Til tross for den globale interessen for norrøn mytologi og ættesagaene, viser norske filmskapere ingen interesse for vår klassiske fortellertradisjon.
– Norske filmskapere vil snart få øynene opp for denne perioden, tror Roy Jacobsen, som skriver manus til Nicolas Winding Refns vikingfilm Valhalla Rising.
Til tross for den globale interessen for norrøn mytologi og ættesagaene, viser norske filmskapere ingen interesse for vår klassiske fortellertradisjon.
– Norske filmskapere vil snart få øynene opp for denne perioden, tror Roy Jacobsen, som skriver manus til Nicolas Winding Refns vikingfilm Valhalla Rising.
Norrøn mytologi og sagalitteraturen lever som aldri før i samtidig populærkultur. Vi har den enormt populære filmatiseringen av Tolkiens fabel ”Ringenes Herre” som kanskje er tidenes mest sette filmtrilogi. Tolkiens tjuvlån av norrøne elementer har gitt store ringvirkninger innen alt fra fantasylitteratur og filmer til data- og rollespill, og det er vel bare Star Wars-mytologien som kan måle seg i popularitet. Likevel er det ingen norske filmskapere som utforsker denne fortellertradisjonen.
Denne mest utbredte og karakteristiske nordiske kulturarven har vi overlatt til andre å forvalte – enten det har vært Hollywood-filmen eller spillindustrien. Det er vel bare islendingene som på 1980-tallet ga verden det nordiske bidraget med en rekke vikingfilmer som skulle få kultstatus. Særlig Hrafn Gunnlaugssons Ravnen flyr (1984) og Ravnens skygge (1988), men også Agust Gudmundssons Utlaginn (1981, se foto)), viste hvilken fortellerkunst som var mulig, selv innenfor moderate budsjetter.
Roy Jacobsen skriver for tiden manus til Pusher-regissør Nicolas Winding Refns neste film Valhalla Rising. Det er en vikingfilm i 50-millionersklassen med Mads Mikkelsen i hovedrollen. Jacobsen er usikker på hvorfor den norske filmbransjen ikke tar i bruk den rike fortellertradisjonen vi sitter på.
– En medvirkende årsak til vår nedvurdering av denne litteraturen har vært de brune politiske kreftenes misbruk av den i det 20. århundret. Derfor har det vært tungt å gjenreise sagalitteraturen som en lødig litteratur. Innen filmen har muligens de økonomiske sidene spilt en rolle, selv om en film fra vikingtiden ikke nødvendigvis er noe dyrere enn annen periodefilm.
Island verner mytene
Agust Gudmundsson har laget en rekke filmer basert på de islandske ættesagaene, deriblant nevnte Utlaginn, som startet den islandske ”bølgen” med vikingfilmer på begynnelsen av 1980-tallet. Han mener det er helt naturlig for islendingene å holde denne fortellertradisjonen ved like. Det har tross alt vært de islandske forfatterne som har tatt vare på og nedtegnet disse fortellingene.
– Nordmennene hadde ikke visst noe om sin historie mellom år 900 og 1200 om det ikke var for de islandske forfatterne som skrev ned historiene om de norske kongene. Dette er enda tydeligere innen den norrøne mytologien. Edda-poesien ville knapt overlevd om ikke islendingene hadde nedtegnet den på 1300-tallet – for ikke å glemme Snorre Sturlasons Edda, som er hovedkilden. Islendingene ser på seg selv som de fremste kuratorene av disse fortellingene og mytene.
Produsent Dag Alveberg jobber for tiden med flere prosjekter som har tilknytning til ættesagaene – blant annet to historier som har utspring i Kong Sverre saga. Han jobber også med Lars Saabye Christensen om å adaptere Johan Boyers ”Den siste viking” til film (selv om den riktignok utspiller seg på 1800-tallet). Han synes det er utrolig at ingen norske filmskapere har kastet seg over disse fortellingene, og mener det reflekterer hvem som får laget film for tiden.
– Det er de unge debutantene som får lage film i Norge, og de er mest opptatt av sin egen samtid. Dessuten er det få regissører som får laget mer enn én eller to filmer, derfor er det for få som kan løfte et sånt prosjekt. Jeg har sagt det før: Regissørene er det svake leddet i norske film, og vi har bare et par regissørnavn som betyr noe internasjonalt. For det er klart at slike filmprosjekter krever utenlandsk kapital, både fordi de er dyre og fordi det er et stort marked for filmene, og til det trenger man profilerte navn. Danskene har slike navn, vi har dem foreløpig ikke.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT
Foto: Utlaginn (NFI)
Til tross for den globale interessen for norrøn mytologi og ættesagaene, viser norske filmskapere ingen interesse for vår klassiske fortellertradisjon.
