.
Den andre fellesnevneren ved seminaret ble hvordan digitale effekter har bidratt til å endre jobben til produksjonsdesigneren. I gamle dager (dvs. for bare få år siden) sluttet vedkommende jobb når filmen var ferdig innspilt, mens i dag bør han eller hun være med helt til siste dag i etterarbeid. Moira Tait; professor på produksjonsdesignlinja på Filmskolen, ytret ønske seg en fremtid der dette yrket får en vel så stor innflytelse på etterarbeidet og den digitale biten, som de i dag har på resten av det visuelle uttrykket.
Det ble ytterligere forsterket da produksjonsdesigner Kevin Philipps presenterte sitt massive arbeid på den kommende storfilmen Nutcracker: The Untold Story. Et prosjekt med store visuelle ambisjoner, trass i et forholdsvis lite budsjett på 50 millioner dollar. Philipps tok oss gjennom hele filmen, via konsepttegninger og storyboards, til previz og til slutt de endelige filmsettene. Han demonstrerte med det den nye posisjonen til produksjonsdesigneren, og hvordan denne i dag er helt avhengig av en forståelse og kunnskap om hva digitaleffekter kan bidra med. Kanskje var det også nettopp her vi best nærmet oss seminarets grunntema om historiefortelling med digitale effekter.
NORSKE EFFEKTSTUDIOER I VEKST
Mot slutten av andre dag, hadde tre norske produksjoner fått plass til å vise sine bidrag til det nyfunne fokuset på effekter her til lands. Storm Studios var først ut med en bloddryppende presentasjon av CGI-animasjon til Rovdyr, samt det Oscar-vinnende arbeidet på kortfilmen Peter og Ulven. Etterpå presenterte Staffan Linder fra svenske Fido de animerte ulvene i Kautokeino-opprøret, mens vi avslutningsvis fikk se imponerende animasjonsarbeid på kortfilmen Passport.
Og selv om ulvene som sagt blekner noe i forhold til isbjørnene i The Golden Compass, skal vi tillate oss å være stolte over det som er i ferd med å bli en aldri så liten effektbransje her til lands. Flere av de utenlandske foredragsholderne refererte imponert til samtaler og møter med Storm, Toxic, The Chimney Pot og alle de andre etterarbeidshusene som etter hvert har etablert seg. Og kanskje var det Martin Gant som best oppsummerte det i sin presentasjon av de nominerte til beste effekter:
– Den norske filmbransjen har, etter en strevsom barndom og opprørsk ungdomsfase, endelig funnet stabiliteten og roen som fullvoksen.
– Den norske filmbransjen har, etter en strevsom barndom og opprørsk ungdomsfase, endelig funnet stabiliteten som fullvoksen, var juryleder Martin Gants konklusjon på seminaret "The Narrative Power of Visual Effects". Men hvor var de norske regissørene og produsentene?
– Den norske filmbransjen har, etter en strevsom barndom og opprørsk ungdomsfase, endelig funnet stabiliteten som fullvoksen, var juryleder Martin Gants konklusjon på seminaret "The Narrative Power of Visual Effects". Men hvor var de norske regissørene og produsentene?
– Det ser ut til å være en konflikt mellom bruk av spesialeffekter, og regissører som først og fremst ønsker å fortelle en god historie. Fra mitt ståsted er denne konflikten fullstendig grunnløs, samtidig som den understreker en manglende forståelse for hva effekter egentlig er. Brukt på riktig måte er SFX atskillig mer enn bare et nødvendig onde eller et virkemiddel for å selge enda flere kinobilletter. Det kan være det viktigste virkemiddelet man har.
Australske Shilo T. McClean åpnet tredje utgave av Norsk filminstitutts årlige seminar om bruken av – og arbeidet med – spesialeffekter på film: "Digital storytelling – The Narrative Power of Visual Effects". Hun har skrevet boka med samme tittel, og konfronterte like godt salen med fordommene i sitatet over. Hennes bidrag var en historisk og sjangermessig gjennomgang av sågar dokumentar som fiksjon, med det formål å vise hvordan effekter kan underbygge karakterer, konflikter og de andre sentrale byggesteinene i et stykke filmarbeid. Med det satte hun tonen for et seminar som var dedikert til historiefortelling med effekter.
ETTER SOFIES VERDEN
I løpet av tre seminarer har NFU (nå NFI) ved programkomiteen hentet inn en imponerende liste av foredragsholdere fra hele verden, og årets utgave var intet unntak. Spennet var omfattende fra arbeidet med å skape tre CGI-animerte ulver for Kautokeino-opprøret, til å lage en hel fantasiverden i The Golden Compass eller Pirates of the Carribean-trilogien. Vel fremstår vår hjemlige bransje som noe bondsk i forhold til de store aktørene i Hollywood, men som vi etter hvert skulle få både se og høre – Norge har faktisk etablert seg som en aldri så liten aktør på effektmarkedet, noe vi har all mulig grunn til å være stolte av. Men det har ikke alltid vært slik. I år ble det etablert en egen pris for beste effekter, og kåringen fant sted første seminarkveld. I sin introduksjon av de nominerte tillot jurymedlem Martin Gant seg et tilbakeblikk til en bransje som så seg ferdig med effektarbeid i etterdønningene av floppen Sofies Verden, men som nå endelig later til å ha funnet veien tilbake.
