– Å lage film er en prosess som minner om boring etter olje. Man vet aldri om man skal finne noe som er verdt innsatsen, forteller Paul Thomas Anderson om There will be blood. Med filmen seiler han opp som storfavoritt til å vinne en lang rekke Oscarpriser.

Rushprint/Berlin

There Will Be Blood skildrer et av de siste kapitlene i hvordan den amerikanske Vesten ble erobret før og etter 1900 da oljemagnatene kjøpte opp deler av California for å utvinne olje. Med en Daniel Day-Lewis i storform i hovedrollen, framstår filmen som en av de mest åpenbare kandidatene til å vinne en rekke Oscarpriser. Men kanskje er det regigrepene til Anderson som imponerer mest. Som regissør og manusforfatter leverer han her en film så fullstappet med energi og genialitet at filmens sprutende oljegeysirer blir tafatte i forhold. Anderson selv viser seg å være en rolig fyr. På spørsmål om hvordan han i det hele tatt kom på å begynne på noe så stort og episk, svarer han ganske beskjedent.

– Faktisk har jeg egentlig ingen klar formening om hvordan historien ble til, forteller Anderson. – Jeg slet lenge med å finne noe engasjerende å skrive om, samtidig som jeg hadde låst meg fast i en idé om to konfliktfylte familier. Så plutselig på et tidspunkt var kontoret mitt overfylt av bøker og bilder fra perioden filmen utspiller seg, og uten at jeg hadde merket det hadde jeg funnet karakteren jeg ville skrive om. Riktignok hadde jeg, mer eller mindre uvitende, adaptert deler av Upton Sinclairs roman "Oil!" fra 1927, men hvor resten kom fra aner jeg faktisk ikke.

Anderson forteller at ettersom han ble mer kjent med hovedpersonen Plainview, så dukket også scenene opp.

– Romanen var i så måte en en slags støttespiller, en kickstart for å komme seg dit. Men hva angår selve adaptasjonen, har jeg vel strengt tatt egentlig bare brukt romanens første del. Der Sinclairs roman etter hvert blir ganske så omfattende og noe ufokusert, var det viktig for meg at dette forble Daniels historie. Romanen inneholder jo både elementer fra den russiske revolusjonen, fra Hollywood og mye mer. De første 150 sidene derimot er veldig fokuserte, spesielt i forholdet hovedpersonen har til sønnen. Hele åpningsmonologen til Plainview er eksempelvis direkte hentet fra romanen.

There Will Be Blood fremstår, trass et radikalt skifte i stil og tematikk, som et veldig selvsikkert stykke film. Anderson sammenlikner det å lage film med å lete etter olje.

– Å lage film er en prosess som minner om borring etter olje. Man leter og leter, men vet aldri om man skal finne noe som er verdt innsatsen. Når man endelig finner noe som fungerer, er det derfor lett å bli værende i akkurat det området for totalt å tømme det for ressurser. Men enhver film fremtvinger og forlanger sitt eget filmspråk, og blir man værende på samme sted, blir det fort dødt. Noe av det jeg elsker med å lage film, er nettopp den usikkerheten som preger enhver produksjon. Følelsen av at man alltid gjør noe nytt, og aldri helt er klar over utfallet. Utfordringene er der alltid.

Anderson fant tidlig ut at han hadde skrevet en slags horrorfilm, forteller han.

– Det var en av nøklene til å finne det visuelle universet. Det mørke, kontrastene, skyggene.. I arbeidet med skuespillerne, ønsket jeg å en fremdrift som i en boksekamp, med en sakte oppbygging før en skikkelig knock-out til slutt. Daniel og jeg tilbrakte to måneder sammen i New York; mange frokoster og lange spaserturer med diskusjon om hva vi ønsket å få til med filmen. Så dro han hjem til Irland og jeg til Los Angeles for å fullføre manuset. Først to år senere begynte innspillingen, forsinket dels på grunn av problemer med finansieringen, dels av mer humane årsaker. Når innspillingen først begynte, var energien på topp. Forholdet mellom Daniel og Paul (motspiller Paul Dano, red.anm) var veldig spesielt. De holdt avstand til hverandre helt frem til vi skulle skyte scener, og da var det som om de drev med en slags brutal S&M-lek der ingen hadde noen grenser!

Noe av det desidert mest omtalte og særpregede i filmen er musikken – en karakter i seg selv, uten tvil. Hvordan jobbet Anderson sammen med komponist Jonny Greenwood for å få dette til?

– Jeg har kjent Jonny i flere år, og lyttet til hans tidligere orkestralmusikk mens jeg jobbet frem de første utkastene. Det var nok uten tvil med på å forme historien, og ikke minst for at den ble såpass mørk. Det er mange år siden jeg først begynte å tenke på å spørre han om å lage musikken til en av mine filmer, men frem til nå følte jeg at jeg manglet det rette prosjektet. Så når jeg etter hvert forstod at manuset jeg skrev på, kanskje kunne være en mulig kandidat, var det egentlig bare å spørre. Han hadde jo riktignok aldri gjort et tradisjonelt filmscore før, men svarte ja med en gang jeg spurte.

– Vi ble enige om å ta utgangspunkt i den allerede innspilte musikken, og han fikk en kopi av filmen. Tre uker senere kom han tilbake til meg med to timer musikk, uten at vi hadde hatt noe særlig kommunikasjon i mellomtiden. Jeg må innrømme at jeg ble mildt sagt overrasket da jeg første gangen hørte hva han hadde laget, samtidig som jeg ante at det var noe helt spesielt. Etter det, var det eneste jeg faktisk gjorde å finne steder i filmen der det kunne passe. Og det later jo til å fungere ganske så bra..

There will be blood har norsk kinopremiere i morgen.