– Norske filmskapere vil snart få øynene opp for denne perioden, tror Roy Jacobsen, som skriver manus til Nicolas Winding Refns vikingfilm Valhalla Rising.
Til tross for den globale interessen for norrøn mytologi og ættesagaene, viser norske filmskapere ingen interesse for vår klassiske fortellertradisjon.
– Norske filmskapere vil snart få øynene opp for denne perioden, tror Roy Jacobsen, som skriver manus til Nicolas Winding Refns vikingfilm Valhalla Rising.
Norrøn mytologi og sagalitteraturen lever som aldri før i samtidig populærkultur. Vi har den enormt populære filmatiseringen av Tolkiens fabel ”Ringenes Herre” som kanskje er tidenes mest sette filmtrilogi. Tolkiens tjuvlån av norrøne elementer har gitt store ringvirkninger innen alt fra fantasylitteratur og filmer til data- og rollespill, og det er vel bare Star Wars-mytologien som kan måle seg i popularitet. Likevel er det ingen norske filmskapere som utforsker denne fortellertradisjonen.
Denne mest utbredte og karakteristiske nordiske kulturarven har vi overlatt til andre å forvalte – enten det har vært Hollywood-filmen eller spillindustrien. Det er vel bare islendingene som på 1980-tallet ga verden det nordiske bidraget med en rekke vikingfilmer som skulle få kultstatus. Særlig Hrafn Gunnlaugssons Ravnen flyr (1984) og Ravnens skygge (1988), men også Agust Gudmundssons Utlaginn (1981, se foto)), viste hvilken fortellerkunst som var mulig, selv innenfor moderate budsjetter.
Roy Jacobsen skriver for tiden manus til Pusher-regissør Nicolas Winding Refns neste film Valhalla Rising. Det er en vikingfilm i 50-millionersklassen med Mads Mikkelsen i hovedrollen. Jacobsen er usikker på hvorfor den norske filmbransjen ikke tar i bruk den rike fortellertradisjonen vi sitter på.
– En medvirkende årsak til vår nedvurdering av denne litteraturen har vært de brune politiske kreftenes misbruk av den i det 20. århundret. Derfor har det vært tungt å gjenreise sagalitteraturen som en lødig litteratur. Innen filmen har muligens de økonomiske sidene spilt en rolle, selv om en film fra vikingtiden ikke nødvendigvis er noe dyrere enn annen periodefilm.
Island verner mytene
Agust Gudmundsson har laget en rekke filmer basert på de islandske ættesagaene, deriblant nevnte Utlaginn, som startet den islandske ”bølgen” med vikingfilmer på begynnelsen av 1980-tallet. Han mener det er helt naturlig for islendingene å holde denne fortellertradisjonen ved like. Det har tross alt vært de islandske forfatterne som har tatt vare på og nedtegnet disse fortellingene.
– Nordmennene hadde ikke visst noe om sin historie mellom år 900 og 1200 om det ikke var for de islandske forfatterne som skrev ned historiene om de norske kongene. Dette er enda tydeligere innen den norrøne mytologien. Edda-poesien ville knapt overlevd om ikke islendingene hadde nedtegnet den på 1300-tallet – for ikke å glemme Snorre Sturlasons Edda, som er hovedkilden. Islendingene ser på seg selv som de fremste kuratorene av disse fortellingene og mytene.
Produsent Dag Alveberg jobber for tiden med flere prosjekter som har tilknytning til ættesagaene – blant annet to historier som har utspring i Kong Sverre saga. Han jobber også med Lars Saabye Christensen om å adaptere Johan Boyers ”Den siste viking” til film (selv om den riktignok utspiller seg på 1800-tallet). Han synes det er utrolig at ingen norske filmskapere har kastet seg over disse fortellingene, og mener det reflekterer hvem som får laget film for tiden.
– Det er de unge debutantene som får lage film i Norge, og de er mest opptatt av sin egen samtid. Dessuten er det få regissører som får laget mer enn én eller to filmer, derfor er det for få som kan løfte et sånt prosjekt. Jeg har sagt det før: Regissørene er det svake leddet i norske film, og vi har bare et par regissørnavn som betyr noe internasjonalt. For det er klart at slike filmprosjekter krever utenlandsk kapital, både fordi de er dyre og fordi det er et stort marked for filmene, og til det trenger man profilerte navn. Danskene har slike navn, vi har dem foreløpig ikke.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT
Foto: Utlaginn (NFI)