Etableringen av en pris for beste effekter er også da et tydelig signal om at noe har skjedd, trass i at juryen måtte kansellere to av kategoriene – beste effekter til musikkvideo og tv – etter at ingen bidrag ble sendt inn. Da gjenstod reklame og spillefilm, hvor vinnerne ble The Chimney Pot for arbeidet på en reklame for Mesta og Storm Studios for barnefilmen Radiopiratene. Hvordan programkomiteen skal jobbe for å gi denne prisen prestisje og tyngde, sørge for at den får medieomtale og i det hele tatt underbygge slik at den får en faktisk verdi utover heder internt i effektbransjen, ble det sagt lite om. Det kunne kanskje vært en idé å legge den innunder en annen større prisutdeling?
HVOR VAR DE NORSKE PRODUSENTENE?
Årets seminar skulle altså i utgangspunktet handle om bruk av effekter i historiefortelling, men selv om foredragsholderne greide å holde seg noenlunde innenfor tematikken, ble det vel så mye en showcase for det tekniske arbeidet som ligger bak. Det gjør selvsagt ingenting når storheter som Brian Connor fra Industrial Light & Magic har med seg materiale fra sågar Pirates, som Transformers og Poseidon. Han ga oss et helt unikt innblikk i arbeidsprosessen med storfilmene, og spesielt med førstnevnte trilogi. Aldri vil noen norsk film få et budsjett i nærheten av det ILM hadde, men lærdommen og erfaringen han har gjort seg opp gjennom årene er uansett gyldig- en god preproduksjon kan spare produsenter for store pengesummer, regissører for unødvendig hodebry og ikke minst legge til rette for at effektmakerne kan bruke sin ofte altfor korte etterarbeidsperiode på best mulig måte.
Og kanskje er det synd at det ikke var flere produsenter og regissører i salen på dette seminaret. For er det noe bransjen vår fortsatt sliter med, er det vel nettopp å innse verdien av god preproduksjon. Kanskje med unntak av produsent Espen Horn på Lange Flate Ballær 2. Etter at den første Lange Flate-filmens etterarbeid ble et realt helvete av nettopp denne årsak, var det en atskillig mer robust Horn som presenterte arbeidet på oppfølgeren. Med høyteknologiske hjelpemidler som previz-animasjon kunne de allerede på et tidlig stadium finne ut nøyaktig hva de trengte, og ikke minst hva de ikke trengte av effektarbeid.
Kanskje burde han holde et oppfølgingskurs for resten av produsentstanden?
PRE-VISUALISERINGENS TID
Previz ble for øvrig et nøkkelbegrep for hele seminaret. Dette nye verktøyet handler i all enkelhet om at man i preproduksjonen lager en animert utgave av filmen, komplett med korrekte linseinnstillinger, vinkler og lignende. Med dette kan regissører allerede der godkjenne effektarbeid, produsenten kan gjøre nøyaktige budsjettkalkuleringer og ikke minst øker det forståelsen av prosjektet hos resten av staben. Riktignok er previz fortsatt et dyrt hjelpemiddel, men som både Lange Flate Ballær og The Golden Compass viste – brukt riktig kan det virkelig være med på å kutte budsjettkostnader.
Den andre fellesnevneren ved seminaret ble hvordan digitale effekter har bidratt til å endre jobben til produksjonsdesigneren. I gamle dager (dvs. for bare få år siden) sluttet vedkommende jobb når filmen var ferdig innspilt, mens i dag bør han eller hun være med helt til siste dag i etterarbeid. Moira Tait; professor på produksjonsdesignlinja på Filmskolen, ytret ønske seg en fremtid der dette yrket får en vel så stor innflytelse på etterarbeidet og den digitale biten, som de i dag har på resten av det visuelle uttrykket.
Det ble ytterligere forsterket da produksjonsdesigner Kevin Philipps presenterte sitt massive arbeid på den kommende storfilmen Nutcracker: The Untold Story. Et prosjekt med store visuelle ambisjoner, trass i et forholdsvis lite budsjett på 50 millioner dollar. Philipps tok oss gjennom hele filmen, via konsepttegninger og storyboards, til previz og til slutt de endelige filmsettene. Han demonstrerte med det den nye posisjonen til produksjonsdesigneren, og hvordan denne i dag er helt avhengig av en forståelse og kunnskap om hva digitaleffekter kan bidra med. Kanskje var det også nettopp her vi best nærmet oss seminarets grunntema om historiefortelling med digitale effekter.
NORSKE EFFEKTSTUDIOER I VEKST
Mot slutten av andre dag, hadde tre norske produksjoner fått plass til å vise sine bidrag til det nyfunne fokuset på effekter her til lands. Storm Studios var først ut med en bloddryppende presentasjon av CGI-animasjon til Rovdyr, samt det Oscar-vinnende arbeidet på kortfilmen Peter og Ulven. Etterpå presenterte Staffan Linder fra svenske Fido de animerte ulvene i Kautokeino-opprøret, mens vi avslutningsvis fikk se imponerende animasjonsarbeid på kortfilmen Passport.
Og selv om ulvene som sagt blekner noe i forhold til isbjørnene i The Golden Compass, skal vi tillate oss å være stolte over det som er i ferd med å bli en aldri så liten effektbransje her til lands. Flere av de utenlandske foredragsholderne refererte imponert til samtaler og møter med Storm, Toxic, The Chimney Pot og alle de andre etterarbeidshusene som etter hvert har etablert seg. Og kanskje var det Martin Gant som best oppsummerte det i sin presentasjon av de nominerte til beste effekter:
– Den norske filmbransjen har, etter en strevsom barndom og opprørsk ungdomsfase, endelig funnet stabiliteten og roen som fullvoksen.
