Sirin Eide uttalte i Rushprint i forrige uke at regissørens rolle som premissleverandør må styrkes blant annet gjennom representasjon i det nye filminstituttets styre. Hun mener også at den kunstneriske makten har flyttet seg mer og mer fra regissøren til produsenten, med det resultat at det synes å råde en merkelig lav selvfølelse blant regissørene.

Siri Senje er styremedlem i Dramatikerforbundet og har erfaring som forfatter, dramaturg og scenekunstner. Hun er enig i at regissørene burde være representert i styret.

– Selvfølgelig burde det være en regissør i det nye styret – gjerne mer enn en. Men jeg skulle ønske at regissørene (dvs. Norske Filmregissører)ville støtte bransjeorganisasjonenes felles uttalelse om at de tre sentrale funksjonene – produsent, regissør og forfatter – alle skal være representert i. Det er en sterk fagrepresentasjon vi trenger. Da bransjen skrev til departementet om dette, nektet NFRå undertegne. På denne måten marginaliserer de i virkeligheten seg selv. De samler ikke støtte ved å insistere på sin særstilling i stedet for å bygge allianser, mener Senje.

– Man velger faktisk å bli regissør – man blir ikke pålagt noe som helst. Ansvar er noe man tar ut fra egen lyst, legger hun til.

Asle Vatn er produsent og har jobbet på langfilmer som Tommys Inferno, Vinterkyss og Uro. Han mener et styreverv ikke bør tildeles på bakgrunn av hvilken fagfunksjon man har.

– Jeg mener at de som sitter i styret i en så stor organisasjon som det nye filminstituttet, må være personlig berettiget til å kunne sitte der – og ikke i kraft av sin funksjon i arbeid. De må sitte i styret i kraft av hvem de er. I utgangspunket synes jeg det er prinsipielt feil at noen eller flere av bransjerepresentantene skal føle seg forpliktet til å sitte i styret ut fra hvilken jobb de utøver.

– Det har vært en rollefordeling i noen organisasjoner tidligere, der man på grunn av fagfunksjon har hatt automatisk rett til å oppnette styrerepresentanter. Slik ender man fort med en fagkamp i styret, noe jeg tror er veldig uheldig. Om det er dette Sirin Eide mener, er jeg grunnleggende uenig med henne i at man automatisk bør ha rett til å oppnevne styrerepresentanter, legger han til.

Eide skrev også i sitt innlegg at styret i det nye filminstituttet burde åpne for at idé-, manus- eller prosjektutvikling burde kunne gis til en regissør eller et regi/manus-team .

– Sirin Eide ønsker seg en ordning som allerede finnes! Ordningen der regissører og/eller forfattere kan initiere og utløse idé og manusutviklingsstøtte har eksistert siden 1990. Det går en grense på 240 000 per prosjekt, men det er da ikke noe å kimse av? Det er i alle fall nok til å utvikle en idé og finne ut om den er flyvedyktig, påpeker Senje.

Verken Siri Senje eller Asle Vatn mener regissørene marginaliseres.

– Jeg tror det finnes om lag 200 registrerte regissører i Norge. Så lages det 20 filmer i året. Kanskje grunnen ligger der, i det å inneha et yrke man ikke praktiserer. Før var regissørene i større grad alene på banen. Nå har vi har fått en god filmskole, samt stort tilsig med folk fra utlandet. Forfattere og produsenter rundt regissørene er blitt mer profesjonelle, sier Senje.

– Jeg kjenner meg ikke helt igjen i beskrivelsen av at regissørene er marginalisert. Alle som jobber med film, er enige om at regissøren er noe av det viktigste man sitter med på en produksjon. Jeg er egentlig ikke noe glad i disse fagkampene. Hva har man å hente på å diskutere og sette roller opp mot hverandre, når man i stedet kan konsentrere seg om hva bransjen har som felles interesser, mener Vatn.

–Å være kunstner er jo, til en viss grad, å være marginalisert i samfunnet vi lever i. Vi skal være rapportører fra det som skjer under overflaten. Til syvende og sist må den enkelte stå ansvarlig for sitt personlige livsprosjekt og sitt talent. Å frasi seg den stabiliteten og forutsigbarheten som andre yrker gir, har en pris. Det er brutalt, men naturlig, at det finnes mange unge på banen, at noen faller fra underveis, mens andre står løpet ut, avslutter Senje.